Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

Jehova setter pris på ditt «amen»

Jehova setter pris på ditt «amen»

JEHOVA setter pris på vår tilbedelse. Han ‘følger med og lytter’ når hans tjenere lovpriser ham, uansett hvor liten handlingen er. (Mal 3:16) Tenk for eksempel på et ord vi sannsynligvis har sagt utallige ganger: ordet «amen». Setter Jehova pris på at vi sier dette lille ordet? Ja, det gjør han! For å forstå hvorfor skal vi se på hva dette ordet betyr, og hvordan det blir brukt i Bibelen.

«HELE FOLKET SKAL SI: ‘AMEN!’»

Ordet «amen» betyr «la det skje; la det være slik», eller «sannelig; i sannhet». Det kommer fra et hebraisk rotord som betyr «å være trofast, pålitelig». Ordet ble noen ganger brukt i juridisk sammenheng. En som avla en ed, sa «amen» for å bekrefte at det han hadde sagt, var riktig, og at han forpliktet seg til å ta konsekvensene av det. (4. Mos 5:22) Hvis man offentlig sa «amen» i en slik forbindelse, hadde man en ekstra grunn til å stå ved det man hadde sagt. – Neh 5:13.

I 5. Mosebok, kapittel 27, fortelles det om en gang da ordet «amen» ble brukt på en måte som må ha gjort et mektig inntrykk. Etter at israelittene hadde gått inn i det lovte land, skulle de samles mellom Ebal-fjellet og Garisim-fjellet for å høre Loven bli opplest. I tillegg til å høre Loven skulle de erklære at de ville følge den. Det gjorde de ved å svare «amen!» hver gang det ble lest opp hva som ville være konsekvensen av ulydighet. (5. Mos 27:15–26) Forestill deg lyden av mange tusen menn, kvinner og barn som høylytt svarte i kor! (Jos 8:30–35) De glemte nok aldri det svaret de hadde kommet med gjentatte ganger denne dagen. Og disse israelittene holdt ord, for beretningen sier: «Israel fortsatte å tjene Jehova så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste som levde lenger enn Josva, var i live, de som kjente til alt det Jehova hadde gjort for Israel.» – Jos 24:31.

Også Jesus brukte ordet «amen» for å bekrefte at noe som ble sagt, var sant. Men han gjorde det på en spesiell måte. I stedet for å bruke det som svar etter en uttalelse sa han «amen» (oversatt med «i sannhet») før han  sa noe som var sant og pålitelig, og noen ganger gjentok han ordet ved å si «amen amen». (Matt 5:18; Joh 1:51) På den måten forsikret han dem som hørte på, om at det han sa, var helt sant. Jesus kunne snakke med en slik sikkerhet fordi han var den som hadde fått myndighet til å oppfylle alle Guds løfter. – 2. Kor 1:20; Åp 3:14.

«FOLKET SA: ‘AMEN!’, OG DE LOVPRISTE JEHOVA»

Israelittene sa også «amen» når de lovpriste Jehova og ba til ham. (Neh 8:6; Sal 41:13) Ved å si ordet etter en felles bønn viste de som lyttet, at de så på den som en bønn som også var fra dem. På den måten kunne alle som var til stede, delta, noe som økte gleden over den åndelige anledningen. Ta for eksempel den gangen da kong David førte Jehovas ark til Jerusalem. Under feiringen som fulgte, ble det sunget en inderlig takkesang til Jehova som David hadde skrevet, og som vi finner i 1. Krønikebok 16:8–36. Ordene hans gjorde så sterkt inntrykk på dem som var til stede, at «hele folket sa: ‘Amen!’, og de lovpriste Jehova». Ja, det samstemte svaret deres bidro til den store gleden denne dagen.

De kristne i det første århundre brukte også ordet «amen» når de lovpriste Jehova. Ordet er ofte brukt i brevene i De kristne greske skrifter. (Rom 1:25; 16:27; 1. Pet 4:11) Åpenbaringsboken omtaler også åndeskapninger i himmelen som gir ære til Jehova ved å si: «Amen! Lovpris Jah!» (Åp 19:1, 4) De første kristne sa vanligvis «amen» etter bønner som ble bedt på møtene deres. (1. Kor 14:16) Men det var ikke et ord de skulle si automatisk, uten å tenke over det.

HVORFOR DITT «AMEN» ER AV BETYDNING

Nå som vi har fått litt bakgrunnsinformasjon om ordet «amen», forstår vi bedre hvorfor det gir mening å bruke det når vi avslutter en bønn. Når vi sier «amen» i slutten av en bønn vi selv ber, viser vi at vi virkelig mener  det vi har sagt. Og når vi sier «amen» – om det så bare er inni oss – etter en bønn som en annen har bedt høyt, viser vi at vi er enige i det som ble sagt i bønnen. Det er også andre grunner til at vårt «amen» er av betydning.

Det viser at vi aktivt tar del i tilbedelsen. Vi tilber Jehova under bønn ikke bare ved å gi uttrykk for at vi er enig i det som er sagt i bønnen, men også ved den måten vi oppfører oss på under bønnen. Det at vi ønsker å si et oppriktig «amen», kan hjelpe oss til å ha riktig innstilling og til å konsentrere oss om bønnen.

Det forener oss i tilbedelsen. Når det blir bedt bønner på møtene, er alle i menigheten konsentrert om det samme. (Apg 1:14; 12:5) Og når vi sier «amen» samtidig med våre brødre og søstre, blir vi ytterligere forent. Enten vi sier det inni oss eller høyt, gir vårt «amen» Jehova enda en grunn til å besvare vår felles bønn.

Vårt «amen» bidrar til lovprisningen av Jehova

Vi lovpriser Jehova. Jehova legger merke til alle våre små tilbedelseshandlinger. (Luk 21:2, 3) Han ser hva som er motivet vårt, og hva som bor i hjertet vårt. Selv når vi må høre på møtene på telefon, kan vi være sikre på at Jehova legger merke til vårt ydmyke «amen». Når vi sier «amen», er vi med på menighetens felles lovprisning av Jehova.

Vårt «amen» kan kanskje virke ubetydelig, men det er det så visst ikke. Et bibelleksikon sier at Guds tjenere ved hjelp av dette ene ordet kan gi «uttrykk for sin sterke tillit, sin fulle tilslutning til det som er sagt, og sitt urokkelige håp». Måtte hvert «amen» vi sier, være til glede for Jehova. – Sal 19:14.