Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

 Livshistorie

Jehova har aldri sviktet meg!

Jehova har aldri sviktet meg!

Jeg var en av fire små jenter som ble valgt ut til å gi blomster til Adolf Hitler etter at han hadde holdt en tale. Hvorfor ble jeg valgt? Min far var veldig involvert i nazistenes virksomhet, og han var sjåfør for lederen i en lokal underavdeling av nazistpartiet. Min mor var troende katolikk, og hun ville at jeg skulle bli nonne. Til tross for den sterke påvirkningen fra både mor og far ble jeg verken nazist eller nonne. La meg fortelle hvorfor.

JEG vokste opp i byen Graz i Østerrike. Da jeg var sju år, ble jeg sendt til en religiøs skole. Men der var jeg vitne til sjokkerende seksuell umoral mellom prester og nonner. Så moren min lot meg slutte på den skolen før det hadde gått et år.

Familiebilde med far i militæruniform

Senere begynte jeg på internatskole. En kveld kom faren min og hentet meg der for å få meg i sikkerhet fordi Graz ble kraftig bombet. Vi søkte tilflukt i byen Schladming. Rett etter at vi hadde kommet dit og krysset en bro, ble broen sprengt i luften. En annen gang, mens bestemor og jeg var i hagen utenfor huset vårt, ble vi beskutt av lavtflygende fly. Ved krigens slutt følte vi at både kirken og regjeringen hadde sviktet oss.

JEG FÅR LÆRE OM EN SOM ALDRI SVIKTER

I 1950 begynte et av Jehovas vitner å gjøre moren min kjent med Bibelens budskap. Jeg pleide å høre på samtalene de hadde, og var med mor på noen menighetsmøter. Etter hvert ble hun overbevist om at Jehovas vitner hadde sannheten, og i 1952 ble hun døpt.

På den tiden syntes jeg at den lokale menigheten bare virket som en klubb for gamle damer. Men senere besøkte vi en menighet hvor det var mange unge mennesker – ikke bare gamle damer! Da jeg kom tilbake til Graz, begynte jeg å gå på alle møtene, og snart ble også jeg overbevist om at det jeg lærte, var sannheten. Jeg ble kjent med Jehova som en Gud som aldri svikter sine tjenere. Han støtter oss alltid, også når vi føler at vi står overfor umulige situasjoner alene. – Sal 3:5, 6.

Jeg hadde lyst til å dele sannheten med andre, og de første jeg forkynte for, var søsknene mine. De fire eldre søstrene mine hadde allerede flyttet hjemmefra for å jobbe  som lærere. Men jeg besøkte dem i de forskjellige landsbyene de bodde i, og oppmuntret dem til å studere Bibelen. Etter hvert gjorde alle søsknene mine det, og alle ble Jehovas vitner.

Mindre enn to uker etter at jeg hadde begynt å forkynne fra dør til dør, møtte jeg en dame i 30-årene som jeg begynte å studere Bibelen med. Hun gjorde framskritt og ble døpt, og senere ble også mannen hennes og de to sønnene hennes døpt. Det bibelstudiet hadde stor innvirkning på min egen åndelighet. Hvorfor det? Siden ingen noen gang hadde ledet et ordentlig bibelstudium med meg, måtte jeg forberede meg godt hver gang vi skulle studere. Først måtte jeg forstå stoffet selv, og så måtte jeg tenke ut hvordan jeg skulle lære det bort. Det gjorde at jeg fikk en mye dypere forståelse av sannheten. I april 1954 ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Jehova.

«FORFULGT, MEN IKKE LATT I STIKKEN»

I 1955 var jeg på internasjonale stevner i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Mens jeg var i London, traff jeg Albert Schroeder. Han var lærer ved bibelskolen Gilead og tjente senere som medlem av det styrende råd. Under en omvisning på British Museum viste bror Schroeder oss noen bibelhåndskrifter. De inneholdt Guds navn skrevet med hebraiske bokstaver, og han forklarte hvor viktige de var. Dette gjorde sterkt inntrykk på meg både følelsesmessig og åndelig og gjorde meg mer bestemt enn noen gang på å gjøre andre kjent med sannheten i Guds Ord.

Pionerpartneren min (til høyre) og jeg da vi var spesialpionerer i Mistelbach i Østerrike

Den 1. januar 1956 begynte jeg som pioner. Fire måneder senere ble jeg spurt om å tjene som spesialpioner i en by i Østerrike som heter Mistelbach. På den tiden var det ingen Jehovas vitner i den byen. Men jeg møtte også en annen utfordring. Pionerpartneren min og jeg var veldig forskjellige. Jeg var 18 år og fra byen, mens hun var 25 år og fra landsbygda. Jeg likte å sove lenge om morgenen, mens hun likte å stå opp tidlig. Om kvelden ville jeg være oppe, mens hun ville legge seg tidlig. Men ved å følge Bibelens råd fant vi ut av det, og vi fungerte godt sammen som pionerpartnere.

Vi møtte også andre store utfordringer. Vi opplevde til og med forfølgelse, men vi ble aldri «latt i stikken». (2. Kor 4:7–9) En gang vi forkynte i en landsby, slapp folk hundene sine løs. Pionerpartneren min og jeg ble raskt omringet av store hunder som bjeffet og flekket tenner. Vi holdt hverandre i hendene, og jeg ba: «Jehova, vær så snill og la oss dø fort når de angriper!» Da hundene bare var en armlengde fra oss, stoppet de, logret og gikk sin vei. Vi følte at Jehova hadde beskyttet oss. Etter det forkynte vi i hele den landsbyen, og til vår store glede var folk der veldig lydhøre. Kanskje de var overrasket over at hundene ikke hadde angrepet oss, eller over at vi ikke hadde gitt opp etter en så skremmende opplevelse. Noen av dem ble etter hvert Jehovas vitner.

Vi hadde også en annen skremmende  opplevelse. En dag kom huseieren vår full hjem og truet med å drepe oss. Han påsto at vi skapte uro i nabolaget. Kona hans prøvde å roe ham ned, men klarte det ikke. Vi hørte alt sammen fra rommet vårt i etasjen over. Vi skyndte oss å sette stoler foran døren og begynte å pakke koffertene våre. Da vi åpnet døren, sto huseieren øverst i trappen med en svær kniv i hånden. Så vi flyktet ut bakdøren og nedover den lange hagestien med alle tingene våre. Vi kom aldri tilbake.

Vi dro til et hotell og ba om et rom. Vi ble boende der i nesten et år, noe som viste seg å være bra for tjenesten vår. Hvordan det? Hotellet lå i byens sentrum, og noen av dem vi studerte Bibelen med, ville gjerne studere der. Snart holdt vi bokstudiet og det ukentlige Vakttårn-studiet på hotellrommet vårt, med rundt 15 til stede.

Vi ble værende i Mistelbach i mer enn et år. Så ble jeg sendt til Feldbach, som ligger sørøst for Graz. Jeg fikk en ny pionerpartner, men heller ikke her var det noen menighet. Vi bodde på et lite rom i andre etasje i en tømmerhytte. Vinden blåste gjennom sprekkene mellom tømmerstokkene, så vi prøvde å tette sprekkene med avispapir. Vi måtte også hente vann fra en brønn. Men det var verdt anstrengelsene. Allerede etter noen måneder ble det opprettet en gruppe. Med tiden kom 30 personer i en familie som vi hadde studert med, i sannheten!

Sånne opplevelser styrket min verdsettelse av den usvikelige støtten Jehova gir dem som søker Rikets interesser. Selv om ingen mennesker skulle være i stand til å hjelpe oss, vil Jehova alltid være der. – Sal 121:1–3.

STØTTET AV GUDS «RETTFERDIGHETS HØYRE HÅND»

I 1958 skulle det holdes et internasjonalt stevne i New York på Yankee Stadium og Polo Grounds. Da jeg søkte om å få være til stede på dette stevnet, spurte avdelingskontoret i Østerrike om jeg var interessert i å gå i den 32. klassen ved Gilead-skolen. Jeg kunne ikke si nei til et slikt privilegium! Jeg svarte «Ja!» med en gang.

I klasserommet på Gilead satt jeg ved siden av Martin Pötzinger. Han hadde utholdt  fryktelige ting i nazistiske konsentrasjonsleirer. Også han ble senere medlem av det styrende råd. I timene hvisket han noen ganger til meg: «Erika, hva betyr det på tysk?»

Midtveis i kurset opplyste Nathan Knorr hvor vi skulle bli sendt. Jeg skulle til Paraguay. Siden jeg var så ung, måtte jeg ha tillatelse fra min far for å komme inn i landet. Jeg fikk fars tillatelse og kom til Paraguay i mars 1959. Jeg flyttet inn på et misjonærhjem i Asunción og fikk en ny samarbeidspartner.

Ikke lenge etter møtte jeg Walter Bright. Han var også misjonær og hadde gått i den 30. Gilead-klassen. Etter hvert giftet vi oss og kunne nå møte livets utfordringer sammen. Hver gang vi opplevde prøvelser, leste vi Jehovas løfte i Jesaja 41:10: «Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke spent omkring, for jeg er din Gud. Jeg vil styrke deg.» Dette forsikret oss om at så lenge vi fortsatte å være trofaste mot Gud og å sette hans rike på førsteplassen, ville han aldri svikte oss.

Senere fikk vi i oppdrag å tjene i et område i nærheten av grensen til Brasil. Noen prester der fikk noen ungdommer til å kaste stein på misjonærhjemmet vårt, som ikke var i så god forfatning fra før. Kort tid senere startet Walter et bibelstudium med politisjefen. Han sørget for at det sto politimenn ved hjemmet vårt i en uke, og etter det ble vi ikke plaget mer. Ikke lenge etter flyttet vi til et litt bedre område på den andre siden av landegrensen. Dette viste seg å være en fordel, for da kunne vi holde møter i både Paraguay og Brasil. Før vi reiste derfra, hadde det blitt opprettet to små menigheter.

Mannen min, Walter, og jeg da vi var misjonærer i Asunción i Paraguay

JEHOVA FORTSETTER Å HOLDE MEG OPPE

Leger hadde sagt til meg at jeg ikke kunne få barn, så vi ble overrasket da vi i 1962 fant ut at jeg var gravid! Vi slo oss etter hvert ned i Hollywood i Florida, i nærheten av Walters familie. I mange år hadde vi ikke mulighet til å være pionerer. Vi måtte ta oss av familien. Men vi fortsatte å sette Rikets interesser på førsteplassen. – Matt 6:33.

Da vi kom til Florida i november 1962, ble vi overrasket over å se at lokale oppfatninger om raseskille gjorde at svarte og hvite holdt møtene hver for seg og forkynte i hver sine områder. Men for Jehova finnes det ikke noe raseskille. Det gikk ikke lang tid før svarte og hvite begynte å ha møtene sammen. Det er tydelig at Jehova ledet det hele, for nå er det flere titall menigheter i området.

I 2015 døde Walter av hjernekreft. I de 55 årene vi var gift, var han en fantastisk ektemann. Han elsket Jehova og hjalp mange brødre. Jeg gleder meg til å treffe ham igjen, frisk og sterk, i oppstandelsen. – Apg 24:15.

Jeg er takknemlig for at jeg har kunnet være i heltidstjenesten i over 40 år. Det har gitt meg mange gleder og velsignelser. Walter og jeg har for eksempel hatt gleden av å være vitne til at 136 av dem vi har studert med, har blitt døpt. Vi har selvfølgelig også møtt noen vanskeligheter i livet. Men vi lot aldri det være en grunn til å slutte å tjene vår trofaste Gud. I stedet valgte vi å nærme oss ham enda mer og å stole på at han ville løse tingene på sin måte og til sin tid. Og det gjør han! – 2. Tim 4:16, 17.

Jeg savner Walter veldig mye, men pionertjenesten hjelper meg. Jeg er spesielt glad i undervisningsarbeidet og liker å dele oppstandelseshåpet med andre. Jehova har støttet meg på så mange måter at det er umulig å fortelle om alle. Han har aldri sviktet meg. Som han har lovt, har han holdt meg oppe, styrket meg og hatt et fast grep om meg med sin «rettferdighets høyre hånd». – Jes 41:10.