Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet – studieutgave  |  Mars 2017

 LIVSHISTORIE

Jeg har fått vandre med vise

Jeg har fått vandre med vise

DET var en frisk og kjølig morgen i Brookings i Sør-Dakota i USA, og jeg skjønte at den kjølige luften betydde at frosten snart ville komme. Vi var en liten gruppe som stod og skalv av kulde i et fjøs. Foran oss var det et drikketrau delvis fylt med kaldt vann. Jeg vil gjerne fortelle deg litt av historien min så du skjønner hvorfor vi var der.

FAMILIEN MIN

Onkel Alfred og faren min

Jeg ble født 7. mars 1936 og var yngst av fire søsken. Vi bodde på en liten gård øst i Sør-Dakota. Gårdsdriften var en viktig del av livet, men ikke det viktigste for familien vår. Foreldrene mine var blitt døpt som Jehovas vitner i 1934. De hadde innviet seg til vår himmelske Far, Jehova, så de prioriterte det å gjøre Guds vilje. Faren min, Clarence, var kretstjener (nå kalt koordinator for eldsterådet) i den lille menigheten vår i Conde, noe også min onkel Alfred senere ble.

Familien vår gikk fast på møtene og gikk regelmessig fra hus til hus for å snakke med andre om Bibelens fantastiske håp for framtiden. Far og mors eksempel og den opplæringen vi fikk, hadde en positiv virkning på oss barna. Både søsteren min, Dorothy, og jeg ble forkynnere da vi var seks år. I 1943 meldte jeg meg på den teokratiske tjenesteskolen, som nettopp var blitt en del av møtene våre.

Som pioner i 1952

Stevnene var viktige for oss. I 1949 var bror Grant Suiter gjestetaler på et stevne i Sioux Falls i Sør-Dakota. Jeg kan fortsatt huske talen «Det er senere enn du tror». Han la vekt på at alle innviede kristne må bruke livet sitt til å  forkynne det gode budskap om Guds opprettede rike. Det motiverte meg til å innvie meg til Jehova. Neste gang vi hadde kretsstevne, i Brookings, stod jeg i det kalde fjøset, som nevnt tidligere, og ventet på å bli døpt sammen med tre andre. Drikketrauet i galvanisert stål var det «bassenget» vi ble døpt i, 12. november 1949.

Så satte jeg meg som mål å bli pioner. Jeg begynte som pioner 1. januar 1952, da jeg var 15. Bibelen sier at «den som vandrer med de vise, blir vis», og jeg hadde mange vise i familien som støttet avgjørelsen min om å bli pioner. (Ordsp 13:20) Onkel Julius, som var 60, ble pionerpartneren min. Selv om det var mange år mellom oss, hadde vi det veldig hyggelig sammen i tjenesten. Jeg lærte mye av den livsvisdommen han hadde. Dorothy ble også snart pioner.

KRETSTILSYNSMENN VISER MEG PERSONLIG INTERESSE

I oppveksten min inviterte foreldrene mine mange kretstilsynsmenn og deres koner til å bo hos oss. Ett par, Jesse og Lynn Cantwell, var til stor hjelp for meg. Det var delvis på grunn av den oppmuntringen de gav meg, at jeg bestemte meg for å bli pioner. De viste meg personlig interesse, noe som gav meg lyst til å sette meg mål i sannheten. Noen ganger når de besøkte menigheter i nærheten, spurte de om jeg ville bli med dem ut i tjenesten. Det var så hyggelig og oppmuntrende!

Den neste kretstilsynsmannen vår var Bud Miller. Han og kona hans, Joan, besøkte menigheten vår da jeg var 18 og var blitt innkalt til sesjon. Jeg møtte opp, men følte at den tjenesten jeg ble pålagt, ikke harmonerte med det Jesus hadde sagt om at hans disipler skulle være politisk nøytrale. Og det jeg ønsket, var å forkynne det gode budskap om Riket. (Joh 15:19) Jeg søkte derfor om å bli klassifisert som religious minister og dermed fritatt for militærtjeneste.

Det betydde mye for meg at bror Miller tilbød seg å bli med meg når saken skulle avgjøres. Han var veldig utadvendt og lot seg ikke så  lett skremme. Det var betryggende å ha med en åndeligsinnet mann av hans kaliber! På sensommeren 1954 ble jeg anerkjent som religious minister. Det gjorde det mulig for meg å nå nok et teokratisk mål.

Som ny betelitt, ved siden av en bil på gården

Omtrent på den tiden ble jeg invitert til å begynne på Betel, på den gården som ble kalt Watchtower Farm, og som lå på Staten Island i New York. Jeg hadde det privilegiet å tjene der i omkring tre år og opplevde mye fint ettersom jeg fikk samarbeide med mange vise mennesker.

BETEL-TJENESTE

På WBBR sammen med bror Franz

På gården på Staten Island var også radiostasjonen WBBR. Den ble drevet av Jehovas vitner fra 1924 til 1957. Vi var bare 15–20 betelitter som jobbet på gården. De fleste av oss var unge og ganske uerfarne. Men vi fikk jobbe sammen med Eldon Woodworth, en eldre salvet bror som var veldig vis. Han ble som en far for oss og lærte oss mange ting. Når noen syntes at andres ufullkommenheter ble en utfordring, pleide bror Woodworth å si: «Det er helt utrolig hva Herren har fått til med det han har tilgjengelig.»

Harry Peterson var svært ivrig i tjenesten

Vi hadde også gleden av å ha bror Frederick W. Franz blant oss. Den visdommen og uvanlig store bibelkunnskapen han hadde, påvirket oss alle positivt, og han var interessert i hver og en av oss. Kokken vår var Harry Peterson. Han het egentlig Papargyropoulos, men det var lettere å si Peterson. Han var også salvet og var virkelig glad i tjenesten. Bror Peterson gjorde en god jobb på Betel, men var også alltid svært ivrig i forkynnelsen. Han kunne levere hundrevis av blad hver måned. Også han hadde stor bibelkunnskap og kunne svare på mange spørsmål.

JEG LÆRER AV VISE SØSTRE

Vi hermetiserte det vi dyrket på gården. Hvert år produserte vi omkring 45 000 hermetikkbokser frukt og grønnsaker til Betel-familien. Jeg jobbet sammen med Etta Huth, som virkelig var en vis søster. Hun var ansvarlig for  de oppskriftene vi brukte når vi hermetiserte. På den tiden av året da vi holdt på med hermetiseringen, fikk vi hjelp av lokale søstre, og Etta var med på å organisere arbeidet. Selv om Etta hadde viktige oppgaver, var hun alltid et godt eksempel når det gjaldt å vise respekt for de brødrene som førte tilsyn med gården. Jeg lærte mye av henne om det å underordne seg dem som har fått ansvar i organisasjonen.

Sammen med Angela og med Etta Huth

Angela Romano var en av de unge søstrene som kom for å hjelpe til. Etta hadde hjulpet henne da hun kom i sannheten. Mens jeg tjente på Betel, møtte jeg altså nok en vis person, og nå har jeg vandret med henne i 58 år. Angie og jeg giftet oss i april 1958, og vi har hatt mange tjenesteprivilegier sammen. Det at Angie opp gjennom årene har vist Jehova urokkelig lojalitet, har bidratt til å styrke ekteskapet vårt. Jeg kan stole helt og fullt på henne uansett hvilke utfordringer vi møter.

MISJONÆROPPDRAG OG REISETJENESTE

Etter at radiostasjonen WBBR på Staten Island ble solgt i 1957, tjente jeg en kort tid på Betel i Brooklyn. Da jeg giftet meg med Angie, sluttet jeg på Betel, og i tre år var vi pionerer på Staten Island. I en periode jobbet jeg faktisk for de nye eierne av radiostasjonen, som da het WPOW.

Angie og jeg hadde bestemt oss for å leve enkelt, slik at vi kunne tjene uansett hvor det var behov for oss. Derfor kunne vi takke ja da vi i begynnelsen av 1961 ble spurt om å begynne som spesialpionerer i Falls City i Nebraska. Vi hadde akkurat kommet i gang der da vi ble invitert til Kurs i Rikets tjeneste, som da varte i en måned og ble holdt i South Lansing i staten New York. Vi likte undervisningen og regnet med å få komme tilbake til Nebraska og bruke det vi hadde lært. Derfor ble vi overrasket da vi fikk et nytt oppdrag: Vi skulle være misjonærer i Kambodsja! I dette vakre landet i Sørøst-Asia fikk vi se, høre og lukte mange eksotiske ting vi aldri hadde opplevd før. Vi ønsket virkelig å forkynne det gode budskap der.

Men den politiske situasjonen forandret seg, og vi måtte flytte til Sør-Vietnam. To år senere fikk jeg dessverre alvorlige helseproblemer, så vi ble nødt til å dra tilbake til USA. Det tok litt tid før jeg ble bra igjen, men da jeg ble det, begynte vi i heltidstjenesten igjen.

Sammen med Angela i 1975 før et tv-intervju

I mars 1965 fikk vi det privilegiet å begynne i reisetjenesten. Angie og jeg var i krets- og områdetjenesten i 33 år, og vi var med på å forberede og organisere stevner. Jeg likte dette arbeidet, for stevnene hadde alltid vært et høydepunkt for meg. I noen år tjente vi i og rundt New York, og mange av stevnene ble holdt på Yankee Stadium.

BETEL-TJENESTE OG TEOKRATISKE SKOLER

I likhet med andre i spesiell heltidstjeneste har også Angie og jeg fått spennende og utfordrende oppgaver. I 1995 ble jeg for eksempel spurt om å være lærer på Tjenesteopplæringsskolen.  Tre år senere ble vi invitert til å begynne på Betel. Det var en stor glede å være tilbake der jeg hadde begynt i spesiell heltidstjeneste over 40 år tidligere. En tid arbeidet jeg i tjenesteavdelingen og som lærer på mange av skolene. I 2007 la det styrende råd de skolene som ble arrangert på Betel, inn under en nyopprettet avdeling – avdelingen for teokratiske skoler – som jeg i noen år var tilsynsmann for.

De siste årene har det skjedd store forandringer i den teokratiske opplæringen. I 2008 ble Skolen for eldste opprettet. De neste to årene gikk mer enn 12 000 eldste denne skolen på Patterson og på Betel i Brooklyn. Skolen blir også holdt mange andre steder. I 2010 ble navnet på Tjenesteopplæringsskolen endret til Bibelskolen for ugifte brødre, og det ble opprettet en ny skole, Bibelskolen for kristne ektepar.

I tjenesteåret 2015 ble disse to skolene slått sammen til Skolen for kristne forkynnere, som er for både ektepar, enslige brødre og enslige søstre. Over hele verden ble mange veldig glade for å høre at denne skolen ville bli holdt i deres land også. Det er gledelig å se at teokratisk opplæring er blitt tilgjengelig for stadig flere, og jeg er takknemlig for å ha møtt mange som har gjort forandringer i livet for å kunne få slik opplæring.

Når jeg ser tilbake på livet mitt fra før jeg ble døpt i drikketrauet, og fram til nå, takker jeg Jehova for de vise som har hjulpet meg til å gå på sannhetens vei. Ikke alle har vært på min alder eller hatt samme bakgrunn som meg. Men de har vært åndelige mennesker. Ved sine handlinger og holdninger har de vist at de elsker Jehova. I Jehovas organisasjon er det mange vise vi kan vandre med. Jeg har gjort det – og hatt mye igjen for det.

Jeg liker å møte elever fra forskjellige land