Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet – studieutgave  |  Mai 2017

Hvordan Gaius hjalp sine brødre

Hvordan Gaius hjalp sine brødre

GAIUS og andre kristne som levde på slutten av det første århundre, møtte utfordringer. Noen som spredte falsk lære, prøvde å svekke og splitte menigheter. (1. Joh 2:18, 19; 2. Joh 7) En mann som het Diotrefes, snakket på en ondsinnet måte om apostelen Johannes og andre, nektet å vise reisende kristne gjestfrihet og forsøkte å få andre til å gjøre det samme. (3. Joh 9, 10) Dette var situasjonen da Johannes skrev til Gaius. Dette brevet, som ble skrevet omkring år 98 evt., er i De kristne greske skrifter kjent som «Johannes’ tredje brev».

Til tross for de utfordringene Gaius møtte, fortsatte han å tjene Jehova trofast. Hvordan viste han at han var trofast? Hvorfor bør vi etterligne Gaius i dag? Hvordan kan Johannes’ brev hjelpe oss til det?

ET BREV TIL EN GOD VENN

Han som skrev 3. Johannes, omtaler seg selv som «den eldste». Dette var nok til at Gaius kunne forstå at brevet kom fra apostelen Johannes. Gaius var Johannes’ åndelige barn, og Johannes omtalte ham som «den elskede, som jeg i sannhet elsker». Johannes skrev deretter at han håpet at Gaius’ fysiske helse var like god som hans åndelige helse. For noen vakre og varme ord! – 3. Joh 1, 2, 4.

Gaius kan ha vært en tilsynsmann i menigheten, men brevet sier ikke noe konkret om det. Johannes roste Gaius for at han var gjestfri også mot brødre han ikke kjente fra før. Johannes så på dette som et bevis på Gaius’ trofasthet, siden det å vise gjestfrihet er noe som alltid har kjennetegnet Guds tjenere. – 1. Mos 18:1–8; 1. Tim 3:2; 3. Joh 5.

Det at Johannes roste Gaius for at han gjestfritt tok imot brødrene, tyder på at det regelmessig var kristne som reiste mellom stedet der Johannes oppholdt seg, og menighetene, og de fortalte tydeligvis Johannes om det de hadde opplevd. Det var kanskje slik Johannes fikk høre nyheter om disse menighetene.

Reisende kristne ønsket sikkert å bo hos trosfeller. Vertshus hadde et forferdelig rykte, hadde dårlig service og var steder med mye umoral. Så der det var mulig, ville det være fornuftig å bo hos venner.

 FOR HANS NAVNS SKYLD DRO DE UT’

Johannes oppfordret Gaius til igjen å vise gjestfrihet og ba ham «sende [de reisende] videre på en måte som er Gud verdig». Det at Gaius skulle sende gjestene videre, innebar at han skulle hjelpe dem med det de trengte til resten av reisen. Det var tydelig at han allerede hadde gjort dette for sine tidligere gjester, siden de hadde fortalt Johannes om den kjærlighet og tro Gaius hadde vist. – 3. Joh 3, 6.

Gjestene kan ha vært misjonærer, utsendinger for Johannes eller reisende tilsynsmenn. Uansett reiste de for det gode budskaps skyld. Johannes sa: «Det var for hans navns skyld de drog ut.» (3. Joh 7) Johannes hadde akkurat nevnt Gud (se vers 6), så det ser ut til at det var Jehovas navn han hadde i tankene da han skrev «for hans navns skyld». Disse brødrene var altså en del av den kristne menighet og fortjente å bli tatt godt imot. Som Johannes skrev: «Vi er derfor forpliktet til å ta gjestfritt imot slike, så vi kan bli medarbeidere i sannheten.» – 3. Joh 8.

HJELP I EN VANSKELIG SITUASJON

Johannes skrev ikke til Gaius bare for å takke ham. Han ønsket å hjelpe ham med å ta hånd om et alvorlig problem. Et medlem av menigheten som het Diotrefes, ville av en eller annen grunn ikke vise gjestfrihet mot reisende kristne. Han forsøkte til og med å hindre andre i å vise gjestfrihet. – 3. Joh 9, 10.

Trofaste kristne ville nok ikke hatt lyst til å bo hos Diotrefes selv om de hadde hatt muligheten til det. Han likte å ha den fremste plassen i menigheten, han tok ikke imot noe fra Johannes med respekt, og han snakket på en ondsinnet måte om apostelen og andre. Johannes kalte riktignok aldri Diotrefes en falsk lærer, men Diotrefes nektet å anerkjenne apostelens myndighet. Hans ønske om en fremtredende stilling og hans ukristne holdning reiste tvil om hans lojalitet. Eksemplet med Diotrefes viser at ambisiøse og arrogante personer kan prøve å skape splittelse i en menighet. Johannes sa derfor til Gaius og i utvidet forstand til oss alle: «Etterlign ikke det som er ondt.» – 3. Joh 11.

EN GOD GRUNN TIL Å GJØRE DET GODE

I motsetning til Diotrefes blir Demetrius trukket fram som et godt eksempel av Johannes. «Demetrius har fått godt vitnesbyrd ... Ja, også vi vitner», skrev Johannes, «og du vet at vårt vitnesbyrd er sant.» (3. Joh 12) Det kan være at Demetrius trengte Gaius’ støtte, og at 3. Johannes fungerte som et introduksjons- og anbefalingsbrev fra apostelen. Det var kanskje Demetrius selv som leverte brevet til Gaius. Som en av Johannes’ utsendinger eller kanskje som reisende tilsynsmann kunne Demetrius sannsynligvis utdype det Johannes hadde skrevet.

Hvorfor oppfordret Johannes Gaius til å vise gjestfrihet når han allerede gjorde det? Trengte Johannes å sette mot i Gaius? Var Johannes redd for at Gaius ville nøle med å vise gjestfrihet fordi Diotrefes forsøkte å kaste gjestfrie kristne ut av menigheten? Uansett hvordan det forholdt seg, ga Johannes Gaius denne forsikringen: «Den som gjør det gode, er av Gud.» (3. Joh 11) Dette er en god grunn til å gjøre det gode og til å fortsette med det.

Motiverte Johannes’ brev Gaius til å fortsette å være gjestfri? Det at 3. Johannes ble tatt med i den bibelske kanon og bevart for å oppmuntre andre til å ‘etterligne det som er godt’, tyder på at brevet hadde denne virkningen.

 HVA VI KAN LÆRE AV 3. JOHANNES

Vi vet ikke noe mer om vår kjære bror Gaius. Men det korte glimtet vi får av livet hans, kan lære oss flere ting.

På hvilke måter kan vi ‘følge gjestfrihetens vei’?

For det første skyldes vår kunnskap om sannheten til en viss grad at noen trofaste kristne har vært villige til å reise for å gjøre oss kjent med den. Det er selvfølgelig ikke alle i den kristne menighet som reiser langt for det gode budskaps skyld. Men i likhet med Gaius kan vi støtte og oppmuntre dem som reiser, for eksempel kretstilsynsmannen og hans kone. Eller kanskje vi er i stand til å gi praktisk støtte til brødre og søstre som flytter for å tjene på et sted der behovet for forkynnere er større, enten et annet sted i landet eller i et annet land. Så la oss ‘følge gjestfrihetens vei’. – Rom 12:13; 1. Tim 5:9, 10.

For det andre bør det ikke overraske oss hvis noens myndighet i menigheten en sjelden gang blir utfordret. Johannes’ myndighet ble utfordret, og det samme var tilfellet med apostelen Paulus’ myndighet. (2. Kor 10:7–12; 12:11–13) Hvordan bør vi reagere hvis det skjer noe lignende i vår menighet? Paulus ga Timoteus dette rådet: «En Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild mot alle, kvalifisert til å undervise, idet han behersker seg under onde forhold og med mildhet veileder dem som ikke er velvillig innstilt.» Når vi fortsetter å være milde selv når vi blir provosert, kan det være at noen som er kritiske, gradvis blir motivert til å endre holdning. Jehova på sin side vil «kanskje ... gi dem anger som fører til nøyaktig kunnskap om sannheten». – 2. Tim 2:24, 25.

For det tredje har medkristne som tjener Jehova lojalt til tross for motstand, behov for varm ros og anerkjennelse for sin trofaste kurs. Johannes oppmuntret Gaius og forsikret ham om at han gjorde det som var rett. De eldste i dag bør følge Johannes’ eksempel ved på lignende måte å oppmuntre sine brødre og søstre, slik at de ‘ikke blir utmattet’. – Jes 40:31; 1. Tess 5:11.

Med bare 219 ord i den greske teksten er brevet fra apostelen Johannes til Gaius den korteste boken i Bibelen. Likevel er dette brevet av stor verdi for kristne i dag.