Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet – studieutgave  |  Mai 2017

 FRA VÅRT ARKIV

«Med større nidkjærhet og kjærlighet i våre hjerter enn noen gang før»

«Med større nidkjærhet og kjærlighet i våre hjerter enn noen gang før»

DET var en fredag morgen i september 1922. Temperaturen hadde allerede begynt å stige da 8000 mennesker strømmet inn i salen. Ordstyreren opplyste at under denne viktige delen av programmet kunne de som ønsket det, fritt forlate salen, men de ville ikke få komme inn igjen.

Etter at det var blitt sunget noen sanger, gikk Joseph F. Rutherford opp på talerstolen. De fleste tilhørerne satt og ventet spent. Noen få gikk rastløst omkring på grunn av varmen. Taleren oppfordret dem innstendig til å sette seg ned og lytte. Var det noen som la merke til den store tøyrullen som hang et godt stykke over hodet på taleren?

Bror Rutherford talte over emnet «Himlenes rike er kommet nær». I omkring halvannen time runget den kraftige stemmen hans gjennom salen mens han drøftet hvordan profetene i gammel tid fryktløst hadde forkynt om det kommende Riket. Talen nådde sitt klimaks da han spurte: «Tror dere at herlighetens Konge har begynt å regjere?» Forsamlingen svarte med et høyt: «Ja!»

«Gå da tilbake til feltet, dere den høyeste Guds sønner!», ropte bror Rutherford. «Se, Kongen regjerer! Dere er hans budbringere. Derfor forkynn, forkynn, forkynn!»

I samme øyeblikk ble tøyrullen elegant foldet ut, slik at man fikk se mottoet: «Forkynn Kongen og Riket!»

«Stemningen var elektrisk», fortalte Ray Bopp. Anna Gardner beskrev hvordan «applausen fikk takbjelkene til å riste». «Hele forsamlingen reiste seg samtidig», fortalte Fred Twarosh. Evangelos Scouffas sa: «Det var som om en mektig kraft dro oss opp fra setene våre. Vi reiste oss, og øynene våre ble fylt av tårer.»

Mange på det stevnet hadde allerede vært med på å forkynne det gode budskap om Riket. Men nå følte de at de fikk nytt pågangsmot. Ethel Bennecoff fortalte at bibelstudentene fortsatte arbeidet «med større nidkjærhet og kjærlighet i [sine] hjerter enn noen gang før». Odessa Tuck, som var 18 år den gangen, dro hjem fra stevnet fast bestemt på å svare på spørsmålet: «Hvem vil gå?» Hun sa: «Jeg visste ikke hvor eller hvordan eller hva. Det eneste jeg visste, var at jeg ønsket å være som Jesaja, som sa: ‘Her er jeg! Send meg!’» (Jes 6:8) Ralph Leffler sa: «Denne spesielle dagen ble den egentlige begynnelsen på den kampanjen med å forkynne om Riket som i dag foregår over hele jorden.»

Det er ikke rart at stevnet i Cedar Point i Ohio i 1922 har gått over i historien som en teokratisk milepæl! George Gangas sa: «Dette stevnet  skapte et ønske hos meg om ikke å gå glipp av et eneste stevne.» Og så vidt han kunne huske, hadde han aldri gjort det. Julia Wilcox skrev: «Jeg har rett og slett ikke ord for den gleden jeg føler hver gang Cedar Point 1922 blir omtalt i litteraturen vår. Jeg får alltid lyst til å si: ‘Takk, Jehova, for at jeg fikk lov til å være der!’»

Mange av oss i dag har sannsynligvis lignende fine minner fra et stevne som har gledet vårt hjerte spesielt, har gitt oss ny glød og har fylt oss med kjærlighet til vår store Gud og hans Konge. Når vi tenker på slike minner, får også vi lyst til å si: «Takk, Jehova, for at jeg fikk lov til å være der!»