Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

 LIVSHISTORIE

Trøstet gjennom alle mine sorger og bekymringer

Trøstet gjennom alle mine sorger og bekymringer

På vestbredden av elven Indus, i det som nå er Pakistan, ligger den gamle byen Sukkur. Det var der jeg kom til verden, den 9. november 1929. Omtrent på samme tid fikk foreldrene mine et sett med fargerike bøker av en engelsk misjonær. Disse bøkene, som var basert på Bibelen, var med på å forme livet mitt som et av Jehovas vitner.

DISSE bøkene ble kalt regnbuesettet. Da jeg ble stor nok til å kikke i dem, fikk jeg se spennende illustrasjoner som satte fantasien i sving. Det gjorde at jeg allerede som liten gutt begynte å tørste etter bibelkunnskap, slik kunnskap som fantes i disse fantastiske bøkene.

Samtidig som den andre verdenskrig nærmet seg India, var det som om min egen verden raste sammen. Foreldrene mine ble separert og deretter skilt. Det var vanskelig for meg å forstå hvorfor to personer som jeg var så glad i, ville gå fra hverandre. Jeg kjente meg følelsesmessig nummen og sviktet. Jeg var enebarn, og jeg følte at jeg ikke fikk den trøsten og støtten som jeg så sårt trengte.

Moren min og jeg bodde i provinshovedstaden Karachi. En dag kom en eldre lege som het Fred Hardaker, som var et av Jehovas vitner, og banket på døren vår. Han var fra det samme trossamfunnet som den misjonæren som hadde gitt familien min de bøkene jeg nevnte. Han tilbød moren min  et bibelstudium. Hun takket nei, men sa at jeg kanskje var interessert. Allerede uken etter begynte bror Hardaker å studere med meg.

Noen få uker senere begynte jeg å gå på møter som Jehovas vitner holdt på klinikken til bror Hardaker. Rundt tolv eldre vitner kom på disse møtene. De trøstet meg og tok seg av meg som sin egen sønn. Jeg har varme minner om at de satte seg på huk og snakket med meg som gode venner. Det var noe jeg virkelig trengte på den tiden.

Snart tok bror Hardaker meg med ut i felttjenesten. Han lærte meg å bruke en reisegrammofon, slik at vi kunne spille av plater med korte bibelske foredrag. Noen av foredragene var ganske direkte, og enkelte beboere var ikke særlig glad for det de hørte. Men jeg syntes det var spennende å forkynne. Jeg var full av begeistring for Bibelens sannhet, og jeg elsket å dele den med andre.

Etter hvert som den japanske hæren rykket nærmere India, la britiske myndigheter stadig større press på Jehovas vitner. I juli 1943 berørte dette meg personlig. Skolens rektor, som var anglikansk prest, utviste meg for «uakseptabel oppførsel». Han sa til moren min at min forbindelse med Jehovas vitner gjorde at jeg var et dårlig eksempel for de andre elevene. Hun ble veldig opprørt og nektet meg å være sammen med vitnene. Senere sendte hun meg av gårde til faren min i Peshawar, en by som ligger rundt 140 mil lenger nord. Uten tilgang til åndelig mat og uten å ha noen vitner å være sammen med ble jeg åndelig uvirksom.

JEG BLIR ÅNDELIG FRISK IGJEN

I 1947 dro jeg tilbake til Karachi for å finne meg en jobb. Mens jeg var der, besøkte jeg klinikken til doktor Hardaker. Han tok varmt imot meg.

«Nå, hva er det som plager deg?» spurte han, for han trodde at jeg hadde kommet for å få legehjelp.

«Jeg er ikke fysisk syk, doktor», svarte jeg. «Jeg er åndelig syk. Jeg trenger et bibelstudium.»

«Når skal vi begynne?» spurte han.

«Med en gang, hvis det er mulig», svarte jeg.

Vi hadde en fin kveld sammen der vi studerte Bibelen. Jeg følte at jeg hadde kommet hjem åndelig sett. Moren min gjorde alt hun kunne for å få meg til å slutte å være sammen med vitnene, men denne gangen var jeg fast bestemt på å gjøre sannheten til min egen. Den 31. august 1947 ble jeg døpt i vann som symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova. Rett etterpå begynte jeg som alminnelig pioner. Jeg var da 17 år.

GLEDERIK PIONERTJENESTE

Mitt første oppdrag som pioner var å tjene i byen Quetta, en tidligere britisk militær utpost. I 1947 ble landet delt i to stater, India og Pakistan. * Dette førte til omfattende religiøst motivert vold, noe som resulterte i en av de største massemigrasjonene i historien. Rundt 14 millioner flyktninger forlot sine hjem. Muslimer i India dro til Pakistan, mens hinduer og sikher i Pakistan flyttet til India. Midt oppi dette kaoset gikk jeg om bord på et overfylt tog i Karachi. Jeg klamret meg fast til et utvendig rekkverk nesten hele veien til Quetta.

Jeg var på et kretsstevne i India i 1948

I Quetta traff jeg George Singh, en spesialpioner i midten av 20-årene. Han ga meg en gammel sykkel som jeg kunne sykle på (eller dytte) i det kuperte landskapet. Jeg forkynte stort sett alene. Innen et halvt år hadde jeg fått 17 bibelstudier, og noen av dem jeg studerte med, kom i sannheten. En av dem jeg studerte med, en offiser som het Sadiq Masih, hjalp George og meg med å oversette noe bibelsk litteratur til urdu, det offisielle språket i Pakistan. Med tiden ble Sadiq en ivrig forkynner av det gode budskap.

Om bord på skipet Queen Elizabeth på vei til Gilead-skolen

Senere dro jeg tilbake til Karachi, og der tjente jeg sammen med Henry Finch og Harry Forrest, to misjonærer som nettopp hadde kommet fra Gilead-skolen. De ga meg verdifull teokratisk opplæring. En gang ble jeg med bror Finch på en forkynnelsestur til Nord-Pakistan. Ved foten av de majestetiske fjellene fant vi mange ydmyke urdutalende landsbyboere som tørstet etter Bibelens sannhet. To år senere fikk også jeg muligheten til  å gjennomgå Gilead-skolen. Jeg kom tilbake til Pakistan og begynte å tjene som kretstilsynsmann på deltid. Jeg bodde i et misjonærhjem i byen Lahore sammen med tre andre brødre som var misjonærer.

JEG KOMMER MEG ETTER EN KRISE

I 1954 oppsto det dessverre en personlighetskonflikt blant misjonærene i Lahore, noe som gjorde at avdelingskontoret valgte å sende noen av misjonærene til et annet sted. Fordi jeg hadde vært uklok og tatt parti i konflikten, fikk jeg streng veiledning. Jeg følte meg knust og tenkte at jeg var en åndelig fiasko. Jeg flyttet tilbake til Karachi og senere til London i England i håp om å få en ny start åndelig sett.

I den menigheten jeg begynte i i London, var det mange som tilhørte Betel-familien. Pryce Hughes, en kjærlig bror som var Betels avdelingstjener, tok meg under sine vinger. En dag fortalte han meg om en gang han hadde fått klar veiledning av Joseph F. Rutherford, som da førte tilsyn med det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. Da bror Hughes hadde prøvd å rettferdiggjøre seg selv, hadde bror Rutherford gitt ham en skarp irettesettelse. Jeg ble overrasket over å se at bror Hughes smilte da han fortalte om dette. Han sa at denne hendelsen først gjorde ham opprørt. Men senere innså han at han trengte den strenge veiledningen han fikk, og at den var et uttrykk for Jehovas kjærlighet. (Hebr 12:6) Det han sa, rørte hjertet mitt og hjalp meg til å gjenvinne min åndelige likevekt.

Omtrent på den tiden flyttet moren min til London, og hun takket ja da hun ble tilbudt et bibelstudium av John E. Barr, som senere tjente som medlem av det styrende råd. Hun gjorde åndelige framskritt og ble døpt i 1957. Senere fikk jeg vite at før faren min døde, studerte han også med Jehovas vitner.

I 1958 giftet jeg meg med Lene, en dansk søster som hadde flyttet til London. Året etter ble vi velsignet med en datter, Jane, den første av våre fem barn. Og jeg fikk tjenesteprivilegier i Fulham menighet. Men fordi Lene hadde dårlig helse, bestemte vi oss etter hvert for å flytte til et varmere klima. Så i 1967 flyttet vi til Adelaide i Australia.

EN HJERTESKJÆRENDE TRAGEDIE

I menigheten vår i Adelaide var det tolv eldre salvede kristne. De gikk ivrig foran i forkynnelsesarbeidet. Vi kom raskt inn i en god åndelig rutine.

I 1979 fikk Lene og jeg vårt femte barn, Daniel.  Han hadde Downs syndrom *, og på grunn av alvorlige funksjonsnedsettelser var det ikke forventet at han kom til å leve lenge. Jeg har fremdeles vanskelig for å beskrive den dype smerten vi følte. Vi gjorde alt vi kunne for å ta oss av ham, samtidig som vi gjorde vårt beste for ikke å glemme de andre fire barna våre. Daniel hadde to hull i hjertet, så noen ganger ble han blå av mangel på oksygen, og vi måtte dra i full fart til sykehuset. Men til tross for helseproblemene var han en intelligent og kjærlig gutt. Han var også veldig åndelig. Når vi ba for maten, foldet han de små hendene sine, nikket med hodet og sa et hjertelig «Amen!» Først da ville han spise maten sin.

Da Daniel var fire år, fikk han akutt leukemi. Lene og jeg var fysisk og følelsesmessig utslitt. Jeg følte at jeg var på randen av et nervøst sammenbrudd. En kveld, da vi følte oss helt på bunn, kom kretstilsynsmannen vår, Neville Bromwich, på besøk. Med tårer i øynene la han armene rundt oss. Vi gråt alle sammen. Hans kjærlige og medfølende ord trøstet oss ubeskrivelig mye. Han ble værende helt til rundt klokken ett den natten. Like etterpå døde Daniel. Å miste ham er det vondeste vi noen gang har opplevd. Men vi holdt ut i sorgen, overbevist om at ingenting – ikke engang døden – kan skille Daniel fra Jehovas kjærlighet. (Rom 8:38, 39) Som vi lengter etter å være sammen med ham igjen når han får en oppstandelse i Guds nye verden! – Joh 5:28, 29.

JEG FINNER GLEDE I Å HJELPE ANDRE

Jeg tjener fremdeles som eldste i menigheten, selv om jeg har hatt to alvorlige hjerneslag. Det jeg har opplevd i livet, gjør at jeg har empati og medfølelse med andre, spesielt med dem som sliter med forskjellige problemer. Jeg prøver å ikke være dømmende. I stedet spør jeg meg selv: «Hvordan har bakgrunnen deres formet måten de føler og tenker på? Hvordan kan jeg vise at jeg bryr meg? Hvordan kan jeg oppmuntre dem til å fortsette å gjøre Jehovas vilje?» Jeg er veldig glad i å utføre hyrdearbeid i menigheten! Og når jeg trøster andre og styrker dem åndelig, merker jeg at jeg selv blir trøstet og styrket.

Jeg er fremdeles glad i å gå på hyrdebesøk

Jeg føler det på samme måte som salmisten, som sa til Jehova: «Da jeg ble overveldet av bekymringer, trøstet du meg og beroliget meg.» (Sal 94:19) Jehova har hjulpet meg gjennom vanskelige situasjoner i familien, religiøs motstand, personlige skuffelser og depresjon. Jehova har virkelig vært en sann Far for meg!

^ avsn. 19 Til å begynne med besto Pakistan av Vest-Pakistan (nå Pakistan) og Øst-Pakistan (nå Bangladesh).

^ avsn. 29 Se artikkelen «Å ha et barn med Downs syndrom – utfordringene og gledene» i Våkn opp! for juni 2011.