Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet – studieutgave  |  Juli 2016

Spørsmål fra leserne

Spørsmål fra leserne

Hva betyr det at de to stavene som er beskrevet i Esekiel, kapittel 37, ble gjort til én stav?

Gjennom profeten Esekiel forutsa Jehova at israelittene skulle komme tilbake til det lovte land og bli forent som én nasjon. Dette er også en profeti om at Guds folk i de siste dager skulle bli forent.

Jehova gav profeten Esekiel beskjed om å ta to staver og skrive på dem. På den ene staven skulle han skrive: «For Juda og for Israels sønner, hans partnere», og på den andre: «For Josef, Efraims stav, og hele Israels hus, hans partnere.» De to stavene skulle «bli til én stav» i Esekiels hånd. – Esek 37:15–17.

 Hva står navnet Efraim for i denne profetien? Den første kongen i det nordlige tistammeriket, Jeroboam, var fra Efraims stamme, som hadde blitt den mest fremtredende stammen. (5. Mos 33:13, 17; 1. Kong 11:26) Denne stammen utgikk fra Josefs sønn Efraim. (4. Mos 1:32, 33) Josef hadde fått en spesiell velsignelse av sin far, Jakob. Det passet derfor godt at den staven som stod for tistammeriket, ble kalt «Efraims stav». Da Esekiel skrev ned profetien om de to stavene, hadde det gått lang tid siden assyrerne inntok nordriket Israel og førte innbyggerne i fangenskap. Det hadde skjedd i år 740 fvt. (2. Kong 17:6) Så på Esekiels tid var de fleste av de israelittene som var fra tistammeriket, blitt spredt rundt omkring i det babylonske verdensriket, som hadde erstattet det assyriske verdensriket.

I år 607 fvt. inntok babylonerne det sørlige tostammeriket, Juda, og førte folket i landflyktighet til Babylon. Det kan være at de også tok med seg etterkommere av israelitter fra nordriket. Kongene i tostammeriket hadde tilhørt Juda stamme. Også prestene bodde i Juda, for de tjente ved templet i Jerusalem. (2. Krøn 11:13, 14; 34:30) Så det passet godt at tostammeriket ble symbolsk framstilt som staven som var «for Juda».

Når ble disse to symbolske stavene gjort til én stav? Det skjedde da israelittene vendte tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge templet i år 537 fvt. Representanter for både tostammeriket og tistammeriket vendte tilbake fra landflyktighet. Israelittene var ikke lenger splittet. (Esek 37:21, 22) Igjen tilbad de Jehova sammen. Denne enheten hadde også blitt forutsagt av profetene Jesaja og Jeremia. – Jes 11:12, 13; Jer 31:1, 6, 31.

Hvilken viktig sannhet om den rene tilbedelse blir framhevet i denne profetien? Denne: Jehova vil sørge for at hans tilbedere ‘blir til ett’. (Esek 37:18, 19) Har dette løftet om enhet blitt oppfylt i vår tid? Ja. Profetien begynte å bli oppfylt i 1919, da Guds folk gradvis ble reorganisert og gjenforent. Satans forsøk på å splitte dem for godt hadde slått feil.

På den tiden hadde de fleste av disse som ble gjenforent, håp om å bli konger og prester i himmelen sammen med Jesus. (Åp 20:6) Symbolsk sett var de som staven for Juda. Men etter hvert som tiden gikk, var det flere og flere med et jordisk håp som sluttet seg til disse åndelige jødene. (Sak 8:23) De var som staven for Josef, og de hadde ikke håp om å herske sammen med Kristus.

Disse to gruppene tjener i dag sammen som Jehovas forente folk under én Konge, Jesus Kristus, som blir profetisk omtalt som «min tjener David». (Esek 37:24, 25) Jesus bad om at alle hans disipler måtte «være ett», liksom hans Far er i forening med ham og han er i forening med sin Far. * (Joh 17:20, 21) Jesus forutsa også at hans lille hjord av salvede disipler og hans «andre sauer» skulle «bli én hjord». De skulle alle være under «én hyrde». (Joh 10:16) Jesu ord gir virkelig en god beskrivelse av den åndelige enheten som er blant dem som utgjør Jehovas folk i dag, uansett hvilket framtidshåp de har.

^ avsn. 6 Da Jesus snakket om tegnet på sitt nærvær, fortalte han flere illustrasjoner. Det er interessant å merke seg at han først snakket om «den tro og kloke slave», den lille gruppen av salvede brødre som skulle ta ledelsen. (Matt 24:45–47) Så kom han med illustrasjoner som i første rekke gjelder alle dem som har et himmelsk håp. (Matt 25:1–30) Til slutt snakket han om dem med et jordisk håp som skulle støtte Kristi brødre. (Matt 25:31–46) På lignende måte peker vår tids oppfyllelse av Esekiels profeti først fram mot hva som skulle skje med dem som har et himmelsk håp. Selv om tistammeriket vanligvis ikke er et bilde på dem som har et jordisk håp, minner den enheten som er beskrevet i denne profetien, oss om den enheten som er mellom dem som har et jordisk håp, og dem som har et himmelsk håp.