Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

De har møtt villig fram – på Madagaskar

De har møtt villig fram – på Madagaskar

«JEG hadde venner som tjente på steder hvor det var behov for pionerer, og når jeg hørte de opplevelsene de fortalte, fikk jeg lyst til å oppleve den samme gleden», sier Sylviana, en pioner i midten av 20-årene. «Men», sier hun, «jeg var redd for at det skulle bli for vanskelig for meg å tjene på et sted med behov.»

Kjenner du deg igjen i det Sylviana sier? Har du lyst til å tjene i et distrikt der det er behov for flere forkynnere, men lurer på om du noen gang vil nå det målet? I så fall må du ikke gi opp håpet om å få det til! Med Jehovas hjelp har tusenvis av brødre og søstre overvunnet hindringer og klart å utvide tjenesten sin. For å finne ut hvordan Jehova har åpnet muligheten for noen av dem, skal vi nå besøke Madagaskar, verdens fjerde største øy.

I løpet av de siste ti årene har over 70 ivrige pionerer og menighetsforkynnere fra elleve forskjellige land * flyttet for å hjelpe til i dette fruktbare distriktet i Afrika, der mange har stor respekt for Bibelen. Dessuten har mange av de lokale forkynnerne vært villige til å flytte til andre deler av denne store øya for å hjelpe til med å forkynne budskapet om Riket. La oss bli litt kjent med noen av dem.

DE HAR OVERVUNNET FRYKT OG MOTLØSHET

Perrine og Louis

Louis og Perrine, et par i 30-årene, flyttet fra Frankrike til Madagaskar. I mange år hadde de tenkt på å tjene i et annet land, men Perrine kvidde seg for å flytte. Hun forteller: «Jeg var redd for det ukjente. Jeg likte ikke så godt tanken på å dra fra familien, menigheten, leiligheten og alle de kjente stedene og å gi slipp på rutinene våre. I virkeligheten var det mine egne bekymringer som var den største hindringen jeg måtte overvinne.» I 2012 hadde Perrine samlet nok mot, og hun og Louis flyttet. Hva føler hun om valget de tok? «Når jeg ser tilbake, kan jeg si at det har vært trosstyrkende å se hvordan Jehovas hånd har vært med oss.» Louis tilføyer: «Tenk at på vår første minnehøytid på Madagaskar kom ti av dem vi studerte Bibelen med!»

 Hva ga Louis og Perrine styrke til å klare å fortsette å tjene på Madagaskar når de møtte utfordringer? De ba inderlig til Jehova om å få styrke til å holde ut. (Fil 4:13) Louis forteller: «Vi erfarte at Jehova bønnhørte oss og ga oss ‘Guds fred’. Vi klarte å fokusere på de gledene tjenesten ga oss. Og venner hjemme sendte oss e-poster og brev for å oppmuntre oss til å ikke gi opp.» – Fil 4:6, 7; 2. Kor 4:7.

Louis og Perrine ble rikt velsignet av Jehova for den utholdenheten de viste. «I oktober 2014 fikk vi gå Bibelskolen for kristne ektepar * i Frankrike», sier Louis. «Å få gå den skolen var en uforglemmelig gave fra Jehova.» Da de ble uteksaminert, ble de glad for å bli sendt tilbake til Madagaskar.

‘VI KOMMER TIL Å VÆRE SÅ STOLTE AV DERE!’

Nadine og Didier

Da Didier og Nadine, et ektepar fra Frankrike, flyttet til Madagaskar i 2010, var de godt voksne. Didier forteller: «Da vi var yngre, var vi pionerer, og så fikk vi tre barn. Da barna ble voksne, vurderte vi muligheten for å tjene i et annet land.» Nadine sier: «Tanken på å bo langt unna barna gjorde meg usikker, men de sa til oss: ‘Hvis dere flytter til et annet land for å tjene på et sted med større behov, kommer vi til å være så stolte av dere!’ Det de sa, oppmuntret oss til å ta skrittet. Selv om vi nå bor langt borte fra barna våre, snakker vi ofte med dem, og det er vi veldig glad for.»

Didier og Nadine syntes det var en utfordring å lære seg madagassisk. «Vi er ikke 20 år lenger», sier Nadine med et smil. Hva var det som gjorde at de klarte det? Da de hadde gått i en fransk menighet en stund og følte at de var klare for å gå ordentlig inn for å lære det lokale språket, begynte de i en madagassisk menighet. Hvordan er tjenesten? Nadine sier: «Mange av dem vi møter i forkynnelsen, vil gjerne studere Bibelen, og ofte takker folk oss for at vi kommer til dem. Til å begynne med føltes det som en drøm, nesten uvirkelig. Jeg elsker å være pioner i dette distriktet. Når jeg står opp om morgenen, sier jeg til meg selv: ‘Så herlig! Jeg skal ut på feltet i dag!’»

Didier smiler når han forteller om noe som skjedde kort tid etter at han hadde begynt å lære madagassisk. «Jeg ledet et menighetsmøte, men forsto ikke et eneste av de svarene som brødrene og søstrene kom med. Alt jeg kunne si, var ‘takk’. Da jeg hadde takket en søster for svaret hennes, begynte de som satt bak henne, å gestikulere for at jeg skulle skjønne at det hun hadde sagt, ikke var riktig. Jeg skyndte meg å gi ordet til en bror som svarte riktig – jeg håper i hvert fall at han gjorde det.»

HUN TOK MED GLEDE IMOT INVITASJONEN

På et stevne i 2005 så Thierry og hans kone, Nadia, skuespillet «Sett deg mål som er til ære for Gud».  Dette bibelske skuespillet om Timoteus gjorde dypt inntrykk på dem og ga dem et sterkere ønske om å tjene på et sted med større behov for forkynnere. Thierry sier: «Da skuespillet var slutt og vi klappet, lente jeg meg mot kona mi og spurte: ‘Hvor skal vi dra?’ Hun sa at hun tenkte på det samme.» Kort tid senere begynte de å jobbe mot målet de hadde satt seg. Nadia forteller: «Litt etter litt kvittet vi oss med ting vi eide, helt til alt vi hadde, fikk plass i fire kofferter!»

Helt til venstre: Nadia og Marie-Madeleine Helt til høyre: Thierry

De kom til Madagaskar i 2006 og likte tjenesten helt fra starten. Nadia sier: «Menneskene vi treffer, gir oss så mye glede.»

Men seks år senere møtte de en utfordring. Moren til Nadia, Marie-Madeleine, som bodde i Frankrike, falt og brakk armen og fikk hodeskader. Etter at Thierry og Nadia hadde snakket med legen hennes, spurte de Marie-Madeleine om hun ville komme og bo hos dem på Madagaskar. Selv om hun da var 80 år, tok hun med glede imot invitasjonen. Hva synes hun om å bo i et annet land? Hun sier: «Noen ganger synes jeg det er vanskelig å venne meg til det som er nytt, men til tross for begrensningene mine føler jeg meg veldig nyttig i menigheten. Og det som gjør meg spesielt glad, er at jeg ved å bo her gjør det mulig for barna mine å fortsette sin produktive tjeneste her.»

«JEG FØLTE JEHOVAS HJELPENDE HÅND»

Riana holder en tale på tandroy

Riana, en bror i begynnelsen av 20-årene, vokste opp i Alaotra Mangoro, et fruktbart område øst på Madagaskar. Han gjorde det bra på skolen og ville ta høyere utdanning. Men etter å ha studert Bibelen ombestemte han seg. Han forteller: «Jeg gikk inn for å fullføre videregående raskere enn det som var vanlig, og lovte Jehova: ‘Hvis jeg består eksamen, skal jeg begynne som pioner.’» Etter å ha tatt eksamen holdt han løftet sitt. Han flyttet inn hos en pionerbror, fikk seg en deltidsjobb og begynte som pioner. Han sier: «Det er den beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt.»

Men familien til Riana skjønte ikke hvorfor han ikke gikk inn for å gjøre karriere. Han sier: «Både faren min, onkelen min og grandtanten min ville at jeg skulle satse på høyere utdanning. Men jeg ville ikke bytte bort pionertjenesten mot noe.» Det tok ikke lang tid før Riana fikk lyst til å tjene på et sted med større behov. Hva bidro til at han ville det? Han forteller: «Noen tyver brøt seg inn hos oss og stjal mange av tingene mine. Innbruddet fikk meg til å tenke på det Jesus sa om å samle seg ‘skatter i himmelen’. Jeg bestemte meg for å gå enda mer inn for å samle meg åndelige skatter.» (Matt 6:19, 20) Han flyttet til den sørligste delen av landet, et tørkerammet område 130 mil fra der han hadde bodd. I dette området bor antanandroy-folket. Hvorfor dro han akkurat dit?

En måned før innbruddet hadde Riana begynt å studere med to menn som var antanandroyer. Han lærte seg noen ord og setninger på språket deres, tandroy. Så begynte han å tenke på alle de antanandroyene som ennå ikke hadde fått høre budskapet om Riket. Han sier: «Jeg ba Jehova om å hjelpe meg til å flytte til det området hvor folk snakker tandroy.»

Riana flyttet, men møtte en utfordring med en gang. Han fant ingen jobb. En mann sa til ham: «Hvorfor flyttet du hit? Folk flytter jo herfra til der du kom fra, for å få seg jobb!» Etter to uker dro Riana fra området for å overvære et regionalt stevne. Han var nesten helt blakk og lurte på hva han skulle gjøre. Den siste stevnedagen kom en bror bort til Riana og stakk noe ned i jakkelommen hans. Det var en pengesum som var stor nok til at han kunne reise tilbake til antanandroy-området og starte en liten bedrift som solgte yoghurt. Riana sier: «Jeg følte Jehovas hjelpende hånd akkurat da jeg trengte det. Nå kunne jeg fortsette å hjelpe dem som ikke hadde hatt mulighet til å lære om Jehova!» Det var også mye å gjøre i menigheten. Riana fortsetter: «Jeg holdt offentlig foredrag annenhver uke. Jehova ga meg opplæring gjennom sin organisasjon.» I dag er Riana fortsatt travelt opptatt med å forkynne budskapet om Riket for de mange tandroy-talende menneskene som ønsker å lære om Jehova.

 JEHOVA VELSIGNER DEM SOM GÅR INN FOR Å TJENE HAM

Jehova lover at han vil velsigne dem som går inn for å tjene ham. (Jes 65:16) Når vi anstrenger oss for å overvinne hindringer for å kunne gjøre mer i tjenesten, erfarer vi at Jehova velsigner oss. Tenk på Sylviana, som ble nevnt i begynnelsen av artikkelen. Hun var redd for at det skulle bli for vanskelig for henne å tjene på et sted med behov. Hvorfor det? Hun forklarer: «Det venstre benet mitt er cirka ni centimeter kortere enn det høyre. Derfor halter jeg når jeg går, og blir fort sliten.»

Sylviana (til venstre) og Sylvie Ann (til høyre) sammen med Doratine den dagen hun ble døpt

I 2014 bestemte Sylviana seg likevel for å flytte til et sted med behov. Hun slo seg sammen med en ung pionersøster i menigheten sin som heter Sylvie Ann, og flyttet til en liten landsby som ligger 85 kilometer fra hjembyen deres. Til tross for utfordringene hun hadde, gikk drømmen hennes i oppfyllelse. Og hun ble virkelig velsignet! Hun forteller: «Etter at jeg hadde vært på det nye stedet i bare ett år, ble Doratine, en ung mor som jeg studerte Bibelen med, døpt på kretsstevnet.»

«JEG VIL VIRKELIG HJELPE DEG»

De forkynnerne vi har hørt om her, viste stor tro da de flyttet til et sted med større behov. Det de har opplevd, forsikrer oss om at når vi anstrenger oss for å overvinne hindringer for å gjøre mer i tjenesten, får vi personlig erfare at Jehova holder det løftet han har gitt: «Jeg vil styrke deg. Jeg vil virkelig hjelpe deg.» (Jes 41:10) Det fører til at forholdet vårt til Jehova blir sterkere. I tillegg vil det at vi villig stiller oss til disposisjon – enten der vi bor, eller i et annet land – forberede oss på all den teokratiske aktiviteten som venter oss i den nye verden. Som Didier, som er nevnt tidligere, sier: «Det å tjene på et sted med behov er god trening med tanke på framtiden!» Måtte mange flere forkynnere møte villig fram og få den samme treningen!

^ avsn. 4 De har kommet fra Canada, Frankrike, Guadeloupe, Luxembourg, Ny-Caledonia, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og USA.

^ avsn. 8 Nå erstattet av Skolen for kristne forkynnere. Heltidstjenere som tjener utenlands, og som oppfyller kravene, kan søke om å få gå denne skolen i hjemlandet sitt eller i et annet land der skolen blir holdt på morsmålet deres.