Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

 LIVSHISTORIE

Min rike kristne arv har fått meg til å blomstre og trives

Min rike kristne arv har fått meg til å blomstre og trives

DET var midt på natten, og foran oss strømmet den mektige elven Niger, som var halvannen kilometer bred. Den nigerianske borgerkrigen (Biafra-krigen) raste, så det kunne være livsfarlig å krysse Niger. Men vi var nødt til å ta sjansen, og det mer enn én gang. Hvordan gikk det til at jeg befant meg i denne situasjonen? La meg først fortelle litt om min bakgrunn.

I 1913 ble min far, John Mills, som da var 25 år, døpt. Det skjedde i New York, og det var bror Russell som holdt dåpstalen. Kort tid senere flyttet far til Trinidad i Karibia, der han giftet seg med Constance Farmer, som var en ivrig bibelstudent. Far hjalp sin venn William R. Brown med å vise «Skapelsens fotodrama». De holdt på med dette til ekteparet Brown fikk i oppdrag å tjene i Vest-Afrika i 1923. Foreldrene mine, som begge hadde et himmelsk håp, fortsatte arbeidet på Trinidad.

KJÆRLIGE FORELDRE

Foreldrene mine fikk ni barn, og det eldste av dem ga de navnet Rutherford, etter den daværende presidenten for Watch Tower Bible and Tract Society. Da jeg kom til verden, 30. desember 1922, ble jeg oppkalt etter Clayton J. Woodworth, som var redaktør av The Golden Age (nå Våkn opp!). Foreldrene våre sørget for at vi alle fikk en grunnleggende utdannelse, men de la spesielt vekt på at vi måtte ha åndelige mål. Mor var usedvanlig flink til å resonnere med oss ut fra Bibelen på en overbevisende måte. Far elsket å fortelle historier fra Bibelen, og han brukte hele kroppen til å gjøre dem levende for oss.

De anstrengelsene de gjorde seg, ga gode resultater. Tre av oss fem gutter gikk på Gilead-skolen. Og tre av søstrene våre var pionerer på Trinidad og Tobago i mange år. Ved den måten foreldrene våre underviste oss på, og ved sitt gode eksempel «plantet» de oss barna «i Jehovas hus». Den oppmuntringen de ga, hjalp oss til å holde oss der og til å ‘blomstre i vår Guds forgårder’. – Sal 92:13.

Hjemmet vårt ble et senter for forkynnelsesarbeidet. Det var et samlingssted for pionerer, og de snakket ofte om bror George Young, en kanadisk misjonær som hadde besøkt  Trinidad. Foreldrene mine snakket begeistret om ekteparet Brown, som de tidligere hadde samarbeidet med, og som nå tjente i Vest-Afrika. Alt dette gjorde at jeg som tiåring fikk lyst til å begynne i felttjenesten.

FORKYNNELSE I UNGE ÅR

Bladene våre på den tiden gikk rett på sak og avslørte i klare ordelag falsk religion, grådig kommersialisme og korrupt politikk. I 1936 slo presteskapet tilbake ved å få Trinidads fungerende guvernør til å forby alle publikasjoner utgitt av Jehovas vitner. Vi skjulte litteraturen, men fortsatte å bruke den til vi ikke hadde mer igjen. Vi hadde informasjonsmarsjer og sykkelparader, der vi brukte løpesedler og plakater. Sammen med høyttalerbilgruppen fra byen Tunapuna forkynte vi i selv de mest avsidesliggende delene av Trinidad. Det var spennende! Det at jeg var i et slikt åndelig miljø, bidro til at jeg ble døpt da jeg var 16.

Høyttalerbilgruppen fra Tunapuna

Min åndelige arv og disse tidlige erfaringene ga meg et ønske om å bli misjonær. Dette ønsket hadde jeg fortsatt da jeg flyttet til øya Aruba i 1944 og begynte å samarbeide med bror Edmund W. Cummings. Vi var veldig glade da vi klarte å samle ti personer til minnehøytiden i 1945. Året etter ble den første menigheten på Aruba opprettet.

Oris beriket livet mitt og fikk meg til å ‘blomstre’ enda mer

Kort tid senere forkynte jeg uformelt for en kollega som het Oris Williams. Hun argumenterte iherdig for det hun trodde på. Men ved hjelp av et bibelstudium lærte hun hva Guds Ord egentlig sier, og 5. januar 1947 ble hun døpt. Senere forelsket vi oss og giftet oss. Oris begynte som pioner i november 1950. Hun beriket livet mitt og fikk meg til å ‘blomstre’ enda mer.

SPENNENDE TJENESTE I NIGERIA

I 1955 ble Oris og jeg invitert til Gilead-skolen. For å kunne ta imot dette privilegiet sa vi opp jobbene våre, solgte hjemmet vårt og andre ting vi eide, og sa farvel til Aruba. Vi gikk i den 27. Gilead-klassen, som ble uteksaminert 29. juli 1956. Vi fikk i oppdrag å tjene i Nigeria.

Sammen med Betel-familien i Lagos i Nigeria, 1957

Oris sa senere om denne tiden: «Jehovas ånd kan hjelpe en til å tilpasse seg misjonærlivets opp- og nedturer. I motsetning til mannen min hadde jeg aldri hatt noe ønske om å bli misjonær. Jeg ville heller ha et hjem og få barn. Men jeg begynte å tenke annerledes da jeg forsto hvor viktig det er å forkynne det gode budskap. Og da vi ble uteksaminert fra Gilead, var jeg helt innstilt på å tjene som misjonær. Da vi gikk om bord i passasjerskipet Queen Mary, ønsket bror Worth Thornton fra bror Knorrs kontor oss god reise. Han fortalte oss at vi skulle tjene på Betel. ‘Å nei!’ sukket jeg. Men jeg tilpasset meg raskt og begynte å like Betel veldig godt. Jeg hadde forskjellige oppgaver, men den oppgaven jeg likte best, var å tjene som resepsjonist. Jeg elsker mennesker, og som resepsjonist hadde jeg direkte kontakt med de nigerianske brødrene og søstrene. Mange av dem kom til Betel sultne, tørste, slitne og støvete. Jeg var glad for å kunne ta hånd om dem og gi dem mat og trøst og oppmuntring. Alt dette var hellig tjeneste for Jehova, så det ga meg tilfredshet og glede.» Ja, alle oppgavene vi fikk, ga oss mulighet til å ‘blomstre’.

I et familieselskap vi hadde på Trinidad i 1961, var også bror Brown med, og han fortalte noen spennende opplevelser fra sin tid i Afrika. Så fortalte jeg om økningen i Nigeria. Bror Brown la armene kjærlig rundt meg og sa til far: «Johnny, du kom deg aldri til Afrika, men det gjorde Woodworth!» Som svar sa far: «Stå på videre, Worth, stå på!» Slik oppmuntring fra disse åndelige veteranene forsterket mitt ønske om å utføre en grundig tjeneste.

William Brown («Bibel-Brown») og hans kone, Antonia, oppmuntret og inspirerte oss

I 1962 fikk jeg det privilegiet å få ytterligere opplæring på Gilead. Da gikk jeg i den 37. klassen, og kurset varte i 10 måneder. Bror Wilfred Gooch, som var den som førte tilsyn med arbeidet i Nigeria, gikk i den 38. klassen og fikk i oppdrag å tjene i England. Da overtok jeg det ansvaret han hadde  hatt ved avdelingskontoret i Nigeria. Jeg fulgte bror Browns eksempel og reiste mye, noe som gjorde at jeg ble kjent med brødrene og søstrene i landet og ble glad i dem. De manglet mange av de tingene som folk i industriland vanligvis hadde, men den gleden og tilfredsheten de ga uttrykk for, viste tydelig at et meningsfullt liv ikke avhenger av penger eller eiendeler. I betraktning av de forholdene de levde under, var det flott å se dem komme rene og velkledde på møtene. Når de strømmet til stevnene, kom mange av dem på lastebiler og i bolekajaer (lokale busser med åpne sider). Ofte sto det slagord eller ordtak på disse bussene. Et av dem var: «Mange bekker små gjør en stor å.»

Det er mye sant i dette ordtaket! Hver enkelts innsats teller. Og vi bidro med vårt. I 1974 ble Nigeria det første landet etter USA som hadde mer enn 100 000 forkynnere. Arbeidet hadde blomstret!

Samtidig som vi opplevde stor vekst, var det borgerkrig i landet fra 1967 til 1970. I flere måneder var brødrene og søstrene på Biafra-siden av elven Niger avskåret fra kontakt med avdelingskontoret. Vi bare måtte få gitt dem åndelig mat. Som nevnt innledningsvis krysset vi elven flere ganger. Vi klarte det ved hjelp av bønn og tillit til Jehova.

Jeg husker godt de farlige turene over Niger, da vi risikerte å bli skutt av nervøse soldater, pådra oss sykdommer eller møte andre farer. Det var én ting å komme seg gjennom linjene av mistenksomme regjeringssoldater, men det var enda mer skremmende å skulle komme seg igjennom på den blokkerte Biafra-siden. En natt krysset jeg Niger med passasjerkano fra Asaba til Onitsha og dro så videre til byen Enugu for å oppmuntre tilsynsmennene der. På en annen tur styrket jeg tilsynsmennene i Aba mens byen var beordret mørklagt. I Port Harcourt måtte vi skynde oss å avslutte møtet med bønn da regjeringsstyrker brøt igjennom det biafranske forsvarsverket utenfor byen.

Disse møtene var viktige. De forsikret våre kjære brødre om at Jehova hadde kjærlig omsorg for dem, og ga dem nødvendig veiledning om nøytralitet og kristen enhet. Brødrene i Nigeria kom seg helskinnet gjennom denne forferdelige konflikten. De viste en kjærlighet som overvant stammehat, og de bevarte enheten. Jeg syntes det var et stort privilegium å få være ved deres side i denne vanskelige tiden.

I 1969 var bror Milton G. Henschel ordstyrer på det internasjonale stevnet på Yankee Stadium i New York med temaet «Fred på jorden». Jeg var hans assistent og lærte mye av det. Det kom godt med, for året etter holdt vi et internasjonalt stevne i Lagos i Nigeria. Temaet var «Mennesker av god vilje». Det var bare på grunn av Jehovas velsignelse at stevnet, som ble holdt så kort tid etter borgerkrigen, ble vellykket. Stevnet ble holdt på hele 17 språk, og det var 121 128 til stede. Bror Knorr og bror Henschel var på stevnet sammen med besøkende fra mange land, deriblant dem som reiste med chartrede fly fra USA og Storbritannia. De så at 3775 nye disipler ble døpt – et av de største dåpsarrangementene siden pinsedagen i år 33! Jeg tror jeg aldri har hatt det så travelt i hele mitt liv som da jeg hjalp til med å organisere dette stevnet. Veksten i antall forkynnere var eksplosiv!

På det internasjonale stevnet i 1970 i Lagos var det 121 128 til stede. De snakket 17 språk, deriblant ibo

I løpet av de over 30 årene vi var i Nigeria, tjente jeg innimellom som reisende tilsynsmann og som sonetilsynsmann i Vest-Afrika. Misjonærene satte stor pris på å få individuell oppmerksomhet og oppmuntring, og jeg på min side fant stor glede i å forsikre dem om at de ikke var glemt. Dette arbeidet lærte meg at for å hjelpe andre til å blomstre og holde Jehovas organisasjon sterk og forent er det viktig å vise dem personlig interesse.

Det var bare med Jehovas hjelp vi klarte å takle de problemene vi opplevde som følge av borgerkrigen og sykdom. Vi kunne alltid merke Jehovas velsignelse. Oris fortalte senere:

 «Vi hadde malaria flere ganger, begge to. En av gangene var Worth bevisstløs da han ble innlagt på et sykehus i Lagos. Jeg fikk beskjed om at han kanskje ikke kom til å overleve, men heldigvis gjorde han det! Da han kom til bevissthet, snakket han med den sykepleieren som tok seg av ham, om Guds rike. Senere ble jeg med Worth for å besøke sykepleieren, som het Nwambiwe, for å stimulere hans interesse for Bibelen. Han tok imot sannheten, og senere ble han eldste i Aba. Jeg fikk også hjulpet mange, deriblant sterkt troende muslimer, til å bli tjenere for Jehova. Vi fant stor glede i å bli kjent med nigerianerne og kulturen deres, skikkene deres og språket deres.»

Ja, dette var også noe vi lærte: For at vi skulle kunne blomstre og trives i vår tjeneste i et fremmed land, måtte vi bli glad i våre brødre og søstre, uansett hvor annerledes kulturen deres var fra vår.

NYE TJENESTEOPPDRAG

Etter å ha tjent på Betel i Nigeria i mange år fikk vi i 1987 et nytt oppdrag: Vi skulle være feltmisjonærer på den vakre øya Saint Lucia i Karibia. Vi trivdes veldig godt med oppgaven, men den bød også på noen nye utfordringer. I motsetning til i Afrika, hvor en mann kunne være gift med mange kvinner, kunne problemet her på Saint Lucia være at et par bodde sammen uten å være gift. Guds Ord, som har stor kraft, fikk mange av dem vi studerte med, til å gjøre de nødvendige forandringene.

Jeg elsket Oris høyt i de 68 årene vi var gift

Etter som årene gikk, fikk vi mindre krefter. Det tok det styrende råd hensyn til, så i 2005 ble vi overført til hovedkontoret i Brooklyn i New York. I 2015 ble Oris innhentet av fienden døden, og det tapet jeg føler, er ubeskrivelig. Hun var en enestående venn og en kjærlig og elskelig kone. Jeg elsket henne høyt i de 68 årene vi fikk sammen. Hver dag takker jeg fremdeles Jehova for at jeg hadde henne. Vi erfarte at oppskriften på lykke, både i ekteskapet og i menigheten, er å respektere lederskap, tilgi villig, være ydmyk og vise åndens frukt.

Når vi følte oss skuffet eller motløse, ba vi Jehova hjelpe oss til å fortsette å fokusere på tjenesten. I årenes løp har vi opplevd justeringer og korrigeringer, som vi har rettet oss etter, og vi har sett at ting hele tiden har blitt bedre – og det beste har vi fortsatt i vente! – Jes 60:17; 2. Kor 13:11.

På Trinidad og Tobago har Jehova velsignet det arbeidet som foreldrene mine og andre har gjort. Ifølge den siste rapporten er det nå 9892 som tjener Jehova der. På Aruba var det mange som var med på å styrke den første menigheten, som jeg en gang gikk i. Nå er det 14 blomstrende menigheter på øya. I Nigeria er det nå så mange som 381 398 forkynnere. Og på Saint Lucia er det 783 som støtter Jehovas rike.

Jeg er nå i 90-årene. Salme 92:14 sier om dem som er «plantet i Jehovas hus»: «Også når de blir gamle, skal de trives. De skal fortsette å være vitale og friske.» Jeg er så takknemlig for det livet jeg har levd, og som jeg har brukt i tjenesten for Jehova. Den rike åndelige arven jeg fikk, har oppmuntret meg til å tjene Jehova av hele mitt hjerte. Og i sin lojale kjærlighet har Jehova latt meg ‘blomstre i min Guds forgårder’. – Sal 92:13.