Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

 LIVSHISTORIE

Alt er mulig for Jehova

Alt er mulig for Jehova

«DØDEN skal ikke være mer, og de døde skal til og med få livet tilbake.» Min kone, Majrambjubju, overhørte disse ordene mens hun satt på bussen. Hun ble nysgjerrig og ville vite mer. Da bussen stoppet og passasjerene gikk av, løp hun etter den kvinnen som hadde sagt dette. Hun het Apun Mambetsadykova, og hun var et av Jehovas vitner. På den tiden var det risikabelt å snakke med vitnene. Men det vi senere lærte av Apun, forandret livet vårt helt.

ARBEID FRA MORGEN TIL KVELD

Jeg ble født i 1937 på et kolkos, et kollektivbruk, i nærheten av byen Tokmok i Kirgisistan. Familien vår tilhører folkegruppen kirgisere, og vi snakker kirgisisk. Foreldrene mine var bønder, og de jobbet på kolkoset fra morgen til kveld. Bønder fikk matforsyninger regelmessig, men lønn i kontanter fikk de bare én gang i året. Mor strevde med å ta seg av lillesøsteren min og meg. Etter bare fem års skolegang begynte jeg også å jobbe fulltid på kolkoset.

Fjellkjeden Terskej-Alatau

I det området hvor jeg bodde, var det mye fattigdom, og det var en hard kamp å få endene til å møtes. Som ung mann tenkte jeg ikke noe særlig på meningen med livet eller på framtiden. Lite ante jeg at de fantastiske sannhetene om Jehova Gud og hans hensikt skulle forandre livet mitt. Hvordan disse sannhetene nådde Kirgisistan og spredte seg her, er en spennende historie. Det hele begynte i hjemtraktene mine i den nordlige delen av Kirgisistan.

SANNHETEN KOMMER TIL KIRGISISTAN

Sannheten om Jehova Gud slo rot i Kirgisistan på 1950-tallet. For at det skulle skje, måtte sannheten overvinne en mektig ideologi. Det var fordi det som nå er Kirgisistan, den gangen var en del av Sovjetunionen. I hele Sovjet var Jehovas vitner nøytrale i politiske saker. (Joh 18:36) Det gjorde at de ble forfulgt som fiender av den kommunistiske stat. Men ingen ideologi kan hindre at Guds Ord når hjertet til  oppriktige mennesker. Noe av det viktigste jeg har lært gjennom et langt liv, er at «alt er mulig» for Jehova. – Mark 10:27.

Emil Jantsen

Forfølgelsen av Jehovas vitner førte til at det ble flere vitner i Kirgisistan. Hvordan kunne det ha seg? Fiender av staten ble sendt i indre eksil til Sibir, som også var en del av Sovjet. Da de ble satt fri, reiste mange av dem til Kirgisistan, og noen av dem hadde med seg sannheten. En av disse var Emil Jantsen, som ble født i Kirgisistan i 1919. Emil hadde blitt sendt til en arbeidsleir, og der møtte han vitnene og tok imot sannheten. I 1956 reiste han hjem og slo seg ned i nærheten av Sokuluk, som ikke er langt unna det stedet jeg kommer fra. Den første menigheten i Kirgisistan ble opprettet i Sokuluk i 1958.

Viktor Vinter

Rundt et år senere flyttet Viktor Vinter til Sokuluk. Denne trofaste broren opplevde den ene prøvelsen etter den andre. To ganger måtte han sone tre år for sin nøytralitet, og så satt han ytterligere ti år i fengsel og var deretter i indre eksil i fem år. Men forfølgelse kunne ikke stoppe utbredelsen av den sanne tilbedelse.

SANNHETEN KOMMER NÆRMERE HJEMSTEDET MITT

Eduard Warter

I 1963 var det rundt 160 Jehovas vitner i Kirgisistan. Mange av dem var opprinnelig fra Tyskland, Ukraina og Russland. En av dem var Eduard Warter, som hadde blitt døpt i Tyskland i 1924. På 40-tallet hadde nazistene sendt Eduard til en konsentrasjonsleir, og noen år senere hadde kommunistene i Sovjet forvist ham til Sibir. I 1961 flyttet denne trofaste broren til byen Kant, som ligger rett i nærheten av min hjemby.

Elizabeta Fot; Aksamaj Sultanalijeva

Elizabeta Fot, en lojal tjener for Jehova, bodde også i Kant. Hun jobbet som syerske. Fordi hun var så dyktig i faget sitt, kom også leger, lærere og andre i lignende yrker til henne for å bestille klær. En av kundene hennes var en kvinne som het Aksamaj Sultanalijeva, som var gift med en tjenestemann ved statsadvokatens kontor. Aksamaj kom til Elizabeta for å få sydd klær, men stilte også mange spørsmål om meningen med livet og om døden. Elizabeta svarte på spørsmålene hennes ved å bruke Bibelen. Aksamaj ble en ivrig forkynner av det gode budskap.

Nikolaj Tsjimpojesj

Omtrent på den tiden ble Nikolaj Tsjimpojesj, som var fra Moldova, utnevnt til kretstilsynsmann, og han var det i nesten 30 år. I tillegg til at Nikolaj besøkte forskjellige menigheter, organiserte han arbeidet med å kopiere og distribuere litteratur. Men myndighetene fant ut hva han holdt på med. Eduard Warter oppmuntret derfor Nikolaj med dette rådet: «Når myndighetene forhører deg, så si rett ut at vi får litteraturen vår fra hovedkontoret i Brooklyn. Se KGB-agenten rett inn i øynene. Du har ingenting å frykte.» – Matt 10:19.

Kort tid etter denne samtalen ble Nikolaj innkalt til KGBs hovedkontor i Kant. Han fortalte senere hva som skjedde: «Agenten spurte hvor vi fikk litteraturen vår fra. Jeg fortalte at vi fikk den fra Brooklyn. Han visste ikke hva han skulle  si til det. Han bare lot meg gå og innkalte meg aldri igjen.» Slike modige vitner fortsatte forsiktig å spre det gode budskap i mine hjemtrakter nord i Kirgisistan. Da den verdifulle sannheten om Jehova til slutt nådde min familie, på 80-tallet, var det min kone, Majrambjubju, som først fikk høre den.

MIN KONE SKJØNNER FORT AT DET ER SANNHETEN

Majrambjubju kommer fra fylket Naryn i Kirgisistan. En dag i august 1974 var hun på besøk hos søsteren min, og det var der vi traff hverandre for første gang. Jeg likte Majrambjubju med en gang. Vi giftet oss samme dag.

Apun Mambetsadykova

I januar 1981, mens Majrambjubju satt på bussen på vei til et marked, overhørte hun den samtalen som jeg nevnte tidligere. Hun ville vite mer, så hun spurte kvinnen om å få navnet og adressen hennes. Kvinnen fortalte at hun het Apun, men siden Jehovas vitners arbeid fortsatt var forbudt på 80-tallet, var hun forsiktig med å gi flere opplysninger. Istedenfor å gi sin egen adresse spurte hun om å få adressen vår. Majrambjubju var i fyr og flamme da hun kom hjem.

«Jeg har hørt noe helt fantastisk!» sa hun. «En kvinne fortalte meg at snart kommer ingen mennesker til å dø lenger. Og ville dyr kommer til å bli tamme.» For meg hørtes det ut som et eventyr. «Vi får vente til hun kommer og besøker oss og gir oss en nærmere forklaring», sa jeg.

Tre måneder senere besøkte Apun oss. Etter hvert ble det flere besøk, og vi fikk treffe noen av de første kirgiserne som hadde blitt Jehovas vitner. Disse søstrene gjorde oss kjent med de enestående sannhetene om Jehova og hans hensikt med menneskene. De leste boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis * for oss. Og siden det bare fantes ett eksemplar av denne boken i Tokmok, skrev vi den av for hånd for å ha vår egen bok.

Noe av det første vi lærte om, var profetien i 1. Mosebok 3:15. Denne profetien vil bli oppfylt gjennom Jesus som Guds messianske Konge. Det er et viktig budskap som alle må høre! Desto større grunn for oss til å være med på å forkynne det for andre. (Matt 24:14) Snart begynte Bibelens sannhet å forandre livet vårt.

 MØTER OG DÅP UNDER FORBUD

En bror i Tokmok inviterte oss i et bryllup. Majrambjubju og jeg la raskt merke til at vitnene oppførte seg annerledes. Det ble ikke servert alkohol i bryllupet, og festen gikk ordentlig for seg. Dette var en stor kontrast til andre brylluper vi hadde vært i, hvor gjestene ofte drakk seg fulle, oppførte seg dårlig og brukte et stygt språk.

Vi var også på noen av de møtene som menigheten i Tokmok holdt. De ble holdt i skogen, hvis været tillot det. Brødrene og søstrene visste at politiet fulgte nøye med på hva vi foretok oss, så brødrene satte noen til å holde vakt. Om vinteren hadde vi møtene i et hus. Et par ganger kom politiet til huset og forlangte å få vite hva vi gjorde. Da Majrambjubju og jeg ble døpt i juli 1982 i elven Tsju, måtte vi være forsiktige. (Matt 10:16) Brødrene dro inn i skogen i små grupper og møttes der. Vi sang en av Rikets sanger og lyttet til dåpstalen.

VI GRIPER MULIGHETEN TIL Å UTVIDE TJENESTEN

I 1987 spurte en bror meg om jeg kunne besøke en interessert som bodde i byen Balyktsjy. Det tok fire timer med tog å komme seg dit. Etter å ha reist til Balyktsjy flere ganger for å forkynne oppdaget vi at det var mye interesse der. Dette ga oss en fin mulighet til å utvide vår tjeneste.

Majrambjubju og jeg dro ofte til Balyktsjy. Vi var der nesten hver helg og var ute i tjenesten og arrangerte møter. Etterspørselen etter litteraturen vår økte drastisk. Vi bar med oss publikasjoner fra Tokmok i en misjok, en potetsekk. To fulle sekker med publikasjoner hver måned var så vidt nok til å dekke etterspørselen. Også på togturen til og fra Balyktsjy fikk vi forkynt for andre.

I 1995 ble det opprettet en menighet i Balyktsjy – åtte år etter vårt første besøk der. All reisingen mellom Tokmok og Balyktsjy kostet mye penger. Vi hadde ikke så god råd, så hvordan klarte vi oss? En bror ga oss regelmessig penger for at vi skulle kunne dekke utgiftene våre. Jehova så vårt ønske om å utvide tjenesten, og han åpnet «himlenes sluser» for oss. (Mal 3:10) Alt er virkelig mulig for Jehova!

OPPTATT MED FAMILIEN OG TJENESTEN

I 1992 ble jeg utnevnt til å tjene som eldste – den første kirgisiske eldste i landet. I menigheten vår i Tokmok åpnet det seg nye muligheter til å tjene. Vi fikk mange bibelstudier med unge kirgisiske studenter. En av dem tjener nå i utvalget ved avdelingskontoret, og to andre er spesialpionerer. Vi gjorde også en innsats for å hjelpe andre på møtene våre. Tidlig på 90-tallet var både publikasjonene og møtene våre på russisk, men flere og flere i menigheten hadde kirgisisk som morsmål. Så jeg tolket for dem, noe som hjalp dem til lettere å forstå sannheten.

Min kone og jeg og åtte av barna våre i 1989

Majrambjubju og jeg fikk etter hvert mange barn, så vi var også travelt opptatt med å ta oss av dem. Vi tok med barna på feltet og på  møtene. Gulsayra, en av døtrene våre, likte allerede som tolvåring å snakke med forbipasserende på gaten og fortelle dem om Bibelen. Og barna våre elsket å lære skriftsteder utenat. Barna våre, og etter hvert barnebarna, ble veldig engasjert i menigheten. Av våre 9 barn og 11 barnebarn som fortsatt lever, er det 16 som tjener Jehova eller går på møtene sammen med foreldrene sine.

STORE FORANDRINGER

Våre kjære brødre og søstre som satte i gang Jehovas arbeid i vårt område på 50-tallet, ville blitt forbløffet over å se alle de forandringene vi har opplevd. Siden 90-tallet har vi for eksempel hatt større frihet til å forkynne det gode budskap og til å samles i store grupper.

Min kone og jeg i tjenesten

I 1991 var min kone og jeg på vårt aller første store stevne. Det ble holdt i Alma-Ata (nå Almaty) i Kasakhstan. Og i 1993 arrangerte brødrene i Kirgisistan et stevne for første gang. Det ble holdt på Spartak stadion i Bisjkek, hovedstaden. Forkynnerne brukte en uke på å vaske stadionet i forkant. Stadionsjefen ble så imponert at han lot oss bruke stadionet gratis.

I 1994 nådde vi en ny milepæl da en av publikasjonene våre for første gang ble utgitt på kirgisisk. Nå får vi regelmessig litteratur på kirgisisk, oversatt av et oversetterteam ved avdelingskontoret i Bisjkek. Og i 1998 ble Jehovas vitners arbeid juridisk anerkjent i Kirgisistan. Organisasjonen har vokst, slik at vi nå er godt over 5000 forkynnere. Det er totalt 83 menigheter og 25 grupper i landet, som holder møtene på engelsk, kinesisk, kirgisisk, russisk, russisk tegnspråk, tyrkisk, uigurisk og usbekisk. Alle disse brødrene og søstrene med forskjellig bakgrunn tjener Jehova forent. Jehova har gjort alle disse store forandringene mulig.

Jehova har også forandret livet mitt. Jeg vokste opp i en beskjeden familie av bønder og har bare fem års skolegang. Likevel har Jehova brukt meg til å tjene som eldste og til å lære folk som har mer utdannelse enn meg, om Bibelens dyrebare sannheter. Ja, Jehova får de mest utrolige ting til å skje. Det jeg har opplevd i mitt eget liv, får meg til å fortsette å lojalt forkynne om Jehova – han som alt er mulig for. – Matt 19:26.

^ avsn. 21 Utgitt av Jehovas vitner, men ikke lenger på lager.