Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

 LIVSHISTORIE

«Jehova har vært god» mot oss

«Jehova har vært god» mot oss

MIN kone, Danièle, og jeg hadde akkurat sjekket inn på hotellet da resepsjonisten sa til meg: «Kan du vennligst ringe grensepolitiet?» Vi hadde kommet til det afrikanske landet Gabon noen få timer tidligere. Dette var i 1970-årene, da arbeidet vårt var forbudt der.

Danièle tenkte som vanlig raskt og hvisket meg i øret: «Ikke bry deg om å ringe politiet, de er allerede her!» Rett bak oss stoppet en bil utenfor hotellet. Noen få minutter senere ble vi begge arrestert av soldater. Men fordi Danièle hadde advart meg, hadde jeg rukket å gi noen viktige papirer videre til en annen bror.

På vei til politistasjonen tenkte jeg på hvor heldig jeg var som hadde en så modig og åndeligsinnet kone. Dette var bare en av de mange gangene da Danièle og jeg jobbet fint sammen som et team. La meg forklare hva som gjorde at vi besøkte land der forkynnelsesarbeidet vårt var underlagt restriksjoner.

JEHOVA ÅPNER ØYNENE MINE

Jeg ble født i 1930 i Croix, en liten by i Nord-Frankrike. Familien min var ivrige katolikker og gikk til messe hver uke, og min far var aktivt engasjert i kirken. Men da jeg var 13, skjedde det noe som åpnet øynene mine for hykleriet i kirken.

Det var midt under den andre verdenskrig, og Frankrike var okkupert av tyskerne. I gudstjenestene oppfordret presten vår oss jevnlig til å støtte den nazivennlige Vichy-regjeringen. Vi var rystet over prekenene hans. Som mange andre i Frankrike lyttet vi i hemmelighet på BBC Radio, som sendte nyheter fra de allierte styrkene. Så gjorde presten helomvending og arrangerte en takkegudstjeneste for å feire de alliertes framrykning i september 1944. Dette sjokkerte meg og svekket min tillit til presten.

Kort tid etter krigen døde far. Storesøsteren min, Simone, var allerede gift og bodde i Belgia, så jeg følte ansvar for å ta vare på mor. Jeg fikk meg en bra jobb i tekstilindustrien. Sjefen min og sønnene hans var ivrige katolikker. Jeg hadde lyse framtidsutsikter i firmaet deres, men skulle snart bli stilt overfor en prøve.

Da vi fikk besøk av Simone i 1953, hadde hun blitt et av Jehovas vitner. Hun var flink til å bruke Bibelen, og ved hjelp av den avslørte hun den katolske kirkes falske læresetninger om helvete, treenigheten og sjelens udødelighet. Til å begynne med argumenterte jeg med at hun ikke brukte den katolske bibeloversettelsen, men jeg ble snart  overbevist om at det hun fortalte, var sant. Senere ga hun meg noen eldre numre av Vakttårnet, som jeg slukte på rommet mitt om kvelden. Jeg skjønte raskt at dette var sannheten, men jeg var redd for at jeg kunne miste jobben hvis jeg tok standpunkt for Jehova.

I noen måneder studerte jeg Bibelen og Vakttårnet for meg selv. Til slutt bestemte jeg meg for å gå på et møte i en Rikets sal. Den kjærlige atmosfæren i menigheten gjorde sterkt inntrykk på meg. Etter å ha studert Bibelen sammen med en erfaren bror i seks måneder ble jeg døpt i september 1954. Kort tid senere kunne jeg glede meg over at også mor og lillesøsteren min ble Jehovas vitner.

TILLIT TIL JEHOVA I HELTIDSTJENESTEN

I 1958 hadde jeg det store privilegiet å overvære det internasjonale stevnet i New York. Dessverre døde mor noen uker tidligere. Da jeg kom hjem fra stevnet, hadde jeg derfor ikke noen familieforpliktelser lenger. Så jeg sa opp jobben og startet som pioner. I mai 1959 giftet jeg meg med Danièle Delie, en ivrig pionersøster som jeg hadde blitt veldig glad i.

Danièle hadde begynt som pioner på landsbygda i Bretagne, langt hjemmefra. Hun måtte ha stort pågangsmot for å forkynne i dette katolske området og for å sykle lange avstander i landdistriktene. I likhet med meg ble hun drevet av en sterk følelse av at det var kort tid igjen – enden kunne komme når som helst. (Matt 25:13) Det at hun hadde en så selvoppofrende innstilling, hjalp oss til å være utholdende i heltidstjenesten.

Bare noen dager etter at vi hadde giftet oss, fikk vi i oppdrag å reise i kretstjenesten. Vi vente oss til å leve nokså enkelt. Den første menigheten vi besøkte, besto av 14 forkynnere, og ingen av dem hadde mulighet til å la oss bo hos dem. Så vi sov på madrasser på scenen i Rikets sal. Det var ikke akkurat ideelt og ikke særlig komfortabelt, men det gjorde underverker for ryggen!

Vi dro fra menighet til menighet med den lille bilen vår

Til tross for den travle timeplanen tilpasset Danièle seg godt til reisetjenesten. Ofte måtte hun vente på meg i den lille bilen vår mens jeg var på et eldstemøte, men hun klaget aldri. I løpet av de to årene vi var i kretstjenesten, lærte vi hvor viktig det er at et ektepar kommuniserer åpent og ærlig og fungerer som et team. – Fork 4:9.

NYE TJENESTEOPPDRAG

I 1962 fikk vi gå i den 37. klassen ved Gilead-skolen i Brooklyn i New York. Kurset varte i ti måneder. Av de 100 elevene var det bare 13 ektepar, så vi følte oss privilegerte som fikk gå skolen sammen. Jeg har fortsatt gode minner fra denne tiden, da vi var sammen med slike troens menn som Frederick Franz, Ulysses Glass og Alexander H. Macmillan.

Vi var så glad for å få gå på Gilead sammen!

Vi ble oppfordret til å utvikle vår observasjonsevne. Lørdag ettermiddag, etter klasseromsundervisningen, dro vi ofte på sightseeing i New York som et ledd i opplæringen. Vi visste at vi om mandagen ville få en skriftlig prøve om det vi  hadde sett. Vi var som regel utslitt når vi kom tilbake om kvelden, men guiden vår, en betelitt, stilte oss repetisjonsspørsmål for å hjelpe oss til å huske ting vi kanskje ville bli spurt om på prøven. En lørdag da vi gikk rundt i byen hele ettermiddagen, besøkte vi et observatorium, hvor vi lærte om meteorer og meteoritter. Og vi var på det naturhistoriske museet, hvor vi lærte om forskjellen på en alligator og en krokodille. Da vi var tilbake på Betel, spurte guiden oss: «Så hva er forskjellen på en meteor og en meteoritt?» Danièle var sliten og svarte: «Vel, meteoritter har lengre tenner!»

Vi gledet oss over å besøke trofaste brødre og søstre i Afrika

Til vår store overraskelse fikk vi i oppdrag å tjene på avdelingskontoret i Frankrike, hvor vi tjente sammen i over 53 år. I 1976 ble jeg utnevnt til koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, og jeg fikk også i oppdrag å besøke land i Afrika og Midtøsten der forkynnelsesarbeidet vårt var underlagt restriksjoner eller var forbudt. Det var det som gjorde at vi dro til Gabon, hvor vi opplevde det som jeg fortalte om innledningsvis. For å være ærlig så følte jeg ikke alltid at jeg var helt på høyde med disse ansvarsoppgavene. Men Danièle var til uvurderlig hjelp når det gjaldt å takle så å si en hvilken som helst oppgave.

Jeg tolker en tale av bror Theodore Jaracz på stevnet med temaet «Guds rettferdighet» i Paris i 1988

VI MØTER EN PRØVELSE

Helt fra begynnelsen av elsket vi livet på Betel. Danièle, som hadde lært seg engelsk på fem måneder før vi gikk på Gilead, ble en dyktig oversetter av litteraturen vår. Arbeidet vårt på Betel ga oss stor glede, og det at vi engasjerte oss i menigheten, doblet gleden. Jeg har gode minner om at jeg tok metroen i Paris sammen med Danièle sent på kvelden – vi var slitne, men lykkelige over at vi hadde ledet fine bibelstudier sammen. Men så skjedde det dessverre en plutselig forandring i helsen til Danièle som gjorde at hun ikke kunne være så aktiv som hun gjerne ville.

I 1993 fikk hun brystkreft. Hun måtte gjennomgå en tøff behandling som innebar både kirurgi og aggressiv kjemoterapi. Femten år senere fikk hun på ny en kreftdiagnose. Denne gangen var det en mer infiltrerende kreftform. Men hun var veldig glad i oppgaven som oversetter, så da tilstanden hennes stabiliserte seg, gikk hun tilbake til arbeidet.

Til tross for Danièles alvorlige sykdom vurderte vi aldri å slutte på Betel. Men det å være syk på Betel innebærer egne utfordringer, spesielt hvis andre ikke er klar over hvor syk man er. (Ordsp 14:13) Selv da Danièle var i slutten av 70-årene, røpet ikke hennes vakre ansikt og naturlige eleganse hvordan hun hadde det fysisk. Hun syntes ikke synd på seg selv. Tvert imot fokuserte hun på å hjelpe andre. Hun visste at et lyttende øre kan være til stor hjelp for noen som har det vanskelig. (Ordsp 17:17) Danièle ga seg aldri ut for å være rådgiver, men hun brukte sine erfaringer til å hjelpe mange søstre til ikke å være redd for kreft.

Da Danièle ikke lenger var i stand til å arbeide fullt, gikk hun inn for å støtte meg på flere måter  enn før. Hun gjorde mye for å gjøre livet lettere for meg, noe som bidro til at jeg kunne tjene som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i 37 år. Hun pleide for eksempel å sørge for at vi hver dag i middagspausen kunne spise maten vår sammen på rommet vårt og slappe litt av sammen. – Ordsp 18:22.

VI TAKLER BEKYMRINGENE DAG FOR DAG

Danièle var alltid bemerkelsesverdig optimistisk og glad i livet. Så fikk hun kreft for tredje gang. Vi følte oss maktesløse. Hun fikk kjemoterapi og strålebehandling som tappet henne så mye for krefter at hun til tider nesten ikke klarte å gå. Og det var hjerteskjærende å se at min kjære kone, som var en dyktig oversetter, slet med å finne ord.

Selv om vi følte oss nokså maktesløse, fortsatte vi å be, overbevist om at Jehova ikke ville la oss gjennomgå noe vi ikke kunne klare. (1. Kor 10:13) Vi har alltid forsøkt å være takknemlige for den hjelpen Jehova har gitt oss gjennom sitt Ord, gjennom den medisinske assistansen vi har fått på Betel, og gjennom den kjærlige støtten vi har fått av vår åndelige familie.

Vi ba ofte Jehova om veiledning med hensyn til hva slags behandling vi skulle ta imot. På et tidspunkt sto vi uten noen som helst behandling. Den legen som hadde hjulpet Danièle i 23 år, kunne ikke forstå hvorfor hun besvimte hver gang hun hadde fått kjemoterapi. Han hadde ingen alternativer å komme med. Vi følte oss alene og lurte på hvordan det hele skulle gå. Men så gikk en annen kreftlege med på å ta seg av Danièle. Det var som om Jehova hadde sørget for en utvei for å hjelpe oss til å takle bekymringene våre.

Vi lærte oss å leve med bekymringene ved å ta en dag om gangen. Som Jesus sa: «Hver dag har nok med sine egne problemer.» (Matt 6:34) Et positivt syn på livet og humoristisk sans var også til hjelp. Etter en to måneders pause fra kjemoterapien sa Danièle for eksempel med sitt skøyeraktige smil: «Vet du, jeg har aldri følt meg bedre!» (Ordsp 17:22) Og selv om hun hadde mye smerter, fant hun glede i å øve på de nye sangene våre med stø stemme.

Det at Danièle var så positiv, hjalp meg til å takle mine egne begrensninger. I de 57 årene vi var gift, hjalp hun meg med mye forskjellig. * Hun ville ikke engang vise meg hvordan man steker egg! Så da hun ble svært syk, måtte jeg lære meg å vaske opp, vaske klær og lage enkle måltider. Det har nok blitt noen knuste glass etter hvert, men jeg fant stor glede i å gjøre ting som hun satte pris på.

TAKKNEMLIG FOR JEHOVAS KJÆRLIGE GODHET

Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg har lært nyttige ting av de begrensningene vi fikk som følge av helseproblemer og høy alder. For det første bør vi aldri ha det så travelt at vi ikke viser omsorg for vår kjære ektefelle. Vi må så godt vi kan, bruke de årene da vi har mye krefter, til å ta vare på dem vi er glad i. (Fork 9:9) For det andre bør vi ikke bekymre oss for mye for småting, for da kan vi komme til å overse de mange velsignelsene vi får hver dag. – Ordsp 15:15.

Når jeg tenker over livet vårt i heltidstjenesten, føler jeg sterkt at Jehova har velsignet oss mer enn vi kunne ha forestilt oss. Jeg føler det på samme måte som den salmisten som sa: «Jehova har vært god mot meg.» – Sal 116:7.

^ avsn. 32 Søster Danièle Bockaert døde mens denne artikkelen ble utarbeidet. Hun ble 78 år gammel.