Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

 LIVSHISTORIE

Jeg har ‘forlatt alt’ for å følge Kristus

Jeg har ‘forlatt alt’ for å følge Kristus

«Hvis du går rundt og forkynner, så ikke kom tilbake. Hvis du kommer tilbake, brekker jeg bena dine.» Denne trusselen fra min far gjorde at jeg bestemte meg for å flytte hjemmefra. Dette var første gang jeg forlot noe for å følge Kristus. Jeg var bare 16 år.

HVA var bakgrunnen for denne situasjonen? La meg forklare. Jeg ble født den 29. juli 1929 og vokste opp i en landsby i provinsen Bulacan på Filippinene. Vi levde enkelt, for det var økonomiske nedgangstider. Mens jeg fortsatt var ung, ble det krig i landet da den japanske hæren invaderte Filippinene. Men landsbyen vår lå ganske avsides, så vi ble ikke direkte berørt av krigshandlingene. Siden vi ikke hadde radio, tv eller aviser, fikk vi nyheter om krigen via andre, som fortalte hva som skjedde.

Jeg var nest eldst i en søskenflokk på åtte, og fra jeg var åtte år, bodde jeg flere år hos besteforeldrene mine. Vi var katolikker, men bestefar hadde et åpent sinn når det gjaldt religion, og samlet på religiøs litteratur som han fikk av vennene sine. Jeg husker at han viste meg brosjyrene Beskyttelse, Sikkerhet og Avsløret * på tagalog og dessuten en bibel. Jeg likte å lese Bibelen, spesielt de fire evangeliene. Det jeg leste, gjorde at jeg fikk lyst til å følge Jesu eksempel. – Joh 10:27.

JEG LÆRER Å FØLGE KRISTUS

Den japanske okkupasjonen endte i 1945. Omtrent på den tiden ba foreldrene mine meg om å flytte hjem igjen. Bestefar sa jeg burde gjøre det, så jeg flyttet.

Kort tid senere, i desember 1945, kom noen Jehovas vitner fra byen Angat for å forkynne i landsbyen vår. Til huset vårt kom det en eldre forkynner som forklarte hva Bibelen sier om «de siste dager». (2. Tim 3:1–5) Han inviterte oss til å være med på et bibelstudium i en nabolandsby. Foreldrene mine gikk ikke, men det gjorde jeg. Det var rundt 20 stykker der, og noen av dem stilte bibelske spørsmål.

Fordi jeg ikke forsto alt de snakket om, bestemte jeg meg for å gå. Men akkurat da begynte de å synge en av Rikets sanger. Sangen gjorde virkelig  inntrykk på meg, så jeg ble værende. Etter sangen og bønnen ble alle invitert til et møte som skulle holdes i Angat søndagen etter.

Flere av oss gikk cirka åtte kilometer for å komme på møtet, som ble holdt hjemme hos familien Cruz. Det var 50 til stede, og jeg var imponert over at selv barn kommenterte dype bibelske emner. Etter at jeg hadde vært på noen flere møter, ble jeg invitert til å overnatte hos bror Damian Santos, som var en eldre pioner, og som hadde vært borgermester. Vi snakket om Bibelen til langt på natt.

På den tiden reagerte mange raskt da de lærte grunnleggende bibelske sannheter, og det gjorde jeg også. Etter bare noen få møter spurte brødrene meg og noen andre: «Vil dere bli døpt?» Jeg svarte: «Ja, det vil jeg.» Jeg visste at jeg ønsket å ‘tjene som slave for Herren, Kristus’. (Kol 3:24) Vi gikk til en elv i nærheten, og der ble jeg og en annen døpt, den 15. februar 1946.

Vi skjønte at vi som døpte kristne måtte forkynne regelmessig, slik Jesus gjorde. Men faren min likte ikke at jeg skulle forkynne. Han sa: «Du er for ung til å forkynne. Og du er ikke en forkynner bare fordi du har blitt dukket under i elven.» Jeg forklarte at det er Guds vilje at vi skal forkynne det gode budskap om hans rike. (Matt 24:14) Og jeg sa: «Jeg må holde det løftet jeg har gitt Gud.» Det var da faren min kom med den trusselen jeg fortalte om i begynnelsen. Ja, han var fast bestemt på å få meg til å la være å forkynne. Det var dette som førte til at jeg for første gang valgte å forlate noe for å nå åndelige mål.

Familien Cruz inviterte meg til å bo hos dem i Angat. De oppmuntret meg og den yngste datteren sin, Nora, til å begynne som pionerer. Vi begynte begge i pionertjenesten den 1. november 1947. Nora tjente i en annen by, mens jeg fortsatte å støtte forkynnelsesarbeidet i Angat.

EN NY MULIGHET TIL Å FORLATE NOE FOR KRISTI SKYLD

I mitt tredje år som pioner holdt Earl Stewart, en bror fra avdelingskontoret, en tale på en åpen plass i Angat. Det var over 500 til stede. Han holdt talen på engelsk, og etterpå ga jeg et sammendrag av talen på tagalog. Jeg hadde bare sju års skolegang, men lærerne våre pleide å snakke engelsk. Noe som hjalp meg til å forbedre engelsken min, var at vi hadde veldig få bibelske publikasjoner på tagalog. Så jeg studerte mange av dem på engelsk. Jeg hadde derfor lært meg såpass mye engelsk at jeg kunne oversette talen til bror Stewart og andre taler ved senere anledninger.

Den dagen jeg oversatte for bror Stewart, nevnte han for den lokale menigheten at avdelingskontoret ville invitere en eller to pionerbrødre til Betel. De skulle hjelpe til mens misjonærene var på det internasjonale stevnet med temaet «Teokratiets økning» i New York i USA. Jeg var en av dem som ble invitert. Igjen forlot jeg noe som var kjent og kjært, denne gangen for å hjelpe til på Betel.

Jeg kom til Betel og begynte min nye form for tjeneste den 19. juni 1950. Betel holdt til i et stort, gammelt hus omgitt av store trær på en eiendom på omkring ti mål. Det var ti–tolv enslige brødre som tjente der. Tidlig om morgenen hjalp jeg til på kjøkkenet, og fra cirka klokken ni jobbet jeg i vaskeriet med å stryke klær. På ettermiddagen hadde jeg omtrent samme timeplan. Etter at misjonærene kom tilbake fra stevnet i USA, var det fortsatt behov for meg på Betel. Jeg pakket blad som skulle sendes ut, tok hånd om abonnementer og satt i resepsjonen – jeg gjorde hva som helst jeg ble bedt om.

JEG FORLATER FILIPPINENE FOR Å GÅ PÅ GILEAD

I 1952 ble jeg og seks andre fra Filippinene invitert til å gå i den 20. klassen ved Gilead-skolen. Jeg ble så glad! Mye av det vi så og opplevde i USA, var nytt og fremmed for oss. Det var helt annerledes enn det jeg var vant til fra den lille landsbyen jeg kom fra.

Sammen med noen andre elever på Gilead

Vi måtte for eksempel lære oss å bruke redskaper og utstyr som vi ikke hadde brukt før. Og været var helt annerledes! En morgen jeg gikk ut, oppdaget jeg at alt var dekket av et vakkert, hvitt  teppe. Det var første gang jeg så snø. Så merket jeg at det var kaldt – veldig kaldt!

Men de forandringene jeg måtte venne meg til, var for ingenting å regne sammenlignet med den gleden jeg følte over den fantastiske opplæringen jeg fikk på Gilead. Lærerne brukte gode undervisningsmetoder. Vi lærte mye om å studere og å gjøre gode undersøkelser. Opplæringen på Gilead hjalp meg definitivt til å øke min åndelighet.

Etter Gilead fikk jeg i oppdrag å tjene midlertidig som spesialpioner i Bronx i New York. Det gjorde at jeg i juli 1953 kunne være til stede på stevnet med temaet «Den nye verdens samfunn», som ble holdt i den samme bydelen. Etter stevnet ble jeg sendt tilbake til Filippinene for å tjene der.

JEG FORLATER KOMFORTEN I BYEN

Brødrene på avdelingskontoret sa at jeg nå skulle begynne i kretstjenesten. Det ville gi meg mulighet til å følge i Kristi fotspor på en mer direkte måte. (1. Pet 2:21) Jesus reiste jo til byer og landsbyer langt unna for å hjelpe Jehovas sauer. Jeg skulle tjene i en krets som omfattet et enormt område i den sentrale delen av Luzon, den største øya på Filippinene. Kretsen innbefattet provinsene Bulacan, Nueva Ecija, Tarlac og Zambales. For å komme til noen av byene jeg skulle besøke, måtte jeg ta den krevende turen over Sierra Madre-fjellene. Det gikk ikke an å reise dit med offentlig transport, så jeg måtte spørre lastebilsjåfører om jeg kunne få sitte oppå tømmerstokkene som de transporterte med de store lastebilene sine. Ofte ga de meg lov til det, men det var ikke akkurat den mest komfortable måten å reise på.

De fleste menighetene var relativt små og nye. Så brødrene var glade for at jeg hjalp dem med å organisere møtene og felttjenesten bedre.

Senere ble jeg sendt til en krets som omfattet hele Bicol-regionen. Den besto for det meste av isolerte grupper på steder hvor spesialpionerer nettopp hadde påbegynt forkynnelsesarbeidet. I ett hus var toalettet et hull i bakken med to tømmerstokker på tvers over det. Da jeg tråkket på stokkene, falt de ned i hullet, og det gjorde jeg også. Jeg brukte ganske lang tid på å vaske meg og gjøre meg klar til frokosten!

Det var mens jeg var i den kretsen, at jeg begynte å tenke på Nora, som hadde begynt som pioner mange år tidligere i Bulacan. Nå var hun spesialpioner i byen Dumaguete, og jeg dro for å besøke henne. Etter det brevvekslet vi en stund, og i 1956 giftet vi oss. Den første uken etter bryllupet tjente vi i en menighet på øya Rapu Rapu. Der måtte vi gå mye, også oppover bratte fjellsider, men for en glede det var å tjene brødrene på avsidesliggende steder som ektepar!

 INVITERT TIL Å TJENE PÅ BETEL IGJEN

Etter nesten fire år sammen i reisetjenesten ble vi spurt om vi ville tjene på avdelingskontoret. I januar 1960 begynte vi så vår mangeårige Betel-tjeneste. I årenes løp har jeg lært mye av å samarbeide med brødre som har stort ansvar, og Nora har hatt mange forskjellige oppgaver på Betel.

Jeg holder en tale på et stevne, og en bror tolker til cebuano

I den tiden jeg har tjent på Betel, har jeg på nært hold fått følge med på den enestående økningen blant Guds folk på Filippinene. Da jeg begynte på Betel som ung, ugift bror, var det omtrent 10 000 forkynnere i hele landet. Nå er det godt over 200 000 forkynnere på Filippinene, og flere hundre betelitter støtter det livsviktige forkynnelsesarbeidet.

Etter hvert som årene gikk og arbeidet gikk framover, ble Betel for lite. Så det styrende råd ba oss om å se etter en eiendom hvor vi kunne bygge et nytt og større Betel. Trykkeritilsynsmannen og jeg gikk fra hus til hus i nabolaget rundt avdelingskontoret og spurte om det var noen som ville selge eiendommen sin. Det var ingen som ville det. I nabolaget bodde det mange kinesere, og en av dem sa til og med: «Kinesere selger ikke. Vi kjøper.»

Jeg tolker en tale som blir holdt av bror Albert Schroeder

Men en dag spurte en mann oss helt uventet om vi ville kjøpe tomten hans, for han skulle flytte til USA. Det var begynnelsen på en serie hendelser som knapt var til å tro. En annen nabo bestemte seg også for å selge, og han oppfordret de andre rundt ham til å gjøre det samme. Vi fikk til og med kjøpt eiendommen til ham som hadde sagt: «Kinesere selger ikke.» På kort tid hadde avdelingskontorets eiendom blitt over tre ganger så stor. Jeg er overbevist om at Jehova Gud ville at det skulle skje.

I 1950 var jeg den yngste i Betel-familien. Nå er min kone og jeg de eldste. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg har latt Kristus lede meg dit han vil. Sant nok jaget foreldrene mine meg hjemmefra, men Jehova har gitt meg en stor familie av trosfeller. Jeg er ikke det minste i tvil om at Jehova gir oss alt vi trenger, uansett hvilket tjenesteoppdrag vi får. Nora og jeg er veldig takknemlige mot Jehova for alle de gode gavene han har gitt oss, og vi oppfordrer andre til å ‘prøve Jehova’. – Mal 3:10.

Jesus oppfordret en gang en skatteoppkrever som het Matteus Levi, til å følge ham. Hvordan reagerte Matteus? «Han forlot alt, reiste seg og begynte å følge [Jesus].» (Luk 5:27, 28) Jeg har også hatt muligheter til å forlate ting for å følge Jesus, og jeg oppfordrer andre på det varmeste til å gjøre det samme. Hvis de gjør det, vil de få mange velsignelser.

Jeg gleder meg over å følge med på veksten på Filippinene

^ avsn. 6 Disse brosjyrene er utgitt av Jehovas vitner, men er ikke lenger på lager.