Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET NR. 5 2016

 ETTERLIGN DERES TRO | DAVID

«Striden hører Jehova til»

«Striden hører Jehova til»

DAVID stålsatte seg mot strømmen av soldater som skumpet borti ham idet de flyktet fra slaglinjen. Øynene deres var fulle av skrekk. Hva var det som skremte dem? Det var ett ord David må ha hørt dem gjenta om og om igjen. Det var navnet på en mann. Og der, midt på sletten, stod han. Han var kampklar og raget høyere enn noen mann David noen gang hadde sett.

Goliat! David så hvorfor soldatene var så redd ham – han var usannsynlig høy, et fjell av en mann. Selv uten den formidable rustningen må han ha veid mer enn to store menn til sammen. Dessuten var han tungt bevæpnet, og han var en enormt sterk og erfaren kriger. Goliat brølte mot dem. Tenk deg den rungende stemmen hans gi gjenlyd i fjellsidene da han hånte de israelittiske soldatene og kongen deres, Saul. Goliat utfordret dem til å stille med en mann som kunne møte ham i tvekamp for å avgjøre krigen! – 1. Samuelsbok 17:4–10.

Israelittene krøp sammen i frykt. Kong Saul krøp sammen i frykt. David fikk vite at situasjonen hadde vært slik i over en måned! Situasjonen for de to hærene, filisterne og israelittene, var fastlåst fordi Goliat gjentok de hånlige uttalelsene dag etter dag. David ble opprørt over situasjonen. Israels konge og soldatene hans, også tre av Davids eldre brødre, krøp sammen i frykt! Noe så ydmykende! I Davids øyne gjorde den hedenske Goliat noe som var langt verre enn å ydmyke israelittenes hær. Han hånte Israels Gud, Jehova! Men hva kunne David, som bare var en ungdom, gjøre med det? Og hva kan vi lære av Davids tro? – 1. Samuelsbok 17:11–14.

«SALV HAM, FOR HAN ER DET!»

La oss gå mange måneder tilbake i tid. Det var i ferd med å bli mørkt da David gjette farens sauer et sted i skråningene i nærheten av Betlehem. Han var en velbygd ung mann, sannsynligvis i slutten av tenårene. Han var rødkinnet og hadde pene, intelligente øyne. I stille stunder fordrev han tiden med å spille på harpe. Skjønnheten i Guds skaperverk gjorde inntrykk på ham, og etter utallige timers øving var han blitt en dyktig musiker. Men denne kvelden ble David tilkalt. Faren hans, Isai, ville snakke med ham med det samme. – 1. Samuelsbok 16:12.

Da David kom, snakket faren med en svært gammel mann. Det var den trofaste profeten Samuel. Jehova hadde sendt ham for å salve en av Isais sønner til den neste kongen i Israel! Samuel hadde allerede truffet de sju eldre brødrene til David, men Jehova hadde gjort det klart for Samuel at ingen av dem var blitt utvalgt. Men da David kom, sa Jehova til Samuel: «Salv ham, for han er det!» Framfor alle de eldre brødrene til David tok han et uthult horn som var fylt med en spesiell olje, og helte litt av den på Davids hode. Livet til David ble aldri det samme etter dette. Bibelen sier: «Jehovas ånd begynte å virke på David fra den dagen av.» – 1. Samuelsbok 16:1, 5–13.

David gav Jehova ydmykt æren for at han klarte å slå i hjel rovdyrene

Begynte David å få ambisjoner fordi han skulle bli konge? Nei, han slo seg til ro og ventet til  Jehovas ånd lot ham få vite når tiden var inne til at han skulle få større ansvarsoppgaver. I mellomtiden fortsatte han i sin beskjedne oppgave som gjeter. Det var en oppgave han gikk helt inn for og utførte med stort mot. Farens småfe ble truet to ganger, én gang av en løve og én gang av en bjørn. David jaget ikke bare bort disse rovdyrene på trygg avstand. Nei, han gikk løs på dem for å forsvare farens hjelpeløse småfe. Begge gangene drepte han de voldsomme villdyrene med bare hendene! – 1. Samuelsbok 17:34–36; Jesaja 31:4.

Etter en tid ble David tilkalt igjen. Kong Saul hadde hørt ryktet om ham. Selv om Saul fortsatt var en mektig kriger, hadde han mistet Jehovas godkjennelse fordi han ikke fulgte hans instrukser. Jehova hadde trukket sin ånd tilbake fra Saul, som derfor ofte ble plaget av en ond ånd i form av vredesutbrudd, mistenksomhet og voldelig oppførsel. Når han hadde det slik, var musikk det eneste som kunne berolige ham. Noen av Sauls tjenere hadde hørt at David var en dyktig musiker og kriger. Derfor ble David tilkalt, og han ble snart en av Sauls hoffmusikere og våpenbærere. – 1. Samuelsbok 15:26–29; 16:14–23.

Spesielt de unge kan lære mye av Davids tro i denne forbindelse. Legg merke til at han brukte fritiden til å gjøre ting som gjorde at han fikk et nærere forhold til Jehova. Dessuten utviklet han praktiske ferdigheter, noe som gjorde det lett å ansette ham. Men framfor alt lot han seg lede av Jehovas ånd. Dette er virkelig noe vi alle kan lære mye av! – Forkynneren 12:1.

«LA IKKE NOE MENNESKES HJERTE BRYTE SAMMEN»

Mens David var i tjeneste hos Saul, drog han ofte hjem for å gjete sauene, noen ganger i lengre perioder. Det var i en slik periode Isai sendte David ut for å høre hvordan det stod til med de tre eldste sønnene, som tjente i Sauls hær. Lydig som han var, satte David kursen mot Elah-dalen med forsyninger til brødrene. Da han kom fram, ble han opprørt da han så den fastlåste situasjonen de to hærene var i, som beskrevet i begynnelsen av denne artikkelen. De stod mot hverandre på hver sin side av den brede dalsletten. – 1. Samuelsbok 17:1–3, 15–19.

For David var dette en uholdbar situasjon. Hvordan kunne hæren til den levende Gud, Jehova, flykte i skrekk fra et enkelt menneske – som attpåtil var hedning? David oppfattet Goliats spottende uttalelser som en direkte hån mot Jehova. Derfor begynte han å snakke ivrig med soldatene om å beseire Goliat. Snart fikk Davids eldste bror, Eliab, også høre hva David sa. Han irettesatte sin yngre bror og anklaget ham for å ha kommet dit bare for å se kampen. Men David svarte: «Hva har jeg gjort nå? Var det ikke bare et spørsmål?» Så fortsatte han å snakke modig om å beseire Goliat, helt til noen fortalte om det til Saul. Kongen gav ordre om at David skulle hentes. – 1. Samuelsbok 17:23–31, fotnote.

David kom med disse oppmuntrende ordene til kongen: «La ikke noe menneskes hjerte bryte sammen.» Saul og hans menn hadde helt sikkert mistet motet på grunn av Goliat. De hadde kanskje gjort den naturlige feilen å sammenligne seg med  den enorme mannen og sett at de bare rakk ham til livet eller til brystet. De så for seg at den bevæpnede kjempen lett ville gjøre kål på dem. Men David tenkte ikke på den måten. Som vi skal se, så han problemet i et helt annet lys. Han tilbød seg derfor å kjempe mot Goliat selv. – 1. Samuelsbok 17:32.

Saul protesterte: «Du kan ikke gå mot denne filisteren for å kjempe mot ham; du er jo bare en gutt, og han har vært en stridsmann fra sin ungdom av.» Var David bare et barn? Nei, men han var for ung til å være med i hæren, og han kan ha sett veldig ung ut. Men David var allerede kjent som en tapper kriger og kan ha vært i slutten av tenårene på dette tidspunktet. – 1. Samuelsbok 16:18; 17:33.

David beroliget Saul ved å fortelle hva som hadde skjedd med løven og bjørnen. Var det for å skryte? Nei. David visste hvordan han hadde vunnet over dem. Han sa: «Jehova, som utfridde meg av løvens labb og av bjørnens labb, han skal utfri meg av denne filisterens hånd.» Til slutt svarte Saul: «Gå, og måtte Jehova selv vise seg å være med deg.» – 1. Samuelsbok 17:37.

Skulle du ønske at du hadde like sterk tro som David? Husk i så fall at Davids tro ikke var ren idealisme eller ønsketenkning. Det var kunnskap og erfaring som hadde gitt ham tro på Jehova. Han kjente ham som en kjærlig Beskytter og en som holder sine løfter. Hvis vi vil ha en slik tro, må vi fortsette å lære om Bibelens Gud. Når vi lever etter det vi lærer, erfarer vi at det gir gode resultater, noe som også vil styrke vår tro. – Hebreerne 11:1.

«DENNE DAGEN SKAL JEHOVA OVERGI DEG I MIN HÅND»

Først prøvde man å utstyre David med Sauls rustning. Den lignet mye på Goliats rustning. Den var laget av kobber og bestod sannsynligvis av en stor ringbrynje, en panserskjorte med små metallplater som overlapper hverandre. Men David prøvde å gå rundt med det store og tunge utstyret og fant fort ut at det ikke ville fungere for ham. Han hadde ikke fått opplæring som soldat, så han var ikke vant til å bruke rustning, spesielt ikke den rustningen som tilhørte Saul. Han var jo den høyeste mannen i Israel! (1. Samuelsbok 9:2) Han tok av seg alt sammen og valgte heller de klærne han var vant til – de klærne en gjeter bruker når han beskytter flokken sin. – 1. Samuelsbok 17:38–40.

David slengte gjetervesken over skulderen og tok med seg staven og en slynge. En slynge høres kanskje ikke så heftig ut, men den var faktisk et formidabelt våpen. Den bestod av en liten lomme med to lange lærreimer og var et ideelt våpen for en gjeter. Gjeteren la en stein i lommen og svingte den over hodet i stor fart. Så slapp han den ene lærreimen slik at steinen ble slynget ut med dødelig presisjon. Dette våpenet var så effektivt at hærer noen ganger hadde divisjoner av slyngekastere.

Med denne utrustningen gikk David besluttsomt mot fienden. Vi kan bare forestille oss Davids intense bønner idet han bøyde seg ned mot det tørre elveleiet i elvedalen for å finne fem små, glatte steiner. Så beveget han seg mot slaglinjen. Han gikk ikke. Han løp!

Hva tenkte Goliat da han så sin motstander? Han begynte å le hånlig av David, for «det viste seg at han var en gutt, og han var rødlett, vakker å se til», leser vi. Goliat brølte: «Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med staver?» Han så tydeligvis staven til David, men la ikke merke til slyngen. Han forbannet David ved filisternes guder og sverget at han skulle gi kjøttet av denne usle motstanderen sin til fuglene og dyrene på marken. – 1. Samuelsbok 17:41–44.

Den dag i dag er Davids svar noe som vitner om stor tro. Bare se for deg den unge mannen rope til Goliat: «Du kommer mot meg med sverd og med spyd og med kastespyd, men jeg kommer mot deg med hærstyrkenes Jehovas navn, han som er Israels slaglinjers Gud, han som du har hånt.» David forstod at menneskers makt og våpen hadde liten betydning. Goliat hadde vist respektløshet mot Jehova Gud, og Jehova ville reagere. Som David sa: «Striden hører Jehova til.» – 1. Samuelsbok 17:45–47.

 David var ikke blind for Goliats størrelse eller våpen. Men han lot seg ikke skremme av slike ting. Han gjorde ikke samme feil som Saul og soldatene hans. David sammenlignet ikke seg selv med Goliat, men han så heller Goliat sammenlignet med Jehova. Goliat raget høyt over andre mennesker med sine 290 cm, men hvor stor var han i forhold til universets Overherre? Som et hvilket som helst menneske var han knapt nok et insekt – i dette tilfellet et som Jehova var klar til å ta livet av!

David løp mot fienden og stakk hånden ned i vesken for å ta opp en stein. Han la steinen i slyngen og svingte den over hodet til det kom en kraftig suselyd. Goliat gikk mot David, kanskje like bak skjoldbæreren sin. Goliats høyde kan faktisk ha vært en ulempe for ham, for en normalt høy skjoldbærer kunne ikke ha holdt et skjold høyt nok til å beskytte kjempens hode. Og det var nettopp der David siktet. – 1. Samuelsbok 17:41.

David forstod at selv en kjempe er ynkelig sammenlignet med Jehova Gud

David løste ut steinen. Tenk deg stillheten idet den suste mot målet. Jehova sørget uten tvil for at David ikke trengte å bruke flere steiner. Steinen traff og trengte dypt inn i pannen på Goliat. Kjempen falt med ansiktet mot jorden! Skjoldbæreren flyktet sannsynligvis i frykt. David løp fram, tok Goliats sverd og hogg av kjempens hode med det. – 1. Samuelsbok 17:48–51.

Endelig fikk Saul og soldatene hans nytt mot. De satte i et krigsrop og stormet etter filisterne. Kampen endte akkurat slik David hadde fortalt Goliat: «Jehova ... skal gi dere i vår hånd.» – 1. Samuelsbok 17:47, 52, 53.

I dag deltar ikke tjenere for Gud i bokstavelig krigføring. Den tiden er forbi. (Matteus 26:52) Men vi må likevel etterligne Davids tro. Jehova må være like virkelig for oss som han var for David. Han er den eneste Gud vi må tjene og ha ærefrykt for. Av og til kan vi føle oss små i forhold til problemene våre, men i forhold til Jehovas ubegrensede makt er de likevel små. Hvis vi velger Jehova som vår Gud og viser tro på ham slik David gjorde, vil ingen utfordring eller noe problem kunne ta motet fra oss. Jehovas makt kan beseire absolutt alt!