Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet  |  Nr. 4 2017

 FORSIDETEMA | HVA SIER BIBELEN OM LIVET OG DØDEN?

Hva Bibelen sier om livet og døden

Hva Bibelen sier om livet og døden

Når vi leser skapelsesberetningen i 1. Mosebok i Bibelen, får vi vite at Gud sa til det første mennesket, Adam: «Av hvert tre i hagen kan du spise deg mett. Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke spise av, for på den dag du spiser av det, skal du visselig dø.» (1. Mosebok 2:16, 17) Denne uttalelsen viser klart og tydelig at hvis Adam gjorde som Gud sa, skulle han ikke dø, men fortsette å leve i Edens hage.

Men istedenfor å gjøre som Gud sa, valgte Adam tragisk nok å ignorere det, og han spiste av den forbudte frukt da hans kone, Eva, ga ham den. (1. Mosebok 3:1–6) Konsekvensene av denne ulydige handlingen erfarer menneskene fremdeles. Apostelen Paulus forklarer det på denne måten: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden ... spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» (Romerne 5:12) Dette ‘ene mennesket’ var selvfølgelig Adam. Men hva var synden, og hvorfor førte den til død?

Å bryte Guds lov med vitende og vilje, slik Adam gjorde, er synd. (1. Johannes 3:4) Og straffen for synd er død, slik Gud fortalte Adam. Hvis Adam og hans framtidige etterkommere hadde vært lydige mot Guds bud, ville de ikke hatt noen synd og ville heller ikke måttet dø. Gud skapte ikke menneskene for at de skulle dø, men for at de skulle leve – ja for evig.

 Det er ingen tvil om at døden «spredte seg til alle mennesker», slik Bibelen sier. Men er det noe i oss som lever videre når vi dør? Mange svarer «ja» og kaller det sjelen, som de sier er udødelig. Men det blir det samme som å si at Gud løy for Adam. Hvordan det? Hvis noe inni oss fortsetter å leve i en eller annen sfære når vi dør, så er ikke døden en straff for synd, slik Gud sa. Dessuten sier Bibelen: «Det er umulig for Gud å lyve.» (Hebreerne 6:18) Det var Satan som løy da han sa til Eva: «Dere skal visselig ikke dø.» – 1. Mosebok 3:4.

Da oppstår det et spørsmål: Hvis læren om sjelens udødelighet er basert på en løgn, hva er det da egentlig som skjer når vi dør?

BIBELEN HAR SVARET

Skapelsesberetningen i 1. Mosebok sier: «Jehova Gud gikk i gang med å forme mennesket av støv fra jorden og å blåse livspust inn i hans nesebor, og mennesket ble en levende sjel.» Uttrykket «levende sjel» er oversatt fra det hebraiske ordet nẹfesj *, som bokstavelig betyr «pustende skapning». – 1. Mosebok 2:7, fotnote.

Bibelen gjør det altså klart at mennesket ikke ble skapt med en sjel. Nei, mennesket ble en «levende sjel». Og uttrykket «udødelig sjel» finner du ikke noe sted i Bibelen, uansett hvor mye du leter.

Siden Bibelen ikke sier at menneskene har en udødelig sjel, hvorfor er det da så mange religioner som lærer at vi har det? Faktisk må vi helt tilbake til det gamle Egypt for å finne svaret på det spørsmålet.

 EN HEDENSK LÆRE SOM LEVER I BESTE VELGÅENDE

Herodot, en gresk historieskriver på 400-tallet fvt., sa at egypterne var «de første som framholdt tanken om en udødelig sjel». Babylonerne lekte også med tanken om en udødelig sjel. Da Aleksander den store hadde erobret Midtøsten i 332 fvt., hadde greske filosofer gjort læren populær, og snart spredte den seg over hele det greske imperiet.

Uttrykket «udødelig sjel» finner du ikke noe sted i Bibelen

I det første århundre evt. lærte to framstående jødiske sekter, esseerne og fariseerne, at sjelen lever videre når kroppen dør. The Jewish Encyclopedia sier: «Troen på sjelens udødelighet kom til jødene via kontakt med gresk tenkning og først og fremst gjennom filosofien til Platon.» Den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, tilskrev heller ikke Bibelen denne læren. Han knyttet denne læren til grekernes tro, som han så på som en samling myter som mytologene deres sto bak.

Etter hvert som påvirkningen fra den greske kulturen fortsatte å bre om seg, begynte også de som kalte seg kristne, å anta denne læren. Historikeren Jona Lendering sier: «Platons lære om at sjelen tidligere var på et bedre sted, og at den nå lever i en fallen verden, gjorde det enkelt å blande platonsk filosofi med kristendommen.» På denne måten ble den hedenske læren om en udødelig sjel antatt av den «kristne» kirke og ble en grunnleggende del av dens lære.

 «SANNHETEN SKAL FRIGJØRE DERE»

I det første århundre kom apostelen Paulus med denne advarselen: «Den inspirerte uttalelse sier uttrykkelig at i senere tidsperioder skal noen falle fra troen, idet de retter sin oppmerksomhet mot villedende inspirerte uttalelser og demoners lærdommer.» (1. Timoteus 4:1) Så sanne disse ordene skulle vise seg å bli! Læren om en udødelig sjel er bare ett eksempel på «demoners lærdommer». Den har ingen støtte i Bibelen, og den har sine røtter i hedensk religion og filosofi.

Heldigvis for oss sa Jesus: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Johannes 8:32) Når vi tar til oss nøyaktig kunnskap om bibelske sannheter, blir vi frigjort fra gudsbespottelige læresetninger og skikker som så mange av verdens religioner fremmer. Dessuten frigjør sannheten i Guds Ord oss fra de lenker vi er påført i form av religiøse tradisjoner og overtro som er forbundet med døden. – Se rammen « Hvor er de døde?»

Det var ikke Skaperens mening at vi kun skulle leve i 70–80 år på jorden og så leve evig i en annen sfære. Hans opprinnelige hensikt var at menneskene skulle leve evig her på jorden som hans lydige barn. Guds storslagne hensikt er et uttrykk for hans kjærlighet til menneskene, og ingenting kan forhindre at den blir gjennomført. (Malaki 3:6) Så betryggende det er å vite det salmisten sa: «De rettferdige skal ta jorden i eie, og de skal bo på den for evig.» – Salme 37:29.

 

^ avsn. 9 Noen bibeloversettelser, for eksempel Det Norske Bibelselskaps oversettelser av 2011 og 1978/85, gjengir ordet nẹfesj med «levende skapning».