Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VÅKN OPP! NR. 5 2016

 GLIMT FRA GAMMEL TID

Aristoteles

Aristoteles

FOR over 2300 år siden kom Aristoteles med mange viktige bidrag innen vitenskap og filosofi. Verkene hans har i tidens løp fanget manges interesse, blitt studert nøye og blitt oversatt til mange språk. Historieprofessor James MacLachlan skriver at «Aristoteles’ syn på naturen dominerte europeisk tankegang i nesten 2000 år». Noen av Aristoteles’ synspunkter påvirket også katolske, protestantiske og islamske læresetninger.

Et stort interessefelt

Aristoteles skrev om astronomi, bevegelse, biologi, etikk, kunst, logikk, lover, magnetisme, metafysikk, nytelser, poesi, politikk, psykologi, retorikk og språk, men også om sjelen, som han betraktet som dødelig. Men det han er mest berømt for, er sitt arbeid innen biologi og logikk.

De greske lærde i gammel tid forklarte naturens verden ved å observere, trekke slutninger og tenke logisk. De tok utgangspunkt i det de regnet for å være opplagte sannheter, og trodde at hvis de tenkte nøye over slike sannheter, ville de kunne trekke riktige konklusjoner.

Ved hjelp av den filosofien kom de fram til mange fornuftige konklusjoner. Én av dem gikk ut på at det måtte være en underliggende orden i universet. Men et stort problem var at observasjonsevnen deres var begrenset til det de kunne se med det blotte øye – en begrensning som førte mange begavede menn, deriblant Aristoteles, på villspor. De trodde for eksempel at planetene og stjernene beveget seg rundt jorden. På den tiden ble dette ansett for å være en selvinnlysende sannhet. «Både fornuft  og erfaring så ut til å bekrefte det greske synet om et univers med jorden i sentrum», skriver Charles Freeman i sin bok The Closing of the Western Mind.

Et slikt uriktig syn hadde fått minimale konsekvenser hvis det bare hadde vært begrenset til vitenskapelige kretser. Men det ble ikke slik.

Katolisismen omfavner Aristoteles

I middelalderens «kristne» Europa fikk noen av Aristoteles’ læresetninger status som vedtatte sannheter – de ble ansett av folk flest for å være korrekte. Romersk-katolske teologer – spesielt Thomas Aquinas (ca. 1224–1274) – innlemmet Aristoteles’ skrifter i sin teologi. Aristoteles’ forestilling om at jorden stod i ro i sentrum av universet, ble dermed et katolsk dogme. Denne læren ble også adoptert av protestantiske ledere, for eksempel Calvin og Luther, som hevdet at den var bibelsk. – Se rammen « De legger altfor mye i Bibelen».

Noen av Aristoteles’ læresetninger fikk status som vedtatte sannheter

Ifølge skribenten Charles Freeman var det noen ganger nesten umulig å se forskjell på Aristoteles’ lære og katolisismen. Derfor er det blitt sagt at Aristoteles ble «døpt» til den katolske tro av Aquinas. Men i virkeligheten var det slik at «Aquinas ble omvendt til Aristoteles’ lære», skrev Freeman. Og vi kunne kanskje tilføye at også kirken til en viss grad ble det. Som følge av det ble Galilei – den italienske astronomen og matematikeren som våget å presentere tydelige beviser for at det var jorden som gikk i bane rundt solen – stilt for inkvisisjonen og tvunget til å trekke påstandene sine tilbake. * Ironisk nok forstod Aristoteles at vitenskapelig kunnskap er framskrittsvennlig og kan revideres. Om bare kirkesamfunnene hadde tenkt på samme måte!

^ avsn. 11 Du kan lese mer om «Galileis konflikt med kirken» i Våkn opp! for 22. april 2003.