Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VÅKN OPP! NOVEMBER 2014

Akvedukter – mesterverker i romersk ingeniørkunst

Akvedukter – mesterverker i romersk ingeniørkunst

AV ALLE eksempler på ingeniørkunst fra oldtiden er de romerske akveduktene blant de mest imponerende. «Prøv å sammenligne alle disse uunnværlige konstruksjonene, som leder så mye vann, med de ubrukelige pyramidene eller med grekernes unyttige, men likevel så berømte byggverk!», skrev Sextus Julius Frontinus (35 – ca. 103 evt.), romersk guvernør og vannadministrator. *

Hvorfor var det behov for akvedukter?

I oldtiden bygde man vanligvis byer i nærheten av steder hvor det var rikelig med vann, og Roma var ikke noe unntak. Opprinnelig gav elven Tiber og kilder og brønner nær byen nok vann. Men fra 300-tallet evt. vokste Roma hurtig, og det gjorde også behovet for vann.

Siden det var få som hadde rennende vann hjemme, bygde romerne hundrevis av private og offentlige bad. Det første offentlige badet i Roma fikk vann fra Aqua Virgo-akvedukten, som ble innviet i år 19 fvt. Han som bygde denne akvedukten, Marcus Agrippa, en nær venn av keiser Augustus, brukte mye av sin store formue på å reparere og utvide Romas vannforsyningssystem.

Badene fungerte også som møtesteder, og større bad hadde til og med hager og biblioteker. Vannet fra akveduktene kunne ikke stenges av, og etter at det hadde passert badene, rant det ut i kloakken, der det hele tiden skylte vekk avfall, deriblant ekskrementer fra de latrinene som var knyttet til badene.

Bygging og vedlikehold

Når du hører ordene «romerske akvedukter», tenker du da på høye buerekker som strekker seg mot en fjern horisont? Buerekkene utgjorde faktisk mindre enn 20 prosent av akveduktene, som stort sett lå under bakken. Denne mer rasjonelle utformingen beskyttet ikke bare akveduktene mot erosjon, men førte også  til færre inngrep på dyrket mark og i boligområder. Aqua Marcia, for eksempel, som ble fullført i 140 fvt., var rundt 90 kilometer lang, men bare omkring 10 kilometer bestod av buer.

Før byggingen av en akvedukt vurderte ingeniører kvaliteten av en mulig vannkilde ved å undersøke vannets klarhet, strømningshastighet og smak. De merket seg også helsetilstanden til dem som pleide å drikke av vannet. Etter at en kilde var godkjent, regnet landmålere ut hvilken bane og helningsgrad kanalen skulle ha, i tillegg til størrelse og lengde. Det var tydeligvis slaver som utførte selve byggearbeidet. Siden det kunne ta flere år å fullføre akveduktene, ble de ofte kostbare – spesielt hvis det var nødvendig å bygge buer.

Akveduktene måtte også vedlikeholdes og beskyttes. I Roma var det på et tidspunkt rundt 700 som arbeidet med dette. Akveduktene ble konstruert slik at de kunne vedlikeholdes. Det ble for eksempel laget adgang til underjordiske deler av dem via kummer og sjakter. Når det var behov for større reparasjoner, kunne ingeniører midlertidig lede vannet bort fra den skadede delen.

Romas akvedukter

Tidlig på 200-tallet evt. hadde Roma 11 større akvedukter. Den første, Aqua Appia, som var bygd i 312 fvt. og var litt over 16 kilometer lang, lå nesten i sin helhet under bakken. En akvedukt som fortsatt er delvis bevart, er Aqua Claudia, som var nesten 70 kilometer lang og hadde rundt 10 kilometer med buer, noen av dem hele 27 meter høye!

Hvor mye vann ble ledet gjennom byens akvedukter? Mye! Aqua Marcia, som er nevnt tidligere, ledet daglig 190 000 kubikkmeter vann inn i Roma. Når vannet ved hjelp av tyngdekraften kom fram til byen, rant det inn i fordelingstanker og så inn i rørledninger som ledet det til andre fordelingstanker eller til steder der vannet skulle brukes. Det er anslått at Romas vannforsyningssystem vokste til et punkt der det kunne ha forsynt hver innbygger med over 1000 liter vann i døgnet.

Etter hvert som Romerriket ble større, ble det slik at «overalt hvor romerne kom, kom det også akvedukter», står det i boken Roman Aqueducts & Water Supply. Også i Lilleasia, Frankrike, Spania og Nord-Afrika kan turister fremdeles beundre disse mesterverkene i ingeniørkunst fra oldtiden.

^ avsn. 2 Romerne var ikke de første som bygde kunstige kanaler. Andre nasjoner i oldtiden, deriblant Assyria, Egypt, India og Persia, hadde gjort det før dem.