Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VÅKN OPP! JUNI 2014

 GLIMT FRA GAMMEL TID

Joseph Priestley

Joseph Priestley

«Hans allsidighet, iver, engasjement og menneskekjærlighet, hans enorme vitebegjærlighet når det gjaldt alt fysisk, moralsk og sosialt, hans posisjon innen naturvitenskapen, teologien, filosofien og politikken, hans besynderlige forhold til [den franske] revolusjonen og den patetiske historien om hans ufortjente lidelser gjør ham kanskje til det 18. århundres helt.» – Filosofen Frederic Harrison.

HVA var det Joseph Priestley utrettet som var så bemerkelsesverdig? Oppdagelsene hans og skriftene hans har påvirket folks syn på myndighetenes rolle, på Guds vesen og også på den luften vi puster i.

Enten Priestley skrev om naturvitenskap eller om religion, forkastet han teorier og tradisjoner til fordel for fakta og sannhet. La oss se hvordan.

HANS SØKEN ETTER VITENSKAPELIG SANNHET

Etter at Joseph Priestley hadde truffet den amerikanske fysikeren Benjamin Franklin i 1765, begynte han å gjøre eksperimenter med elektrisitet. Fram til da hadde naturvitenskap bare vært en hobby for ham. Året etter ble andre vitenskapsmenn så imponert over oppdagelsene hans at de valgte ham inn i det velrenommerte vitenskapsselskapet Royal Society i London.

Så begynte Priestley å interessere seg for kjemi. Etter kort tid hadde han oppdaget flere nye gasser, blant annet ammoniakk og dinitrogenoksid (lystgass). Og han tilførte vann karbondioksid og oppfant på den måten kullsyreholdig vann.

I 1774, mens Priestley drev med eksperimenter i Sør-England, isolerte han en helt spesiell gass som fikk stearinlys til å brenne lysere og friskere. Senere hadde han cirka 60 milliliter av denne gassen på en glassbeholder  og plasserte en mus i den. Musen levde dobbelt så lenge som den ville ha levd i en beholder fylt med vanlig luft! Priestley selv inhalerte gassen, og han sa at han følte at det i en tid etterpå var påfallende mye lettere å puste.

Joseph Priestley hadde oppdaget oksygenet. * Men han kalte gassen deflogistert luft, for han gikk ut fra at han hadde oppdaget vanlig luft som manglet flogiston, et tenkt stoff som man mente hindret forbrenning. Den konklusjonen Priestley trakk, var feilaktig, men det er likevel mange som regner oppdagelsen av oksygenet som selve høydepunktet i hans livsverk.

HANS SØKEN ETTER RELIGIØS SANNHET

Priestley var av den oppfatning at forutfattede meninger og teorier stod i veien for vitenskapelig sannhet, og han trakk den slutning at tradisjoner og dogmer på lignende måte stod i veien for religiøs sannhet. Paradoksalt nok ble det slik at Priestley i løpet av sin livslange søken etter bibelkunnskap godtok visse oppfatninger som var i strid med det Bibelen egentlig lærer. På et tidspunkt trodde han for eksempel ikke at Bibelen er inspirert av Gud. Han forkastet også den bibelske læren om Jesu førmenneskelige tilværelse.

«Hvis vitenskap er streben etter sannhet, var Priestley en sann vitenskapsmann.» – Biologen Katherine Cullen

På den annen side avslørte Priestley feilaktige religiøse oppfatninger som den dag i dag er utbredt i de tradisjonelle religionssamfunnene. Han skrev at den sannhet som ble forkynt av Jesus og hans etterfølgere, senere ble forvansket av usannheter, som blant annet gjenspeilte seg i treenighetslæren, i læren om sjelens udødelighet og i billeddyrkelse, som faktisk blir fordømt i Bibelen.

Priestleys religiøse oppfatninger og det at han støttet den amerikanske og den franske revolusjonen, gjorde hans engelske landsmenn rasende. I 1791 ble huset og laboratoriet hans ødelagt av en pøbelflokk, og han flyktet etter hvert til De forente stater. Selv om Joseph Priestley var en mann som blir spesielt husket for sine vitenskapelige oppdagelser, mente han selv at det å lære om Gud og hans hensikt var «det viktigste og mest opphøyde man kan beskjeftige seg med».

^ avsn. 10 Tidligere hadde den svenske kjemikeren Carl Scheele isolert oksygen, men han hadde ikke publisert sin oppdagelse. Senere gav den franske kjemikeren Antoine-Laurent Lavoisier oksygenet dets navn.