Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Våkn opp!  |  mai 2014

Hekseforfølgelsene i Europa

Hekseforfølgelsene i Europa

FOR noen hundre år siden førte frykten for hekseri og trolldom til hekseforfølgelser og heksebrenninger. Dette skjedde i stor utstrekning i Frankrike, Tyskland, Nord-Italia, Sveits, Belgia, Luxembourg og Nederland. «Titusener i Europa og i de europeiske koloniene døde», og «millioner av andre ble torturert, arrestert, forhørt, hatet eller påført skyldfølelse eller levde i frykt», står det i boken Witch Hunts in the Western World. * Hvordan begynte denne galskapen? Hva var det som gav næring til den?

Inkvisisjonen og Heksehammeren

Inkvisisjonen hadde en fremtredende rolle i det som skjedde. Den ble opprettet av den katolske kirke på 1200-tallet «for å omvende frafalne og hindre andre i å falle fra», forklarer boken Der Hexenwahn. Inkvisisjonen fungerte som en politistyrke for kirken.

Den 5. desember 1484 utstedte pave Innocens VIII en bulle, et dokument, som fordømte hekseri. Han bemyndiget også to inkvisitorer – Jakob Sprenger og Heinrich Kramer (også kjent ved sitt latinske navn, Henricus Institoris) – til å bekjempe problemet. De to mennene gav ut en bok som het Malleus Maleficarum (Heksehammeren). Både katolikker og protestanter godtok den som autoritet når det gjaldt hekseri. Boken inneholdt fantasifulle fortellinger om hekser hentet fra folkeeventyr, framholdt teologiske og juridiske argumenter mot hekseri og gav retningslinjer for hvordan man skulle finne ut hvem som var hekser, og hvordan man skulle rydde dem av veien. Heksehammeren er blitt beskrevet som «den mest  forkastelige og . . . den mest ødeleggende boken i verdenslitteraturen».

Heksehammeren er blitt omtalt som «den mest forkastelige og . . . den mest ødeleggende boken i verdenslitteraturen»

De som anklaget noen for hekseri, trengte ikke å legge fram beviser for påstandene. I boken Hexen und Hexenprozesse sies det at hensikten med rettssakene bare var «å overtale, presse eller tvinge den anklagede til å tilstå». Tortur var vanlig.

Heksehammeren og den pavelige bullen førte til at det brøt ut omfattende hekseforfølgelser i Europa. Og en ny teknisk oppfinnelse, trykkpressen, bidrog til at dette vanviddet spredte seg, også over Atlanteren til Amerika.

Hvem var de anklagede?

Godt over 70 prosent av de anklagede var kvinner. Mange av dem var enker, som ofte ikke hadde noen som kunne forsvare dem. Blant ofrene var eldre og fattige og kvinner som laget urtemedisiner, spesielt når disse ikke virket etter hensikten. Verken rike eller fattige, menn eller kvinner kunne føle seg trygge.

Folk som man mente var hekser, fikk skylden for alt mulig. Man påstod at de «framkalte frost, og at de fikk snegler og kålormer til å ødelegge såkorn og avlinger», står det i det tyske bladet Damals. Hvis en avling ble rammet av hagl, hvis en ku ikke gav melk, hvis en mann var impotent, eller hvis en kvinne var ufruktbar, var det helt sikkert heksenes skyld!

Mistenkte ble veid fordi man mente at hekser veide lite eller ingenting

Hvordan fant man ut om en person var heks? Noen mistenkte ble bundet og kastet i «velsignet» vann. Hvis de sank, ble de erklært uskyldige og dratt opp. Hvis de fløt, ble de betraktet som hekser og ble henrettet på stedet eller overgitt til en domstol. Andre mistenkte ble veid fordi man mente at hekser veide lite eller ingenting.

En annen prøve innebar at man lette etter «djevelmerket», som var «et håndfast tegn fra Djevelen på hans pakt med heksen», står det i Witch Hunts in the Western World. Øvrighetspersoner lette etter merket «ved å barbere alt håret av den anklagede og undersøke hver krik og krok på kroppen» – i full offentlighet! De stakk så en nål inn i hver eneste flekk og ujevnhet som de fant, for eksempel fødselsmerker, vorter og arr. Hvis stikket ikke gjorde vondt eller personen ikke blødde, ble flekken eller ujevnheten betraktet som et merke Satan hadde etterlatt seg.

Både katolske og protestantiske styresmakter støttet hekseforfølgelser, og i noen områder var protestantiske herskere strengere enn katolske. Men etter hvert begynte folk å ta til fornuft. En av dem var Friedrich Spee, en jesuittprest som hadde ledsaget mange som var dømt som hekser, til bålet, hvor de skulle brennes levende. I 1631 skrev han at etter hans syn var ingen av dem skyldige. Og han advarte om at hvis heksejakten fortsatte med uforminsket styrke, ville det føre til avfolkning. I mellomtiden hadde leger begynt å bli klar over at slike ting som kramper kunne ha helsemessige årsaker og ikke var et tegn på at en var demonbesatt. I løpet av 1600-tallet gikk tallet på rettssaker drastisk ned, og ved overgangen til det neste århundret var det praktisk talt slutt på dem.

Hva lærer vi av denne mørke epoken? Én viktig ting er dette: Da mennesker som kalte seg kristne, begynte å bytte ut Jesu Kristi rene lære med religiøse løgner og overtro, åpnet de døren for enorm ondskap. Bibelen hadde forutsagt at troløse mennesker skulle føre vanære over den kristne lære, og at ‘sannhetens vei skulle bli spottet’. – 2. Peter 2:1, 2.

^ avsn. 2 De europeiske koloniene innbefattet besittelser på det amerikanske kontinent.