Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VÅKN OPP! NOVEMBER 2012

Vær flink til å kommunisere

Vær flink til å kommunisere

Prøv å være der for barna når de er innstilt på å prate

«Jeg har lært meg å lytte, lytte, lytte. Det spiller ingen rolle hvor sliten jeg er.» – MIRANDA, SØR-AFRIKA.

Utfordringen.

«Det som er en utfordring for meg», sier en alenemor som heter Cristina, «er ikke bare det å være sammen med datteren min, men å være til stede mentalt og følelsesmessig til tross for alle de andre pliktene mine og det at jeg er så sliten.»

Forslag.

Skap en atmosfære som gjør det lett å kommunisere. «Jeg prøver å være et eksempel», sier Elizabeth, som er mor til fem, «og barna åpner seg for meg. Jeg oppmuntrer dem også til å snakke med hverandre og aldri gå til sengs mens de er uvenner med en av søsknene sine. Dessuten vet de at jeg ikke tolererer at de bruker taushet som våpen – at de nekter å snakke med hverandre.»

Ikke slutt å høre etter hva barna sier. «Da sønnen min var liten, pratet han hull i hodet på meg, med den følge at jeg ofte vendte det døve øre til», skriver en mor som heter Lyanne. «Da han så kom i tenårene, sluttet han å prate, og jeg innså at jeg hadde gjort en stor tabbe. Jeg jobbet virkelig hardt – ja altfor hardt – for å bryte barrieren. Jeg tok det opp med en eldste i menigheten. Han rådet meg til å ta det med ro og litt etter litt få i gang samtaler med sønnen min. Jeg fulgte dette rådet, og sakte, men sikkert gikk det bedre.»

Vær tålmodig. Det er «en tid til å tie og en tid til å tale», står det i Forkynneren 3:7. «Når barna mine ikke hadde lyst til å prate, sørget jeg for at de visste at jeg var der for dem når de var klare for det», sier Dulce, en trebarnsmor. I stedet for å prøve å tvinge barna til å prate er det lurt å gå fram på en kjærlig og tålmodig måte, som gjør at de får lyst til det. Det er den framgangsmåten Bibelen anbefaler. «Tankene i en manns hjerte er som dype vann, men en mann som har skjelneevne, han drar det opp.» – Ordspråkene 20:5, fotnote.

Vær «snar til å høre, sen til å tale». (Jakob 1:19) Lizaan, som vi siterte i den forrige artikkelen, sier: «Jeg måtte lære meg å bite meg i leppen når barna kom til meg med et problem. Jeg måtte også lære meg å ikke være så snar til å komme med råd, men å snakke på en rolig måte når det var noe som kunne gjøre meg opprørt.» Leasa, som har to gutter, skriver: «Jeg har ikke alltid vært så flink til å lytte. Noen ganger syntes jeg det guttene ville snakke om, bare var bagateller, så jeg måtte lære meg å være mer forståelsesfull.»

 «La deres tale alltid være tiltalende.» (Kolosserne 4:6) Lyanne sier: «For ikke å hindre kommunikasjonen mellom oss har jeg måttet gjøre meg bevisste anstrengelser for å være så rolig og avslappet som mulig, også når alvorlige ting har kommet opp.»

Hvis du ikke gjør ditt beste for å bevare roen, kan du miste besinnelsen og begynne å rope og skrike, og det vil bare gjøre situasjonen verre. (Efeserne 4:31) Det at man roper og skriker til et barn, kan kvele kommunikasjonen og føre til atferdsvansker. «Et barn er som et muslingskall», sier Heidi, som har en tenåringsdatter. «Hvis man snakker til barnet på en vennlig og kjærlig måte, vil barnet åpne seg. Hvis man skriker og snakker på en nedlatende måte, lukker ‘skallet’ seg, og kommunikasjonen stopper opp. For å minne meg selv om dette har jeg et bilde av et åpent muslingskall på kjøleskapet.»

Kjenn barna dine. «De to sønnene mine er veldig forskjellige», sier Yasmin, som vi har sitert tidligere. «Den ene er pratsom, den andre reservert. Når det gjelder ham som er rolig av seg, har jeg funnet ut at det er best ikke å konfrontere ham med et problem direkte. I stedet snakker jeg med ham når vi holder på med et eller annet, for eksempel mens vi spiller et spill, eller når han prater om noe som interesserer ham. Da spør jeg på en taktfull måte hva han mener om saken.»

Men sett at en gutt synes det er pinlig å snakke med moren sin om visse personlige ting. Det syntes sønnen til Misao da han kom opp i tenårene. «Du forstår meg bare ikke», sa han. Hun søkte hjelp hos en moden, pålitelig mann i menigheten. «Han er blitt min sønns mentor», sier Misao, «og nå er sønnen min rolig til sinns.»

Ikke bland foreldrerollen sammen med rollen som venn. «Jeg gjorde tenåringsdatteren min til min fortrolige», sier tobarnsmoren Iwona. «Jeg visste at det ikke var riktig, men jeg gikk i fellen likevel og måtte gjøre en forandring.» Selv om du naturligvis ønsker å ha et godt forhold til sønnen eller datteren din, må du huske at det er du som har foreldreautoriteten. Når du beholder din verdighet og viser at du er moden og stabil, gjør du det lettere for barna dine å respektere deg og følge det bibelske påbudet: «Dere barn, vær lydige mot deres foreldre.» – Efeserne 6:1, 2.

Elsk barna dine. (Titus 2:4) Barn har like stort behov for kjærlighet som for mat og drikke. Vær derfor nøye med stadig å forsikre dem om at du er glad i dem – både ved det du sier, og ved det du gjør. Det vil føre til at de på sin side ikke bare blir tryggere på seg selv, men også mer villige til å snakke med deg og til å være lydige.