Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VÅKN OPP! 2011-04

En bok du kan stole på – del 6

Romerriket i bibelhistorien

En bok du kan stole på – del 6

Dette er den sjette i en serie på sju artikler i fortløpende numre av «Våkn opp!» som drøfter de sju verdensmaktene i Bibelens historiske beretning. Hensikten er å vise at Bibelen er til å stole på og er inspirert av Gud, og at den inneholder et budskap som gir håp om at det skal bli slutt på de lidelsene som er en følge av at mennesker har hersket over andre mennesker på en grusom måte.

Paulus brukte denne veien, «Via Appia»

JESUS grunnla kristendommen, og hans etterfølgere brakte den til mange land i Romerrikets dager. Man kan fortsatt se romerske veier, akvedukter og monumenter i forskjellige land, for eksempel Storbritannia og Egypt. Disse romerske levningene er virkelige. De minner oss om at Jesus og hans apostler også var virkelige, og det samme gjaldt de tingene de sa og gjorde. Oldtidsveien Via Appia, som apostelen Paulus brukte på vei til Roma, kan du gå på den dag i dag. – Apostlenes gjerninger 28:15, 16.

Pålitelig historie

Den bibelske beretningen om Jesus og hans disipler nevner en rekke historiske hendelser som fant sted i det første århundre. Merk deg hvor nøyaktig bibelskribenten Lukas angav det året da to ytterst viktige begivenheter  skjedde: det at døperen Johannes begynte sin tjeneste, og det at Jesus ble døpt og ved den anledningen ble Kristus (Messias). Lukas skrev at disse to tingene skjedde «i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering [år 29 evt.], da Pontius Pilatus var stattholder i Judea og Herodes var landsdelshersker i Galilea». (Lukas 3:1–3, 21) Lukas nevnte også fire andre personer som hadde høye embeter – Filip (Herodes’ bror), Lysanias, Annas og Kaifas. Alle disse sju navnene er blitt bekreftet av ikke-bibelske historiske kilder. La oss ta en nærmere titt på Tiberius, Pilatus og Herodes.

Keiser Tiberius er en av mange framstående romere som er nevnt i Lukas’ evangelium

Keiser Tiberius er godt kjent, og det finnes kunstverk som viser hvordan han så ut. Det romerske senatet utnevnte ham til keiser den 15. september i år 14 evt., da Jesus var cirka 15 år.

En innskrift med navnet Pontius Pilatus

Pontius Pilatus’ navn forekommer sammen med Tiberius’ navn i en beretning som den romerske historieskriveren Tacitus skrev kort tid etter at Bibelen var fullført. Tacitus skrev om begrepet «kristen»: «Opphavsmannen til dette navn var en viss Kristus som under Tiberius’ regjering var blitt dømt til døden av prokuratoren Pontius Pilatus.»

Herodes Antipas er kjent som den som bygde byen Tiberias ved Galilea-sjøen. Det var også der han hadde sin residens. Det var sannsynligvis i Tiberias at døperen Johannes ble halshogd på Herodes’ befaling.

Bibelen nevner også vesentlige hendelser i den romerske historie. Den sier for eksempel om tiden rundt Jesu fødsel: «Nå utgikk det i de dager en forordning fra keiser Augustus om at hele den bebodde jord skulle registreres (denne første registreringen fant sted da Kvirinius var stattholder i Syria); og alle drog av sted for å bli registrert, hver til sin egen by.» – Lukas 2:1–3.

Både Tacitus og den jødiske historieskriveren Josefus nevner Kvirinius. Og at det ble foretatt slike registreringer, blir bekreftet av en kunngjøring som en romersk stattholder utstedte, og som oppbevares i British Library. Det står i denne kunngjøringen: «Siden tiden nå er inne for folketellingen fra hus til hus, er det nødvendig å få alle dem som av en hvilken som helst grunn bor utenfor sitt distrikt, til å reise tilbake til sine hjem.»

Bibelen nevner også «en stor hungersnød . . . i [den romerske keiseren] Claudius’ tid». (Apostlenes gjerninger 11:28) Historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, bekrefter denne beretningen. Han skrev: «Det kom faktisk en hungersnød som  tynget dem på den tiden, og mange mennesker døde.»

Videre sier Bibelen, i Apostlenes gjerninger 18:2, at «Claudius hadde gitt ordre om at alle jøder skulle forlate Roma». Noe som bekrefter dette, er en biografi om Claudius som den romerske historieskriveren Sveton skrev rundt 121 evt. Claudius «fordrev alle jødene fra Roma», skrev Sveton og tilføyde at jødene på grunn av sitt hat til de kristne «stadig stelte til bråk og uro».

Bibelen forteller at på omtrent den tiden da den nevnte hungersnøden herjet, holdt Herodes Agrippa, kledd «i kongelig skrud», en tale til en folkemengde som forgudet ham og ropte: «En guds røst, og ikke et menneskes!» Bibelen sier at Agrippa så «ble oppspist av ormer og utåndet». (Apostlenes gjerninger 12:21–23) Josefus skrev også om denne hendelsen og føyde til noen detaljer, blant annet at Agrippa holdt denne talen iført «et plagg laget helt og holdent av sølv». Han skrev også at Agrippa fikk ’kraftige magesmerter som begynte på en høyst voldsom måte’, og at han døde fem dager senere.

Pålitelige profetier

Bibelen inneholder også bemerkelsesverdige profetier som ble skrevet og oppfylt i romersk tid. Da Jesus for eksempel red inn i Jerusalem, gråt han over byen og forutsa hvordan de romerske hærstyrkene skulle ødelegge den. «Dager skal komme over deg da dine fiender skal bygge en forskansning med spisse pæler omkring deg», sa Jesus. «De skal ikke la stein bli tilbake på stein i deg, fordi du ikke forstod den tiden da du ble inspisert.» – Lukas 19:41–44.

Men Jesu etterfølgere skulle få mulighet til å slippe unna. Hvordan da? Jesus gav dem konkrete instrukser på forhånd. «Når dere ser Jerusalem omringet av hærer som har leiret seg, da skal dere vite at dets ødeleggelse er kommet nær», advarte han. «Da må de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene, og de som er inne i byen, dra bort.» (Lukas 21:20, 21) Det kan godt være at Jesu etterfølgere spurte seg selv: «Hvordan skal vi klare å komme oss ut av en by som er beleiret?»

Josefus skrev hva som skjedde. I år 66 drev en romersk stattholder inn skatt som ikke var betalt, ved å ta penger fra templets skattkammer. Det fikk rasende jødiske opprørere til å slakte ned romerske tropper og i virkeligheten erklære seg uavhengige. Senere samme år marsjerte Cestius Gallus, den romerske stattholderen i Syria, sørover med 30 000 mann og kom til Jerusalem under en religiøs høytid. Gallus trengte inn i byens ytterområder og begynte til og med å undergrave muren rundt templet, der opprørerne hadde søkt tilflukt. Så, uten noen åpenbar grunn, trakk Gallus seg tilbake! Opprørte jøder satte etter hæren hans og gikk til angrep på den.

Trofaste kristne lot seg ikke lure av at begivenhetene tok en slik vending. De skjønte at de hadde sett Jesu bemerkelsesverdige profeti gå i oppfyllelse: Byen hadde vært ’omringet av hærer som hadde leiret seg’! Og nå, fordi disse hærstyrkene hadde trukket seg tilbake, benyttet trofaste kristne seg av denne muligheten til å flykte. Mange av dem drog til Pella, en politisk nøytral hedensk by oppi fjellet på den andre siden av elven Jordan.

Hvordan gikk det med Jerusalem? De romerske hærstyrkene, under ledelse av Vespasian og hans sønn Titus, gikk igjen mot Jerusalem – denne gangen var det 60 000 soldater. De rykket fram mot byen rett før påsken i år 70, og både byens innbyggere og pilegrimer som hadde strømmet dit for å feire høytiden, ble sperret inne i byen. De romerske troppene ryddet området for trær og bygde en forskansning av spisse pæler, akkurat som Jesus hadde forutsagt. Etter cirka fem måneder falt byen.

Titusbuen i Roma ble reist til minne om at Jerusalem ble ødelagt i år 70

Titus gav ordre om at templet skulle spares, men en soldat satte fyr på det, og det raste sammen, stein for stein – akkurat som Jesus hadde forutsagt. Ifølge Josefus døde cirka 1,1 million jøder og proselytter, de fleste av dem av sult og pest, og 97 000 andre ble tatt til  fange. Mange ble sendt til Roma som slaver. Hvis du besøker Roma i dag, kan du gå omkring på det berømte Colosseum, som ble fullført av Titus etter felttoget i Judea. Du kan også se Titusbuen, som ble reist til minne om erobringen av Jerusalem. Ja, Bibelens profetier er pålitelige til minste detalj. Det er derfor viktig at vi merker oss det Bibelen sier om framtiden!

Et håp du kan sette din lit til

Da Jesus stod overfor den romerske stattholderen Pontius Pilatus, snakket han om et rike, eller en regjering, som «ikke [er] en del av denne verden». (Johannes 18:36) Jesus lærte sine etterfølgere å be til Gud om at dette riket, som blir styrt av en Konge, skulle komme. Han lærte dem å be: «La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» (Matteus 6:9, 10) Legg merke til at Guds rike skal få Guds vilje – ikke stolte og ambisiøse menneskers vilje – til å skje på jorden.

Jesus hersker som Konge i dette himmelske riket. Og i samsvar med Guds opprinnelige hensikt skal han gjøre jorden til et verdensomfattende paradis. – Lukas 23:43.

Når skal Guds rike gripe inn i forholdene på jorden? Den oppstandne Jesus gav en indikasjon på det i noe han sa til sin apostel Johannes, som da var i fangenskap på øya Patmos i regjeringstiden til den romerske keiseren Domitian, som var bror til Titus. Jesus sa: «Det er sju konger: Fem har falt, én er, den andre er ennå ikke kommet, men når han kommer, skal han bli en kort tid.» – Åpenbaringen 17:10.

Da Johannes skrev disse ordene, hadde fem «konger», eller riker, falt: Egypt, Assyria, Babylon, Medo-Persia og Hellas. Det riket som «er», eller som eksisterte på apostelen Johannes’ tid, var Romerriket. Det var altså bare ett rike som gjenstod – den siste verdensmakten i bibelhistorien. Hvilket rike viste det seg å være? Hvor lenge skal det være ved makten? Disse spørsmålene blir drøftet i det neste nummeret av Våkn opp!