Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Jehovas vitner

Norsk

VÅKN OPP! 2002-06-08

 Hva Bibelen sier

Bør de kristne forkynne for andre?

Bør de kristne forkynne for andre?

KANSKJE du er oppdratt i en kultur der det ikke er vanlig at man drøfter religiøse spørsmål andre steder enn i familien eller i kirken. Det kan derfor være at du blir irritert hvis noen uanmeldt kommer hjem til deg med Bibelen i hånden. Noen føler det slik på grunn av de voldshandlinger som opp gjennom historien er blitt begått i religionens navn under dekke av kampanjer for å frelse sjeler.

Mange lands historie forteller om folk som har latt seg omvende i hopetall, ikke av kjærlighet til Kristus, men av frykt for å bli drept. For å slippe å anta sine forfølgeres religion var det mange som gikk i dekning, forlot sitt hjem og sitt land, eller de mistet livet, ja, noen ble til og med brent på bålet.

Bibelens inspirerte skrifter støtter imidlertid ikke tvungen omvendelse. Betyr så det at man ikke kan gjøre andre kjent med sine trosoppfatninger? Bibelen gir selv svaret.

Undervise med myndighet

Tenk først på det eksempel som Jesus Kristus foregikk med. Han var en dyktig lærer som hadde stor innflytelse på sine tilhøreres liv. (Johannes 13: 13, 15) I Bergprekenen underviste han på en enkel, men kraftfull måte. Det førte til at hans tilhørere var «slått av forundring over hans måte å undervise på; for han underviste dem som en som hadde myndighet». (Matteus 7: 28, 29) Omkring 2000 år senere har hans lære fortsatt stor innflytelse på folk som undersøker den. Professor Hans Dieter Betz bekreftet dette da han sa: «Bergprekenens innflytelse går stort sett langt ut over grensene for jødedommen og kristendommen og til og med for Vestens kultur.»

Like før sin himmelfart gav Jesus en befaling som innebar at det undervisningsarbeid han hadde påbegynt, skulle fortsette etter hans død og til og med bli utført i større omfang. (Johannes 14: 12) Han gav sine disipler befaling om å gå ut til mennesker av alle nasjoner og ’lære dem å holde alt det’ han hadde befalt dem. Det viktigste formålet med dette oppdraget kom klart fram i den samme uttalelsen, for Jesus sa: «Gå derfor og gjør disipler.» — Matteus 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 1: 8.

Tenk også på apostelen Paulus’ eksempel. Etter at han selv var blitt omvendt til kristendommen, nølte han ikke med å gjøre andre kjent med sin nyfunne tro. (Apostlenes gjerninger 9: 17 —19, 22) Paulus pleide å snakke med folk i synagogene og bevise «ved hjelp av henvisninger at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde». På en dyktig måte «resonnerte han med dem ut fra Skriftene» og «overbeviste jøder og grekere». Nevneformen av det greske ordet som her er gjengitt med  «overbeviste», blir i en ordbok definert som det å «få noen til å skifte mening ved hjelp av fornuftige resonnementer eller moralske beveggrunner». Resultatet av Paulus’ overbevisende argumentasjon var at han ’overtalte en anselig folkemengde og fikk dem til å anta en annen mening’. — Apostlenes gjerninger 15: 3; 17: 1 —4, 17; 18: 4; 19: 26.

Tvang eller overbevisning?

I nyere tid er uttrykket «proselyttmakeri» blitt brukt om tvungen omvendelse i en eller annen form. Bibelen støtter ikke en slik praksis. Den lærer derimot at menneskene ble skapt med en fri vilje og med det privilegium og det ansvar selv å velge hvordan de ville leve sitt liv. Det betyr at de selv kan velge hvordan de ønsker å tilbe Gud. — 5. Mosebok 30: 19, 20; Josva 24: 15.

Jesus respekterte denne gudgitte retten ved aldri å bruke sin store makt og myndighet til å tvinge noen til å godta det han sa. (Johannes 6: 66 —69) Han motiverte sine tilhørere ved å gjøre bruk av illustrasjoner og fornuftige resonnementer, og han stilte dem spørsmål for å høre hva de mente. Dette gjorde han for å nå deres hjerte. (Matteus 13: 34; 22: 41 —46; Lukas 10: 36) Jesus lærte sine disipler å vise andre den samme respekt. — Matteus 10: 14.

Det er tydelig at Paulus fulgte Jesu eksempel i sin tjeneste. Paulus overbeviste sine tilhørere ved hjelp av fornuftige resonnementer ut fra Skriftene, men han respekterte også deres følelser og synspunkter. (Apostlenes gjerninger 17: 22, 23, 32) Han forstod at det må være på grunn av kjærlighet til Gud og Kristus at vi tjener Skaperen aktivt. (Johannes 3: 16; 21: 15 —17) Vi må derfor treffe en personlig avgjørelse.

Personlig avgjørelse

Når fornuftige mennesker skal treffe viktige avgjørelser, når de for eksempel skal avgjøre hva slags bolig de skal kjøpe, hvor de skal arbeide, og hvordan de skal oppdra barn, følger de ikke en plutselig innskytelse. De undersøker kanskje hvilke muligheter de har, de tenker over det de har funnet ut, og de spør sannsynligvis andre til råds. Først etter at de har gjort dette, treffer de en avgjørelse.

Når vi skal avgjøre hvordan vi skal tilbe Gud, krever det mer i form av tid og krefter enn noen annen avgjørelse i livet. Det vil berøre vårt liv nå, og enda viktigere, det vil berøre våre utsikter til å oppnå evig liv i framtiden. De kristne i Berøa i det første århundre hadde en klar forståelse av dette. Selv om det gode budskap ble overbrakt dem personlig av apostelen Paulus, gransket de daglig Skriftene nøye for å forvisse seg om at det de lærte, var sant. Som følge av det «ble mange av dem troende». — Apostlenes gjerninger 17: 11, 12.

I dag har Jehovas vitner fortsatt å utføre arbeidet med å undervise og gjøre disipler, slik Jesus befalte. (Matteus 24: 14) De respekterer andres rett til å ha sin religion. Men når det gjelder å gjøre andre kjent med sine trosoppfatninger, følger de det eksemplet som står nedskrevet i Bibelen. Ja, de bruker på en oppriktig måte bibelske argumenter i sitt arbeid, som de anser for å være livreddende. — Johannes 17: 3; 1. Timoteus 4: 16.

Lær mer

ET GODT BUDSKAP FRA GUD!

Hvordan kan man identifisere den sanne religion?

Finnes det bare én sann religion? Tenk over fem kjennetegn på de sanne kristne.

OFTE STILTE SPØRSMÅL

Driver Jehovas vitner misjonsarbeid?

Hvem er med på å misjonere, og hvorfor? Er det noen som får spesiell opplæring i dette arbeidet?