Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Våkn opp!  |  1993-05-22

Livet – en gave som må verdsettes høyt

Livet – en gave som må verdsettes høyt

DA JEHOVA GUD gav menneskene det privilegium å sette barn til verden, var dette virkelig en gave! En etterlengtet, nydelig liten baby ville bli født og tatt imot av et lykkelig par som elsket hverandre, og som var parat til å oppfostre og ta hånd om dette lille produktet av den ekteskapelige forening. Barnets videre utvikling ville utelukkende by på gleder for familien.

Adam og Evas synd fikk imidlertid tragiske følger for barna som ble født inn i menneskeslekten. På grunn av synd ble Eva plaget med bekymringer og fysiske smerter i forbindelse med barnefødsler. Og det syndefulle miljøet avkommet ble født i, gjorde barneoppdragelse til en stor utfordring. I dagens kompliserte verden er det derfor ikke overraskende at beskjeden om at et barn er blitt unnfanget, ofte blir mottatt med alt annet enn glede. Men hva er Skaperens syn på det ufødte liv? Har det forandret seg i takt med de skiftende moralnormene? På ingen måte. Hans syn på verdens ufødte barn er uforanderlig, og hans omtanke for dem er den samme som alltid.

Bibelen gjør det klart at det er et unikt individ som er i ferd med å utvikle seg i morens liv. Livet begynner ved unnfangelsen. Fødselen bare åpenbarer for mennesker det som Gud allerede har sett. Esekiel snakker om «hvert barn som åpner mors liv». (Esekiel 20: 26, NW) Job omtaler «morslivets dører» og kaller ufullbårne fostre for «barn som aldri så dagens lys».— Job 3: 10, 16.

Legg merke til Jehova Guds kjærlige omsorg for det vesle livet mens det vokser i livmoren. Han sa til Jeremia: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg.» (Jeremia 1: 5) David sa:  «Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og ble formet i jordens dyp. Du så meg den gang jeg var et foster.» (Salme 139: 15, 16) Job kaller Gud «han som skapte meg i mors liv», og sier at Gud «har formet oss . . . i mors liv». — Job 31: 15.

Men bryr Gud seg om den fortvilte vordende moren som ikke ønsker å sette barnet til verden? Skaperen er den av alle som best forstår hvilket stort ansvar foreldre har. Hvis en vordende mor til tross for de vanskelige omstendighetene velger å beholde barnet av respekt for Guds krav, vil han ikke da velsigne hennes avgjørelse? En mor kan og bør med rette be om hans hjelp til å oppdra et barn slik at det kan bli lykkelig. I Bibelen har Gud allerede gitt de beste rådene som finnes når det gjelder barneoppdragelse. Det å anvende Bibelens prinsipper i familielivet vil gi gode resultater. De gleder og den lønn det gir å oppdra gudfryktige barn, oppveier et hvilket som helst offer en har måttet bringe, noe alle stolte foreldre kan bekrefte.

Ser Jehova annerledes på saken hvis barnet er et resultat av voldtekt eller incest? Selv om den handling som ble begått mot moren, var kriminell, kan barnet ikke lastes for den. Det å ta barnets liv ville bare være å sette én voldshandling opp mot en annen. Jehova er klar over det følelsesmessige traumaet som slike ofre gjennomlever, og han kan hjelpe mor og barn til å mestre ettervirkningene på en likevektig måte.

Hva om en lege forteller en gravid kvinne at det å fullføre svangerskapet kanskje kan sette livet hennes i fare? Dr. Alan Guttmacher sa: «I dag er det mulig for nesten en hvilken som helst pasient å fullføre svangerskapet med livet i behold, med mindre hun lider av en dødelig sykdom som kreft eller leukemi, og hvis hun gjør det, er det lite sannsynlig at en abort vil kunne forlenge livet hennes, og det er enda mindre sannsynlig at den vil kunne redde det.» The Encyclopedia Americana sier: «Ettersom de fleste kvinner kan hjelpes trygt gjennom svangerskapet, selv med alvorlige medisinske problemer, er det få aborter som trenger å bli foretatt for å beskytte morens helse. De fleste som søker abort, gjør det for å slippe å få et barn.» Så slike situasjoner er temmelig sjeldne. Men hvis en slik situasjon skulle oppstå i forbindelse med nedkomsten, må foreldrene velge mellom å redde morens liv og å redde barnets liv. Det er deres avgjørelse.

Livets Skaper har gitt klare retningslinjer for hvordan vi skal bruke forplantningsevnen. I hans øyne er det å frambringe et liv som en ikke har tenkt å ta vare på, synd, akkurat som det å ta et liv er synd.

Abortdebatten kommer utvilsomt til å fortsette fram til enden for denne tingenes ordning. Men for livets Skaper, Jehova Gud, og for dem som verdsetter hans lover, gir dette spørsmålet overhodet ikke rom for tvil. Livet er dyrebart — det er en gave som må tas vare på og verdsettes høyt fra den spede begynnelse.