Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Våkn opp!  |  1993-05-22

Vitenskap — menneskenes vedvarende søken etter sannhet

Vitenskap — menneskenes vedvarende søken etter sannhet

  Del 4

Vitenskap — menneskenes vedvarende søken etter sannhet

Vitenskapen vekkes til live ved revolusjon

VERDEN ble herjet av uroligheter i den siste halvdelen av det 18. århundre, da revolusjoner forandret det politiske landskap, først i Amerika og så i Frankrike. I mellomtiden begynte en annen form for revolusjon i England, den industrielle revolusjon. Den var nær knyttet til enda en revolusjon, en vitenskapelig sådan.

Noen daterer vitenskapens gjenfødelse til 1540-årene, da den polske astronomen Nicolaus Copernicus og den belgiske anatomen Andreas Vesalius gav ut bøker som hadde stor innvirkning på den vitenskapelige tankegang. Andre mener at forandringen skjedde tidligere, i 1452, da Leonardo da Vinci ble født. Leonardo var en ivrig eksperimentator som gav en rekke bidrag til vitenskapen; han utformet ideer som i noen tilfelle var spirer til oppfinnelser som ble fullført flere hundre år senere, for eksempel flyet, stridsvognen og fallskjermen.

Men vitenskapen slik vi kjenner den i dag, «ble ikke rotfestet som en varig institusjon i det vestlige samfunn før på 1600- og 1700-tallet,» sier Ernest Nagel, en tidligere professor ved Columbia universitet. Da den ble det, var et avgjørende vendepunkt i menneskenes historie nådd. Boken The Scientist sier: «Mellom cirka 1590 og 1690 framstod en skare genier . . . som skapte en blomstringstid for forskningen, en blomstringstid man neppe har opplevd maken til i noen annen 100-årsperiode.»

«Skurker» står i veien for utviklingen

Feilaktige teorier blomstret også opp, og de var som «skurker» som stod i veien for sann vitenskapelig utvikling. Flogistonteorien var en av disse. Ordet «flogiston» kommer fra gresk og betyr «forbrent». Teorien ble framsatt i 1702 av George Ernst Stahl, som mente at det ble frigitt flogiston ved forbrenning av brennbare stoffer. Han betraktet det som et prinsipp og ikke som et virkelig stoff, men i årenes løp tiltok troen på at det var et virkelig stoff. Det var ikke før mellom 1770 og 1790 at Antoine Laurent Lavoisier klarte å avvise denne teorien.

Boken The Book of Popular Science erkjenner at selv om flogistonteorien «var fullstendig gal, tilveiebrakte den likevel for en tid en arbeidshypotese som tilsynelatende forklarte mange naturfenomener. Den var bare én av mange vitenskapelige hypoteser som i årenes løp er blitt veid på vekten og funnet for lett».

Alkymi var en annen «skurk». Oppslagsverket Harrap’s Illustrated Dictionary of Science sier at alkymien var «en blanding av filosofi, mystisisme og kjemisk viten. Den oppstod før den kristne tidsalder og søkte blant annet å omdanne uedle metaller til gull, å forlenge livet og å finne udødelighetens hemmelighet». Før alkymien på slutten av 1600-tallet ble forkastet, bidrog den til å legge grunnlaget for den moderne kjemi.

Så selv om flogistonteorien og alkymien var  «skurker» i vitenskapelig sammenheng, var de ikke helt uten verdi. Slik var det imidlertid ikke med menneskelige skurker som på grunn av sin religiøse overbevisning nærte antivitenskapelige holdninger. Rivalisering mellom vitenskap og teologi — som begge gir seg ut for å være den eneste autoritet i universelle spørsmål — har ofte ført til åpne konfrontasjoner.

I det andre århundre utformet for eksempel den berømte astronomen Ptolemaios den geosentriske teori. Han mente at samtidig som planetene går rundt i en sirkel, så glir også sentret i sirkelen, som kalles episykelet, langs en annen sirkel. Dette var matematisk oppfinnsomhet på sitt beste, og det forklarte hvorfor solen, månen, planetene og stjernene tilsynelatende beveger seg på himmelen. Denne teorien var alminnelig godtatt helt til det 16. århundre.

Copernicus (1473 —1543) utarbeidet en annen teori. Han trodde at planetene, også jorden, går i bane rundt solen, mens solen står stille. Denne forestillingen — at jorden beveget seg og ikke lenger var universets sentrum — ville få vidtrekkende konsekvenser hvis den stemte. Mindre enn hundre år senere gjorde den italienske astronomen Galileo Galilei ved hjelp av teleskoper observasjoner som overbeviste ham om at Copernicus’ hypotese om at jorden går i bane rundt solen, virkelig er sann. Men den katolske kirke avviste Galileis oppfatninger som kjetterske og tvang ham til å tilbakekalle det han hadde sagt.

Religiøse villfarelser hadde fått kirkens teologer til å fornekte en vitenskapelig sannhet. Galilei ble ikke renvasket av kirken før det var gått nesten 360 år. Vatikanstatens avis L’Osservatore Romano erkjente i sitt ukemagasin for 4. november 1992 at Galilei var gjenstand for en «subjektiv feilbedømmelse».

Skurker finnes fremdeles

Nå i det 20. århundre viser kristenhetens religionssamfunn en lignende mangel på respekt for sannhet. Det gjør de ved å sette ubeviste vitenskapelige teorier høyere enn sannheten, både når det gjelder vitenskap, og når det gjelder religion. Det beste eksemplet er den ubeviselige evolusjonsteorien, som egentlig er et illegitimt avkom av svært mangelfull vitenskapelig «kunnskap» og falske religiøse læresetninger. *

Charles Darwin utgav boken Arternes oprindelse på engelsk den 24. november 1859. Men tanken om en evolusjon stammer faktisk fra førkristen tid. Den greske filosofen Aristoteles forestilte seg for eksempel mennesket øverst i en rekke som hadde utviklet seg fra lavere livsformer. Presteskapet avviste Darwins teori til å begynne med, men The Book of Popular Science bemerker: «Evolusjon ble [senere] noe mer enn en vitenskapelig teori . . . Det ble et kamprop og til og med en filosofi.» Tanken om at den best skikkede overlever, appellerte til folk som strebet etter å klatre til topps på den sosiale rangstigen.

Motstanden fra de geistlige avtok snart. Oppslagsverket The Encyclopedia of Religion sier at «Darwins evolusjonsteori vant ikke bare bifall, men mottok rungende hyllest», og legger til: «Da han døde i 1883, hadde de fleste tenkende og veltalende prester kommet til den konklusjon at en utvikling var fullt og  helt forenelig med en opplyst forståelse av Bibelen.»

Dette skjedde til tross for at «selv de ivrigste tilhengerne av læren om en organisk utvikling måtte erkjenne at det var iøynefallende unøyaktigheter og hull i Darwins opprinnelige teori,» slik The Book of Popular Science innrømmer. Denne boken påpeker at «store deler av Darwins opprinnelige teori er blitt revidert eller forkastet», men sier likevel at evolusjonsteorien «har øvd svært stor innflytelse på nesten ethvert av menneskenes virkeområder. Historien, arkeologien og etnologien har gjennomgått dyptgripende forandringer på grunn av denne teorien».

I dag er det mange tenkende vitenskapsmenn som drar evolusjonsteorien alvorlig i tvil. Sir Fred Hoyle, grunnleggeren av Cambridges institutt for teoretisk astronomi og assosiert medlem av det amerikanske vitenskapsakademiet, skrev for omkring ti år siden: «Personlig er jeg ikke særlig i tvil om at framtidige vitenskapshistorikere vil se det som et mysterium at en teori man kunne se var ubrukelig, skulle bli så sterkt trodd i vide kretser.»

Evolusjonsteorien angriper selve grunnlaget for menneskenes eksistens og berøver dermed Skaperen det han har krav på. Den gir også et falskt inntrykk av å være vitenskapelig og gagner ikke menneskenes vedvarende søken etter vitenskapelige sannheter. Karl Marx tok med glede imot utviklingslæren og tanken om at ’de best skikkede overlever’, for å støtte opp under kommunismens framvekst. Men utviklingslæren er en «skurk» av verste slag.

Hvem er ofrene?

Enhver som blir villedet til å tro på pseudovitenskapelige teorier, blir et offer. Men det å tro på vitenskapelige sannheter kan også utgjøre en fare. De bemerkelsesverdige vitenskapelige framskritt som kom i og med den vitenskapelige revolusjon, narret mange til å tro at ingenting ville være umulig.

Denne troen ble forsterket etter hvert som vitenskapelig framgang fortsatte å bryte ned den antivitenskapelige holdning som falsk religion en gang hadde næret. Kommersielle og politiske krefter begynte å forstå at vitenskapen var et kraftig redskap de kunne bruke for å nå sine mål, enten det var å oppnå økonomisk vinning eller å befeste politisk makt.

Vitenskapen utviklet seg med andre ord gradvis til å bli en gud, og dermed oppstod den såkalte scientismen. Webster’s Ninth New Collegiate Dictionary definerer dette som «en overdreven tiltro til nytten av å anvende naturvitenskapelige metoder på alle forskningsområder».

Da det 19. århundre gikk mot slutten, lurte folk på hva det 20. århundre ville bringe. Ville vitenskapen opprette det «himmelrike på jord» som mange trodde den kunne frambringe? Eller ville dens «skurker» fortsette å etterlate enda flere ofre på den vitenskapelige revolusjons slagmark? Artikkelen «Det 20. århundres ’trolldom’» i det neste nummeret av Våkn opp! vil besvare disse spørsmålene.

[Fotnote]

^ avsn. 16 Én slik læresetning er den fundamentalistiske forestillingen om at skapelsesuken i 1. Mosebok består av bokstavelige dager på 24 timer. Bibelen viser at disse dagene i virkeligheten var perioder på mange tusen år.

[Ramme på side 14]

Når støpslet trekkes ut

SÅ NYLIG som tidlig på 1800-tallet ble elektrisitet betraktet som et fenomen som nok var interessant, men som hadde liten praktisk verdi. Personer fra forskjellige land og med forskjellig bakgrunn — deriblant H. C. Ørsted (1777 —1851), M. Faraday (1791 —1867), A. Ampère (1775 —1836) og B. Franklin (1706 —1790) — gjorde imidlertid betydningsfulle oppdagelser som viste noe annet. Dermed la de grunnlaget for vår tids elektrisitetsavhengige verden — en verden som står stille når støpslet trekkes ut.

[Bilder på side 15]

Nicolaus Copernicus

Galileo Galilei

[Rettigheter]

Bildene er hentet fra Giordano Bruno and Galilei (den tyske utgaven)