Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Våkn opp!  |  1993-05-22

Hvorfor må jeg lide under å være funksjonshemmet?

Hvorfor må jeg lide under å være funksjonshemmet?

 De unge spør . . .

Hvorfor må jeg lide under å være funksjonshemmet?

«JEG var fem år,» forteller Becky. «Jeg satt på med en venn på sykkelen hans da en bil kom rundt svingen og kjørte på oss.» Hva førte dette til? «Jeg brakk det ene benet og fikk omfattende hodeskader. Legene tvilte på at jeg kom til å overleve.» Men Becky overlevde, og i dag er hun en glad og fornøyd 16-åring. Ulykken satte imidlertid sine spor. «Jeg ble svært svakelig,» sier hun.

En ung mann som heter Craig, er også funksjonshemmet, noe som skyldes en sykdom som er kjent som CP (cerebral parese). «CP virker inn på musklene og nervesystemet,» forklarer Craig. «Musklene reagerer ikke skikkelig på de beskjedene hjernen sender ut. Derfor har jeg problemer med å gå, snakke og holde balansen. Jeg kan gjøre alt dette; det er bare ikke så enkelt.»

Har du også en eller annen fysisk funksjonshemning? Statistikken viser at antall funskjonshemmede barn og ungdommer vil komme opp i omkring 59 millioner verden over innen år 2000. (World Health, januar/februar 1985) Det faktum at mange andre har det samme problemet som du har, er imidlertid en mager trøst når du har lyst til å løpe og hoppe og ta del i andre aktiviteter på samme måte som andre ungdommer, men ikke er i stand til det.

Problemer som funksjonshemmede sliter med

Fysisk funksjonshemning er ikke noe nytt. I bibelsk tid var noen lamme (2. Samuelsbok 4: 4; 9: 13), andre var blinde (Markus 8: 22) eller hadde misdannelser (Matteus 12: 10). Det var ofte vanskelig for dem å utføre selv de enkleste gjøremål. — Jevnfør 5. Mosebok 28: 29; Ordspråkene 26: 7.

Du må kanskje kjempe en lignende kamp på grunn av de begrensningene du er underlagt. Det krever kanskje store anstrengelser av deg bare å kle på deg, spise eller komme deg på skolen, og det kan være at du er avhengig av en god del hjelp fra andre. «Jeg har ikke full kontroll over bevegelsene mine på høyre side,» sier Becky. «Så jeg måtte lære å skrive med venstre hånd. Det har også vært vanskelig for meg å gå. Nå går jeg forholdsvis normalt, men av og til halter jeg nokså mye.» Og tenk på de problemene en ung gutt som er rammet av dvergvekst, står overfor. Han sier, med et glimt i øyet: «Problemet med å nå lysbryterne på veggen er også et stort irritasjonsmoment . . . Hus er så avgjort bygd for høye mennesker.» — How It Feels to Live With a Physical Disability av Jill Krementz.

Likevel kan det være at du synes at det ikke er de fysiske problemene som er de verste. Bladet Parents forklarer: «Tenåringer er svært følsomme overfor folks reaksjoner, noe som gjør  livet spesielt vanskelig for barn og unge som har spesielle behov. . . . De lurer på hva folk synes om deres utseende, og er ofte mistenksomme overfor uttrykk for vennlighet — de tolker gjerne slike velmente gester som et uønsket uttrykk for medlidenhet.» Det er bare naturlig å ønske at andre skal like og godta en. Men du føler deg kanskje utenfor. En ung jente som heter Michelle, uttrykte det slik: «I hele mitt liv har jeg vært annerledes enn alle andre. Grunnen til det er at jeg mangler venstre hånd.»

Fordi du er annerledes, kan det også være at du stadig blir ertet. «Jeg gikk på en spesialskole fram til femte klasse,» forteller Craig. «Men i femte klasse begynte jeg på en vanlig skole. Jeg hadde egentlig ikke så mange problemer før noen gutter en dag begynte å le av meg. De lo av den måten jeg gikk på.» Becky har også vonde minner om at hun ble behandlet dårlig av skolekameratene. Stemmebåndene hennes er skadet etter en operasjon, så stemmen hennes er litt skurrende. «Barna på skolen pleide å kalle meg ’monster-stemmen’,» sier hun.

Voksne kan også vise at de har slike urimelige fordommer. Noen unngår kanskje å se deg inn i øynene. Andre unngår å snakke med deg og henvender seg bare til foreldrene dine eller dem som er sammen med deg — som om du var usynlig eller mentalt tilbakestående. Og kanskje det som irriterer deg aller mest, er de som hele tiden ønsker deg alt godt og drukner deg i medlidenhet, slik at din følelse av å være en skadet gjenstand blir forsterket.

Guds syn på saken

Men hva mener Gud om deg? Er det at du er funksjonshemmet, et slags tegn på hans mishag overfor deg? Legg merke til hva Jesus sa da han traff «en mann som hadde vært blind fra fødselen av». Disiplene spurte: «Hvem har syndet, denne mannen eller hans foreldre, slik at han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken denne mannen eller hans foreldre har syndet.» (Johannes 9: 1 —3) Nei, det at han var blind, kom ikke av at han selv eller foreldrene hadde begått en bestemt synd. Det var et resultat av den ufullkommenheten som vi alle har arvet fra Adam. Apostelen Paulus forklarer: «Synden kom inn i verden ved ett menneske og døden ved synden, og døden . . . spredte seg [således] til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» — Romerne 5: 12.

Fysisk funksjonshemning er med andre ord ikke et resultat av Guds inngripen eller av at han har straffet en person. Noen ganger er det uforsiktighet som er årsaken, mens det i andre tilfelle rett og slett skyldes «tid og uforutsett hendelse». (Forkynneren 9: 11, NW) Og noen ungdommer har fysiske lidelser  fordi foreldrene deres har mishandlet eller forsømt dem.

Uansett hva som er årsaken til problemene dine, behøver du ikke å føle at Gud betrakter deg som en verdiløs gjenstand. Tvert imot, du er dyrebar og verdifull i hans øyne, særlig hvis du frykter ham. (Lukas 12: 7) Han ’har omsorg for deg’ på en svært personlig måte og vil gjerne bruke deg i sin tjeneste. (1. Peter 5: 7) Ja, en av de mest fremtredende tjenere for Gud som noen gang har levd, Paulus, hadde tydeligvis en fysisk funksjonshemning — «en torn i kjødet». (2. Korinter 12: 7) Så trøsterikt det er å vite at «menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet». (1. Samuelsbok 16: 7) Han forstår fullt ut hva du er i stand til å gjøre, og han vet også hva du vil kunne utrette når du oppnår fullkommenhet i hans nye verden. — Åpenbaringen 21: 3, 4.

Hvordan du kan komme ut av det med andre

Skolekameratene dine og andre har dessverre ikke nødvendigvis Guds opphøyde syn på tingene. Ja, noen ganger kan folk være nokså ubarmhjertige. Bli derfor ikke overrasket hvis enkelte av dine jevnaldrende er nådeløse når det gjelder funksjonshemningen din. Men de fleste mener vanligvis ikke å såre deg eller å gjøre deg forlegen; mange er bare nysgjerrige. Fordi de føler seg brydd over at du er funksjonshemmet, eller fordi de ganske enkelt mangler omtanke, kan det være at de sier noe tåpelig eller sårende.

Hva kan du gjøre? Noen ganger kan du avverge at det oppstår pinlige situasjoner. Du kan for eksempel forsøke å få andre til å føle seg vel hvis du merker at de er anspente eller ikke vet hva de skal si. Ta i betraktning at vi alle har en tendens til å frykte det vi ikke forstår. Hjelp andre til å se noe mer enn skavankene dine; du kan gjøre dem kjent med ditt egentlige jeg. Når det ser ut til at situasjonen krever det, kan du kanskje si noe slikt som: «Lurer du på hvorfor jeg må bruke rullestol?» Bladet Parents forteller om en lærerinne som har fått foretatt en amputasjon. Hun tilfredsstiller elevenes nysgjerrighet ved å begynne med å si: «Jeg tipper dere lurer på hvordan det skjedde. Har dere lyst til å høre om det?»

Men uansett hvilke bestrebelser du gjør deg, kan du komme til å bli såret fra tid til annen. Becky sier: «Da jeg var yngre, ble jeg svært opprørt når de andre ertet meg; jeg har alltid vært nærtagende. Men nå lar jeg det ikke gå inn på meg lenger. Det hender til og med at jeg greier å le av situasjonen.» Ja, humoristisk sans kan langt på vei få sårende bemerkninger til å prelle av. Det er «en tid . . . til å le». (Forkynneren 3: 4) Kong Salomo kom også med dette rådet: «Bry deg heller ikke om alt det som folk sier.» (Forkynneren 7: 21) Noen ganger er det best å ignorere tåpelige kommentarer. «La ikke det folk sier, plage deg,» sier Becky.

Håpet hjelper deg

I virkeligheten er hele menneskeheten funksjonshemmet. «Hele skapningen fortsetter å sukke sammen og være i smerte sammen inntil nå,» sier Bibelen. (Romerne 8: 22) Men du kan ha et håp for framtiden. Ta for eksempel en ung jente som vi kan kalle Carol. Hun var praktisk talt døv da hun ble født. En gang hun var ute og syklet, ble hun utsatt for en ulykke, noe som førte til at hun måtte amputere det ene benet. Carol ønsket å dø. Men hun begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og fikk lære om en kommende, rettferdig, ny verden, hvor «ingen borger skal si: ’Jeg er syk’». (Jesaja 33: 24) Ja, hun fikk det håpet at hun en gang vil bli helbredet — mirakuløst! — Jesaja 35: 5, 6.

Hvilken virkning har det at Carol har lært om Gud, hatt på humøret hennes? Noen nære, kristne venner av henne forteller: «Hun er alltid glad og fornøyd og dveler aldri ved sitt handikap.» Interessant nok sier de også: «Mange av vennene hennes er ikke klar over at hun har et kunstig ben og sterkt nedsatt hørsel.» Hvorfor ikke? «Hun leser på leppene og bruker høreapparat.» Det er tydelig at Carol har gjort mer enn bare å håpe på framtiden. Hun har bestrebet seg på fullt ut å utnytte de muligheter hun har nå. Den neste artikkelen i denne serien vil drøfte hvordan du også kan gjøre det.

[Bilde på side 19]

Noen synes det hjelper å forklare sin situasjon til dem som virker nysgjerrige