Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Våkn opp!  |  1993-05-22

Hvis porselensfiguren kunne snakke

Hvis porselensfiguren kunne snakke

 Hvis porselensfiguren kunne snakke

«VÆR forsiktig! Jeg vil nødig at den skal bli knust!» Jane sier vanligvis dette når hun stolt viser meg fram til vennene sine, spesielt hvis noen våger å røre meg. Jeg er jo en verdifull gjenstand. Og jeg vet at både John og Jane setter stor pris på meg — de behandler meg svært forsiktig. Men når sant skal sies, så er det egentlig ikke så lett å knuse meg.

Mens jeg ser ut gjennom de malte øynene mine og betrakter menneskene som beundrer meg, må jeg nesten le litt for meg selv når jeg tenker på alle de prosessene som må til for å lage meg. Det er tvilsomt om noe menneske ville klare å stå imot en slik tøff behandling! Det er en interessant historie.

 En «myk» start

Jeg består hovedsakelig av porselensjord, og den er malt sammen med hvit granitt og benaske av dyr og så blandet med vann. Ingrediensene må stå i riktig forhold til hverandre. Det blir brukt elektromagneter for å trekke ut eventuelle jernpartikler i den kremaktige væsken, eller leirvellingen. Deretter blir vannet presset ut, slik at vellingen til slutt ser ut som en klump med plastilin.

Leirvellingen blir så lagt oppi en spesiell, kjempestor eltemaskin for å bli knadd og bearbeidet.  En vakuumpumpe fjerner alle luftboblene, som ville fått leiren min til å sprekke når den omsider var til brenning i ovnen.

Keramikeren lager først en modell av meg som er 10 —15 prosent større enn jeg til slutt vil bli. Det er da sannelig ikke rart at jeg krymper, heller. Tre—fire ganger blir jeg puttet inn i en brenneovn med temperaturer på mellom 800 og 1200 grader celsius! Og enda gjenstår det flere måneder med arbeid før jeg vil kunne smile til deg slik bare jeg kan. La meg fortelle deg mer.

Stykkene blir satt sammen

Tror du at jeg er støpt hel? De fleste gjør det, men ingenting er fjernere fra sannheten enn det. Jeg blir støpt i mange gipsformer, som trekker fuktigheten ut av leiren, slik at den blir fastere. Endelig åpner støperen formen, og der ligger jeg spredt omkring — hodet ligger her, et ben der, mens skjørtet er lagt varsomt for seg selv. Å, som jeg lengter etter å bli satt sammen!

Nå blir jeg satt sammen av varsomme hender. Jeg er glad han som gjør dette, har merket seg de skarpe kantene som gipsformen etterlot seg. Han skraper dem forsiktig bort, deriblant den fæle kanten rundt hodet mitt. Jeg føler meg bedre allerede! Med stor dyktighet fester han armene mine til kroppen og forsikrer seg om at muffen jeg holder i hånden, er i rett stilling. Med fingerferdighet som en kirurg skjøter han meg sammen, slik at ingen til slutt skulle tro at jeg har vært så splittet tidligere.

Nå ligger jeg til tørk. Ettersom det ikke ser ut til å ha oppstått noen sprekker på meg, er jeg nå klar til selve «ildprøven». Ovnen er oppvarmet, og jeg blir lagt forsiktig inn i den sammen med en rekke andre porselensfigurer.

Jeg blir dekorert

En myndig stemme sier om meg: «Best!» Jeg har klart det, og nå står jeg i kø for å bli tatt med til dekoreringsavdelingen. Jeg kommer til å bli dekket med en glassaktig masse, som vanligvis kalles glasur, noe som betyr at jeg må bli senket ned i en beholder med denne massen. Deretter er det inn i ovnen igjen, for så å komme ut skinnende og glinsende, rede til å bli dekorert med flere lag overglasurfarger.

Jeg blir malt for hånd, og derfor er ikke to av oss helt like. Det tar flere år med trening å lære dette, og den unge kvinnen som skal male meg, sier at hun må være stø på hånden, men også rask. Ellers kan det oppstå furer der hvor malingen tørker.

Liker du øynene mine? Det er de som er vanskeligst å lage. En dag hørte jeg en maler si til en venn at han må legge meg støtt på benken og trekke pusten dypt inn og holde den helt til de hårfine penselstrøkene som skal danne øynene, pupillene og øyenbrynene, er unnagjort. Hvis han puster eller rører seg på en eller annen måte, kan et penselstrøk være ødelagt på brøkdelen av et sekund, hørte jeg ham si.

Så nå er jeg ferdig påkledd, om en skal si det slik, og jeg har fått navnet Høstbris. Navnet mitt og navnet til han som har laget meg, er omhyggelig risset inn under foten min — som et garantistempel, kan du kanskje si. Nå gjenstår bare en siste brenning for å få utseendet til å sitte som det skal, så er jeg klar til å reise hvor som helst i verden.

Jeg ble i virkeligheten laget med tanke på hjemmemarkedet og ble derfor værende i England, der John fikk se meg. Jeg er glad for at han gjorde det. Jane, konen hans, ble så glad da han gav meg til henne på deres 25 års bryllupsdag. Det var da jeg første gang hørte Jane si: «Å, vi må være forsiktige! Jeg vil nødig at den skal bli knust!» Det er godt å vite at jeg er i trygge hender. Og det er jo så koselig å kunne spre litt glede — og å vite at noen setter pris på en.

[Bilder på side 26]

Keramikeren setter sammen de forskjellige delene av porselensfiguren for å gjøre den klar til brenningen

Leirvellingen blir helt fra eltemaskinen og over i en gipsform

Gipsformene åpnes

Etter at porselensfiguren er blitt glassert, blir flere lag med maling påført for hånd

Øyne, nese og munn blir malt på med øvet hånd

[Rettigheter]

Alle bilder: Gjengitt med tillatelse av Royal Doulton

[Bilderettigheter på side 25]

«Høstbris», gjengitt med tillatelse av Royal Doulton