Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Våkn opp!  |  1992-08-08

Den sjarmerende kuskusen

Den sjarmerende kuskusen

 Den sjarmerende kuskusen

Av Våkn opp!s medarbeider i Papua Ny-Guinea

DEN sjarmerende lille skapningen, som var overrasket over å være gjenstand for vår oppmerksomhet, stirret tilbake med store, blanke, uskyldige øyne. Det mest fremtredende trekket ved det runde fjeset var den spisse snuten, og ørene var nesten skjult av pelsen. Dette pussige nøstet av gulhvit pels med en lang, hårløs hale var en kuskus.

Da vi presset oss fram for å se bedre, trakk den seg tilbake til en plass lenger oppe i trærne, der den kunne surmule i ensom majestet. Den forflyttet seg ved å gripe rundt grenene med alle fire føtter og noen ganger også med halen.

En fetter av koalaen

Kuskusen er et av de sjeldne dyrene som bare finnes på øya Ny-Guinea, i det nordlige Australia og på øyene i nærheten. Selv om den ikke er like kjent som sin berømte fetter koalaen, har disse to dyrene mange likhetstrekk.

Både koalaen og kuskusen er pungdyr — det betyr at ungene, som fødes i kull på to eller fire, bæres og dier i en pung på morens buk. Også kuskusen er sky, beveger seg langsomt og holder til i trærne. Dens dagsprogram består av søvn, søvn og atter søvn. Kuskusen tilbringer dagen liggende mellom to sammenløpende grener høyt oppe i et tre og enser ikke at det er liv og røre lenger nede. Den rosa halen henger og dingler som et omvendt spørsmålstegn. Kuskusen blir derimot mer aktiv om natten, ettersom den er et nattdyr.

I sine naturlige omgivelser lever kuskusen hovedsakelig av løv, knopper og frukter med mykt skinn samt småfugler og insekter. Dens latinske navn, Phalanger, betyr «den fingerferdige». Vi så en kuskus som satt  på sin brede bak og elegant skrelte en banan og deretter slikket den i seg omtrent på samme måte som vi inntar et kremmerhus med is.

Et sjarmerende kjæledyr

Kuskusen er et populært kjæledyr, kanskje på grunn av sin medgjørlige natur. Og det er ikke til å nekte for at den har sjarm. For det første er den fargerik. Selve pelsen kan være alt fra gulhvit eller rødbrun til nesten svart, og den kan også ha forskjellige nyanser av grått. Noen arter har flekker eller mørke bånd på ryggen. Og de myke, runde trekkene, det stadig like forundrede blikket og den langsomme, sindige måten å bevege seg på gjør alt sammen kuskusen til et sjarmerende kjæledyr.

Hvis du tar deg i vare for dens rovfuglaktige klør, kan du til og med kjæle med den akkurat som du gjør med en katt. En kuskus kan bli cirka 60 centimeter lang og ha en hale på cirka 30 centimeter. Enden av halen er hårløs og dekket av ru skjell, som får den til å se ut som og kjennes som fint sandpapir — noe som er en fordel når den skal gripe rundt noe.

En kuskus underholdt oss med å demonstrere hvordan den spiser en maiskolbe. Mens den holdt kolben mellom begge potene, tygde den én rad med maiskorn, og før den fortsatte med neste rad, snuste den omhyggelig langs den raden den nettopp hadde spist av, for å forsikre seg om at det ikke var noen korn igjen. Da den var ferdig med hele kolben, slikket den potene rene og strakte seg mett og fornøyd på grenen sin.

Kuskusen har få andre fiender enn mennesket. De innfødte fanger den på grunn av kjøttet og bruker den vakre pelsen til kapper og luer. Menneskene har i dag trengt seg inn i kuskusens naturlige omgivelser, regnskogen, med blant annet landvinning, gruvedrift og turisme, og dette utgjør en alvorlig trussel mot dens fortsatte eksistens. Her er enda et eksempel på at menneskene ødelegger det som Gud har betrodd i deres varetekt. — 1. Mosebok 1: 26; Åpenbaringen 11: 18.