Salmene 78:1–72

Maskil.* Av Asaf.+ 78  Lytt, mitt folk, til min lov,*vend øret til det jeg sier.   Jeg vil åpne min munn med et ordspråk. Jeg vil komme med gåter fra gammel tid.+   Det vi har hørt og kjenner,som våre fedre har fortalt oss,+   det vil vi ikke skjule for deres etterkommere. Vi vil fortelle neste generasjon+om Jehovas enestående gjerninger og hans styrke,+om alt det fantastiske han har gjort.+   Han ga påminnelser til Jakobog fastsatte en lov i Israel. Han befalte våre forfedreå gjøre disse tingene kjent for sine barn,+   slik at neste generasjon,de barna som skulle bli født, kunne få kunnskap om dem.+ De skulle så fortelle dem videre til sine barn.+   Da ville barna stole på Gud. De ville ikke glemme Guds gjerninger,+men holde hans bud.+   De ville ikke bli som sine forfedre,en sta og opprørsk generasjon,+en generasjon med et uberegnelig hjerte*+og med en ånd som ikke var trofast mot Gud.   Efraimittene var bevæpnet med bue,men de trakk seg tilbake på kampens dag. 10  De holdt ikke Guds pakt+og nektet å følge hans lov.+ 11  De glemte også det han hadde gjort,+de storslåtte gjerningene han hadde latt dem se.+ 12  Han gjorde mirakler for øynene på deres forfedre+i Egypts land, i Soans område.+ 13  Han delte havet så de kunne gå over,han fikk vannet til å stå som en demning.*+ 14  Han ledet dem med en sky om dagenog med en lysende ild hele natten.+ 15  Han kløvde klipper i ødemarken,han lot dem drikke seg utørste, som fra store vanndyp.+ 16  Han fikk vann til å strømme fram av en klippeog lot vannmasser renne som elver.+ 17  Men de fortsatte å synde mot hamved å gjøre opprør mot Den Høyeste i ørkenen.+ 18  De utfordret* Gud i sitt hjerte+ved å kreve å få den maten de hadde lyst på.* 19  De talte mot Gudog sa: «Kan Gud dekke bord i ødemarken?»+ 20  Han slo på en klippeså vann flommet og bekker strømmet fram.+ «Kan han også gi oss brød? Kan han skaffe kjøtt til sitt folk?»+ 21  Da Jehova hørte dem, ble han harm.+ En ild+ blusset opp mot Jakob,hans vrede flammet opp mot Israel.+ 22  For de stolte ikke på Gud,+de hadde ikke tillit til at han kunne redde dem. 23  Så ga han skyene der oppe befalingog åpnet himmelens dører. 24  Han lot det regne manna som de kunne spise,han ga dem korn fra himmelen.+ 25  Mennesker spiste de mektiges* brød.+ Han sendte nok til at de ble mette.+ 26  Han fikk østavinden til å bryte løs i himmelen,og ved sin styrke fikk han en sønnavind til å blåse.+ 27  Og han lot det regne kjøtt over dem som støv,så mange fugler som sandkornene på havets strand. 28  Han fikk fuglene til å falle ned midt i hans leir,rundt omkring teltene. 29  Og de spiste til de ble overmette,han ga dem det de ville ha.+ 30  Men før de hadde tilfredsstilt sin grådighet,mens de ennå hadde mat i munnen, 31  flammet Guds vrede opp mot dem.+ Han drepte deres sterkeste menn,+han fikk Israels unge menn til å falle. 32  Til tross for dette syndet de enda mer,+og de trodde ikke på hans enestående gjerninger.+ 33  Derfor gjorde han slutt på deres dager som om de bare var et pust,+han gjorde ende på deres år ved skremmende hendelser som rammet dem plutselig. 34  Men hver gang han drepte noen av dem, vendte de seg til ham.+ De vendte om og søkte Gud. 35  De husket at Gud var deres Klippe,+og at Den Høyeste Gud var deres Gjenløser.*+ 36  Men de prøvde å bedra ham med sin munn,og de løy for ham med sin tunge. 37  Deres hjerte holdt ikke fast ved ham,+og de var ikke trofaste mot hans pakt.+ 38  Men han var barmhjertig.+ Han tilga* deres synd og utslettet dem ikke.+ Han holdt ofte sin vrede tilbake+i stedet for å slippe løs all sin harme. 39  For han husket at de bare var mennesker,*+en vind som blåser forbi og ikke vender tilbake.* 40  De gjorde ofte opprør mot ham i ødemarken,+og de såret ham i ørkenen.+ 41  Gang på gang satte de Gud på prøve,+og de påførte Israels Hellige sorg.* 42  De husket ikke hans kraft,*de glemte den dagen han reddet* dem fra motstanderen,+ 43  at han gjorde tegn i Egypt+og mirakler i Soans område. 44  Han forvandlet Nil-kanalene til blod+så vannet ikke kunne drikkes. 45  Han sendte svermer av klegg som skulle fortære dem,+og frosker som skulle ødelegge for dem.+ 46  Han ga avlingene deres til grådige gresshopper,frukten av deres arbeid til gresshoppesvermer.+ 47  Han ødela deres vinrankerog morbærfikentrær med hagl.+ 48  Han lot det komme hagl over deres lastedyr+og slo deres husdyr med flammende lyn.* 49  Han sendte sin brennende vrede mot dem,heftig vrede og harme og nød,grupper av engler som kom med ulykke. 50  Han banet vei for sin vrede. Han sparte dem ikke for døden,han overga dem* til pesten. 51  Til slutt slo han i hjel alle de førstefødte i Egypt,+den første frukten av deres manndom i Kams telt. 52  Så førte han sitt folk ut som sauer+og ledet dem som en flokk i ødemarken. 53  Han ledet dem trygt,og de var ikke redde.+ Havet dekket fiendene.+ 54  Og han førte dem til sitt hellige land,+dette fjellområdet som han hadde tatt med sin høyre hånd.+ 55  Han drev nasjonene ut foran dem.+ Med målesnoren tildelte han dem en arv,+og han lot Israels stammer bosette seg i sine hjem.+ 56  Men de fortsatte å utfordre* Den Høyeste Gud og å gjøre opprør mot ham.+ De brydde seg ikke om hans påminnelser.+ 57  Og de vendte seg bort og var like forræderske som sine forfedre,+de var upålitelige som en slakk bue.+ 58  De fortsatte å krenke ham med sine offerhauger+og gjorde ham harm* med sine gudebilder.+ 59  Gud hørte det og ble vred,+han forkastet derfor Israel fullstendig. 60  Han forlot til slutt tabernaklet i Sjilo,+teltet der han hadde bodd blant mennesker.+ 61  Han lot symbolet på sin styrke bli ført i fangenskap,han lot sin prakt komme i motstandernes hender.+ 62  Han overga sitt folk til sverdet+og ble vred på sin eiendom.* 63  Ild fortærte hans unge menn,og det ble ikke sunget bryllupssanger for hans jomfruer.* 64  Hans prester falt for sverdet,+og deres enker gråt ikke.+ 65  Da våknet Jehova, som av en søvn,+lik en sterk kriger+ som våkner etter å ha drukket vin. 66  Han drev sine motstandere tilbake+og førte varig skam over dem. 67  Han forkastet Josefs teltog utvalgte ikke Ẹfraims stamme. 68  Men han utvalgte Judas stamme,+Sion-fjellet, som han elsker.+ 69  Han gjorde sin helligdom like varig som himmelen,*+like varig som jorden, som han grunnfestet for evig.+ 70  Han utvalgte sin tjener David+og tok ham fra saueinnhegningene,+ 71  der han tok seg av sauer med lam. Han gjorde ham til hyrde for Jakob, sitt folk,+og for Israel, sin eiendom.*+ 72  Med et helt hjerte* var David hyrde for dem,+og med kyndig hånd ledet han dem.+

Fotnoter

El.: «undervisning».
Bokst.: «som ikke hadde beredt sitt hjerte».
El.: «mur».
Bokst.: «prøvde».
El.: «få mat for sin sjel».
El.: «englers».
El.: «Hevner».
Bokst.: «dekket over».
El.: «at de var kjød».
El. muligens: «at ånden går bort og ikke kommer tilbake».
El.: «smerte».
Bokst.: «hånd».
Bokst.: «løskjøpte».
El. muligens: «brennende feber».
Bokst.: «deres liv».
Bokst.: «å sette ... på prøve».
El.: «egget ham til nidkjærhet».
El.: «arv».
Bokst.: «og hans jomfruer ble ikke lovprist».
Bokst.: «bygde sin helligdom lik høydene».
El.: «arv».
El.: «Med integritet (ulastelighet)».

Studienoter

Multimedia