Romerne 4:1–25

4  Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han?  Hvis Abraham ble erklært rettferdig på grunn av gjerninger, ville han hatt noe å være stolt av, men ikke overfor Gud.  Men hva sier skriftstedet? «Abraham trodde på Jehova, og derfor ble han regnet som rettferdig.»+  Den som utfører gjerninger, får – i likhet med en arbeider – ikke sin lønn på grunn av ufortjent godhet, men fordi han har krav på det.  Det er annerledes med den som ikke utfører gjerninger, men som tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig. Han blir regnet som rettferdig på grunn av sin tro.+  David sier også at den som Gud regner som rettferdig uavhengig av gjerninger, er lykkelig:  «Lykkelige er de som har fått tilgivelse for sine lovløse gjerninger, og som har fått sine synder dekket over.  Lykkelig er den som Jehova ikke vil kreve til regnskap for de syndene han har begått.»+  Er det da bare omskårne som oppnår en slik lykke, eller gjelder dette også uomskårne?+ Vi sier jo: «Abraham ble regnet som rettferdig på grunn av sin tro.»+ 10  Når ble han regnet som rettferdig? Da han var omskåret, eller da han var uomskåret? Det skjedde før han ble omskåret, mens han fortsatt var uomskåret. 11  Og han fikk et tegn+ – nemlig omskjærelsen – som et segl som bekreftet at han var rettferdig på grunn av den troen han allerede hadde da han var uomskåret. Slik kunne han bli far til alle uomskårne som har tro,+ så de kunne bli regnet som rettferdige. 12  Han kunne også bli far til omskårne – til dem som holder seg til omskjærelsen, og som også* vandrer på en ordentlig måte i vår far Abrahams fotspor+ ved å ha den tro som han allerede hadde da han var uomskåret. 13  For det var ikke på grunnlag av en lov at Abraham eller hans etterkommere fikk løftet om at han skulle bli arving til en verden,+ men det var på grunnlag av rettferdighet ved tro.+ 14  For hvis de som holder seg til Loven, er arvinger, er troen uten betydning, og løftet er blitt opphevet. 15  Loven fører i virkeligheten til Guds vrede,+ men når det ikke er noen lov, er det heller ikke noe lovbrudd.+ 16  Løftet ble derfor gitt på grunn av tro, så det kunne være i samsvar med ufortjent godhet.+ Derfor kunne løftet være sikkert for alle Abrahams etterkommere,+ ikke bare for dem som holder seg til Loven, men også for dem som har samme tro som Abraham, som er far til oss alle.+ 17  (Det er som det står skrevet: «Jeg har satt deg til å være far til mange nasjoner.»)+ Dette skjedde framfor Gud, som han trodde på, den som gjør de døde levende+ og omtaler* det som ikke er, som om det var. 18  Selv om det så håpløst ut, trodde Abraham likevel, på grunnlag av håp, på at han skulle bli far til mange nasjoner i samsvar med det som var blitt sagt: «Så tallrike skal dine etterkommere bli.»+ 19  Og han ble ikke svak i troen selv om han tenkte på sin egen kropp, som nå var så godt som død (han var jo omkring 100 år gammel),+ og også på det at Sara var for gammel til å kunne få barn.+ 20  På grunn av Guds løfte vaklet han ikke i mangel på tro, men troen ga ham styrke, og han ga Gud ære. 21  Han var fullstendig overbevist om at det Gud hadde lovt, var han også i stand til å gjøre.+ 22  Derfor «ble han regnet som rettferdig».+ 23  Men ordene «han ble regnet som rettferdig» ble ikke skrevet bare for hans skyld,+ 24  men også med tanke på oss, som skal bli regnet som rettferdige fordi vi tror på Ham som oppreiste Jesus, vår Herre, fra døden.+ 25  Jesus ble overgitt til døden for våre synder+ og ble oppreist for at vi skulle bli erklært rettferdige.+

Fotnoter

El.: «og også til dem som».
El.: «kaller på».

Studienoter

Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han?: I enkelte håndskrifter står det: «Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar?» Men den ordlyden som er brukt i hovedteksten, har bedre støtte i håndskriftmaterialet.

Jehova: I dette sitatet fra 1Mo 15:6 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg C.) I eksisterende greske håndskrifter står det Theọs (Gud) her, kanskje fordi det er det ordet som står i 1Mo 15:6 i avskrifter av Septuaginta. Dette kan forklare hvorfor de fleste oversettelser sier «Gud» her. Men tetragrammet står i den hebraiske grunnteksten som dette sitatet er hentet fra, og Guds navn er derfor brukt i hovedteksten. Hele frasen fra 1Mo 15:6 siteres også i Ga 3:6 og Jak 2:23.

regnet: I Romerne, kapittel 4, er det greske ordet logịzomai ni ganger oversatt med «regnet» eller «regner» (versene 3, 5, 6, 9, 10, 11, 22, 23, 24) og én gang med «kreve til regnskap» (vers 8). Dette greske verbet ble brukt i gammel tid om å foreta utregninger, for eksempel ved regnskapsføring. Det ble brukt i forbindelse med beløp på både debet- og kreditsiden. Abrahams tro, som var forbundet med gjerninger, gjorde at han ble «regnet som rettferdig». (Ro 4:20–22) Det betyr ikke at han og andre trofaste menn og kvinner i førkristen tid var uten synd. Men Gud tok med i beregningen at de trodde på hans løfter og anstrengte seg for å følge hans lover. (1Mo 3:15; Sl 119:2, 3) Derfor regnet Jehova dem for å være skyldfrie sammenlignet med resten av menneskeheten, som ikke hadde noe forhold til ham. (Sl 32:1, 2; Ef 2:12) Abraham og andre trofaste tjenere for Gud innså selvfølgelig at de hadde behov for å bli løskjøpt fra synden, og de ventet på at Gud ville sørge for det når hans tid var inne. (Sl 49:7–9; He 9:26) På grunn av deres tro kunne Jehova i mellomtiden handle med slike ufullkomne mennesker og velsigne dem uten å gå på akkord med sine egne fullkomne normer for rettferdighet. – Sl 36:10.

på grunn av ufortjent godhet: Eller: «som en gave». En arbeider har krav på lønn. Han ser ikke på lønnen som en gave eller noe han får som et uttrykk for spesiell godhet. Det at Gud befrir ufullkomne mennesker fra å være dømt til døden og erklærer dem rettferdige på grunn av deres tro, er derimot en godhet som er fullstendig ufortjent. Dette er en gave som mennesker får utelukkende fordi giveren er gavmild, ikke fordi de har gjort seg fortjent til det. – Ro 3:23, 24; 5:17; 2Kt 6:1; Ef 1:7; se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».

fordi han har krav på det: Eller: «som noe man skylder ham». En arbeider har krav på å få betaling for det arbeidet han har utført. Han venter å få sin lønn som noe han har rett til, noe arbeidsgiveren skylder ham. En slik lønn er ingen gave eller noe han får som et uttrykk for spesiell godhet.

Tilgi: Det greske ordet betyr bokstavelig «å la gå; å la fare», men kan også bety «å ettergi en gjeld», som i Mt 18:27, 32.

synder: Bokstavelig: «vår skyld (gjeld)». Når man synder mot noen, pådrar man seg en gjeld hos den personen, man skylder ham noe, og derfor må man be om hans tilgivelse. For at vi skal få Guds tilgivelse, må vi selv ha tilgitt våre egne skyldnere, altså dem som har syndet mot oss. – Mt 6:14, 15; 18:35; Lu 11:4.

Lykkelige: Det greske ordet makạrios forekommer 50 ganger i De kristne greske skrifter. Paulus skriver at «den som Gud regner som rettferdig uavhengig av gjerninger, er lykkelig». (Ro 4:6) Dette greske ordet brukes for å beskrive Gud (1Ti 1:11) og for å beskrive Jesus i hans himmelske herlighet. (1Ti 6:15) Det er også brukt i de kjente uttalelsene om lykke i Bergprekenen. (Mt 5:3–11; Lu 6:20–22) Her i Ro 4:7, 8 er ordet «lykkelig» brukt i et sitat fra Sl 32:1, 2. Denne typen formuleringer er vanlige i De hebraiske skrifter. (5Mo 33:29; 1Kg 10:8; Job 5:17; Sl 1:1; 2:12; 33:12; 94:12; 128:1; 144:15; Da 12:12) De hebraiske og greske ordene for «lykkelig» sikter ikke rett og slett til det å være lett til sinns og munter. Fra et bibelsk synspunkt må en som ønsker å være virkelig lykkelig, elske Gud, tjene ham trofast og ha hans godkjennelse og velsignelse.

har fått tilgivelse: Det greske ordet afịemi har grunnbetydningen «å la gå; å la fare» (Joh 11:44; 18:8), men det kan også bety «å ettergi en gjeld». (Mt 18:27, 32) I billedlig betydning kan det dessuten brukes om å «tilgi» synder. (Mt 6:12) (Se studienoter til Mt 6:12.) Dette ordet brukes også i Septuaginta i Sl 32:1 (31:1, LXX), som Paulus siterer her.

dekket over: Eller: «tilgitt». Det greske ordet epikalỵpto forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Det betyr bokstavelig «å dekke over», men her er det brukt billedlig som et synonym til «å tilgi». Paulus siterer her fra Sl 32:1, og i Septuaginta (Sl 31:1) blir det samme greske verbet brukt for å gjengi et hebraisk verb som betyr «å dekke over» i betydningen å tilgi synder.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 32:2 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

har bekreftet: Bokstavelig: «har satt sitt segl på». Det greske ordet for «å besegle; å sette segl på» brukes her i overført betydning og overbringer tanken om at en uttalelse er sann, akkurat som et segl bekrefter at et dokument er ekte. En som godtar Messias’ vitneutsagn, viser at han er overbevist om at Gud taler sant – i dette tilfellet med hensyn til profetiske uttalelser om Messias. – Jevnfør Ro 3:4.

den som ... omtaler det som ikke er, som om det var: Gud kan gjøre dette fordi hans hensikter alltid blir gjennomført. (Jes 55:10, 11) Paulus hentyder her til Guds løfte til Abram om at han skulle bli «far til mange nasjoner», til tross for at Abram og Sarai på det tidspunktet fortsatt var barnløse. (1Mo 17:4–6) Det var som om Abrahams sønner og etterkommerne deres eksisterte lenge før de ble født. Det greske uttrykket her i slutten av vers 17 kan også oversettes med «den som ... kaller på det som ikke er til, så det blir til». Denne gjengivelsen framhever Guds skapermakt, som han uten tvil brukte for å sørge for at Abraham ble «far til mange nasjoner».

et segl: Eller: «en garanti». Her blir ordet «segl» brukt i overført betydning om et tegn på at man eier noe. Abrahams omskjærelse var «et segl» som bekreftet den rettferdigheten han hadde på grunnlag av sin tro. – Jevnfør studienote til Joh 3:33.

far til alle ... som har tro: I åndelig forstand er Abraham far ikke bare til sine fysiske etterkommere som var trofaste mot Gud, men til alle Jesu Kristi disipler. Paulus understreker at Abraham hadde vist tro allerede før han ble omskåret. (Ro 4:10) Det gjorde ham til «far» til uomskårne ikke-jøder, eller hedninger, som viste tro på Jesus. På grunn av sin tro og lydighet kunne alle i den flerkulturelle menigheten i Roma derfor kalle Abraham sin far. – Se studienote til Ro 4:17.

etterkommere: Eller: «avkom; ætt». – Se Tillegg A2.

lovbrudd: I sin grunnbetydning sikter det greske ordet parạbasis til det å overskride visse grenser, særlig ved å bryte en lov.

etterkommere: Eller: «avkom; ætt». – Se Tillegg A2.

etterkommere: Se studienote til Ro 4:13.

som det står skrevet: Det vil si i 1Mo 17:5, der Jehova sa til Abram: «Jeg vil gjøre deg til far til mange nasjoner.» Dette løftet var grunnlaget for at Jehova forandret Abrams navn til Abraham, som betyr «far til en stor mengde; far til mange». Løftet ble oppfylt på følgende måte: Abrahams sønn Ismael ble far til «tolv høvdinger for hver sin klan». (1Mo 25:13–16; 17:20; 21:13, 18) De seks sønnene som Abraham fikk med Ketura, førte til at han ble stamfar til enda flere nasjoner. (1Mo 25:1–4; 1Kr 1:28–33; Ro 4:16–18) Og fra Abrahams sønn Isak nedstammet israelittene og edomittene. (1Mo 25:21–26) Abraham ble også far til mennesker av mange nasjoner i åndelig forstand – deriblant til dem som tilhørte den kristne menigheten i Roma, som hadde «samme tro» som Abraham. – Ro 4:16.

den som ... omtaler det som ikke er, som om det var: Gud kan gjøre dette fordi hans hensikter alltid blir gjennomført. (Jes 55:10, 11) Paulus hentyder her til Guds løfte til Abram om at han skulle bli «far til mange nasjoner», til tross for at Abram og Sarai på det tidspunktet fortsatt var barnløse. (1Mo 17:4–6) Det var som om Abrahams sønner og etterkommerne deres eksisterte lenge før de ble født. Det greske uttrykket her i slutten av vers 17 kan også oversettes med «den som ... kaller på det som ikke er til, så det blir til». Denne gjengivelsen framhever Guds skapermakt, som han uten tvil brukte for å sørge for at Abraham ble «far til mange nasjoner».

etterkommere: Eller: «avkom; ætt». – Se Tillegg A2.

etterkommere: Se studienote til Ro 4:13.

Sara var for gammel til å kunne få barn: Bokstavelig: «Saras morsliv var dødt». Det greske ordet som er oversatt med «var dødt», nẹkrosis, er beslektet med verbet nekrọo, som er brukt tidligere i setningen og gjengitt med var så godt som død. Sara (Sarai) var barnløs, men fikk forplantningsevnen mirakuløst gjenopplivet etter at hun var forbi den alderen da kvinner kan få barn. (1Mo 11:30; 18:11) Paulus beskrev også Abraham som en mann «som var så godt som død». (He 11:11, 12) Så både Abraham og Sara opplevde på en måte noe som kunne sammenlignes med en oppstandelse, da forplantningsevnen deres ble gjenopplivet og de kunne få et barn. – 1Mo 18:9–11; 21:1, 2, 12; Ro 4:20, 21.

vaklet: Det greske ordet diakrịno overbringer tanken om å være usikker, delt, ubesluttsom. Dette greske ordet er også gjengitt med «å tvile» og «å nøle». – Mt 21:21; Mr 11:23; Apg 10:20; 11:12; Jak 1:6.

regnet: I Romerne, kapittel 4, er det greske ordet logịzomai ni ganger oversatt med «regnet» eller «regner» (versene 3, 5, 6, 9, 10, 11, 22, 23, 24) og én gang med «kreve til regnskap» (vers 8). Dette greske verbet ble brukt i gammel tid om å foreta utregninger, for eksempel ved regnskapsføring. Det ble brukt i forbindelse med beløp på både debet- og kreditsiden. Abrahams tro, som var forbundet med gjerninger, gjorde at han ble «regnet som rettferdig». (Ro 4:20–22) Det betyr ikke at han og andre trofaste menn og kvinner i førkristen tid var uten synd. Men Gud tok med i beregningen at de trodde på hans løfter og anstrengte seg for å følge hans lover. (1Mo 3:15; Sl 119:2, 3) Derfor regnet Jehova dem for å være skyldfrie sammenlignet med resten av menneskeheten, som ikke hadde noe forhold til ham. (Sl 32:1, 2; Ef 2:12) Abraham og andre trofaste tjenere for Gud innså selvfølgelig at de hadde behov for å bli løskjøpt fra synden, og de ventet på at Gud ville sørge for det når hans tid var inne. (Sl 49:7–9; He 9:26) På grunn av deres tro kunne Jehova i mellomtiden handle med slike ufullkomne mennesker og velsigne dem uten å gå på akkord med sine egne fullkomne normer for rettferdighet. – Sl 36:10.

Multimedia