Romerne 11:1–36

11  Jeg spør så: Gud har vel ikke forkastet sitt folk?+ Slett ikke! For også jeg er en israelitt, en av Abrahams etterkommere, av Benjamins stamme.+  Gud har ikke forkastet sitt folk, som han først anerkjente.*+ Vet dere ikke hva Skriften sier i forbindelse med Elịa, der han anklager Israel i en inderlig bønn til Gud?  «Jehova, de har drept profetene dine, og de har revet ned altrene dine. Jeg er den eneste som er igjen, og nå prøver de å ta livet av meg.»+  Men hva svarte Gud ham? «Jeg har fortsatt 7000 menn igjen, menn som ikke har bøyd kne for Baal.»+  På samme måte finnes det også i dag en rest+ som er blitt utvalgt på grunn av ufortjent godhet.  Og når utvelgelsen skjer ved ufortjent godhet,+ er det ikke lenger på grunn av gjerninger.+ Ellers ville jo ikke den ufortjente godhet være ufortjent godhet.  Hva skal vi så si? Det som Israel ivrig søker, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det.+ De andre er blitt sløve i sine sanser,+  slik det står skrevet: «Gud har latt dem falle i dyp åndelig søvn+ og har gitt dem øyne som ikke ser, og ører som ikke hører, helt fram til i dag.»+  Og David sier: «La deres bord bli en snare og en felle og en snublestein og en straff for dem. 10  La øynene deres bli formørket, så de ikke kan se, og la ryggen deres alltid være bøyd.»+ 11  Derfor spør jeg: Snublet de slik at de falt fullstendig? Slett ikke! Men deres feiltrinn gjorde det mulig for folk fra nasjonene å bli frelst, og dette ville vekke sjalusi* hos Israel.+ 12  Når deres feiltrinn betyr rikdom for verden, og når deres tilbakegang betyr rikdom for folk fra nasjonene,+ da vil det bety enda større rikdom at deres antall blir fullt!* 13  Nå vil jeg si noe til dere som er fra nasjonene. Jeg er en apostel for nasjonene,+ og jeg setter min tjeneste høyt,+ 14  for jeg vil gjerne på en eller annen måte vekke sjalusi* hos mitt eget folk og frelse noen av dem. 15  For når det at de ble forkastet,+ betyr at verden kan bli forsonet med Gud, hva vil det da bety at de blir godkjent? Det vil bety liv for dem som var døde. 16  Dessuten, hvis den delen av deigen som blir tatt som en førstegrøde, er hellig, er hele deigen hellig. Og hvis roten er hellig, er grenene det også. 17  Men hvis noen av grenene ble brukket av og du, enda du er en gren fra et vilt oliventre, ble podet inn blant dem og fikk del i næringen fra oliventreets rot, 18  så må du ikke se ned på* de andre grenene. Hvis du gjør det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg.+ 19  Du vil sikkert si: «Det ble brukket av grener for at jeg skulle bli podet inn.»+ 20  Det er sant. De ble brukket av fordi de manglet tro,+ men du blir stående på grunn av tro.+ Ikke vær stolt, men pass på!* 21  For når Gud ikke sparte de naturlige grenene, vil han heller ikke spare deg. 22  Du ser at Gud er både god+ og streng. Han er streng mot dem som falt fra,+ men han er god mot deg, så sant du blir værende i hans godhet.* Ellers vil også du bli hogd av. 23  Også de andre skal bli podet inn, hvis de begynner å tro,+ for Gud kan pode dem inn igjen. 24  Du ble hogd av fra et vilt oliventre og mot naturen podet inn på et dyrket oliventre. Da er det jo opplagt at disse som er naturlige grener, kan bli podet tilbake på sitt eget oliventre. 25  Jeg vil at dere skal kjenne til denne hellige hemmeligheten,+ brødre, for at dere ikke skal bli kloke i egne øyne: En del av Israel er blitt sløve i sine sanser,+ og slik vil det være helt til det fulle antall* av folk fra nasjonene har kommet inn. 26  Og på denne måten skal hele Israel+ bli frelst. Som det står skrevet: «Befrieren skal komme fra Sion+ og fjerne ugudelige gjerninger fra Jakob. 27  Og når jeg tar bort deres synder,+ skal jeg inngå en pakt med dem.»+ 28  Det er riktig at de er fiender av Gud fordi de har avvist det gode budskap, noe som er blitt til nytte for dere. Men når det gjelder Guds utvelgelse, er de elsket av Gud på grunn av sine forfedre.+ 29  For Gud angrer ikke når han gir gaver eller kaller noen. 30  En gang var dere ulydige mot Gud,+ men nå er dere blitt vist barmhjertighet+ fordi jødene var ulydige.+ 31  Når altså jødene nå har vært ulydige, er dere blitt vist barmhjertighet, og som følge av det kan også de nå bli vist barmhjertighet. 32  For Gud har latt dem alle være fanger av ulydigheten+ så han kunne vise dem alle barmhjertighet.+ 33  Å, for et dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Så uransakelige hans dommer er, og så ufattelige hans veier!+ 34  For «hvem har lært Jehovas sinn å kjenne, eller hvem er blitt hans rådgiver?»+ 35  Eller: «Hvem har gitt Gud noe først, så han måtte betale det tilbake til ham?»+ 36  For alt kommer fra ham, eksisterer ved ham og er til for ham. Måtte han bli æret for evig. Amen.

Fotnoter

El. muligens: «som han på forhånd kjente».
El.: «nidkjærhet».
El.: «vil deres fylde bety enda større rikdom».
El.: «nidkjærhet».
El.: «skryte overfor».
Bokst.: «men frykt».
El.: «lever på en slik måte at Gud vil fortsette å vise deg godhet».
El.: «til fylden».

Studienoter

etterkommere: Eller: «avkom; ætt». – Se Tillegg A2.

Jehova: Paulus siterer her fra 1Kg 19:10, 14, der profeten Elia henvender seg til Jehova Gud. I den hebraiske grunnteksten er Guds navn representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH). Paulus forkorter sitatet, og noen av setningene kommer i en annen rekkefølge. Han legger også til en direkte tiltale i begynnelsen av sitatet og viser på den måten at disse ordene var rettet til Gud. I eksisterende greske håndskrifter står det en form av ordet Kỵrios (Herre), men her brukes «Jehova» i hovedteksten, for i den beretningen Paulus siterer fra, og også i andre beretninger, bruker Elia alltid Jehovas egennavn når han tiltaler ham. (1Kg 17:20, 21; 18:36, 37; 19:4) Bakgrunnen for dette sitatet i De hebraiske skrifter tyder på at Kỵrios her er brukt som en erstatning for Guds navn. Flere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk bruker også Guds navn her. – Se Tillegg C3 innledning; Ro 11:3.

livet: Det greske ordet psykhẹ, som blir oversatt med «sjel» i noen bibeloversettelser, sikter her til en persons liv. Uttrykket prøver de å ta livet av meg (bokst.: «søker de min sjel») kan også oversettes med «prøver (ønsker) de å drepe meg». Dette uttrykket gjenspeiler en ordlyd som er brukt i De hebraiske skrifter, for eksempel i 1Kg 19:10, 14, som Paulus siterer fra. – 2Mo 4:19, fotn.; 1Sa 20:1; se Ordforklaringer: «Sjel».

fikk beskjed fra Gud: Det greske verbet khrematịzo forekommer ni ganger i De kristne greske skrifter. (Mt 2:12, 22; Lu 2:26; Apg 10:22; 11:26; Ro 7:3; He 8:5; 11:7; 12:25) I de fleste forekomstene er det tydelig at det er knyttet til noe Gud står bak. Her brukes verbet for eksempel sammen med uttrykket «gjennom en hellig engel». I Mt 2:12, 22 brukes det i forbindelse med drømmer fra Gud. Det beslektede substantivet khrematismọs står i Ro 11:4 i spørsmålet: «Men hva svarte Gud ham?» De fleste ordbøker og oversettelser bruker her slike gjengivelser som «Guds svar; svaret fra Gud; det guddommelige utsagnet». En oversettelse av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J18 i Tillegg C4) har denne ordlyden her i Apg 10:22: «fikk en befaling fra Jehova». – Se studienote til Apg 11:26.

ved Guds ledelse ... ble kalt: De fleste bibeloversettelser sier rett og slett «ble kalt». Men her er det ikke de greske ordene som vanligvis blir oversatt med «kalle» eller «hete», som er brukt. (Mt 1:16; 2:23; Mr 11:17; Lu 1:32, 60; Apg 1:12, 19) Det ordet som er brukt i dette verset, er khrematịzo. I de fleste av de ni gangene det forekommer i De kristne greske skrifter, er det tydelig at det sikter til noe Gud står bak. (Mt 2:12, 22; Lu 2:26; Apg 10:22; 11:26; Ro 7:3; He 8:5; 11:7; 12:25) I Apg 10:22 brukes dette ordet for eksempel sammen med uttrykket «gjennom en hellig engel», og i Mt 2:12, 22 brukes det i forbindelse med drømmer fra Gud. Det beslektede substantivet khrematismọs står i Ro 11:4 i spørsmålet: «Men hva svarte Gud ham?» De fleste ordbøker og oversettelser bruker her slike gjengivelser som «Guds svar; svaret fra Gud; det guddommelige utsagnet». Det er mulig at Jehova ledet Saulus og Barnabas til å bruke navnet «kristne». Noen har ment at det var den ikke-jødiske befolkningen i Antiokia som begynte å bruke betegnelsen «kristne» for spøk eller som uttrykk for forakt. Men bruken av det greske ordet khrematịzo viser tydelig at det var Gud som ga disiplene dette navnet. Og det er svært usannsynlig at jødene skulle kalle Jesu disipler «kristne» (fra gresk) eller «messianister» (fra hebraisk). De hadde forkastet Jesus som Messias, eller Kristus, og ville neppe indirekte ha anerkjent ham som Den Salvede, eller Kristus, ved å kalle disiplene hans «kristne».

svarte Gud ham: Eller: «sier det guddommelige utsagnet til ham». Det greske substantivet khrematismọs betegner en uttalelse som kommer fra Gud. Her brukes det i forbindelse med det Gud sa til profeten Elia i 1Kg 19:18. De fleste ordbøker og bibeloversettelser bruker her slike gjengivelser som «Guds svar; svaret fra Gud; det guddommelige utsagnet». Ordet er beslektet med verbet khrematịzo, som forekommer flere ganger i De kristne greske skrifter. Et eksempel er Apg 11:26, der det står at Jesu disipler «ved Guds ledelse for første gang ble kalt kristne». – Se studienoter til Apg 10:22; 11:26.

Baal: En kanaaneisk gud. Noen av dem som tilba Baal, så på ham som himmelens eier og den som ga regn og fruktbarhet. Dette er den eneste gangen Baal blir omtalt i De kristne greske skrifter. Paulus siterer her fra 1Kg 19:18. I De hebraiske skrifter brukes det hebraiske ordet i bestemt form, habBạʽal (bokst.: «Baalen»), når det siktes til guden Baal. (Dom 2:13; 1Kg 16:31; 18:25) Det hebraiske ordet forekommer også i flertallsform («Baal-gudene»; bokst.: «Baalene») og refererer da etter alt å dømme til de forskjellige lokale gudene som man mente eide eller var herrer over bestemte steder. (Dom 2:11; 8:33; 10:6) Det hebraiske ordet bạʽal (uten den bestemte artikkelen) betyr «eier; herre; mester». – 2Mo 21:28; 22:8.

Gud: I dette sitatet fra 5Mo 18:15 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten, som sier: «Jehova din Gud». Stefanus’ sitat er litt forkortet, han bruker bare ordet for «Gud». Peter siterer det samme verset i Apg 3:22 og bruker hele uttrykket «Jehova deres Gud». (Se studienote til Apg 3:22.) Enkelte oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk bruker Guds navn her og har ordlyden «Jehova deres Gud» (J7, 8, 10–17) eller «Jehova Gud» (J28). (Se Tillegg C4.) Og noen få greske håndskrifter har en ordlyd som kan gjengis med «Herren Gud» eller, av de samme grunnene som er forklart i Tillegg C, «Jehova Gud». Men de aller fleste greske håndskrifter og oversettelser til andre språk sier rett og slett «Gud».

Gud: I dette verset siterer Paulus fra 5Mo 29:4 og Jes 29:10. I disse versene brukes ikke ordet «Gud» i den hebraiske teksten, men det er mulig at Paulus siterte fra Septuaginta, som ifølge de fleste håndskrifter har denne ordlyden i 5Mo 29:4 (29:3, LXX): «har ikke Herren Gud gitt ...» I Tillegg C1 forklares det hvorfor det er sannsynlig at de Septuaginta-avskriftene som fantes på Paulus’ tid, hadde ordlyden: «har ikke Jehova Gud gitt ...» Det finnes et fragment som inneholder 5Mo 29:4 i papyrussamlingen Fouad Inv. 266. Der står tetragrammet i den greske teksten etterfulgt av det greske ordet for «Gud». Paulus kan altså ha forkortet sitatet fra Septuaginta litt og bare brukt ordet «Gud». Det er det som er gjengivelsen i eksisterende greske håndskrifter til Ro 11:8. (Jevnfør et lignende forkortet sitat i Apg 7:37; se studienote.) Den hebraiske teksten til både 5Mo 29:4 og Jes 29:10 bruker Guds navn, og det gjenspeiles i noen oversettelser av Ro 11:8 til hebraisk (omtalt som J7, 8, 10, 14, 15, 20 i Tillegg C4), som altså bruker tetragrammet her.

bord: Muligens en hentydning til et offerbord eller et festmåltid. Paulus siterer her fra Sl 69:22, der «bord» brukes som en parallell til «velstand» og tydeligvis betegner velsignelser. Paulus anvender denne salmen på jødene, for de fleste av dem ville forkaste Jesus og snuble. Noe av grunnen til at de snublet, var at de holdt fast ved at slektskapet med Abraham var nok for at Gud skulle fortsette å velsigne dem. (Mt 3:9; Joh 8:39) Denne feilaktige oppfatningen ville til slutt føre til «en straff» for dem.

verden: I denne sammenhengen sikter det greske ordet kọsmos til den delen av menneskeverdenen som Guds tjenere står utenfor, det urettferdige menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud. Johannes er den eneste av evangelieskribentene som siterer denne uttalelsen av Jesus om at hans disipler ikke er en del av verden, eller at de ikke tilhører verden. Den samme tanken blir uttrykt to ganger til i den siste bønnen Jesus ber sammen med sine trofaste apostler. – Joh 17:14, 16.

verden: I denne sammenhengen bruker Paulus det greske ordet kọsmos som en parallell til uttrykket folk fra nasjonene, det vil si ikke-jøder, eller hedninger. «Verden» blir altså stilt opp som en kontrast til Israels folk, som Gud hadde inngått en pakt med. Bibelskribentene brukte ofte ordet kọsmos om den delen av menneskeverdenen som Kristi disipler ikke er en del av. Det er bare Bibelen som bruker ordet kọsmos på denne måten. – Se studienote til Joh 15:19.

Mattias: Det greske navnet Maththịas er trolig en kortform av Mattathịas, avledet av det hebraiske navnet «Mattitja» (1Kr 15:18), som betyr «Jehovas gave». Ifølge det Peter sa (Apg 1:21, 22), hadde Mattias vært en disippel av Jesus under hele Jesu tre og et halvt år lange tjeneste. Han hadde nær tilknytning til apostlene og var sannsynligvis en av de 70 disiplene som Jesus sendte ut for at de skulle forkynne. (Lu 10:1) Etter at Mattias var blitt utvalgt, «ble han regnet som apostel sammen med de elleve» (Apg 1:26), og når Apostlenes gjerninger kort tid senere omtaler «apostlene» eller «de tolv», innbefatter det Mattias. – Apg 2:37, 43; 4:33, 36; 5:12, 29; 6:2, 6; 8:1, 14.

en apostel for nasjonene: Det vil si for ikke-jødene, eller hedningene. Da Paulus ble en kristen, sannsynligvis omkring år 34, sa den oppstandne Jesus: «Jeg har utvalgt denne mannen som et redskap som skal bringe mitt navn ut til nasjonene og til konger og til Israels folk.» (Apg 9:15) Paulus ble altså direkte utvalgt av Herren Jesus Kristus til å være «en apostel [betyr «en som er sendt ut»] for nasjonene». (Apg 26:14–18; Ro 1:5; Ga 1:15, 16; 1Ti 2:7) Selv om Paulus var overbevist om og hadde beviser for at han var en apostel, antyder Bibelen aldri at han erstattet en av «de tolv», og han regnet aldri seg selv blant dem. – 1Kt 15:5–8; jevnfør studienote til Apg 1:23.

setter ... høyt: Eller: «ærer». Det greske verbet doksạzo (å ære; å gi ære til) er beslektet med ordet dọksa (ære; herlighet) og brukes ofte i forbindelse med det å ære Gud. (Mt 5:16; 9:8; Mr 2:12; Lu 2:20; 5:25, 26; Apg 4:21; 11:18; Ro 15:6, 9) I denne sammenhengen kan verbet formidle slike betydningsnyanser som «være stolt av; ta alvorlig; gjøre så mye som mulig ut av». Paulus viser at han virkelig verdsetter sin «tjeneste» og ser på den som den aller største ære.

min tjeneste: Da Jesus var her på jorden, befalte han disiplene sine å gjøre disipler av mennesker fra alle nasjoner. (Mt 28:19, 20) Paulus kalte dette arbeidet «forsoningens tjeneste». Sagt med Paulus’ ord «ber vi» mennesker i en verden som er fremmedgjort for Gud, om å «bli forsonet med Gud». (2Kt 5:18–20) Paulus tok sin tjeneste for nasjonene på alvor, men samtidig hadde han et inderlig ønske om at noen jøder også ville bli motivert til å ta de skrittene som var nødvendige for å bli frelst. (Ro 11:14) Grunnbetydningen av det greske ordet diakonịa er «tjeneste», og det beslektede verbet brukes noen ganger i Bibelen om personlige tjenester, for eksempel å varte opp ved bordet. (Lu 4:39; 17:8; Joh 2:5) Her sikter det til den kristne tjeneste. Det å gjøre noe for å dekke andres åndelige behov er en opphøyd form for tjeneste.

mitt eget folk: Eller: «mitt kjød». Paulus sikter her til sine landsmenn, israelittene. – Jevnfør 1Mo 37:27.

roten ... grenene: Paulus sammenligner her gjennomføringen av Guds hensikt i forbindelse med Abrahamspakten med et oliventre. Jehova, treets rot, gir liv til det åndelige Israel. (Jes 10:20) Jesus, treets stamme, er den primære delen av Abrahams avkom. (Ga 3:16) Paulus sier at grenene sett under ett er «det fulle antall» av dem som utgjør den sekundære delen av Abrahams avkom. – Ro 11:25; Ga 3:29.

roten ... grenene: Paulus sammenligner her gjennomføringen av Guds hensikt i forbindelse med Abrahamspakten med et oliventre. Jehova, treets rot, gir liv til det åndelige Israel. (Jes 10:20) Jesus, treets stamme, er den primære delen av Abrahams avkom. (Ga 3:16) Paulus sier at grenene sett under ett er «det fulle antall» av dem som utgjør den sekundære delen av Abrahams avkom. – Ro 11:25; Ga 3:29.

mot naturen podet inn på et dyrket oliventre: Vanligvis var det grener fra et dyrket oliventre som ble podet inn på et vilt oliventre. Det ville oliventreet produserte da bedre frukt, like god som frukten på det treet grenen var tatt fra. Det motsatte – å pode inn grener fra et vilt oliventre på et dyrket tre – var i strid med den vanlige praksisen og ville normalt ikke gi gode resultater. Men å pode inn en gren fra et vilt oliventre på et dyrket oliventre forekom blant jordbrukere i det første århundre. (Se Mediegalleri: «Innpoding av en olivengren».) Ved å nevne nettopp en slik metode, som ville oppfattes som uvanlig – til og med unaturlig, eller mot naturen – får Paulus fram poenget i illustrasjonen enda tydeligere. Han bruker det dyrkede oliventreet for å illustrere hvordan Guds hensikt i forbindelse med Abrahamspakten ble gjennomført. Han sammenligner dem som blir en del av Abrahams avkom, med grener på dette symbolske oliventreet. (Ro 11:21) De ikke-jødiske kristne blir sammenlignet med grener fra et vilt oliventre, for tidligere hadde de vært fremmedgjort for Guds folk, Israel, som var Abrahams fysiske etterkommere og arvinger til den pakten som ble inngått med Abraham. (Ef 2:12) Men da noen jøder, som sammenlignes med de naturlige grenene, viste mangel på tro, ble de forkastet av Gud og «brukket av». (Ro 11:20) Jehova sørget for at ikke-jøder ble podet inn for å erstatte de uproduktive grenene. (Ga 3:28, 29) Akkurat som grener fra et vilt oliventre kunne vokse og trives når de ble podet inn på et dyrket oliventre, kunne de ikke-jødiske kristne få store velsignelser når de «fikk del i næringen [bokst.: «fedmen»] fra oliventreets rot». Dette framhevet Guds ufortjente godhet mot de ikke-jødiske kristne og gjorde det klart at de ikke hadde noen grunn til å ha høye tanker om seg selv. – Ro 11:17; jevnfør Mt 3:10; Joh 15:1–10.

noen av grenene ble brukket av: Det vil si at de jødene som forkastet Jesus, selv ble forkastet.

du, enda du er en gren fra et vilt oliventre, ble podet inn: Paulus snakker fremdeles til kristne med ikke-jødisk bakgrunn. (Ro 11:13) Han fortsetter med illustrasjonen om et dyrket oliventre for å vise hvordan Guds hensikt i forbindelse med Abrahamspakten ble gjennomført. (Se studienote til Ro 11:16.) Til å begynne med var det bare jøder som kunne være med i denne pakten. Ikke-jøder, eller hedninger, ble sammenlignet med grener fra et annet tre, et vilt oliventre. Jehova åpnet muligheten for at hedninger kunne bli en del av Abrahams avkom som åndelige jøder. De ble i billedlig forstand podet inn på det dyrkede oliventreet. Menigheten i Roma besto både av kristne med jødisk bakgrunn og av kristne med ikke-jødisk bakgrunn, og det ble forventet av alle at de bar åndelig frukt. – Ro 2:28, 29.

podet inn: Poding vil si at man får en gren eller en kvist fra et tre som bærer god frukt, til å vokse sammen med et tre som bærer dårligere frukt. Når de har vokst sammen, vil de innpodede grenene bære frukt av like god kvalitet som det treet de ble tatt fra. Paulus omtaler det at grener fra et dårligere tre ble podet inn på et dyrket tre, som noe som var «mot naturen», men likevel gjorde noen jordbrukere i det første århundre tydeligvis dette. (Se studienote til Ro 11:24.) Det greske ordet for «å pode» forekommer bare i Romerne, kapittel 11.

mot naturen podet inn på et dyrket oliventre: Vanligvis var det grener fra et dyrket oliventre som ble podet inn på et vilt oliventre. Det ville oliventreet produserte da bedre frukt, like god som frukten på det treet grenen var tatt fra. Det motsatte – å pode inn grener fra et vilt oliventre på et dyrket tre – var i strid med den vanlige praksisen og ville normalt ikke gi gode resultater. Men å pode inn en gren fra et vilt oliventre på et dyrket oliventre forekom blant jordbrukere i det første århundre. (Se Mediegalleri: «Innpoding av en olivengren».) Ved å nevne nettopp en slik metode, som ville oppfattes som uvanlig – til og med unaturlig, eller mot naturen – får Paulus fram poenget i illustrasjonen enda tydeligere. Han bruker det dyrkede oliventreet for å illustrere hvordan Guds hensikt i forbindelse med Abrahamspakten ble gjennomført. Han sammenligner dem som blir en del av Abrahams avkom, med grener på dette symbolske oliventreet. (Ro 11:21) De ikke-jødiske kristne blir sammenlignet med grener fra et vilt oliventre, for tidligere hadde de vært fremmedgjort for Guds folk, Israel, som var Abrahams fysiske etterkommere og arvinger til den pakten som ble inngått med Abraham. (Ef 2:12) Men da noen jøder, som sammenlignes med de naturlige grenene, viste mangel på tro, ble de forkastet av Gud og «brukket av». (Ro 11:20) Jehova sørget for at ikke-jøder ble podet inn for å erstatte de uproduktive grenene. (Ga 3:28, 29) Akkurat som grener fra et vilt oliventre kunne vokse og trives når de ble podet inn på et dyrket oliventre, kunne de ikke-jødiske kristne få store velsignelser når de «fikk del i næringen [bokst.: «fedmen»] fra oliventreets rot». Dette framhevet Guds ufortjente godhet mot de ikke-jødiske kristne og gjorde det klart at de ikke hadde noen grunn til å ha høye tanker om seg selv. – Ro 11:17; jevnfør Mt 3:10; Joh 15:1–10.

et dyrket oliventre: Det greske ordet som er brukt her, kalliẹlaios, er sammensatt av ordet for «oliventre» og et prefiks som kommer fra ordet kalọs. Det betyr «god; edel; utmerket» og betegner noe som er godt tilpasset formålet – akkurat som et oliventre som blir dyrket for at det skal bære frukt og være produktivt. Her blir et dyrket, eller edelt, oliventre stilt opp som en kontrast til et vilt oliventre (agriẹlaios).

Og på denne måten skal hele Israel bli frelst: Det vil si hele det åndelige Israel, «Guds Israel». (Ga 6:16; Ro 2:29) Guds hensikt er å la 144 000 åndelige israelitter bli frelst og regjere sammen med hans Sønn i himmelen. Den hensikten skal bli gjennomført «på denne måten», det vil si ved at grener fra «et vilt oliventre» billedlig talt blir podet inn, slik at Guds hensikt med det ‘dyrkede oliventreet’ kan bli gjennomført – at det skal være fullt av produktive grener. (Ro 11:17–25; Åp 7:4; 14:1, 3) Dette innebar å la ikke-jødiske kristne bli en del av det åndelige Israel. Noen mener at det greske uttrykket i begynnelsen av verset skal gjengis med «og da» eller «og til slutt», men gjengivelsen «og på denne måten» har støtte i mange ordbøker og andre bibeloversettelser.

Befrieren: Eller: «Frelseren». Paulus siterer her fra Septuaginta-gjengivelsen av Jes 59:20, og han anvender profetien på kristne som er medlemmer av «Guds Israel». (Ga 6:16) Han viser at profetien vil være fullstendig oppfylt når hele antallet av åndelige israelitter er fullt.

Jehovas: I dette sitatet fra Jes 40:13 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. De greske uttrykkene som er oversatt med «lært ... sinn å kjenne» og «blitt hans rådgiver», følger ordlyden i Jes 40:13 ifølge Septuaginta.

Amen: Eller: «La det skje; La det være slik.» Det greske ordet amẹn er en transkripsjon av et hebraisk ord som er avledet av rotordet ʼamạn, som betyr «å være trofast, pålitelig». (Se Ordforklaringer.) «Amen» ble sagt for å vise at man bekreftet en ed eller var enig i en bønn eller en uttalelse. De som skrev De kristne greske skrifter, brukte det ofte for å understreke sin overbevisning om at Gud fortjente å bli lovprist, slik Paulus gjør her. (Ro 16:27; Ef 3:21; 1Pe 4:11) I andre tilfeller blir ordet brukt for å framheve skribentens ønske om at mottakerne av brevet må få Guds velsignelse. (Ro 15:33; He 13:20, 21) Det blir også brukt for å vise at skribenten virkelig er enig i noe som er sagt. – Åp 1:7; 22:20.

Multimedia

Innpoding av en olivengren
Innpoding av en olivengren

Det var vanlig å pode trær i bibelsk tid. Metoden gikk vanligvis ut på å få et skudd, en kvist, eller en gren av et tre som bar god frukt, til å vokse sammen med stammen til et tre som bar dårligere frukt, og hensikten var å forbedre kvaliteten av frukten på det treet. Paulus nevnte innpoding av grener i sin illustrasjon om et oliventre. (Ro 11:17–24) Han sammenlignet åndssalvede ikke-jødiske kristne med grener fra et vilt oliventre som ble «podet inn på et dyrket oliventre». (Ro 11:24) En romersk soldat og gårdbruker i det første århundre evt. som het Lucius Junius Moderatus Columella, og som skrev om forskjellige emner knyttet til landbruk, nevnte helt konkret denne metoden. Om trær som var frodige, men likevel ikke bar frukt, anbefalte han følgende: «En god framgangsmåte er å bore hull i dem med et gallisk bor og presse en grønn kvist fra et vilt oliventre inn i hullet. Resultatet er at treet, som på en måte blir befruktet med fruktbart avkom, blir mer produktivt.» Paulus’ illustrasjon var en levende påminnelse om at alle åndssalvede kristne, enten de var jøder eller hedninger, skulle være forent. (Ro 2:28, 29; 11:17, 18) Bildene viser forskjellige innpodingsmetoder som kan ha vært i bruk i det første århundre evt.

1. Det bores et hull i siden av en gren, og en kvist fra et annet tre blir stukket inn

2. Det skjæres flenger i enden av en gren og stikkes inn flere kvister, som bindes på plass

3. Det skjæres ut en lapp på en gren, og en kvist som sitter fast i et barkstykke, festes i åpningen