Romerne 1:1–32

1  Fra Paulus, en slave for Kristus Jesus, kalt til å være apostel og utvalgt til å forkynne Guds gode budskap.+  Dette budskapet har Gud på forhånd gitt løfte om gjennom sine profeter i De hellige skrifter.+  Det dreier seg om hans Sønn – som fysisk sett var en etterkommer av David,+  men som ble erklært å være Guds Sønn+ ved den hellige ånds kraft da han ble oppreist fra døden+ – nemlig Jesus Kristus, vår Herre.  Gjennom ham har vi fått ufortjent godhet og et oppdrag som apostel+ for at mennesker fra alle nasjoner+ ved tro kan bli lydige til ære for hans navn.  Blant disse nasjonene er også dere blitt kalt til å tilhøre Jesus Kristus.  Jeg skriver til alle i Roma som er Guds elskede, og som er kalt til å være hellige:+ Måtte Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus vise dere ufortjent godhet og gi dere fred.  Først av alt takker jeg min Gud gjennom Jesus Kristus for dere alle, for det blir snakket om deres tro i hele verden.  Gud, som jeg av hele mitt hjerte utfører hellig tjeneste for når jeg gjør kjent det gode budskap om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg alltid nevner dere i mine bønner.+ 10  Jeg ber om at det endelig må lykkes for meg å komme til dere, hvis det er mulig, og hvis det er Guds vilje. 11  For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere en åndelig gave for å styrke dere, 12  eller rettere sagt, så vi kan ha en utveksling av oppmuntring+ ved hverandres tro, både deres og min. 13  Brødre, jeg vil dere skal vite at jeg mange ganger har planlagt å komme til dere, men jeg er blitt hindret fram til nå. Jeg ønsker nemlig at mitt arbeid skal bære frukt blant dere også, slik det gjør blant de andre nasjonene. 14  Jeg står i gjeld til både grekere og utlendinger, til både vise og ufornuftige.+ 15  Derfor er jeg ivrig etter å forkynne det gode budskap også for dere som bor i Roma.+ 16  For jeg skammer meg ikke over det gode budskap.+ Det er jo Guds kraft til frelse for alle som tror,+ først for jødene+ og så for grekerne.+ 17  Gjennom det blir Guds rettferdighet åpenbart for dem som har tro, og dette styrker troen.+ Det står jo skrevet: «Men den rettferdige skal leve på grunn av tro.»+ 18  Guds vrede+ blir nemlig åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som undertrykker sannheten+ ved å gjøre det som er urettferdig. 19  Det man kan vite om Gud, er helt tydelig blant dem, for Gud har gjort det kjent for dem.+ 20  Hans usynlige egenskaper har man tydelig kunnet se fra verdens skapelse av, både hans evige kraft+ og hans guddommelighet.+ De oppfattes jo gjennom det som er skapt.+ Derfor har man ingen unnskyldning.+ 21  Enda disse menneskene kjente Gud, æret de ham ikke som Gud, og de takket ham heller ikke, men de ble tomhjernet i sine resonnementer, og deres ufornuftige hjerte ble formørket.+ 22  De påsto at de var vise, men de ble tåpelige. 23  De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder som lignet forgjengelige mennesker, fugler, firbente skapninger og krypdyr.+ 24  Derfor overga Gud dem til urenhet, i samsvar med deres hjertes begjær, slik at de førte skam over kroppen sin. 25  De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og tjente* det skapte i stedet for Skaperen, som skal lovprises for evig. Amen. 26  Derfor overga Gud dem til skammelige seksuelle lyster.+ Kvinnene blant dem byttet ut den naturlige seksuelle omgang med en som er i strid med naturen.+ 27  På samme måte sluttet mennene å ha naturlig seksuell omgang med kvinner og ble voldsomt opptent av begjær etter hverandre. Ja, menn sammen med menn+ gjorde det som er usømmelig, og de pådro seg den fulle straffen som deres urette handlinger fortjente.+ 28  Fordi de mente at det ikke hadde noen verdi å anerkjenne Gud,* overga Gud dem til en tenkemåte som han ikke godkjenner, så de gjør det som ikke sømmer seg.+ 29  De er fulle av all slags urettferdighet,+ ugudelighet, grådighet+ og ondskap, fulle av misunnelse,+ mord,+ strid, svik+ og ondsinnethet.+ De sprer sladder, 30  baktaler andre,+ hater Gud og er frekke og stolte. De skryter, legger skadelige planer* og er ulydige mot foreldre.+ 31  De er ufornuftige,+ bryter avtaler, er uten naturlig hengivenhet og er ubarmhjertige. 32  Disse menneskene kjenner godt til Guds rettferdige lov – at de som praktiserer slike ting, fortjener å dø.+ Likevel fortsetter de å gjøre dette, og ikke bare det, de gir også sin støtte til andre som praktiserer slike ting.

Fotnoter

El.: «utførte hellig tjeneste for».
Bokst.: «de ikke ville holde fast ved Gud i nøyaktig kunnskap».
El.: «finner på skadelige ting».

Studienoter

Brevet til romerne: Eller: «Til romerne.» Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lett å skille bøkene fra hverandre. Noen eksisterende håndskrifter der tittelen forekommer, er: Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus fra 300-tallet og Codex Alexandrinus og Codex Ephraemi Syri rescriptus fra 400-tallet. Den tidligste kjente samlingen av ni av Paulus’ brev, den papyruskodeksen som er kjent som P46, inneholder ikke begynnelsen av brevet til romerne. Men de åtte andre brevene i samlingen har titler, noe som tyder på at brevet til romerne også hadde det. Denne papyrussamlingen, som ofte blir datert til omkring år 200, bekrefter at avskrivere på et tidlig tidspunkt begynte å skille bibelbøker fra hverandre ved å bruke titler. – Se Mediegalleri: «Paulus’ første brev til korinterne».

hilsener: Det greske ordet khairo, som bokstavelig betyr «å glede seg», brukes her i den innledende hilsenen og overbringer tanken «måtte det stå bra til med dere». Innledningen til dette brevet om omskjærelse som ble sendt til menighetene, følger standarden for brevskriving i gammel tid. På gresk står det først hvem brevet kommer fra, deretter hvem det er rettet til, og så en vanlig hilsen. (Se studienote til Apg 23:26.) Av alle brevene i De kristne greske skrifter er det bare Jakobs brev som bruker ordet khairo som åpningshilsen på samme måte som dette brevet fra det styrende råd i det første århundre gjør. (Jak 1:1) Disippelen Jakob var med på å formulere dette brevet om omskjærelse, noe som taler for at den Jakob som skrev Jakobs brev, er den samme Jakob som ham som hadde en fremtredende rolle under det møtet som det står om i Apostlenes gjerninger, kapittel 15.

Fra Claudius Lysias til den høyt ærede stattholder Feliks: Vær hilset!: Dette var en vanlig måte å innlede brev på i gammel tid. Først sto det hvem brevet kom fra, deretter hvem det var rettet til, og så kom det en vanlig hilsen som besto av det greske ordet khairo, som bokstavelig betyr «å glede seg». Det overbrakte tanken: «Måtte det stå bra til med deg.» Det forekommer ofte i ikke-bibelske papyrusbrev. I denne sammenhengen kan det greske ordet med rette oversettes med «Vær hilset!» En lignende innledning til et brev finnes i Apg 15:23 og Jak 1:1. – Se studienote til Apg 15:23.

Saulus: Betyr «bedt (Gud) om; anmodet (Gud) om». Saulus, også kjent ved sitt romerske navn, Paulus, var «av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere». (Flp 3:5) Ettersom Saulus var født med romersk statsborgerskap (Apg 22:28), kan det godt være at det var hans jødiske foreldre som ga ham det romerske navnet Paulus (betyr «liten»). Han hadde sannsynligvis hatt begge navnene helt fra han var barn. Det finnes flere mulige forklaringer på at foreldrene ga ham navnet Saulus. Én faktor er at navnet Saulus (eller Saul) hadde lange tradisjoner blant benjaminittene fordi Israels første konge, som var benjaminitt, het Saul. (1Sa 9:2; 10:1; Apg 13:21) En annen mulig forklaring er at foreldrene ga ham dette navnet på grunn av navnets betydning. Eller det kan være at faren het Saulus, og det var tradisjon at en sønn ble oppkalt etter faren. (Jevnfør Lu 1:59.) Uansett hva som var grunnen, brukte han nok sitt hebraiske navn, Saulus, når han var sammen med andre jøder – og særlig mens han studerte for å bli fariseer og levde som fariseer. (Apg 22:3) I mer enn ti år etter at han var blitt kristen, ser det ut til at han var best kjent ved sitt hebraiske navn. – Apg 11:25, 30; 12:25; 13:1, 2, 9.

Saulus, også kalt Paulus: Herfra blir Saulus omtalt som Paulus. Denne apostelen var født hebreer og hadde romersk statsborgerskap. (Apg 22:27, 28; Flp 3:5) Det er derfor sannsynlig at han hadde hatt både det hebraiske navnet Saulus og det romerske navnet Paulus helt fra barndommen av. Det var forholdsvis vanlig at jøder på den tiden hadde to navn, særlig de som bodde utenfor Israel. (Apg 12:12; 13:1) Noen av Paulus’ slektninger hadde både et romersk og et gresk navn. (Ro 16:7, 21) Som «en apostel for nasjonene» fikk Paulus i oppdrag å forkynne det gode budskap for ikke-jøder. (Ro 11:13) Han valgte tydeligvis å bruke sitt romerske navn, kanskje fordi han tenkte at det ville være lettere for folk å godta det navnet. (Apg 9:15; Ga 2:7, 8) Noen har ment at han antok det romerske navnet til ære for Sergius Paulus, men det virker usannsynlig ettersom Paulus fortsatte å bruke dette navnet etter at han hadde reist fra Kypros. Andre mener at Paulus lot være å bruke sitt hebraiske navn fordi den greske uttalen av det er veldig lik uttalen av et gresk ord som siktet til en person (eller et dyr) med et selvsikkert og arrogant ganglag. – Se studienote til Apg 7:​58.

Paulus: På gresk blir navnet Paulos (fra det latinske navnet Paulus, som betyr «liten») brukt 157 ganger i De kristne greske skrifter om apostelen Paulus og én gang om den prokonsulen på Kypros som het Sergius Paulus. – Apg 13:7.

Fra Paulus: Eller: «Paulus». Paulus’ innledende ord, som fortsetter til vers 7, følger en stil som var vanlig i brev i gammel tid. Det pleide å stå hvem brevet kom fra, deretter hvem det var rettet til, og så en hilsen. (Ro 1:7) Paulus’ innledning, der han beskriver sitt kall og sitt budskap, er uvanlig lang (på gresk utgjør versene 1 til 7 én lang setning). Mange av de kristne i Roma kjente Paulus, men han hadde ikke besøkt menigheten der ennå, og noen mener at dette er grunnen til at innledningen er så lang. (Jevnfør studienoter til Apg 15:23; 23:26.) Første gang han blir omtalt i Bibelen, er det ved sitt hebraiske navn, Saulus, men fra og med Apg 13:9 blir han omtalt ved sitt romerske navn (Paulos, den greske formen av det vanlige latinske navnet Paulus). Han omtaler seg selv som Paulus i alle brevene sine unntatt i brevet til hebreerne, der navnet hans ikke er nevnt. Siden han hadde fått i oppdrag å forkynne det gode budskap som «en apostel for nasjonene», kan han ha tenkt at det var lettere for ikke-jøder å godta det romerske navnet. – Ro 11:13; Apg 9:15; Ga 2:7, 8; se studienoter til Apg 7:58; 13:9.

en slave for Kristus Jesus: Det greske ordet doulos, gjengitt med «en slave», sikter til en person som er eid av en annen, ofte en kjøpt slave. (Mt 8:9; 10:24, 25; 13:27) Dette ordet brukes også i billedlig betydning om trofaste tjenere for Gud og for Jesus Kristus. (Apg 2:18; 4:29; Ga 1:10; Åp 19:10) Jesus kjøpte livet til alle kristne da han ga sitt liv som et gjenløsningsoffer. De kristne tilhører derfor ikke seg selv, men betrakter seg som «Kristi slaver». (Ef 6:6; 1Kt 6:19, 20; 7:23; Ga 3:13) De som skrev de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter og ga veiledning til menighetene, omtalte seg alle sammen som ‘slaver for Kristus’ minst én gang i sine skrifter for å vise at de underordnet seg Kristus, sin Herre. – Ro 1:1; Ga 1:10; Jak 1:1; 2Pe 1:1; Jud 4; Åp 1:1.

apostel: Det greske substantivet apọstolos er avledet av verbet apostẹllo, som betyr «å sende; å sende ut». (Mt 10:5; Lu 11:49; 14:32) Grunnbetydningen av ordet framgår av Jesu uttalelse i Joh 13:16, der det er oversatt med «en som er utsendt». Paulus var kalt til å være apostel for nasjonene, eller for ikke-jøder, og han var direkte utvalgt av den oppstandne Jesus Kristus. (Apg 9:1–22; 22:6–21; 26:12–23) Paulus bekreftet at han var en apostel, ved å vise til at han hadde sett den oppstandne Herren Jesus Kristus (1Kt 9:1, 2), og at han hadde utført mirakler. (2Kt 12:12) Paulus hadde også formidlet den hellige ånd til døpte troende, noe som var enda et bevis for at han var en sann apostel. (Apg 19:5, 6) Selv om han ofte omtaler seg selv som apostel, regner han seg aldri som en av «de tolv». – 1Kt 15:5, 8–10; Ro 11:13; Ga 2:6–9; 2Ti 1:1, 11.

utvalgt til: Bokstavelig: «skilt ut for». Det greske ordet aforịzo, «å skille ut», blir her brukt i betydningen å utvelge eller utnevne noen til en bestemt oppgave. I dette tilfellet sikter Paulus til det at han hadde fått i oppdrag å forkynne Guds gode budskap, som handler om Guds rike og om frelse ved tro på Jesus Kristus. (Lu 4:18, 43; Apg 5:42; Åp 14:6) I Romerbrevet bruker Paulus også uttrykkene «det gode budskap om hans [Guds] Sønn» (Ro 1:9), «Guds gode budskap» (Ro 15:16) og «det gode budskap om Kristus». – Ro 15:19.

Loven ... Profetene: «Loven» sikter til de fem første bøkene i Bibelen, Mosebøkene. «Profetene» sikter til de profetiske bøkene i De hebraiske skrifter. Men når disse ordene er nevnt sammen, kan uttrykket betegne De hebraiske skrifter i sin helhet. – Mt 7:12; 22:40; Lu 16:16.

i deres lov: Sikter her til De hebraiske skrifter i sin helhet, ikke bare til Moseloven. Sitatet som følger, er fra Sl 82:6. Ordet «lov» er brukt i samme betydning i Joh 12:34; 15:25.

De hellige skrifter: Sikter her til de inspirerte hebraiske skrifter. Andre steder i De kristne greske skrifter blir denne samlingen av inspirerte skrifter omtalt som «Skriftene» og «Skriften». (Mt 21:42; Mr 14:49; Lu 24:32; Joh 5:39; Apg 18:24; Ro 15:4; 2Ti 3:15, 16) Noen ganger brukes også uttrykkene «Loven» (Joh 10:34; 12:34; 15:25; 1Kt 14:21) og «Loven og Profetene» (Mt 7:12; Lu 16:16) i generell betydning om De hebraiske skrifter i sin helhet. – Mt 22:40; se studienoter til Mt 5:17; Joh 10:34.

fysisk sett: Eller: «etter kjødet». Det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) sikter her til menneskelig slektskap, fysisk (jordisk) avstamning, det vil si Jesu avstamning som menneske. Maria tilhørte Judas stamme og var en etterkommer av David. Det kunne derfor sies om hennes sønn Jesus at han fysisk sett var en etterkommer av David. Gjennom sin mor hadde han som «Davids rot og avkom» arveretten til sin «far Davids trone». (Åp 22:16; Lu 1:32) Gjennom sin adoptivfar, Josef, som også var en etterkommer av David, hadde Jesus den juridiske retten til Davids trone. – Mt 1:1–16; Apg 13:22, 23; 2Ti 2:8; Åp 5:5.

en etterkommer av David: Eller: «av Davids ætt (avkom)». – Se Tillegg A2.

Dette er min Sønn: Som åndeskapning var Jesus Guds Sønn. (Joh 3:16) Fra Jesus ble født som menneske, var han «Guds sønn» i samme forstand som den fullkomne Adam hadde vært det. (Lu 1:35; 3:38) Men det virker sannsynlig at Guds ord her skal oppfattes som mer enn bare en uttalelse om hvem Jesus var. Ved å komme med denne kunngjøringen samtidig som den hellige ånd ble utøst, viste Gud tydeligvis at mennesket Jesus ble avlet som Hans åndelige Sønn. Han ble «født på nytt» med håp om å vende tilbake til livet i himmelen, og han ble salvet med ånd til å være Guds utnevnte Konge og Øversteprest. – Joh 3:3–6; 6:51; jevnfør Lu 1:31–33; He 2:17; 5:1, 4–10; 7:1–3.

erklært: Eller: «vist; fastslått». Her sier Paulus at Jesus ble erklært å være Guds Sønn da han ble oppreist fra døden. I Apg 13:33 forklarte Paulus at Jesu oppstandelse oppfylte det som står skrevet i Sl 2:7. Det verset ble også oppfylt ved Jesu dåp da hans Far erklærte: «Dette er min Sønn.» – Se studienote til Mt 3:17.

den hellige ånds: Bokstavelig: «hellighets ånds». Det greske uttrykket som er gjengitt med «den hellige ånds», har omtrent samme form som det hebraiske uttrykket som er gjengitt med «hellige ånd» i Sl 51:11 og Jes 63:10, 11 (bokst.: «hellighets ånd»). Jehovas ånd, eller virksomme kraft, er underlagt hans kontroll og gjennomfører alltid hans hensikt. Den er ren, hellig og satt til side for å bli brukt av Gud.

vi: Eller: «jeg». Det ser ut til at Paulus her omtaler seg selv i flertall. Når han nevner sitt oppdrag som apostel, sikter han til det unike oppdraget han hadde fått som apostel for nasjonene. Dessuten oppgir han bare seg selv som avsenderen av dette brevet (Ro 1:1), og han bruker første person entall i Ro 1:8–16. Rent grammatikalsk kan «vi» omfatte flere, men det virker mest sannsynlig at han snakker om seg selv, ikke de andre apostlene.

hilsener: Det greske ordet khairo, som bokstavelig betyr «å glede seg», brukes her i den innledende hilsenen og overbringer tanken «måtte det stå bra til med dere». Innledningen til dette brevet om omskjærelse som ble sendt til menighetene, følger standarden for brevskriving i gammel tid. På gresk står det først hvem brevet kommer fra, deretter hvem det er rettet til, og så en vanlig hilsen. (Se studienote til Apg 23:26.) Av alle brevene i De kristne greske skrifter er det bare Jakobs brev som bruker ordet khairo som åpningshilsen på samme måte som dette brevet fra det styrende råd i det første århundre gjør. (Jak 1:1) Disippelen Jakob var med på å formulere dette brevet om omskjærelse, noe som taler for at den Jakob som skrev Jakobs brev, er den samme Jakob som ham som hadde en fremtredende rolle under det møtet som det står om i Apostlenes gjerninger, kapittel 15.

Gå i fred: Dette idiomatiske uttrykket brukes ofte i både De greske og De hebraiske skrifter i betydningen «måtte det gå deg godt» eller «ha det bra». (Lu 7:50; 8:48; Jak 2:16; jevnfør 1Sa 1:17; 20:42; 25:35; 29:7; 2Sa 15:9; 2Kg 5:19.) Det hebraiske ordet som ofte blir oversatt med «fred» (sjalọm), har vid betydning. Det betegner en tilstand uten krig eller uroligheter (Dom 4:17; 1Sa 7:14; For 3:8) og kan også overbringe tanken om sunnhet og trygghet (1Sa 25:6, fotn.; 2Kr 15:5, fotn.; Job 5:24, fotn.), velferd (Est 10:3, fotn.) og vennskap. (Sl 41:9) I De kristne greske skrifter brukes det greske ordet for fred (eirẹne) i tilsvarende vid betydning som det hebraiske ordet for å uttrykke tanken om velvære, frelse og harmoni, i tillegg til fravær av konflikt.

Gud kunne vise dem sin ufortjente godhet: Fordi Paulus tidligere hadde motarbeidet Jesus og disiplene (Apg 9:3–5), hadde han all grunn til å framheve Jehovas ufortjente godhet. (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Paulus var klar over at det bare var på grunn av Guds ufortjente godhet han kunne utføre sin tjeneste. (1Kt 15:10; 1Ti 1:13, 14) I løpet av det møtet han hadde med de eldste fra Efesos, nevnte han denne egenskapen to ganger. (Apg 20:24, 32) I de 14 brevene han skrev, nevner han ufortjent godhet omkring 90 ganger – mye oftere enn noen av de andre bibelskribentene. Han omtaler for eksempel Guds eller Jesu ufortjente godhet i den innledende hilsenen i alle brevene sine unntatt Hebreerbrevet og dessuten i de avsluttende bemerkningene i hvert eneste brev.

alle i Roma: Det vil si de kristne i Roma. På pinsedagen i år 33 var «besøkende fra Roma, både jøder og proselytter», til stede og fikk se resultatene av at den hellige ånd ble utøst. Noen av dem var utvilsomt blant de 3000 som ble døpt den dagen. (Apg 2:1, 10, 41) Da de kom tilbake til Roma, opprettet de sannsynligvis en kristen menighet, og Paulus sier til medlemmene av denne ivrige menigheten: «Det blir snakket om deres tro i hele verden.» (Ro 1:8) Også de romerske historieskriverne Tacitus (Årbøkene, XV, 44 [s. 471]) og Sveton (Romerske keisere, Nero, 16, s. 280), som begge var født i det første århundre, omtalte de kristne i Roma.

hellige: I De kristne greske skrifter blir Kristi åndelige brødre i menighetene ofte omtalt som «hellige». (Apg 9:13; 26:10; Ro 12:13; 2Kt 1:1; 13:13) Dette uttrykket brukes om dem som er ført inn i et spesielt forhold til Gud gjennom den nye pakt, som har trådt i kraft ved «en evig pakts blod», Jesu utøste blod. (He 10:29; 13:20) De er på den måten blitt helliget og renset av Gud, og de er «hellige» for ham. Han regner dem for å være i denne tilstanden helt fra begynnelsen av deres helliggjorte livsløp på jorden, ikke først etter deres død. Det finnes derfor ikke noe grunnlag i Bibelen for at en person eller en organisasjon kan erklære mennesker for å være «hellige» – eller «helgener», slik dette ordet er gjengitt i noen bibeloversettelser. Peter sier at de «skal være hellige» fordi Gud er hellig. (1Pe 1:15, 16; 3Mo 20:7, 26) Uttrykket «hellige» brukes om alle dem som blir forent med Kristus, og som blir hans medarvinger. Over 500 år før Kristi disipler ble omtalt som «hellige», åpenbarte Gud at et folk som ble kalt «Den Aller Høyestes hellige», skulle få regjere sammen med Kristus. – Da 7:13, 14, 18, 27.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Paulus bruker en slik hilsen i elleve av brevene sine. (1Kt 1:3; 2Kt 1:2; Ga 1:3; Ef 1:2; Flp 1:2; Kol 1:2; 1Te 1:1; 2Te 1:2; Tit 1:4; Flm 3) I brevene til Timoteus føyer han til egenskapen «barmhjertighet» i samme type hilsen. (1Ti 1:2; 2Ti 1:2) Bibelkommentatorer har bemerket at Paulus ofte ikke bruker det vanlige ordet for «hilsener» (khairein), men i stedet et gresk ord som lyder ganske likt (khạris), noe som viser at han ønsker at menighetene må få «ufortjent godhet» i fullt mål. (Se studienote til Apg 15:23.) Det at han nevner «fred», gjenspeiler den vanlige hebraiske hilsenen, sjalọm. (Se studienote til Mr 5:34.) Når Paulus bruker uttrykkene «ufortjent godhet» og «fred», framhever han tydeligvis det gode forholdet som de kristne har fått til Jehova Gud på grunnlag av gjenløsningsofferet. Og når han beskriver hvor den ufortjente godheten og freden kommer fra, skiller han mellom Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

ufortjent godhet: Eller: «sjenerøs godhet». (Se Ordforklaringer.) I de 14 brevene Paulus skrev, nevner han «ufortjent godhet» (gresk: khạris) omkring 90 ganger – mye oftere enn noen av de andre bibelskribentene. Han omtaler for eksempel Guds eller Jesu ufortjente godhet i den innledende hilsenen i alle brevene sine unntatt Hebreerbrevet og dessuten i de avsluttende bemerkningene i hvert eneste brev. Andre bibelskribenter nevner også «ufortjent godhet» i de innledende og avsluttende ordene i sine skrifter. – 1Pe 1:2; 2Pe 1:2; 3:18; 2Jo 3; Åp 1:4; 22:21; se studienote til Apg 13:43.

av hele mitt hjerte: Bokstavelig: «med min ånd». I denne sammenhengen sikter det greske ordet for «ånd» (pneuma) tydeligvis til den drivkraften som kommer fra et menneskes symbolske hjerte, og som får det til å si og gjøre ting på en bestemt måte. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Her bruker Paulus uttrykket for å formidle tanken om å tjene med hele seg, av hele sitt hjerte.

utfører hellig tjeneste for: Eller: «tjener; tilber». Det greske verbet latreuo har den grunnleggende betydningen «å tjene». Det er brukt i Bibelen om det å tjene Gud eller utføre en handling i forbindelse med tilbedelsen av ham. (Mt 4:10; Lu 2:37; 4:8; Apg 7:7; Flp 3:3; 2Ti 1:3; He 9:14; 12:28; Åp 7:15; 22:3) Paulus knytter her sin hellige tjeneste til det gode budskap om [Guds] Sønn. Når Jesu disipler forkynner dette gode budskapet, utgjør det altså hellig tjeneste, det vil si tilbedelse av Jehova Gud.

åndelig gave: Det greske ordet for «gave» i dette verset er khạrisma, som er beslektet med khạris, et ord som ofte er gjengitt med «ufortjent godhet». Ordet khạrisma forekommer 17 ganger i De kristne greske skrifter og betegner en gave, en gunstbevisning eller en velsignelse som man får på grunn av Guds sjenerøse, eller ufortjente, godhet, ikke fordi man har gjort seg fortjent til det. Selv om khạrisma kan brukes om de overnaturlige åndens gaver (1Kt 12:4, 9, 28–31), viser sammenhengen og det at Paulus brukte adjektivet «åndelig» (gresk: pneumatikọs), at han snakket om å hjelpe sine brødre og søstre åndelig sett. Paulus ønsket å styrke dem ved å hjelpe dem til å få en sterkere tro og et nærere forhold til Gud. Det at de kristne kan styrke hverandres tro gjennom en utveksling av oppmuntring, kan altså betraktes som en åndelig gave fra Gud. – Jevnfør 1Pe 4:10, 11.

så vi kan ha en utveksling av oppmuntring: Bokstavelig: «for sammen (gjensidig) å bli oppmuntret (trøstet)». Det greske verbet synparakalẹomai forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Men Paulus bruker ofte det beslektede verbet parakalẹo, som bokstavelig betyr «å kalle til ens side» og har betydningen «å oppmuntre; å trøste». (Ro 12:8; 2Kt 1:4; 2:7; 7:6; 1Te 3:2, 7; 4:18; 5:11; He 3:13; 10:25) Paulus framhever her at det ikke bare var de kristne i Roma som ville ha utbytte av besøket hans, men at både han og menigheten ville bli oppmuntret ved hverandres tro.

Brødre: I noen sammenhenger blir en troende kristen mann omtalt som «en bror» og en kvinne som «en søster». (1Kt 7:14, 15) Men i denne og andre sammenhenger bruker Bibelen ordet «brødre» om både menn og kvinner. Det var vanlig å bruke tiltaleformen «brødre» som hilsen til grupper som omfattet begge kjønn. (Apg 1:15; 1Te 1:4) Ordet «brødre» er brukt i denne betydningen i de fleste av de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter. I Romerbrevet bruker Paulus ordet «brødre» flere ganger når han henvender seg til sine trosfeller generelt. – Ro 7:1, 4; 8:12; 10:1; 11:25; 12:1; 15:14, 30; 16:17.

at mitt arbeid skal bære frukt blant dere også: Det vil si: «at min forkynnelse skal gi gode resultater blant dere også». Paulus bruker det greske jordbruksuttrykket karpọs, «frukt», som forekommer mange ganger i Bibelen. Når det brukes i billedlig betydning, sikter det til åndelig vekst og velstand. (Mt 3:8; 13:8; Joh 15:8, 16; Flp 1:11, 22) Paulus kan ha håpet at hans trosfeller skulle utvikle «åndens frukt» i større grad, men han hadde tydeligvis noe mer i tankene. (Ga 5:22, 23; Ro 1:11, 12) Uttalelsen slik det gjør blant de andre nasjonene tyder på at han håpet på å finne flere i Roma og kanskje på steder utenfor Roma som ville bli disipler av Jesus Kristus. – Ro 15:23, 24.

skal også dere: Eller: «er også dere forpliktet til å». Det greske verbet som er brukt her, brukes ofte i økonomisk sammenheng, i betydningen «å stå i gjeld til noen; å skylde noen noe». (Mt 18:28, 30, 34; Lu 16:5, 7) Her og i andre sammenhenger brukes det i videre betydning, nemlig om det å være forpliktet til å gjøre noe. – 1Jo 3:16; 4:11; 3Jo 8.

Jeg står i gjeld til: Eller: «Jeg er forpliktet overfor». Det greske ordet for «gjeld» og andre ord som har med gjeld å gjøre, blir i Bibelen ikke bare brukt om økonomisk gjeld, men også om forpliktelser generelt. I Joh 13:14 (se studienote) er ordet «skal» oversatt fra et gresk verb som betyr «å ha gjeld; å være forpliktet til». Paulus viser her at han sto i gjeld til alle han møtte, en gjeld han bare kunne betale tilbake ved å forkynne det gode budskap for dem. (Ro 1:15) Paulus var så takknemlig for den barmhjertigheten han var blitt vist, at han følte seg forpliktet til å hjelpe andre til å nyte godt av Guds ufortjente godhet. (1Ti 1:12–16) Det var som om han sa: «På grunn av det Gud har gjort for menneskeheten og for meg personlig, er jeg forpliktet til ivrig å forkynne det gode budskap for alle.»

grekere: «Grekere» stilles her opp som en kontrast til «utlendinger». I denne sammenhengen sikter ikke ordet «grekere» nødvendigvis til personer som kommer fra Hellas eller er av gresk opprinnelse, men til personer som snakker gresk og er påvirket av gresk kultur, selv om de kanskje er av en annen nasjonalitet. Paulus bruker tydeligvis uttrykket «både grekere og utlendinger» for å inkludere alle mennesker. – Se studienoten til utlendinger i dette verset.

utlendinger: Eller: «ikke-grekere». I noen bibeloversettelser er det greske ordet bạrbaros som er brukt her, gjengitt med «barbarer». Gjentagelsen bar bar i det greske ordet overbrakte tanken om stamming, babling, uforståelig prat. Opprinnelig brukte grekerne derfor dette ordet om utlendinger som snakket et annet språk. På den tiden hadde ikke ordet «barbar» betydningen «uvitende eller usivilisert person» eller «vill, grusom og rå person», og det ble heller ikke brukt som uttrykk for forakt. Ordet bạrbaros betegnet rett og slett ikke-grekere til forskjell fra grekere. Noen jødiske skribenter, deriblant Josefus, regnet seg selv blant dem som begrepet omfattet. Romerne kalte seg selv barbarer til de antok den greske kulturen. Det var altså i denne nøytrale betydningen Paulus brukte det greske ordet bạrbaros i et uttrykk som omfattet alle mennesker: «både grekere og utlendinger».

grekerne: I det første århundre evt. siktet ikke det greske ordet Hẹllen (greker) bare til personer som kom fra Hellas eller var av gresk opprinnelse. Når Paulus her snakker om alle som tror, og nevner «grekerne» sammen med «jødene», bruker han tydeligvis ordet «greker» i videre betydning om alle ikke-jødiske folkeslag. (Ro 2:9, 10; 3:9; 10:12; 1Kt 10:32; 12:13) Dette kommer utvilsomt av den fremtredende stillingen gresk språk og kultur hadde i hele Romerriket.

Det står jo skrevet: Paulus brukte ofte dette uttrykket (gresk: kathọs gẹgraptai, en form av grạfo, «å skrive») for å innlede sitater fra de inspirerte hebraiske skrifter. (Ro 2:24; 3:10; 4:17; 8:36; 9:13, 33; 10:15; 11:26; 15:3, 9, 21; 1Kt 1:31; 2:9; 2Kt 8:15) I Romerbrevet siterte Paulus fra De hebraiske skrifter over 50 ganger og henviste eller hentydet til dem mange ganger.

Men den rettferdige skal leve på grunn av tro: Noen har omtalt Ro 1:16, 17 som temaskriftstedet for Romerbrevet, siden disse versene uttrykker brevets sentrale tanke: Gud gjør ikke forskjell på folk, men gir «alle som tror», muligheten til å bli frelst. (Ro 1:16) Gjennom hele Romerbrevet viser Paulus hvor viktig det er å ha tro, og han bruker forskjellige greske ord som har med «tro» å gjøre, omkring 60 ganger. (Noen eksempler er: Ro 3:30; 4:5, 11, 16; 5:1; 9:30; 10:17; 11:20; 12:3; 16:26.) Her i Ro 1:17 siterer Paulus fra Hab 2:4. Han siterer også fra Hab 2:4 i to av de andre brevene sine i forbindelse med at han oppmuntrer de kristne til å vise tro. – Ga 3:11; He 10:38; se studienoten til på grunn av tro i dette verset.

på grunn av tro: Her siterer Paulus fra Hab 2:4, som sier: «skal leve på grunn av sin trofasthet». På mange språk er tanken om å være trofast og tanken om å ha tro nært beslektet. Det hebraiske ordet som er gjengitt med «trofasthet» (ʼemunạh), er beslektet med det hebraiske ordet ʼamạn (å være trofast; å være pålitelig), som også kan overbringe tanken om å ha tro. (1Mo 15:6; 2Mo 14:31; Jes 28:16) Derfor kan Hab 2:4 (se fotn.) også gjengis med «skal leve på grunn av sin tro». Paulus kan ha sitert gjengivelsen av Hab 2:4 i Septuaginta, som bruker det greske ordet pịstis. Dette greske ordet overbringer i første rekke tanken om tillit, tiltro og fast overbevisning. Det gjengis oftest med «tro» (Mt 8:10; 17:20; Ro 1:8; 4:5), men kan også bety «trofasthet» eller «pålitelighet», avhengig av sammenhengen. (Mt 23:23, fotn.; Ro 3:3) I He 11:1 gir Paulus en inspirert definisjon av ordet «tro» (gresk: pịstis). – Se studienoten til Men den rettferdige skal leve på grunn av tro i dette verset.

ugudelighet: Eller: «uærbødighet; respektløshet». Bibelen bruker det greske ordet asẹbeia og beslektede ord for å beskrive mangel på respekt for Gud og også det å trosse ham. (Jud 14, 15) Det er et antonym til ordet eusẹbeia, som blir gjengitt med «gudhengivenhet; gudsfrykt». Et menneske kan vise hengivenhet for Gud ved å tjene og tilbe ham. – Apg 3:12; 1Ti 2:2; 4:7, 8; 2Ti 3:5, 12.

verden: Det greske ordet kọsmos er nært knyttet til menneskeheten. Slik er det i verdslig gresk litteratur, og slik er det spesielt i Bibelen. (Se studienote til Joh 1:10.) Men noen ganger ble ordet brukt i verdslig gresk litteratur om universet og om skaperverket generelt. Det er mulig at Paulus, som prøvde å skape en felles plattform med sine greske tilhørere, brukte ordet i den betydningen her.

verdens skapelse: I De kristne greske skrifter sikter det greske ordet kọsmos (verden) som oftest til menneskeverdenen eller til en del av den. I denne sammenhengen sikter Paulus tydeligvis til skapelsen av menneskene, for det var først da menneskene ble til, at Guds usynlige egenskaper kunne oppfattes ved at fornuftutstyrte skapninger på jorden betraktet det synlige skaperverket. I ikke-religiøse skrifter ble dette greske ordet også brukt om universet og skaperverket i sin alminnelighet, og Paulus kan ha brukt det i denne betydningen i Apg 17:24 da han talte til greske tilhørere. – Se studienote til Apg 17:24.

guddommelighet: Eller: «guddommelige natur». Det greske ordet theiọtes er beslektet med det greske ordet Theọs (Gud). Som det framgår av sammenhengen, drøfter Paulus synlige trekk ved det fysiske skaperverket som beviser Guds eksistens. Man er avhengig av Bibelen for å kunne lære om Guds hensikt, hans navn og mange trekk ved hans personlighet. Men skaperverket vitner om hans usynlige egenskaper (bokst.: «hans usynligheter»), deriblant hans evige kraft, som han har brukt for å skape og opprettholde universet. Det fysiske skaperverket vitner også om hans «guddommelighet», det vil si at Skaperen virkelig er Gud og er verdig til å bli tilbedt. – Åp 4:11.

har man ingen unnskyldning: Bokstavelig: «har man ikke noe forsvar». Det greske ordet anapolọgetos var et juridisk begrep som ble brukt når en person ikke kunne legge fram tydelige beviser til sitt forsvar. Her blir ordet brukt for å beskrive mennesker som ikke erkjenner at Gud finnes. Det vitnesbyrdet som hele tiden har vært tilgjengelig «fra verdens skapelse av», beviser Guds eksistens. Fordi man tydelig har kunnet se Guds egenskaper, kan ikke de som benekter sannheten om ham, legge fram noe gyldig forsvar for sitt standpunkt. Paulus sier videre at Guds egenskaper oppfattes jo gjennom det som er skapt. Det greske ordet som er gjengitt med «oppfattes», er beslektet med ordet for «sinn» (gresk: nous). Det er altså snakk om å forstå noe med sinnet. Som én oversettelse sier, er Guds egenskaper «synlige ... for fornuftens øye». Når man betrakter Guds skaperverk og mediterer over det, kan man oppdage mange av Skaperens egenskaper. En person som får slik innsikt og samtidig skaffer seg detaljert kunnskap om Skaperens tankegang og hensikt ved å studere Bibelen, kan bygge opp en sterk tro.

uforgjengelige: Se Ordforklaringer.

Derfor overga Gud dem til urenhet: Paulus kan ha hentydet til frafalne israelitter, som i flere hundre år ikke fulgte den sannheten de kjente om Gud og hans rettferdige påbud. De hadde «byttet ut Guds sannhet med løgn». (Ro 1:16, 21, 25, 28, 32) Gud hadde gitt israelittene konkrete advarsler mot avgudsdyrkelse og seksuell umoral (3Mo 18:5–23; 19:29; 5Mo 4:15–19; 5:8, 9; 31:16–18), men de hadde gjentatte ganger vendt seg til hedenske guder og gudinner som var avbilder av dyr og mennesker. (4Mo 25:1–3; 1Kg 11:5, 33; 12:26–28; 2Kg 10:28, 29; jevnfør Åp 2:14.) På grunn av det «overga Gud dem til urenhet», det vil si at han lot dem få holde på med sine urene handlinger. Paulus’ ord viser dessuten at også folk fra nasjonene burde ha forstått at det å tilbe dyr og mennesker var fullstendig ufornuftig og ville vekke Guds vrede. – Ro 1:22.

løgn: Sikter til avgudsdyrkelse. Ettersom avguder ikke er virkelige guder, er de en usannhet, en løgn. (Jer 10:14) Guds skaperverk viser at han eksisterer, men noen som «kjente Gud», undertrykte sannheten om ham. (Ro 1:18, 21, 25) De tjente ikke Gud i samsvar med sannheten om hans evige kraft og guddommelighet, men laget seg avguder og tilba dem. Denne løgnen i form av avgudsdyrkelse førte til alle slags skammelige handlinger. – Ro 1:18–31.

Amen: Eller: «La det skje; La det være slik.» Det greske ordet amẹn er en transkripsjon av et hebraisk ord som er avledet av rotordet ʼamạn, som betyr «å være trofast, pålitelig». (Se Ordforklaringer.) «Amen» ble sagt for å vise at man bekreftet en ed eller var enig i en bønn eller en uttalelse. De som skrev De kristne greske skrifter, brukte det ofte for å understreke sin overbevisning om at Gud fortjente å bli lovprist, slik Paulus gjør her. (Ro 16:27; Ef 3:21; 1Pe 4:11) I andre tilfeller blir ordet brukt for å framheve skribentens ønske om at mottakerne av brevet må få Guds velsignelse. (Ro 15:33; He 13:20, 21) Det blir også brukt for å vise at skribenten virkelig er enig i noe som er sagt. – Åp 1:7; 22:20.

naturlig seksuell omgang: Det greske ordet som er gjengitt med «naturlig» (fysikọs), sikter til det som er i harmoni med naturens orden, med den grunnleggende og fastsatte måten ting i naturen fungerer på. Dette og det forrige verset viser at homoseksuelle handlinger ikke er i samsvar med Guds hensikt med menneskene. (1Mo 1:27; se studienote til Ro 1:26.) Guds syn på homoseksuelle handlinger kommer tydelig til uttrykk i De hebraiske skrifter i 3Mo 18:22. Dette forbudet var en av de mange morallovene som ble gitt til nasjonen Israel. I nasjonene omkring Israel var det vanlig med homoseksuelle handlinger, incest, seksuell omgang med dyr og andre handlinger som var forbudt ifølge Moseloven. (3Mo 18:23–25) Det at Gud gjentar sin fordømmelse av homoseksuelle handlinger i De kristne greske skrifter, viser at han ikke har forandret syn på slike handlinger, uansett om det er jøder eller ikke-jøder som utfører dem. – 1Kt 6:9, 10.

skammelige seksuelle lyster: Det greske ordet pạthos sikter til sterkt begjær, eller ukontrollert lidenskap. Sammenhengen viser at det dreier seg om seksuelle lyster. Her blir disse lystene beskrevet som «skammelige» (gresk: atimịa, «vanære; skam»), ettersom de fører skam over, eller vanærer, en person.

den naturlige seksuelle omgang: Det greske ordet som er gjengitt med «naturlige» (fysikọs), sikter til det som er i harmoni med naturens orden, med den grunnleggende og fastsatte måten ting i naturen fungerer på. Til støtte for sitt resonnement her i Ro 1:26, 27 kan Paulus ha hentydet til ordene i skapelsesberetningen i 1Mo 1:27. Han bruker ikke de vanlige greske ordene for «mann» og «kvinne» her, men mer spesifikke ord, gjengitt med «mennene» og «kvinnene». Disse ordene blir også brukt i gjengivelsen av 1Mo 1:27 i Septuaginta og i sitater fra det verset i Mt 19:4 og Mr 10:6. Beretningen i 1. Mosebok sier at Gud velsignet de to første menneskene og ga dem i oppdrag å bli mange og ‘fylle jorden’. (1Mo 1:28) Homoseksuelle handlinger er i strid med naturen, ettersom slike handlinger ikke var en del av Skaperens opprinnelige ordning for menneskene og ikke kunne føre til at det ble født barn. Bibelen sammenligner homoseksuelle handlinger med den seksuelle omgangen som opprørske engler, som ble kjent som demoner, hadde med kvinner før vannflommen på Noahs tid. (1Mo 6:4; 19:4, 5; Jud 6, 7) Gud ser på slike handlinger som unaturlige. – Se studienote til Ro 1:27.

den naturlige seksuelle omgang: Det greske ordet som er gjengitt med «naturlige» (fysikọs), sikter til det som er i harmoni med naturens orden, med den grunnleggende og fastsatte måten ting i naturen fungerer på. Til støtte for sitt resonnement her i Ro 1:26, 27 kan Paulus ha hentydet til ordene i skapelsesberetningen i 1Mo 1:27. Han bruker ikke de vanlige greske ordene for «mann» og «kvinne» her, men mer spesifikke ord, gjengitt med «mennene» og «kvinnene». Disse ordene blir også brukt i gjengivelsen av 1Mo 1:27 i Septuaginta og i sitater fra det verset i Mt 19:4 og Mr 10:6. Beretningen i 1. Mosebok sier at Gud velsignet de to første menneskene og ga dem i oppdrag å bli mange og ‘fylle jorden’. (1Mo 1:28) Homoseksuelle handlinger er i strid med naturen, ettersom slike handlinger ikke var en del av Skaperens opprinnelige ordning for menneskene og ikke kunne føre til at det ble født barn. Bibelen sammenligner homoseksuelle handlinger med den seksuelle omgangen som opprørske engler, som ble kjent som demoner, hadde med kvinner før vannflommen på Noahs tid. (1Mo 6:4; 19:4, 5; Jud 6, 7) Gud ser på slike handlinger som unaturlige. – Se studienote til Ro 1:27.

naturlig seksuell omgang: Det greske ordet som er gjengitt med «naturlig» (fysikọs), sikter til det som er i harmoni med naturens orden, med den grunnleggende og fastsatte måten ting i naturen fungerer på. Dette og det forrige verset viser at homoseksuelle handlinger ikke er i samsvar med Guds hensikt med menneskene. (1Mo 1:27; se studienote til Ro 1:26.) Guds syn på homoseksuelle handlinger kommer tydelig til uttrykk i De hebraiske skrifter i 3Mo 18:22. Dette forbudet var en av de mange morallovene som ble gitt til nasjonen Israel. I nasjonene omkring Israel var det vanlig med homoseksuelle handlinger, incest, seksuell omgang med dyr og andre handlinger som var forbudt ifølge Moseloven. (3Mo 18:23–25) Det at Gud gjentar sin fordømmelse av homoseksuelle handlinger i De kristne greske skrifter, viser at han ikke har forandret syn på slike handlinger, uansett om det er jøder eller ikke-jøder som utfører dem. – 1Kt 6:9, 10.

gjorde det som er usømmelig: Eller: «begikk uanstendige (skamløse) handlinger». Det greske ordet betegner skammelig oppførsel.

den fulle straffen: Eller: «den fulle gjengjeldelsen». Det greske ordet sikter til det å få den lønnen man fortjener. Her blir det brukt i negativ betydning om en passende straff, eller en uønsket konsekvens. I 2Kt 6:13 blir det brukt om en positiv måte å gjøre gjengjeld på.

grådighet: Eller: «begjærlighet». Det greske ordet pleoneksịa betyr bokstavelig «det å ville ha mer» og betegner et umettelig begjær. Dette greske ordet er også brukt i Ef 4:19; 5:3, og etter at Paulus har nevnt «grådighet» i Kol 3:5, tilføyer han: «som er avgudsdyrkelse».

sprer sladder: Eller: «hvisker og tisker». Det greske ordet betegner en som har for vane å spre skadelig sladder, kanskje ved å gjengi ondsinnede rykter.

bryter avtaler: Eller: «er imot enhver avtale». Det greske ordet brukes ikke bare om en som bryter avtaler, men også om en som er upålitelig eller ikke holder løfter. Ifølge et oppslagsverk kan det også sikte til «en som er uvillig til å forhandle fram en løsning på et problem som involverer en annen part».

er uten naturlig hengivenhet: Dette uttrykket, som i noen oversettelser er gjengitt med «hjerteløse», er en oversettelse av det greske ordet ạstorgos, som består av prefikset a, som betyr «uten», og storgẹ, som betyr «naturlig hengivenhet». Dette ordet brukes for å beskrive mangelen på naturlig hengivenhet mellom familiemedlemmer, særlig den hengivenheten foreldre og barn føler overfor hverandre. Man kan ikke forvente at de som mangler naturlig hengivenhet overfor familiemedlemmer, skal ha et godt forhold til andre mennesker. I tråd med Paulus’ uttalelse har historieskrivere som levde i oldtidens gresk-romerske verden, fortalt om tilfeller der fedre forlot familien sin, der barn forsømte sine gamle foreldre, og der foreldre tok livet av uønskede barn, deriblant barn som var svake eller hadde misdannelser. Paulus brukte dette ordet her i Ro 1:31 for å beskrive hvor langt vekk mennesker har kommet fra sin opprinnelige, fullkomne tilstand. I 2Ti 3:3 brukte han det for å vise hvordan mennesker skulle oppføre seg i de kritiske siste dager.

Multimedia

Videointroduksjon til Romerne
Videointroduksjon til Romerne
Roma
Roma

Roma, som var hovedstaden i Romerriket, lå ved elven Tiber og ble bygd i et område med sju høyder. Etter hvert som Romerriket vokste, ble også byen større. I midten av det første århundre evt. kan det ha bodd rundt en million mennesker i Roma, deriblant mange jøder. De første kristne i Roma var sannsynligvis jøder og proselytter som hadde vært i Jerusalem under pinsehøytiden i år 33 og hadde hørt Peter og de andre disiplene forkynne. Disse nye disiplene tok det gode budskap med seg hjem da de dro tilbake til Roma. (Apg 2:10) I brevet til romerne, som Paulus skrev omkring år 56, sa han til disiplene der: «Det blir snakket om deres tro i hele verden.» (Ro 1:7, 8) Denne videoen viser hvordan leiegårder og andre byggverk i Roma kan ha sett ut på Paulus’ tid.

1. Via Appia

2. Circus Maximus

3. Palatinerhøyden og keiserens palass

4. Julius Cæsars tempel

5. Teatre

6. Pantheon

7. Elven Tiber

Synagoge i byen Ostia
Synagoge i byen Ostia

Det som er vist her, er et bilde av restene av en synagoge i Ostia, som var Romas havneby. Bygningen er riktignok blitt renovert og ombygd, men man mener at det opprinnelige byggverket ble oppført som en synagoge i siste halvdel av det første århundre evt. Det at det fantes en synagoge her, viser at det bodde jøder i nærheten av Roma i lang tid. Selv om keiser Claudius forviste jødene fra Roma omkring år 49–50, er det mulig at noen jødiske samfunn ble igjen i området. (Apg 18:1, 2) Etter at Claudius døde i år 54, var det mange jøder som dro tilbake til Roma. Da Paulus skrev sitt brev til de kristne i Roma, omkring år 56, besto menigheten av både jøder og ikke-jøder. Dette forklarer hvorfor Paulus tok opp spørsmål som berørte begge gruppene, for å hjelpe dem til å leve sammen i enhet. – Ro 1:15, 16.

1. Roma

2. Ostia