Matteus 1:1–25

1  Boken med den historiske beretningen om* Jesus Kristus, Davids sønn,+ Abrahams sønn:+   Abraham+ ble far til Isak;+Isak ble far til Jakob;+Jakob ble far til Juda+ og brødrene hans;+   Juda ble far til Peres og Serah+ med Tamar;+Peres ble far til Hesron;+Hesron ble far til Ram;+   Ram ble far til Amminạdab;Amminạdab ble far til Nahsjon;+Nahsjon ble far til Salmon;   Salmon ble far til Boas+ med Rahab;+Boas ble far til Obed+ med Rut;+Obed ble far til Isai;+   Isai ble far til David,+ kongen.+ David ble far til Salomo+ med Ụrias kone;*+   Salomo ble far til Rehạbeam;+Rehạbeam ble far til Ạbija;+Ạbija ble far til Asa;+   Asa ble far til Jehọsjafat;+Jehọsjafat ble far til Jehọram;+Jehọram ble far til Ussịa;+   Ussịa ble far til Jotam;+Jotam ble far til Akas;+Akas ble far til Hiskịa;+ 10  Hiskịa ble far til Manạsse;+Manạsse ble far til Amon;+Amon ble far til Josjịa;+ 11  Josjịa+ ble far til Jekọnja+ og brødrene hans på den tiden da folket ble bortført til Babylon.+ 12  Etter bortføringen til Babylon ble Jekọnja far til Sjeạltiel;Sjeạltiel ble far til Serubạbel;+ 13  Serubạbel ble far til Ạbiud;Ạbiud ble far til Ẹljakim;Ẹljakim ble far til Asor; 14  Asor ble far til Sadok;Sadok ble far til Akim;Akim ble far til Ẹliud; 15  Ẹliud ble far til Eleạsar;Eleạsar ble far til Mattan;Mattan ble far til Jakob; 16  Jakob ble far til Josef, Marias mann, og Maria ble mor til Jesus,+ som kalles Kristus.+ 17  Alle generasjonene var altså: fra Abraham til David 14 generasjoner; fra David til bortføringen til Babylon+ 14 generasjoner; fra bortføringen til Babylon og til Kristus 14 generasjoner. 18  Dette var omstendighetene i forbindelse med at Jesus Kristus ble født: Moren hans, Maria, var forlovet med Josef,+ men før de begynte å leve sammen som ektepar, viste det seg at hun var gravid ved hellig ånd.+ 19  Fordi mannen hennes, Josef, var rettferdig og ikke ønsket å føre offentlig skam over henne,* ville han skille seg fra henne* i hemmelighet.+ 20  Men etter at han hadde tenkt over dette, viste Jehovas engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn, ikke vær redd for å ta din kone Maria hjem til deg, for hun er blitt gravid ved hellig ånd.+ 21  Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus,+ for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»+ 22  Alt dette skjedde for at det Jehova hadde sagt gjennom sin profet, skulle bli oppfylt: 23  «Jomfruen skal bli gravid og føde en sønn, og han skal få navnet Immạnuel»,+ som betyr: «Gud er med oss.»+ 24  Josef våknet så opp av søvnen og gjorde som Jehovas engel hadde sagt til ham. Han tok sin kone hjem til seg. 25  Men han hadde ikke seksuell omgang med henne før hun hadde født en sønn.+ Og han ga ham navnet Jesus.+

Fotnoter

El.: «med slektshistorien (opprinnelsen; avstamningen) til».
El.: «med henne som hadde tilhørt Uria».
El.: «å stille henne offentlig til skue».
El.: «sende henne bort; sette henne fri».

Studienoter

Matteus: Det greske navnet som blir gjengitt med Matteus, er sannsynligvis en kortform av det hebraiske navnet som blir gjengitt med «Mattitja» (1Kr 15:18), som betyr «Jehovas gave».

Det gode budskap ifølge Matteus: Ingen av de fire evangelieskribentene oppgir seg selv som skribent, og tittelen var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. I noen håndskrifter til Matteus’ evangelium står tittelen Euaggẹlion Katạ Maththaion (Det gode budskap [eller: Evangeliet] ifølge Matteus), mens i andre brukes en kortere tittel, Katạ Maththaion (Ifølge Matteus). Man vet ikke nøyaktig når slike titler ble føyd til eller begynte å bli brukt. Noen mener at det skjedde på 100-tallet evt., for den lange tittelen er funnet i noen evangeliehåndskrifter som er datert til slutten av 100-tallet eller begynnelsen av 200-tallet. Noen bibelkommentatorer mener at de første ordene i Markus’ bok («Her begynner det gode budskap om Jesus Kristus, Guds Sønn») kan være grunnen til at betegnelsen «evangelium» (som betyr «godt budskap») begynte å bli brukt når man omtalte disse beretningene. Det er mulig at man begynte å bruke slike titler sammen med navnet på skribenten av praktiske grunner, for på den måten var det lett å skille bøkene fra hverandre.

Boken med den historiske beretningen: De ordene på gresk som Matteus innleder sin beretning med, Bịblos genẹseos (en form av gẹnesis), kan også oversettes med «opprinnelseshistorien» eller «slektshistorien». Det greske ordet gẹnesis betyr bokstavelig «opprinnelse; fødsel; avstamning». Dette greske ordet blir i Septuaginta brukt som en oversettelse av det hebraiske ordet toledhọth, som betyr omtrent det samme, og som vanligvis blir gjengitt med ‘historisk beretning’ i 1. Mosebok. – 1Mo 2:4; 5:1; 6:9; 10:1; 11:10, 27; 25:12, 19; 36:1, 9; 37:2.

den historiske beretningen om Jesus Kristus: Matteus følger slektslinjen gjennom Davids sønn Salomo. Lukas, derimot, følger slektslinjen gjennom Natan. (Mt 1:6, 7; Lu 3:31) Matteus viser at Jesus hadde den juridiske retten til Davids trone ved at han stammet fra Salomo gjennom Josef, som i juridisk forstand var Jesu far. Lukas følger tydeligvis Marias slektslinje og viser dermed at Jesus var en biologisk etterkommer av David.

Kristus: Denne tittelen kommer fra det greske ordet Khristọs og svarer til tittelen «Messias» (fra det hebraiske ordet Masjịach), som begge betyr «den salvede». I bibelsk tid ble herskere seremonielt salvet med olje.

Davids sønn: Uttrykket framhever at Jesus er arvingen til den pakten om Riket som skulle oppfylles på en i Davids slektslinje.

sønn: I dette slektsregistret kan ordet «sønn» sikte til en sønn, en sønnesønn eller en etterkommer.

Abrahams sønn: Matteus, som har sine jødiske lesere i tankene, begynner slektshistorien med å vise at Jesus stammer fra Abraham. Dette understreker at Jesus er det avkommet, den arvingen til Guds løfte til Abraham, som alle jordens nasjoner kan oppnå en velsignelse gjennom.

far: I uttrykket ble far til (bokst.: «avlet; frambrakte») kan «far» sikte til en far, en bestefar eller en forfader. – Mt 1:8, 11.

Tamar: Den første av fem kvinner som er nevnt i Messias’ slektsregister ifølge Matteus. De fire andre er Rahab og Rut, begge ikke-israelittiske kvinner (vers 5), Batseba, «Urias kone» (vers 6), og Maria (vers 16). Disse kvinnene er sannsynligvis tatt med i slektsregistret (som ellers bare oppgir navnene på menn) fordi det var noe spesielt med den måten hver av dem ble en av Jesu stammødre på.

David, kongen: Selv om flere konger er nevnt i dette slektsregistret, er det bare David som blir skilt ut med tittelen «konge». Israels kongelige dynasti ble omtalt som «Davids hus». (1Kg 12:19, 20) Ved å omtale Jesus som «Davids sønn» i vers 1 framhever Matteus temaet Riket, og han viser at Jesus er arvingen til det kongedømmet som det ble gitt løfte om i pakten med David. – 2Sa 7:11–16.

Urias kone: Det vil si Batseba, som var gift med hetitten Uria, en av Davids utenlandske krigere. – 2Sa 11:3; 23:8, 39.

Jehoram ble far til Ussia: «Far» blir her brukt i betydningen «forfader», noe som ikke er uvanlig i slektsregistrene. Som det framgår av 1Kr 3:11, 12, er tre onde konger (Akasja, Jehoasj og Amasja) i Davids slektslinje utelatt mellom Jehoram og Ussia (også kalt Asarja).

far: Her brukt i betydningen «bestefar», siden Josjia i virkeligheten var far til Jehojakim, som i sin tur var far til Jekonja, også kalt Jehojakin og Konja. – 2Kg 24:6; 1Kr 3:15–17; Est 2:6; Jer 22:24.

Sjealtiel ble far til Serubabel: Sjealtiel blir mange steder oppgitt som Serubabels far (Esr 3:2, 8; 5:2; Ne 12:1; Hag 1:1, 12, 14; 2:2, 23; Lu 3:27), men én gang står det at Sjealtiels bror Pedaja er faren. (1Kr 3:19) Sannsynligvis var Serubabel biologisk sønn av Pedaja, men juridisk sett ble han tydeligvis betraktet som sønn av Sjealtiel.

far: I uttrykket ble far til (bokst.: «avlet; frambrakte») kan «far» sikte til en far, en bestefar eller en forfader. – Mt 1:8, 11.

Kristus: Denne tittelen kommer fra det greske ordet Khristọs og svarer til tittelen «Messias» (fra det hebraiske ordet Masjịach), som begge betyr «den salvede». I bibelsk tid ble herskere seremonielt salvet med olje.

Josef: Matteus bruker ikke uttrykket «ble far til» (se studienote til Mt 1:2) om Josefs forhold til Jesus. Det står bare at Josef var Marias mann, og Maria ble mor til Jesus. Matteus’ slektsregister understreker altså at selv om Jesus ikke er biologisk sønn av Josef, er han Josefs adoptivsønn og derfor Davids juridiske arving. Lukas’ slektsregister framhever at Jesus gjennom sin mor, Maria, er Davids biologiske arving.

Kristus: Se studienote til Mt 1:1 og Ordforklaringer.

forlovet: Blant hebreerne var en forlovelse en bindende avtale. Et forlovet par ble betraktet som så godt som gift, men mannen og kvinnen begynte ikke å leve sammen som mann og kone før bryllupsseremonien var over.

ånd: Den første gangen det greske ordet pneuma er brukt i De kristne greske skrifter. Her sikter det til Guds virksomme kraft. – Se Ordforklaringer.

mannen hennes ... skille seg fra henne: Ettersom et forlovet par ble betraktet som gift, kunne Josef med rette bli omtalt som Marias mann og Maria som Josefs kone. (Mt 1:20) Det var nødvendig med skilsmisse for å heve en forlovelse.

Davids sønn: Uttrykket framhever at Jesus er arvingen til den pakten om Riket som skulle oppfylles på en i Davids slektslinje.

David, kongen: Selv om flere konger er nevnt i dette slektsregistret, er det bare David som blir skilt ut med tittelen «konge». Israels kongelige dynasti ble omtalt som «Davids hus». (1Kg 12:19, 20) Ved å omtale Jesus som «Davids sønn» i vers 1 framhever Matteus temaet Riket, og han viser at Jesus er arvingen til det kongedømmet som det ble gitt løfte om i pakten med David. – 2Sa 7:11–16.

forlovet: Blant hebreerne var en forlovelse en bindende avtale. Et forlovet par ble betraktet som så godt som gift, men mannen og kvinnen begynte ikke å leve sammen som mann og kone før bryllupsseremonien var over.

mannen hennes ... skille seg fra henne: Ettersom et forlovet par ble betraktet som gift, kunne Josef med rette bli omtalt som Marias mann og Maria som Josefs kone. (Mt 1:20) Det var nødvendig med skilsmisse for å heve en forlovelse.

far: I uttrykket ble far til (bokst.: «avlet; frambrakte») kan «far» sikte til en far, en bestefar eller en forfader. – Mt 1:8, 11.

viste: Eller: «se, da viste». Det greske ordet idou, som svarer til «se», brukes ofte for å rette oppmerksomheten mot det som kommer. Det oppmuntrer leseren til å se for seg det som skjer, eller merke seg en detalj i en beretning. Det brukes også for å framheve noe eller for å introdusere noe nytt eller overraskende. I De kristne greske skrifter brukes dette greske ordet flest ganger i Matteus og Lukas og i Åpenbaringen. Et tilsvarende uttrykk brukes ofte i De hebraiske skrifter.

Jehovas: Dette er det første av de 237 stedene i De kristne greske skrifter der Guds navn, Jehova, forekommer i hovedteksten i denne bibelutgaven. – Se Tillegg C.

Jehovas engel: Dette uttrykket står mange ganger i De hebraiske skrifter, første gang i 1Mo 16:7. Når det forekommer i tidlige avskrifter av Septuaginta, etterfølges det greske ordet ạggelos (engel; sendebud) av Guds navn skrevet med hebraiske bokstaver. Slik blir uttrykket håndtert i Sak 3:5, 6 i et Septuaginta-håndskrift som ble funnet i Nahal Hever i Israel, og som er datert til mellom 50 fvt. og 50 evt. (Se Tillegg C.) Flere bibeloversettelser beholder Guds navn i sin gjengivelse av «Jehovas engel» i dette verset. – Se Tillegg A5 og Tillegg C.

Davids sønn: Engelen kalte Josef «Davids sønn» for å forberede ham på det han nå skulle få høre, og for å minne ham om løftet i pakten med David. – Se studienoter til Mt 1:1, 6.

ta din kone Maria hjem til deg: Skikken blant jødene var at ekteskapet begynte da et par ble forlovet. Vielsen ble fullført ved at mannen tok bruden hjem til seg for at hun skulle bo der. Dette skjedde vanligvis på en fastsatt dag og var noe som ble feiret. På denne måten viste mannen offentlig at han tok kvinnen til kone. Slik ble ekteskapet gjort kjent, det ble bekreftet og registrert, og det var bindende. – 1Mo 24:67; se studienoter til Mt 1:​18, 19.

hun er blitt gravid: Eller: «det som er blitt unnfanget (bokst.: «avlet; frambrakt») i henne». Det samme greske verbet er oversatt med «ble mor til» i vers 16 og «ble far til» i versene 2–16. – Se studienote til Mt 1:2.

Jesus: Tilsvarer det hebraiske navnet Jesjua, eller Josva, en kortform av Jehosjua, som betyr «Jehova er frelse».

for at det Jehova hadde sagt gjennom sin profet, skulle bli oppfylt: Dette og lignende uttrykk forekommer mange ganger i Matteus’ evangelium, tydeligvis for å understreke overfor de jødiske leserne Jesu rolle som den lovte Messias. – Mt 2:15, 23; 4:14; 8:17; 12:17; 13:35; 21:4; 26:56; 27:9.

Jehova: Sitatet som følger rett etter, i vers 23, er hentet fra Jes 7:14, der det sies at Jehova er den som gir tegnet. (Se Tillegg C.) Dette er første gangen Matteus siterer fra De hebraiske skrifter.

Jomfruen: Matteus siterer her fra Septuaginta, som i Jes 7:14 bruker ordet parthẹnos, «en som aldri har hatt seksuell omgang», som en oversettelse av det hebraiske ordet ʽalmạh, et videre begrep som kan bety «jomfru» eller rett og slett «ung kvinne». Under inspirasjon bruker Matteus det greske ordet for «jomfru» om Jesu mor.

Immanuel: Et hebraisk navn som er brukt i Jes 7:14; 8:8, 10. Immanuel er et av de profetiske navnene (eller en av de profetiske titlene) som Messias skulle bli identifisert ved.

Jehovas engel: Dette uttrykket står mange ganger i De hebraiske skrifter, første gang i 1Mo 16:7. Når det forekommer i tidlige avskrifter av Septuaginta, etterfølges det greske ordet ạggelos (engel; sendebud) av Guds navn skrevet med hebraiske bokstaver. Slik blir uttrykket håndtert i Sak 3:5, 6 i et Septuaginta-håndskrift som ble funnet i Nahal Hever i Israel, og som er datert til mellom 50 fvt. og 50 evt. (Se Tillegg C.) Flere bibeloversettelser beholder Guds navn i sin gjengivelse av «Jehovas engel» i dette verset. – Se Tillegg A5 og Tillegg C.

Jehovas: Se studienote til Mt 1:20 og Tillegg C.

hadde ikke seksuell omgang med henne: Bokstavelig: «kjente henne ikke». På bibelgresk kan verbet «å kjenne» brukes som en eufemisme for seksuell omgang. Det samme gjelder det tilsvarende ordet på bibelhebraisk i 1Mo 4:1 og flere andre steder.

Multimedia

Videointroduksjon til Matteus
Videointroduksjon til Matteus
Noen viktige hendelser i Matteus
Noen viktige hendelser i Matteus

Hendelsene er nevnt i kronologisk rekkefølge der det er mulig

Kartet til hvert evangelium viser hvor forskjellige hendelser skjedde

1. Jesus blir født i Betlehem (Mt 2:1; Lu 2:4–6)

2. Jesus blir fristet av Satan i Judea-ødemarken (Mt 4:1–3; Mr 1:12, 13; Lu 4:1–4)

3. Jesus drar på sin første forkynnelsesreise i Galilea og har med seg sine fire første disipler; han begynner sannsynligvis i Kapernaum-området (Mt 4:23; Mr 1:38, 39; Lu 4:42, 43)

4. I nærheten av Kapernaum oppfordrer Jesus Matteus til å bli en disippel (Mt 9:9; Mr 2:14; Lu 5:27, 28)

5. Jesus holder Bergprekenen i det kuperte terrenget ved Kapernaum (Mt 5:1, 2; Lu 6:17, 20)

6. På østsiden av Galilea-sjøen møter Jesus to demonbesatte menn; demonene blir sendt inn i griser (Mt 8:28, 31, 32; Mr 5:1, 2, 11–13; Lu 8:26, 27, 32, 33)

7. Folk i Jesu hjemby, Nasaret, avviser ham (Mt 13:54–57; Mr 6:1–3)

8. Jesus drar ut på sin tredje forkynnelsesreise i Galilea, muligens fra området ved Nasaret (Mt 9:35, 37, 38; Mr 6:6, 7; Lu 9:1, 2)

9. Døperen Johannes blir drept, etter alt å dømme i Tiberias (Mt 14:10; Mr 6:27)

10. Etter å ha reist gjennom området omkring Tyrus og Sidon metter Jesus rundt 4000 menn på østsiden av Galilea-sjøen (Mt 15:29, 36–38; Mr 8:1, 2, 6, 9)

11. Jesus drar til Magadan-området; fariseerne og saddukeerne ber om å få se et tegn fra himmelen (Mt 15:39; 16:1, 2, 4; Mr 8:10–12)

12. I området ved Cæsarea Filippi sier Peter at Jesus er Kristus; Jesus lover Peter at han skal få nøklene til Riket (Mt 16:13–16, 19)

13. Jesu forvandling, sannsynligvis på en av Hermon-fjellets utløpere (Mt 17:1, 2; Mr 9:2, 3; Lu 9:28, 29)

14. Jesus forutsier igjen sin død og oppstandelse, sannsynligvis mens han er i Perea (Mt 20:17–19; Mr 10:32–34; Lu 18:31–33)

15. Jesus kommer til Betania; Maria heller olje over Jesu føtter (Mt 26:6, 7, 12, 13; Mr 14:3, 8, 9; Joh 12:1, 3, 7, 8)

16. På Oljeberget spør disiplene Jesus om tegnet på hans nærvær (Mt 24:3; Mr 13:3, 4; Lu 21:7)

17. Jesus innstifter Herrens kveldsmåltid i Jerusalem (Mt 26:26–28; Mr 14:22–24; Lu 22:19, 20)

18. Judas får dårlig samvittighet og henger seg; overprestene kjøper et jordstykke som etter hvert ble kalt Blodmarken (Akeldama) (Mt 27:3–8)

19. Jesus blir ført fram for Pilatus i stattholderens bolig (Mt 27:11–14; Mr 15:1, 2; Lu 23:1–3; Joh 18:33, 36, 37)

20. Jesus blir gravlagt (Mt 27:57–60; Mr 15:43–46; Lu 23:50, 52, 53; Joh 19:38, 40–42)

21. I Galilea gir Jesus befalingen om å gjøre disipler (Mt 28:16–20)

Et hus i det første århundre
Et hus i det første århundre

Byggemåten i Israel i det første århundre varierte etter husbyggerens økonomiske situasjon og hvilke materialer som var tilgjengelige. Mange små hus var bygd av soltørket leirstein eller av grovt tilhogde steiner. Innerveggene ble gjerne pusset. Gulvene var som oftest av hardtrampet jord, men noen var belagt med stein. Et jordtak hvilte på tykke trebjelker som ble holdt oppe av trestolper. På tvers av disse bjelkene var det plassert mindre trebjelker, som var dekket med grener og siv. Jordlaget på toppen ble stampet så hardt at taket ble noenlunde vanntett. De som bodde i huset, kunne komme opp på taket via en trapp eller, i fattigere hjem, via en utvendig stige. De fattige hadde få møbler.