Markus 12:1–44

12  Etter dette begynte han å tale til dem ved å bruke illustrasjoner: «En mann plantet en vingård.+ Han satte opp et gjerde rundt den, hogg ut en vinpresse og bygde et tårn.+ Så leide han den ut til noen vindyrkere og reiste utenlands.+  Da tiden var inne, sendte han en slave til vindyrkerne for å hente noe av avlingen fra vingården.  Men de tok slaven, banket ham opp og sendte ham tomhendt bort.  Så sendte han en annen slave til dem. Ham slo de i hodet, og de ydmyket ham.+  Da sendte han enda en slave, og ham drepte de. Han sendte også mange andre, og noen banket de opp, og noen drepte de.  Han hadde én igjen, en sønn som han elsket.+ Til slutt sendte han sønnen til dem, for han tenkte: ‘De vil ha respekt for sønnen min.’  Men vindyrkerne sa til hverandre: ‘Dette er arvingen.+ Kom, la oss drepe ham, så arven blir vår!’  Så tok de ham og drepte ham og kastet ham ut av vingården.+  Hva skal vingårdens eier gjøre? Han skal komme og drepe vindyrkerne og gi vingården til andre.+ 10  Har dere aldri lest dette skriftstedet: ‘Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesteinen.+ 11  Den er kommet fra Jehova, og den er praktfull* i våre øyne’?»+ 12  Da ville de gjerne arrestere ham, for de forsto at han tenkte på dem da han fortalte illustrasjonen. Men de var redde for folkemengden, så de lot ham være og gikk derfra.+ 13  Deretter sendte de noen fariseere og noen tilhengere av Herodes’ parti til ham for å prøve å få ham til å si noe som de kunne ta ham for.+ 14  Da de kom, sa de til ham: «Lærer, vi vet at du alltid snakker sant. Du går ikke inn for å bli godtatt av andre, og du er ikke opptatt av folks ytre, men du lærer andre Guds vei i samsvar med sannheten. Er det tillatt* å betale skatt til keiseren eller ikke? 15  Skal vi betale, eller skal vi ikke betale?» Men han merket hykleriet deres og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom hit med en denạr og la meg få se på den.» 16  De rakte ham en, og han sa til dem: «Hvem er det bilde av her, og hvem gjelder innskriften?» De svarte: «Keiseren.»+ 17  Jesus sa da: «Gi keiseren det keiseren har krav på,+ men gi Gud det Gud har krav på.»*+ Og de ble forbløffet over svaret hans. 18  Nå kom noen av saddukeerne, som ikke tror på oppstandelsen,+ og spurte ham:+ 19  «Lærer, Moses har skrevet at hvis en mann dør og etterlater seg en kone, men ingen barn, da skal hans bror gifte seg med enken og sørge for at broren får etterkommere.+ 20  Det var sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde barnløs. 21  Da giftet den andre seg med enken, men han døde også barnløs. Det samme skjedde med den tredje. 22  Ja, alle sju døde uten å ha fått barn. Sist av alle døde kvinnen. 23  Hvem av dem skal ha henne som kone i oppstandelsen? Alle sju har jo vært gift med henne.» 24  Jesus sa til dem: «Dere tar feil, for dere kjenner verken Skriftene eller Guds kraft.+ 25  For når de døde står opp, gifter ikke menn seg, og kvinner blir ikke giftet bort, men de er som engler i himmelen.+ 26  Men når det gjelder det at de døde blir oppreist – har dere ikke da lest i Moseboken, i beretningen om tornebusken, at Gud sa til Moses: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’?+ 27  Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende. Dere tar fullstendig feil.»+ 28  En av de skriftlærde som hadde kommet bort og hørt diskusjonen, skjønte at Jesus hadde svart dem på en god måte, og spurte ham: «Hvilket bud er det viktigste* av alle?»+ 29  Jesus svarte: «Det viktigste er: ‘Hør, Israel, Jehova vår Gud er én Jehova, 30  og du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke.’+ 31  Så kommer dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’+ Det finnes ikke noe annet bud som er viktigere enn disse.» 32  Den skriftlærde sa til ham: «Du svarte godt, Lærer. Det du sa, er sant: ‘Han er én, og det finnes ingen annen Gud enn ham.’+ 33  Og det å elske ham av hele sitt hjerte og av hele sin forstand og av hele sin styrke og det å elske sin neste som seg selv, det er mye mer verdt enn alle brennofre og slaktofre.»+ 34  Jesus hørte at mannen svarte klokt, og sa til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Etter dette turte ingen å spørre ham mer.+ 35  Mens Jesus underviste i templet, sa han: «Hvorfor sier de skriftlærde at Kristus er Davids sønn?+ 36  David selv sa ved den hellige ånd:+ ‘Jehova sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd til jeg legger dine fiender under dine føtter.»’+ 37  Når David selv kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn?»+ Den store folkemengden likte å høre på ham. 38  Han fortsatte å undervise og sa: «Pass dere for de skriftlærde! De liker å gå rundt i lange kjortler og å få spesielle hilsener på torgene.+ 39  De vil gjerne ha de fremste sitteplassene i synagogene og hedersplassene ved kveldsmåltidene.+ 40  De raner til seg det enkene eier,* og ber lange bønner for å bli sett av andre. Disse skal få en strengere dom.» 41  Han satte seg slik at han kunne se bidragsbøssene,+ og begynte å følge med på folk som la penger i dem. Og mange rike la i mange mynter.+ 42  Nå kom det en fattig enke og la i to småmynter som nesten ikke var verdt noen ting.+ 43  Da kalte han disiplene til seg og sa til dem: «Jeg sier dere i sannhet: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la penger i bidragsbøssene.+ 44  For alle disse ga av sin overflod, men hun ga i sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»+

Fotnoter

El.: «underfull».
El.: «riktig».
El.: «Betal tilbake til keiseren det som er keiserens, men til Gud det som er Guds.»
Bokst.: «første».
Bokst.: «De fortærer enkenes hus».

Studienoter

illustrasjoner: Eller: «lignelser». Det greske ordet parabolẹ, som bokstavelig betyr «det å stille ved siden av (sammen med)», kan sikte til en lignelse, et ordtak eller en illustrasjon. Jesus forklarte ofte noe ved å ‘stille det ved siden av’, eller sammenligne det med, noe annet. (Mr 4:30) Illustrasjonene hans var korte og besto ofte av en enkel, oppdiktet fortelling som fikk fram en åndelig sannhet eller en etisk lærdom.

tårn: Man brukte tårn for å holde oppsyn med vingårder og passe på at de fikk være i fred for tyver og dyr. – Jes 5:2.

leide han den ut: Dette var vanlig praksis i Israel i det første århundre. I dette tilfellet gjorde eieren mye forberedende arbeid, så han hadde all grunn til å forvente å få sin del av avkastningen.

illustrasjoner: Se studienote til Mt 13:3.

tårn: Se studienote til Mt 21:33.

leide han den ut: Se studienote til Mt 21:33.

hovedhjørnesteinen: Eller: «den viktigste steinen». Det hebraiske uttrykket i Sl 118:22 og det greske uttrykket som er brukt her, betyr bokstavelig «hjørnets hode». Det er riktignok forskjellige oppfatninger om hvordan dette skal forstås, men det ser ut til å sikte til den steinen som ble plassert øverst i hjørnet av to sammenstøtende murer, slik at de ble solid festet til hverandre. Jesus siterte denne profetien og anvendte den på seg selv som «hovedhjørnesteinen». Akkurat som den øverste steinen i en bygning har en fremtredende plass, er Jesus Kristus den betydningsfulle toppsteinen, eller sluttsteinen, i det åndelige tempel, det vil si den salvede kristne menighet.

dette skriftstedet: Entallsformen av det greske ordet grafẹ sikter her til en bestemt passasje i Skriften, nemlig Sl 118:22, 23.

hovedhjørnesteinen: Se studienote til Mt 21:42.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 118:22, 23 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

tilhengere av Herodes’ parti: Se Ordforklaringer.

skatt: Eller: «koppskatt», det vil si en skatt med samme beløp pr. person. En årlig skatt som sannsynligvis tilsvarte en denar, eller en dagslønn, og som romerne krevde inn av alle som var blitt registrert i en folketelling. – Lu 2:1–3.

keiseren: Det var Tiberius som var romersk keiser mens Jesus utførte sin tjeneste her på jorden, men betegnelsen ble ikke brukt bare om den regjerende keiseren. «Keiseren» kunne sikte til den romerske offentlige myndighet, staten, og dens utnevnte representanter, som Paulus kalte «myndighetene» og Peter kalte «kongen» og hans «stattholdere». – Ro 13:1–7; 1Pe 2:13–17; Tit 3:1; se Ordforklaringer.

denar: Denne romerske sølvmynten med keiserens innskrift var den mynten som romerne krevde inn i skatt av jødene. (Mr 12:14) På Jesu tid fikk en jordbruksarbeider vanligvis en denar for en arbeidsdag på tolv timer, og i De kristne greske skrifter blir denaren ofte brukt for å angi hva noe var verdt. (Mt 20:2; Mr 6:37; 14:5; Åp 6:6) Forskjellige kobbermynter og sølvmynter var i bruk i Israel. En type sølvmynt som var preget i Tyrus, ble brukt til tempelskatten. Men til å betale skatten til Roma brukte folk tydeligvis den sølvdenaren som det var bilde av keiseren på. – Se Ordforklaringer og Tillegg B14.

bilde ... innskriften: På denne tiden hadde forsiden av en vanlig denar et bilde av den romerske keiseren Tiberius (regjerte fra 14 til 37 evt.) med laurbærkrans på hodet. Den hadde også en innskrift på latin som lød: «Keiser Tiberius Augustus, sønn av den guddommelige Augustus.» – Se også Tillegg B14.

bilde ... innskriften: Se studienote til Mt 22:20.

det Gud har krav på: Dette innbefatter at man tilber og elsker Jehova av hele sitt hjerte, og at man er fullstendig lydig og lojal mot ham. – Mt 4:10; 22:37, 38; Apg 5:29; Ro 14:8.

det keiseren har krav på: Det Jesus svarer her (og i parallellberetningene i Mt 22:21 og Lu 20:25), er det eneste tilfellet som er nevnt i Bibelen der han omtaler den romerske keiseren. «Det keiseren har krav på», innbefatter betaling for de tjenestene som verdslige myndigheter yter. Det sikter også til at man skal vise slike myndigheter ære, og at man skal underordne seg dem i relativ forstand. – Ro 13:1–7.

det Gud har krav på: Se studienote til Mt 22:21.

saddukeerne: Dette er den eneste gangen saddukeerne er nevnt i Markus’ evangelium. (Se Ordforklaringer.) Navnet (gresk: saddoukaios) er sannsynligvis knyttet til Sadok (staves ofte Saddouk i Septuaginta), som ble øversteprest på Salomos tid. Etterkommerne hans tjente tydeligvis som prester i flere hundre år. – 1Kg 2:35.

oppstandelsen: Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «det å reise opp; det å stå opp». Ordet brukes cirka 40 ganger i De kristne greske skrifter i forbindelse med det å bli oppreist fra døden. (Mt 22:23, 31; Apg 4:2; 24:15; 1Kt 15:12, 13) Septuaginta bruker verbformen av anạstasis i Jes 26:19 som en oversettelse av det hebraiske verbet for «å leve» i formuleringen: «Dine døde skal leve.» – Se Ordforklaringer.

Da giftet den andre seg med enken: Blant hebreerne i gammel tid ble det forventet at hvis en mann døde uten å ha fått noen sønn, skulle broren hans gifte seg med enken for å få barn som kunne føre den avdødes slektslinje videre. (1Mo 38:8) Denne ordningen, som senere ble en del av Moseloven, ble kalt svogerekteskap (eller leviratekteskap). (5Mo 25:5, 6) Det at saddukeerne her omtalte skikken, viser at svogerekteskap ble praktisert på Jesu tid. Loven tillot en mann å nekte å inngå svogerekteskap, men hvis han gjorde det og dermed ikke ville «bevare sin brors slektslinje», førte han skam over seg selv. – 5Mo 25:7–10; Rut 4:7, 8.

Skriftene: Sikter ofte til de inspirerte hebraiske skrifter som et hele.

Skriftene: Se studienote til Mt 22:29.

men for de levende: Ifølge parallellberetningen i Lu 20:38 legger Jesus til: «For de er alle levende for ham [eller: «i hans øyne; sett fra hans synspunkt»].» Bibelen viser at levende mennesker som har vendt seg bort fra Gud, er døde i hans øyne. (Ef 2:1; 1Ti 5:6) I tråd med dette kan det sies om godkjente tjenere for Gud som dør, at de fremdeles er levende i hans øyne, fordi det er så sikkert at han kommer til å oppfylle sitt løfte om å gi dem en oppstandelse. – Ro 4:16, 17.

i Moseboken: Saddukeerne godtok bare Moses’ skrifter som inspirerte. De hadde innvendinger mot det Jesus sa om oppstandelsen, for de mente tydeligvis at det ikke fantes noe grunnlag for en slik lære i Mosebøkene. Jesus kunne ha sitert mange skriftsteder, for eksempel Jes 26:19, Da 12:13 og Ho 13:14, for å vise at de døde skal få en oppstandelse. Men siden Jesus visste hvilke skrifter saddukeerne godtok, underbygde han sitt poeng ved å bruke noe Jehova hadde sagt til Moses. – 2Mo 3:2, 6.

at Gud sa til Moses: Jesus sikter her til en samtale mellom Moses og Jehova som fant sted omkring 1514 fvt. (2Mo 3:2, 6) På det tidspunktet hadde Abraham vært død i 329 år, Isak i 224 år og Jakob i 197 år. Jehova sa likevel ikke: ‘Jeg var deres Gud.’ Han sa: ‘Jeg er deres Gud.’ – Se studienote til Mr 12:27.

men for de levende: Ifølge parallellberetningen i Lu 20:38 legger Jesus til: «For de er alle levende for ham [eller: «i hans øyne; sett fra hans synspunkt»].» Bibelen viser at levende mennesker som har vendt seg bort fra Gud, er døde i hans øyne. (Ef 2:1; 1Ti 5:6) I tråd med dette kan det sies om godkjente tjenere for Gud som dør, at de fremdeles er levende i hans øyne, fordi det er så sikkert at han kommer til å oppfylle sitt løfte om å gi dem en oppstandelse. – Ro 4:16, 17.

Jehova ... Jehova: I dette sitatet fra 5Mo 6:4 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), to ganger i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

hele din sjel: Eller: «hele deg». – Se Ordforklaringer.

sinn: Det vil si forstanden, intellektet. En person må bruke sine mentale evner til å lære Gud å kjenne og vokse i kjærlighet til ham. (Joh 17:3, fotn.; Ro 12:1) I dette sitatet fra 5Mo 6:5 bruker den hebraiske grunnteksten de tre ordene ‘hjerte, sjel og styrke’. Men på gresk i Matteus’ beretning brukes ordet for «sinn» i stedet for «styrke». Det kan være flere grunner til at det blir brukt forskjellige betegnelser. Én grunn kan ha sammenheng med at man på fortidens hebraisk ikke hadde et eget ord for «sinn», men at det hebraiske ordet for «hjerte» ofte rommet dette begrepet også. Når ordet «hjerte» brukes i symbolsk betydning, sikter det til hele det indre menneske og innbefatter et menneskes tenkemåte, følelser, holdninger og motivasjon. (5Mo 29:4; Sl 26:2; 64:6; se studienote til hjerte i dette verset.) Derfor blir ordet «hjerte» i den hebraiske teksten ofte oversatt med det greske ordet for «sinn» i Septuaginta. (1Mo 8:21; 17:17; Ord 2:10; Jes 14:13) En annen grunn til at Matteus brukte det greske ordet for «sinn» i stedet for «styrke» da han siterte 5Mo 6:5, kan være at det hebraiske ordet som er oversatt med «styrke» (eller: «virkekraft; kapasitet», fotn.), kan sikte både til fysisk styrke og til mentale og intellektuelle evner. Uansett hva grunnen er, kan det at de hebraiske og greske ordene overlapper hverandre i betydning, kanskje forklare hvorfor evangelieskribentene ikke brukte nøyaktig samme ordlyd når de siterte fra 5. Mosebok. – Se studienoter til Mr 12:30; Lu 10:27.

hjerte ... sjel ... styrke ... sinn: En mann som var kyndig i Loven, siterer her 5Mo 6:5, der den hebraiske grunnteksten bruker tre ord – hjerte, sjel og styrke. Men ifølge Lukas’ beretning, som er skrevet på gresk, bruker mannen de fire begrepene hjerte, sjel, styrke og sinn. Mannens svar viser at man åpenbart oppfattet det slik på Jesu tid at disse fire begrepene på gresk var innbefattet i de tre hebraiske ordene i det opprinnelige sitatet. – Les en mer detaljert redegjørelse for dette i studienote til Mr 12:30.

Jehova: I dette sitatet fra 5Mo 6:5 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

hjerte: Når ordet brukes i symbolsk betydning, sikter det generelt sett til hele det indre menneske. Men når det nevnes sammen med «sjel» og «sinn», får det tydeligvis en snevrere betydning. Det sikter da hovedsakelig til et menneskes ønsker, følelser og stemninger. De fire ordene som er brukt (hjerte, sjel, sinn og styrke), har ikke klart atskilte betydninger her, men de overlapper hverandre i betydning og understreker så sterkt som overhodet mulig at vi må elske Gud helt og fullstendig. – Se studienoter til sinn og styrke i dette verset.

hele din sjel: Se studienote til Mt 22:37.

sinn: Det vil si forstanden, intellektet. En person må bruke sine mentale evner til å lære Gud å kjenne og vokse i kjærlighet til ham. (Joh 17:3, fotn.; Ro 12:1) I dette sitatet fra 5Mo 6:5 bruker den hebraiske grunnteksten de tre ordene ‘hjerte, sjel og styrke’. Men i Markus’ beretning, som er skrevet på gresk, brukes fire begreper, nemlig hjerte, sjel, sinn og styrke. Det kan være flere grunner til at det blir brukt forskjellige betegnelser. Ordet «sinn» kan ha blitt føyd til for å få fram en mer fullstendig betydning av de hebraiske ordene, som overlapper hverandre i innhold. På fortidens hebraisk hadde man ikke et eget ord for «sinn», men det hebraiske ordet for «hjerte» rommet ofte dette begrepet også. Når ordet «hjerte» brukes i symbolsk betydning, sikter det til hele det indre menneske og innbefatter et menneskes tenkemåte, følelser, holdninger og motivasjon. (5Mo 29:4; Sl 26:2; 64:6; se studienoten til hjerte i dette verset.) Derfor blir ordet «hjerte» i den hebraiske teksten ofte oversatt med det greske ordet for «sinn» i Septuaginta. (1Mo 8:21; 17:17; Ord 2:10; Jes 14:13) Det at Markus bruker ordet sinn, kan også tyde på at betydningen av det hebraiske ordet for «styrke» og det greske ordet for «sinn» til en viss grad går over i hverandre. (Jevnfør Mt 22:37, der ordet «sinn» er brukt i stedet for «styrke».) Det at ordene overlapper hverandre i betydning, kan forklare hvorfor ordet «forstand» brukes i den skriftlærdes svar til Jesus. (Mr 12:33) Det kan også være forklaringen på at evangelieskribentene ikke brukte akkurat de ordene som står i 5Mo 6:5, når de siterte den passasjen. – Se studienoten til styrke i dette verset og studienoter til Mt 22:37; Lu 10:27.

styrke: Som nevnt i studienoten til sinn bruker den hebraiske grunnteksten de tre ordene ‘hjerte, sjel og styrke’ i dette sitatet fra 5Mo 6:5. Det hebraiske ordet som er oversatt med «styrke» (eller: «virkekraft; kapasitet», fotn.), kan sikte både til fysisk styrke og til mentale og intellektuelle evner. Dette kan være enda en grunn til at begrepet «sinn» er tatt med når dette skriftstedet blir sitert i De kristne greske skrifter. Det kan også forklare hvorfor Mt 22:37 bruker «sinn» i stedet for «styrke» i dette sitatet. Uansett brukte en skriftlærd (ifølge Lukas’ beretning [10:27], skrevet på gresk) de fire ordene hjerte, sjel, styrke og sinn da han siterte det samme hebraiske verset. Dette viser at man åpenbart oppfattet det slik på Jesu tid at alle de fire begrepene på gresk var innbefattet i de tre hebraiske ordene i det opprinnelige sitatet.

din neste: Eller: «ditt medmenneske». Dette greske ordet betyr bokstavelig «den nære», men kan omfatte mer enn bare dem som bor i nærheten. Det kan sikte til hvem som helst som man har noe å gjøre med. – Lu 10:29–37; Ro 13:8–10; se studienote til Mt 5:43.

din neste: Se studienote til Mt 22:39.

brennofre: Bokstavelig: «helbrennofre». Det greske ordet holokautoma (fra ordet họlos, som betyr «hel», og kaio, som betyr «å brenne») står bare tre ganger i De kristne greske skrifter, her og i He 10:6, 8. I Septuaginta brukes dette ordet som en oversettelse av et hebraisk ord som ble brukt om ofre som ble fullstendig brent opp og i sin helhet båret fram for Gud. Den som kom med offeret, skulle ikke spise noen del av dyret. Det greske ordet forekommer i Septuaginta i 1Sa 15:22 og Ho 6:6, som den skriftlærde kanskje hadde i tankene da han snakket med Jesus. (Mr 12:32) Som et billedlig «brennoffer» ga Jesus seg selv helt og fullt.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 110:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

torgene: Eller: «forsamlingsplassene». Det greske ordet agorạ brukes her om en åpen plass som tjente som senter for kjøp og salg og som offentlig samlingssted i byer i oldtidens Midtøsten og i den greske og den romerske verden.

fremste sitteplassene: Eller: «beste sitteplassene». Det ser ut til at synagogeforstanderne og viktige gjester satt i nærheten av skriftrullene foran i synagogen, slik at hele menigheten kunne se dem. Disse hedersplassene var sannsynligvis reservert for slike fremtredende personer.

fremste sitteplassene: Se studienote til Mt 23:6.

sammen med de hellige bidragene: Dette kan sikte til det stedet i templet der de «bidragsbøssene» som er nevnt i Joh 8:20, sto. De sto tydeligvis i det området som ble kalt kvinnenes forgård, der det i alt fantes 13 bidragsbøsser. (Se Tillegg B11.) Man mener at det i templet også fantes et større skattkammer, dit pengene fra bidragsbøssene ble ført.

bidragsbøssene: Gamle jødiske kilder forteller at disse bidragsbøssene hadde form som trompeter, eller horn, tydeligvis med en liten åpning på toppen. Disse bidragsbøssene, som også er nevnt i Joh 8:20, og som folk la bidrag til forskjellige formål i, sto tydeligvis i det området som ble kalt kvinnenes forgård. (Se studienote til Mt 27:6 og Tillegg B11.) Ifølge rabbinske kilder sto det 13 bidragsbøsser langs muren i denne forgården. Man mener at det i templet også fantes et større skattkammer, dit pengene fra bidragsbøssene ble ført.

penger: Bokstavelig: «kobber», det vil si kobberpenger, eller kobbermynter. Det greske ordet ble brukt som en generell betegnelse for penger. – Se Tillegg B14.

to småmynter: Bokstavelig: «to lepta», flertallsformen av det greske ordet leptọn, som betyr noe lite og tynt. En lepton var en mynt som tilsvarte 1/128 av en denar, og var tydeligvis den minste kobber- eller bronsemynten som ble brukt i Israel. – Se Ordforklaringer: «Lepton» og Tillegg B14.

som nesten ikke var verdt noen ting: Bokstavelig: «som er en kvadrans». Det greske ordet kodrạntes (fra det latinske ordet quadrans) sikter til en romersk kobber- eller bronsemynt som tilsvarte 1/64 av en denar. Markus bruker her romerske penger for å forklare verdien av mynter som jødene pleide å bruke. – Se Tillegg B14.

Multimedia

Vinpresse
Vinpresse

I Israel ble druene høstet i august eller september, avhengig av druesorten og klimaet i området. De ble som regel lagt i karlignende fordypninger som var hogd ut i kalksteinsgrunn. Druene ble så knust, vanligvis ved at noen menn tråkket på dem med bare føtter, og det var vanlig å synge mens man tråkket vinpressen. – Jes 16:10; Jer 25:30; 48:33.

1. Nyplukkede druer

2. Vinpresse

3. Avløpsrenne

4. Nedre oppsamlingskum

5. Vinkrukker

Keiser Tiberius
Keiser Tiberius

Tiberius ble født i år 42 fvt. I år 14 evt. ble han Romerrikets andre keiser, og han levde til mars i år 37 evt. Tiberius var keiser under hele Jesu tjeneste, så det var han som var keiser da Jesus sa dette om den mynten som skatten ble betalt med: «Gi keiseren det keiseren har krav på.» – Mr 12:14–17; Mt 22:17–21; Lu 20:22–25.

Torget
Torget

Noen torg, lik det som vises på tegningen, lå langs en vei. Selgerne satte gjerne ut så mange varer i veien at det hindret trafikken. Her kunne de lokale innbyggerne kjøpe vanlige husholdningsartikler, leirvarer og dyre glassvarer og dessuten ferske matvarer. Siden man ikke hadde mulighet til å kjøle ned varer, måtte folk gå på torget hver dag for å handle. Her kunne man få høre nyheter gjennom handelsmenn eller andre besøkende, barn lekte her, og arbeidsledige kunne vente på å bli innleid. Jesus helbredet syke på torgene, og Paulus forkynte der. (Apg 17:17) De stolte skriftlærde og fariseerne på sin side elsket å bli lagt merke til og få spesielle hilsener på torgene.

De fremste sitteplassene i synagogen
De fremste sitteplassene i synagogen

Det som er vist i denne animasjonsfilmen, er delvis basert på ruinene av en synagoge fra det første århundre som er funnet i Gamala, en by som lå omkring 10 km nordøst for Galilea-sjøen. Det finnes ingen synagoger fra det første århundre som er fullstendig bevart, så man vet ikke nøyaktig hvordan de så ut. Animasjonen viser noe av det som sannsynligvis fantes i mange synagoger på den tiden.

1. De fremste, eller beste, sitteplassene i synagogen kan ha befunnet seg på eller i nærheten av den forhøyningen der taleren sto.

2. Den forhøyningen en lærer sto på når han leste høyt fra Loven. Hvor forhøyningen var plassert, kan ha variert fra synagoge til synagoge.

3. Sitteplassene langs veggen kan ha vært forbeholdt personer med en viss status i samfunnet. Andre satt kanskje på matter på gulvet. Synagogen i Gamala ser ut til å ha hatt fire rekker med sitteplasser.

4. En ark, eller kiste, der det ble oppbevart hellige bokruller, kan ha vært plassert ved bakveggen.

Fordelingen av sitteplasser i synagogen utgjorde en stadig påminnelse for dem som var til stede, om at noen hadde høyere status enn andre, et emne Jesu disipler ofte diskuterte. – Mt 18:1–4; 20:20, 21; Mr 9:33, 34; Lu 9:46–48.

Hedersplasser ved kveldsmåltider
Hedersplasser ved kveldsmåltider

I det første århundre var det vanlig å ligge til bords ved måltider. Man hvilte venstre albue på en pute og spiste med høyre hånd. I en typisk spisestue i gresk-romersk tid sto det tre divaner rundt et lavt spisebord. Romerne kalte denne typen spisestue for triclinium (det latinske ordet kommer fra et gresk ord som betyr «rom med tre divaner»). Tradisjonelt var det plass til ni personer med denne møbleringen, tre på hver divan, men det ble etter hvert vanlig å bruke lengre divaner, slik at det var plass til enda flere. Hver plass i spisestuen var tradisjonelt knyttet til forskjellig grad av ære. Én divan hadde den nederste, minst ærefulle plassen (A), én hadde den mellomste plassen (B), og én hadde den øverste plassen (C). Hvor på divanen man lå, indikerte også noe om viktighet. Når man lå til bords, ble man ansett for å ha høyere rang enn den som lå til høyre, og lavere rang enn den som lå til venstre. Ved en formell festmiddag lå verten vanligvis på den første plassen (1) på den nederste divanen. Hedersplassen var den tredje plassen (2) på den mellomste divanen. Man vet ikke i hvilken grad jødene tok etter denne skikken, men det ser ut til at Jesus hentydet til den da han underviste disiplene sine om behovet for ydmykhet.

Bidragsbøssene og enken
Bidragsbøssene og enken

I det templet som ble bygd av Herodes, fantes det ifølge rabbinske kilder 13 bidragsbøsser, kalt sjofar-bøsser. Det hebraiske ordet sjofạr betyr «værhorn», noe som tyder på at i hvert fall en del av bøssen kan ha vært formet som et horn, eller en trompet. Da Jesus fordømte dem som i billedlig forstand blåste i trompet når de ga gaver til de fattige, kan det ha fått tilhørerne til å tenke på den lyden som mynter laget når de ble sluppet ned i disse trompetformede bidragsbøssene. (Mt 6:2) De to små myntene som enken ga som bidrag, laget kanskje ikke så mye lyd når hun slapp dem ned i bøssen, men Jesus viste at både enken og bidraget hennes var verdifulle for Jehova.