Lukas 9:1–62

9  Så kalte han de tolv sammen og ga dem myndighet over alle demonene+ og makt til å helbrede sykdommer.+  Han sendte dem ut for å forkynne om Guds rike og for å helbrede,  og han sa til dem: «Dere skal ikke ta med dere noe på reisen, verken stav eller matpose eller brød eller penger og heller ikke et ekstra klesplagg.+  Når dere kommer inn i et hjem, så bli der til dere drar videre.+  Og hvis noen ikke tar imot dere, skal dere gå ut av den byen og riste støvet av føttene deres for å vise at de er blitt advart.»+  Så dro de av sted og gikk gjennom området fra landsby til landsby, og de forkynte det gode budskap og helbredet folk overalt.+  Nå hørte Herodes, landsdelsherskeren, om alt det som skjedde, og han visste ikke hva han skulle tro. For noen sa at Johannes var blitt oppreist fra døden,+  andre at Elịa hadde vist seg, og andre igjen at en av fortidens profeter var oppstått.+  Herodes sa: «Johannes har jeg halshogd.+ Hvem er da denne mannen som jeg hører alt dette om?» Og han ville gjerne treffe ham.+ 10  Da apostlene kom tilbake, fortalte de Jesus om alt det de hadde gjort.+ Så tok han dem med seg og trakk seg tilbake til en by som heter Betsaida, der de kunne være alene.+ 11  Men da folkemengden fikk vite det, fulgte de etter ham. Og han tok vennlig imot dem og begynte å fortelle dem om Guds rike, og han helbredet dem som var syke.+ 12  Mot slutten av dagen kom de tolv til ham og sa: «Send folkemengden bort, så de kan dra til landsbyene og landsbygda i området omkring og få seg mat og et sted å overnatte, for her er vi på et øde sted.»+ 13  Men han sa til dem: «Dere kan gi dem noe å spise.»+ De svarte: «Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker, hvis vi da ikke selv skal gå og kjøpe mat til alle disse menneskene.» 14  Det var faktisk omkring 5000 menn der. Da sa han til disiplene: «Be dem sette seg ned i grupper på cirka 50.» 15  De gjorde som han sa, og fikk alle til å sette seg ned. 16  Han tok nå de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba en bønn.* Så brøt han dem i biter og begynte å gi dem til disiplene for at de skulle dele dem ut til folkemengden. 17  Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet man opp de stykkene som var blitt til overs, og fylte tolv kurver.+ 18  Senere, mens han var alene og ba, kom disiplene til ham.* Han spurte dem: «Hvem sier folk at jeg er?»+ 19  De svarte: «Døperen Johannes, men noen sier Elịa, og andre sier at en av fortidens profeter er oppstått fra døden.»+ 20  Da sa han til dem: «Men dere, hvem sier dere at jeg er?» Peter svarte: «Guds Kristus.»+ 21  Han ga dem streng beskjed om at de ikke skulle si dette til noen,+ 22  og han sa: «Menneskesønnen må gjennomgå mange lidelser og skal bli forkastet av de eldste og overprestene og de skriftlærde. Han skal bli drept,+ og på den tredje dagen skal han bli oppreist.»+ 23  Så sa han til alle: «Hvis noen vil følge etter meg, må han si nei til seg selv+ og ta opp sin torturpæl hver dag og fortsette å følge meg.+ 24  For den som vil redde sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, skal redde det.+ 25  Hvilken nytte vil et menneske ha av å vinne hele verden hvis han mister seg selv eller går til grunne?+ 26  For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars* og de hellige englenes herlighet.+ 27  Men jeg sier dere i sannhet: Noen av dem som står her, skal slett ikke dø før de ser Guds rike.»+ 28  Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp på fjellet for å be.+ 29  Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne hans ble skinnende hvite.* 30  Plutselig var det to menn som sto og snakket med ham – det var Moses og Elịa. 31  De viste seg med herlighet og begynte å snakke om at han snart skulle gå bort, noe som skulle skje* i Jerusalem.+ 32  Peter og de som var med ham, hadde sovnet, men da de våknet, så de hans herlighet+ og de to mennene som sto sammen med ham. 33  Da de to mennene skulle til å forlate Jesus, sa Peter til ham: «Lærer, det er godt for oss å være her. Så la oss sette opp tre telt, ett til deg, ett til Moses og ett til Elịa.» Han visste ikke hva han sa. 34  Mens han sa dette, dannet det seg en sky, og den begynte å dekke dem.+ Da de kom inn i skyen, ble de redde. 35  Så hørtes det en røst+ fra skyen som sa: «Dette er min Sønn, den som jeg har utvalgt.+ Hør på ham!»+ 36  Da de hørte røsten, så de at Jesus var alene. De fortalte ikke noen om det de hadde sett, men holdt det for seg selv en tid.+ 37  Dagen etter gikk de ned fra fjellet, og en stor folkemengde kom imot ham.+ 38  En mann i folkemengden ropte: «Lærer, vær så snill og hjelp* sønnen min, mitt eneste barn.+ 39  En ånd griper tak i ham, og plutselig skriker han, og den gir ham krampetrekninger så det kommer fråde fra munnen hans. Og når den har mishandlet ham, er det bare så vidt den forlater ham.+ 40  Jeg ba disiplene dine om å drive den ut, men de klarte det ikke.» 41  Det fikk Jesus til å si: «Du vrange* generasjon uten tro,+ hvor lenge må jeg bli hos dere og holde ut med dere? Kom hit med sønnen din.»+ 42  Da gutten nærmet seg, kastet demonen ham i bakken og ga ham voldsomme krampetrekninger. Men Jesus snakket strengt til den urene ånden og helbredet gutten og overlot ham så til faren. 43  Og de ble alle svært forundret over Guds store makt.+ Mens alle undret seg over alt det han gjorde, sa han til disiplene: 44  «Hør godt etter og husk det jeg sier: Menneskesønnen skal bli forrådt og overgitt til sine fiender.»*+ 45  Men de skjønte ikke hva han mente. Nei, det var skjult for dem så de ikke kunne forstå det, og de var redde for å spørre ham om det han hadde sagt. 46  Da begynte de å diskutere hvem av dem som var den største.+ 47  Jesus, som visste hvordan de tenkte i hjertet, tok et lite barn, stilte det ved siden av seg 48  og sa til dem: «Den som tar imot dette lille barnet for min skyld,* tar også imot meg. Og den som tar imot meg, tar også imot ham som har sendt meg.+ For den som oppfører seg som en av de mindre blant dere, han er stor.»+ 49  Da sa Johannes: «Lærer, vi så en som drev ut demoner ved å bruke ditt navn, og vi prøvde å hindre ham, siden han ikke er en av oss.»*+ 50  Men Jesus sa til ham: «Ikke prøv å hindre ham, for den som ikke er imot dere, er for dere.» 51  Da det nærmet seg den tiden* da han skulle bli tatt opp til himmelen,+ var han fast bestemt på* å dra til Jerusalem.+ 52  Han sendte så noen i forveien for seg. Og de dro av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å gjøre forberedelser for ham. 53  Men fordi han hadde bestemt seg for å gå til Jerusalem, tok de ikke imot ham der.+ 54  Da disiplene Jakob og Johannes+ så dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal si at ild skal komme ned fra himmelen og tilintetgjøre dem?»+ 55  Men han snudde seg og irettesatte* dem. 56  Så dro de til en annen landsby. 57  Mens de gikk på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg uansett hvor du går.»+ 58  Men Jesus sa til ham: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted der han kan hvile sitt hode.»+ 59  Så sa han til en annen: «Følg meg.»* Mannen svarte: «Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave faren min.»+ 60  Men han sa til ham: «La de døde+ begrave sine døde, men gå du og forkynn Guds rike vidt og bredt.»+ 61  Og en annen igjen sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme.»* 62  Jesus svarte ham: «Ingen som har lagt hånden på en plog og ser seg tilbake,+ er kvalifisert for Guds rike.»+

Fotnoter

Bokst.: «velsignet dem».
El. muligens: «var disiplene sammen med ham».
Bokst.: «Farens».
El.: «like lyse som et lyn».
Bokst.: «om hans bortgang, som han skulle fullføre».
Bokst.: «se på».
El.: «fordervede».
El.: «skal bli overgitt i menneskers hender».
El.: «i mitt navn».
El.: «ikke er i følge med oss; ikke er en etterfølger sammen med oss».
Bokst.: «Da dagene var i ferd med å utløpe (bli fullendt; bli oppfylt)».
Bokst.: «vendte han sitt ansikt mot».
El.: «refset».
El.: «Bli min etterfølger.»
El.: «dem som er i mitt hus».

Studienoter

sandaler: Dette ser ut til å sikte til et ekstra par, for Jesus sa at de ikke skulle ta med seg sandaler. Det var vanlig å ta med seg ekstra sandaler på en lang reise, siden sålene på ett par kunne bli utslitt eller remmene kunne ryke. Da Jesus ga lignende instrukser ved en tidligere anledning, sa han at disiplene skulle «ha [eller: «binde»] på seg» de sandalene de hadde fra før. (Mr 6:8, 9) Og som det framgår av Mt 10:9, 10, ga han dem beskjed om at de ikke skulle ‘skaffe seg’ sandaler, det vil si ikke få tak i noen i tillegg til dem de allerede hadde på seg.

Dere skal ikke ta med dere noe på reisen: Da Jesus sendte ut apostlene på en forkynnelsesreise for at de skulle «forkynne om Guds rike» (Lu 9:2), ga han dem instrukser om hvordan de skulle utføre dette svært viktige arbeidet. Disse instruksene er tatt med i alle de tre synoptiske evangeliene. (Mt 10:8–10; Mr 6:8, 9; Lu 9:3) Selv om det er enkelte forskjeller i ordlyden, går instruksene i alle evangeliene ut på at apostlene ikke skulle la seg distrahere ved å ta med seg noe ekstra, siden Jehova ville sørge for dem. Alle de tre beretningene sier at apostlene ikke skulle ‘skaffe seg’ (eller: «ta med seg») et ekstra klesplagg, det vil si et klesplagg i tillegg til det de hadde på seg. Det ser ut til at det var vanlig blant hebreerne å ha med seg en stav når de var ute på en reise (1Mo 32:10), og Mr 6:8 sier: «Han påla dem at de ikke skulle ta med seg noe annet på reisen enn en stav.» Instruksen her i Lu 9:3 («Dere skal ikke ta med dere noe ..., verken stav») behøver ikke å bety at de skulle gå uten en stav, men at de ikke skulle skaffe seg eller ta med seg en stav i tillegg til den de hadde. Jesus sa altså at disiplene skulle reise med lite bagasje og ikke ta med seg ekstra utstyr som ville komplisere reisen, siden Jehova ville sørge for dem underveis. – Se studienote til Lu 10:4, der Jesus gir lignende instrukser til de 70 disiplene som ble sendt ut ved en annen anledning.

penger: Bokstavelig: «sølv», det vil si sølv brukt som penger.

bli der til dere drar videre: Jesus ga disiplene beskjed om at når de kom til en by, skulle de bli i et hjem der de ble vist gjestfrihet, og ikke «hele tiden flytte fra hus til hus». (Lu 10:1–7) Ved at de ikke prøvde å finne fram til en annen huseier som kunne tilby dem større komfort, bedre mat eller flere materielle ting, viste de at slike faktorer var mindre viktige. Det som var viktig, var det oppdraget de hadde fått om å forkynne.

riste støvet av føttene deres: Når gudfryktige jøder hadde reist gjennom et ikke-jødisk område, pleide de å riste det de mente var urent støv, av sandalene før de dro inn i jødisk område igjen. Men Jesus hadde tydeligvis en annen betydning i tankene da han ga disiplene disse instruksene. Ved å riste støvet av føttene viste disiplene at de frasa seg ansvaret for at de som var blitt advart, ble rammet av Guds dom. Et lignende uttrykk forekommer i Mt 10:14 og Mr 6:11. Markus og Lukas legger til uttrykket: for å vise at de er blitt advart, eller: «som et vitnesbyrd mot dem». Paulus og Barnabas fulgte denne instruksen i Antiokia i Pisidia. (Apg 13:51) Og da Paulus gjorde noe lignende i Korint – han ristet støvet av klærne sine – ga han denne forklaringen: «La deres blod komme over deres eget hode. Jeg er uten skyld.» – Apg 18:6.

Herodes: Det vil si Herodes Antipas, sønn av Herodes den store. – Se Ordforklaringer.

landsdelsherskeren: Bokstavelig: «tetrarken» (betyr «hersker over en fjerdedel av et område» eller «fjerdingsfyrste»). En betegnelse brukt om en som hersket over et mindre område eller en landsdel, men som var underlagt de romerske myndighetene. Herodes Antipas var tetrark, eller landsdelshersker, over Galilea og Perea. – Jevnfør studienote til Mr 6:14.

Herodes: Se studienote til Mt 14:1.

landsdelsherskeren: Se studienote til Mt 14:1.

han var alene og ba: Dette skjedde i nærheten av Cæsarea Filippi. (Mt 16:13; Mr 8:27) Det er bare Lukas som forteller at Jesus var alene og ba.

Johannes: Den gresk-latinske formen av det hebraiske navnet Jehohanan eller Johanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig».

døperen: Eller: «neddukkeren». Uttrykket blir tydeligvis brukt som et slags tilnavn, noe som viser at det å døpe i vann var karakteristisk for Johannes. Den jødiske historieskriveren Flavius Josefus skrev om «Johannes, med tilnavnet døperen».

Elia: Dette hebraiske navnet betyr «min Gud er Jehova».

Døperen Johannes: Se studienote til Mt 3:1.

Elia: Se studienote til Mt 11:14.

må han si nei til seg selv: Eller: «må han gi avkall på eiendomsretten til seg selv». I dette ligger det at en person må være villig til å fornekte seg selv fullstendig og til å overgi eiendomsretten over seg selv til Gud. Det Jesus sier her, kan innebære at man må si nei til personlige ønsker og ambisjoner og egen bekvemmelighet. (2Kt 5:14, 15) Matteus bruker det samme greske verbet når han forteller om at Peter nekter for at han kjenner Jesus. – Mt 26:34, 35, 75.

torturpæl: Eller: «henrettelsespæl». På klassisk gresk siktet ordet staurọs først og fremst til en opprettstående stolpe eller pæl. I overført betydning står det noen ganger for den smerte, skam og tortur – og til og med død – man vil lide fordi man følger Jesus. – Se Ordforklaringer.

må han si nei til seg selv: Eller: «må han gi avkall på eiendomsretten til seg selv». I dette ligger det at en person må være villig til å fornekte seg selv fullstendig og til å overgi eiendomsretten over seg selv til Gud. Det Jesus sier her, kan innebære at man må si nei til personlige ønsker og ambisjoner og egen bekvemmelighet. (2Kt 5:14, 15) Lukas bruker det samme greske verbet og et beslektet verb når han forteller om at Peter nekter for at han kjenner Jesus. – Lu 22:34, 57, 61; se studienote til Mt 16:24.

torturpæl: Se studienote til Mt 16:24.

sitt liv: Eller: «sin sjel». – Se Ordforklaringer: «Sjel».

Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette: Beretningene i Matteus og Markus sier «seks dager senere». (Mt 17:1; Mr 9:2) Lukas oppgir antall dager ut fra et annet perspektiv enn Matteus og Markus, for han tar tydeligvis med den dagen da Jesus ga løftet (Lu 9:27), og den dagen da Jesu forvandling fant sted. Matteus og Markus oppgir tiden imellom, nemlig seks hele dager. Det er verdt å legge merke til at Lukas beskriver perioden ved å bruke et omtrentlig tall – «omkring åtte dager».

for å be: Det er bare Lukas som tar med denne opplysningen om at Jesus ba i forbindelse med forvandlingen. Det neste verset sier også at Jesus ba. (Lu 9:29) Andre tilfeller der Lukas er den eneste som nevner at Jesus ba, er Lu 3:21; 5:16; 6:12; 9:18; 11:1; 23:46.

skulle gå bort: Det greske ordet ẹksodos som er brukt her, forekommer også i 2Pe 1:15 (har gått bort) og i He 11:22 (gå ut av [Egypt]). Jesu «bortgang» (fotn.) omfattet tydeligvis både hans død og hans oppstandelse til liv som en ånd.

det hørtes en røst fra himmelen: Den første av tre anledninger der evangeliene forteller at Jehova talte slik at mennesker kunne høre det. – Se studienoter til Lu 9:35; Joh 12:28.

en røst: Den tredje av tre anledninger der evangeliene forteller at Jehova talte direkte til mennesker. Den første gangen var i forbindelse med Jesu dåp i år 29, og det står om dette i Mt 3:16, 17; Mr 1:11; Lu 3:22. Den andre gangen var i forbindelse med Jesu forvandling i år 32, og det står om dette i Mt 17:5; Mr 9:7; Lu 9:35. Den tredje gangen, som er nevnt bare i Johannes’ evangelium, var i år 33, kort tid før Jesu siste påske. Jehova svarte på Jesu bønn om at hans Far måtte herliggjøre sitt navn.

hørtes det en røst fra skyen: Den andre av tre anledninger der evangeliene forteller at Jehova talte direkte til mennesker. – Se studienoter til Lu 3:22; Joh 12:28.

en enbåren sønn: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». I Bibelen brukes uttrykket om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. (Se studienoter til Lu 7:12; 8:42; 9:38.) I apostelen Johannes’ skrifter blir dette uttrykket utelukkende brukt om Jesus (Joh 3:16, 18; 1Jo 4:9), men aldri om Jesu fødsel som menneske eller om hans liv som menneske. Johannes bruker i stedet uttrykket om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som Logos, eller Ordet, den som «var i begynnelsen hos Gud», ja «før verden ble til». (Joh 1:1, 2; 17:5, 24) Jesus er ‘den enbårne sønn’ fordi han er Jehovas Førstefødte og den eneste som er blitt skapt direkte av Gud. Andre åndeskapninger blir på lignende måte kalt «den sanne Guds sønner» eller «Guds sønner» (1Mo 6:2, 4; Job 1:6; 2:1; 38:4–7), men alle disse sønnene ble skapt av Jehova ved hjelp av denne førstefødte Sønnen. (Kol 1:15, 16) For å oppsummere: Ordet monogenẹs sikter både til at Jesus er «den eneste i sitt slag; unik; uforlignelig», og til at han er den eneste sønnen som Gud alene har skapt direkte. – 1Jo 5:18; se studienote til He 11:17.

eneste: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». Uttrykket brukes om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. I denne sammenhengen blir det brukt i betydningen enebarn. Det samme greske ordet blir også brukt om den «eneste» sønnen til en enke i Nain og om Jairus’ «eneste» datter. (Lu 7:12; 8:41, 42) Septuaginta bruker monogenẹs i beretningen om Jeftas datter. Der sies det om henne: «Hun var hans eneste barn. Bortsett fra henne hadde han ingen sønn eller datter.» (Dom 11:34) I apostelen Johannes’ skrifter blir monogenẹs brukt fem ganger om Jesus. – Les om betydningen av dette ordet når det blir brukt om Jesus, i studienoter til Joh 1:14; 3:16.

Guds store makt: Eller: «Guds storhet (majestet)». Når Jesus helbredet noen, henledet han ikke oppmerksomheten på seg selv. I stedet fikk han fram at det var Guds makt som sto bak disse miraklene.

da han skulle bli tatt opp til himmelen: Bokstavelig: «da han skulle bli tatt opp». Det greske ordet anạlempsis forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Det er alminnelig enighet om at det sikter til Jesu oppstigning til himmelen. Det blir brukt et beslektet verb i Apg 1:2, 11, 22, og det er gjengitt med «ble tatt opp (til himmelen)».

han hadde bestemt seg for å gå til: Bokstavelig: «hans ansikt gikk [eller: «var vendt»] mot». (Jevnfør Lu 9:51.) Lignende uttrykk er brukt i De hebraiske skrifter i betydningen «å sette seg et mål, å ha en hensikt eller å ønske noe». (1Kg 2:15, fotn.; 2Kg 12:17, fotn.) De overbringer tanken om målbevissthet og sterk besluttsomhet. – 2Kr 20:3, fotn.; Da 11:17, fotn.

Herre: Enkelte håndskrifter har ikke med dette ordet, men det er med i en rekke tidlige, autoritative håndskrifter.

begrave faren min: Ordlyden betyr sannsynligvis ikke at mannen nettopp hadde mistet faren sin og bare ba om å få ordne med begravelsen. Hvis det hadde vært tilfellet, ville han neppe ha vært der og snakket med Jesus. Når det var et dødsfall i familien i oldtidens Midtøsten, ble den døde gravlagt svært raskt, vanligvis samme dag. Mannens far kan derfor ha vært sykelig eller gammel, ikke død. Og Jesus ville ikke ha bedt mannen om å svikte en syk og hjelpetrengende forelder, så det må ha vært andre familiemedlemmer som kunne dekke slike viktige behov. (Mr 7:9–13) Mannen sa på en måte: «Jeg vil følge deg, men ikke så lenge faren min fortsatt lever. Vent til faren min dør og jeg har begravd ham.» Men etter Jesu oppfatning lot mannen muligheten til å sette Guds rike først i livet gå fra seg. – Lu 9:60, 62.

begrave faren min: Ordlyden betyr sannsynligvis ikke at mannen nettopp hadde mistet faren sin og bare ba om å få ordne med begravelsen. Hvis det hadde vært tilfellet, ville han neppe ha vært der og snakket med Jesus. Når det var et dødsfall i familien i oldtidens Midtøsten, ble den døde gravlagt svært raskt, vanligvis samme dag. Mannens far kan derfor ha vært sykelig eller gammel, ikke død. Og Jesus ville ikke ha bedt mannen om å svikte en syk og hjelpetrengende forelder, så det må ha vært andre familiemedlemmer som kunne dekke slike viktige behov. (Mr 7:9–13) Mannen sa på en måte: «Jeg vil følge deg, men ikke så lenge faren min fortsatt lever. Vent til faren min dør og jeg har begravd ham.» Men etter Jesu oppfatning lot mannen muligheten til å sette Guds rike først i livet gå fra seg. – Lu 9:60, 62.

La de døde begrave sine døde: Som det framgår av studienote til Lu 9:59, var faren til den mannen Jesus snakket med, sannsynligvis sykelig eller gammel, ikke død. Så det Jesus mener, er tydeligvis: «La de som er åndelig døde, begrave sine døde.» Det betyr at mannen burde la de andre familiemedlemmene ta seg av faren fram til han døde og måtte begraves. Ved å følge Jesus ville mannen begynne å gå på veien til evig liv og ikke være blant dem som var åndelig døde i Guds øyne. I sitt svar viser Jesus at det er helt nødvendig å sette Guds rike først i livet og forkynne det vidt og bredt hvis man skal holde seg åndelig levende.

Multimedia

Stav og matpose
Stav og matpose

Det var vanlig med staver, stokker eller kjepper blant hebreerne i gammel tid, og de hadde forskjellige bruksområder. De ble brukt til å støtte seg på (2Mo 12:11; Sak 8:4; He 11:21), til å forsvare eller beskytte seg med (2Sa 23:21), til tresking (Jes 28:27) og til innhøstning av olivener (5Mo 24:20; Jes 24:13), for bare å nevne noe. En matpose var vanligvis laget av lær, og reisende, gjetere, bønder og andre bar en slik pose over skulderen. Den ble brukt til å ha mat, klær og andre ting i. Da Jesus sendte ut apostlene på en forkynnelsesreise, ga han dem instrukser som blant annet gjaldt staver og matposer. Apostlene skulle gå slik de sto og gikk, og ikke la seg distrahere ved å skaffe seg noe ekstra, for Jehova ville sørge for dem. – Se studienoter til Lu 9:3 og 10:4, som drøfter hvordan de forskjellige detaljene i Jesu instrukser skulle forstås.

Mynt laget på oppdrag fra Herodes Antipas
Mynt laget på oppdrag fra Herodes Antipas

Disse bildene viser begge sider av en mynt som er laget av en kobberlegering, og som ble preget omtrent på den tiden da Jesus utførte sin tjeneste. Mynten ble laget på oppdrag fra Herodes Antipas, som var tetrark, eller landsdelshersker, i Galilea og Perea. Jesus reiste sannsynligvis gjennom Herodes’ område Perea på vei til Jerusalem den gangen fariseerne sa til Jesus at Herodes ville drepe ham. Jesus svarte ved å kalle Herodes «den reven». (Se studienote til Lu 13:32.) Ettersom de fleste av Herodes’ undersåtter var jøder, hadde de myntene han fikk laget, bilder av slike symboler som en palmegren (1) og en krans (2), bilder som ikke ville vekke anstøt hos jødene.

Kurver
Kurver

Bibelen bruker forskjellige ord om ulike typer kurver. Etter at Jesus ved et mirakel hadde mettet 5000 menn, står det at man fylte tolv kurver da man samlet opp de stykkene som var til overs. Det greske ordet som blir brukt her, antyder at dette var relativt små vidjekurver som man kunne bære i hånden. Men det er et annet gresk ord som blir brukt om de sju kurvene som ble fylt med det som var til overs den gangen Jesus mettet omkring 4000 menn. (Mr 8:8, 9) Dette ordet betegner en stor proviantkurv eller en annen større kurv, og det er det samme greske ordet som blir brukt om den kurven som Paulus ble firt ned i da han kom seg ut av Damaskus gjennom en åpning i bymuren. – Apg 9:25.

Hermon-fjellet
Hermon-fjellet

Hermon-fjellet, som ligger i nærheten av Cæsarea Filippi, er med sine 2814 m det høyeste fjellet i Israel og området omkring. De snødekte toppene får vanndamp til å kondensere, slik at det dannes rikelig med dugg som bevarer vegetasjonen i den lange tørre årstiden. (Sl 133:3) Størstedelen av vannet i Jordan kommer fra snøsmeltingen på Hermon. Det kan ha vært på dette fjellet Jesu forvandling fant sted. – Mt 17:2.

Hermon-fjellet sett fra Huladalen naturreservat
Hermon-fjellet sett fra Huladalen naturreservat

Hermon-fjellet ligger ved den nordlige grensen for det lovte land og består av flere topper. Den høyeste rager 2814 m over havet. Disse toppene utgjør den sørlige delen av fjellkjeden Antilibanon. Det kan ha vært på Hermon-fjellet Jesus ble forvandlet.

Revehi og fuglereder
Revehi og fuglereder

Jesus stilte opp det at han selv ikke hadde et fast hjem, som en kontrast til det at rever har hi og fugler har reder. Den revearten det er bilde av her (Vulpes vulpes), lever ikke bare i Midtøsten, men også i Afrika, Asia, Europa og Nord-Amerika, og den er blitt innført i Australia. Hvis reven ikke kan bruke en fjellsprekk eller overta en hule som et annet dyr har forlatt eller er blitt drevet vekk fra, graver den vanligvis en hule i bakken som den bruker som hi. Fuglen, en cettisanger (Cettia cetti), er en av de anslagsvis 470 fugleartene man kan se i Israel i løpet av et år. Fuglereder blir bygd på forskjellige steder, blant annet i trær, hule trestammer og klipper. De blir dessuten bygd av ulike materialer, for eksempel av kvister, løv, tang og tare, ull, strå, mose og fjær. Det at landet har så variert topografi – fra kjølige fjelltopper til dype, stekende varme daler og fra tørre ørkener til kystsletter, som alt sammen ligger ved den sørøstlige enden av Middelhavet – gjør det til et attraktivt tilholdssted for fugler som enten holder til her fast, eller som trekker gjennom området.

Pløying
Pløying

Pløyingen foregikk gjerne om høsten, da regnet hadde bløtt opp jorden, som var blitt uttørket og hard på grunn av solen i løpet av de hete sommermånedene. (Se Tillegg B15.) Noen ploger besto av et enkelt, spisst stykke tre, kanskje med en metallspiss, som var festet på en stokk og ble trukket av ett eller flere dyr. Etter at jorden var pløyd, sådde man. Pløying, som altså var et arbeid israelittene var godt kjent med, ble ofte brukt i illustrasjoner i De hebraiske skrifter. (Dom 14:18; Jes 2:4; Jer 4:3; Mi 4:3) Jesus brukte mange ganger aktiviteter knyttet til jordbruk for å illustrere viktige poenger. Han viste for eksempel til arbeidet med å pløye for å understreke hvor viktig det er at man er helhjertet som en disippel av ham. (Lu 9:62) Hvis den som pløyde, lot seg distrahere under pløyingen, ville furene bli skjeve. På lignende måte vil en disippel av Kristus som lar seg distrahere eller unnlater å ivareta sine forpliktelser, ikke være kvalifisert for Guds rike.