Lukas 2:1–52

2  På den tiden ga keiser Augụstus påbud om at innbyggerne i hele riket skulle registreres.  (Denne første registreringen+ fant sted da Kvirịnius var stattholder i Syria.)  Alle dro da for å bli registrert, hver til sin by.  Naturligvis gjorde også Josef+ det. Han dro fra byen Nạsaret i Galilẹa og gikk opp til Judẹa, til Davids by, som heter Betlehem,+ siden han tilhørte Davids hus og slekt.  Han dro for å bli registrert sammen med Maria, som han hadde fått til kone, slik det var lovt,+ og som nå var høygravid.+  Mens de var der, kom tiden da hun skulle føde.  Og hun fødte sin sønn, den førstefødte,+ og hun svøpte ham inn i tøybånd og la ham i en krybbe,+ for det var ikke plass til dem på overnattingsstedet.  I det samme området var det noen gjetere som holdt til utendørs og passet på flokkene sine om natten.  Plutselig sto Jehovas engel foran dem, og Jehovas herlighet strålte omkring dem, og de ble svært redde. 10  Men engelen sa til dem: «Ikke vær redde! For jeg forkynner et godt budskap for dere, et budskap om en stor glede som hele folket vil få del i. 11  For i dag er en som skal frelse dere,+ født i Davids by.+ Det er Kristus, Herren.+ 12  Og dette skal dere ha som tegn: Dere skal finne et nyfødt barn som er svøpt inn i tøybånd og ligger i en krybbe.» 13  Plutselig var engelen omgitt av en stor mengde engler fra den himmelske hær,*+ og de lovpriste Gud og sa: 14  «La Gud i det høye bli æret, og la det bli fred+ på jorden blant mennesker som han godkjenner.» 15  Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem med en gang og se det som har skjedd, det som Jehova har latt oss få vite.» 16  Og de skyndte seg av sted og fant både Maria og Josef og det nyfødte barnet, som lå i krybben. 17  Da de så dette, fortalte de hva de hadde fått vite om det lille barnet. 18  Og alle som hørte det gjeterne fortalte, ble forundret. 19  Men Maria bevarte alt som var blitt sagt, i sitt hjerte og tenkte grundig over hva det betydde.+ 20  Så dro gjeterne tilbake, og de æret og lovpriste Gud for alt de hadde hørt og sett. Det var akkurat slik som det var blitt sagt til dem. 21  Da det var gått åtte dager og han skulle omskjæres,+ fikk han navnet Jesus, det navnet engelen hadde gitt ham før moren hans ble gravid.*+ 22  Og da tiden kom til at de skulle rense seg ifølge Moseloven,+ tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Jehova, 23  slik som det står skrevet i Jehovas lov: «Hver førstefødt av hankjønn* skal kalles hellig for Jehova.»+ 24  Og de bar fram et offer i samsvar med det som står i Jehovas lov: «et par turtelduer eller to dueunger».+ 25  I Jerusalem var det en mann som het Sịmeon. Han var en rettferdig og gudfryktig mann som ventet på den tiden da Israel skulle få trøst,+ og hellig ånd var over ham. 26  Gud hadde dessuten åpenbart for ham ved den hellige ånd at han ikke skulle dø før han hadde sett Jehovas Kristus.+ 27  Han gikk nå inn i templet, ledet av ånden. Og da Jesu foreldre kom inn med barnet for å gjøre det Loven krevde,+ 28  tok han barnet i armene sine og lovpriste Gud og sa: 29  «Suverene Herre, nå kan din slave dø i fred,+ slik du har sagt. 30  For med mine egne øyne har jeg sett ditt middel til frelse,*+ 31  som du har gjort i stand for at alle folkene skal kunne se det.+ 32  Han skal være et lys+ som skal fjerne sløret fra nasjonene,+ og han skal bli til ære for ditt folk Israel.» 33  Og barnets far og mor fortsatte å undre seg over det som ble sagt om ham. 34  Sịmeon velsignet dem og sa til moren, Maria: «På grunn av dette barnet skal mange i Israel falle,+ og andre skal reise seg igjen,+ og han skal bli et tegn som blir motsagt+ 35  – ja, et langt sverd skal gå gjennom deg.+ På grunn av ham skal mange hjerters tanker bli avslørt.» 36  Det var også en profetinne der som het Anna. Hun var datter av Fạnuel og tilhørte Asjers stamme og var langt oppe i årene. Denne kvinnen hadde levd sammen med mannen sin i sju år etter at de hadde giftet seg,* 37  men var blitt enke og var nå 84 år gammel. Hun var aldri borte fra templet, der hun utførte hellig tjeneste natt og dag med inderlige bønner og faste. 38  I samme øyeblikk kom hun bort og begynte å takke Gud og å snakke om barnet til alle som ventet på at Jerusalem skulle bli befridd.+ 39  Da de hadde gjort alt de skulle ifølge Jehovas lov,+ dro de tilbake til Galilẹa, til sin egen by, Nạsaret.+ 40  Gutten vokste og ble sterk, og han ble fylt av visdom og hadde hele tiden Guds godkjennelse.+ 41  Hvert år pleide foreldrene hans å dra til Jerusalem for å feire påsken.+ 42  Og da han var tolv år, reiste de som vanlig opp til høytiden.+ 43  Da høytidsdagene var over og alle dro hjemover, ble Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene hans la merke til det. 44  De trodde at han var i reisefølget, så det gikk en hel dag før de begynte å lete etter ham blant slektninger og kjente. 45  Da de ikke fant ham, dro de tilbake til Jerusalem og lette etter ham overalt. 46  Etter tre dager fant de ham til slutt i templet, der han satt midt iblant lærerne og hørte på dem og stilte dem spørsmål. 47  Alle som hørte på ham, var forbløffet over hvor mye han forsto, og over de svarene han ga.+ 48  Da foreldrene fikk se ham, ble de svært forundret, og moren hans sa til ham: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Faren din og jeg har lett febrilsk etter deg.» 49  Men han sa til dem: «Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?»+ 50  Men de forsto ikke hva han mente. 51  Da dro han ned sammen med dem og kom tilbake til Nạsaret, og han fortsatte å være lydig mot dem.+ Og moren hans bevarte alt som var blitt sagt, i sitt hjerte.+ 52  Jesus vokste opp og fikk stadig større visdom, og både Gud og mennesker satte mer og mer pris på ham.

Fotnoter

El.: «hærskare».
El.: «før han ble unnfanget i mors liv».
Bokst.: «Enhver av hankjønn som åpner livmoren».
El.: «den måten du vil bringe frelse på; frelsen ved deg».
El.: «etter sin tid som jomfru».

Studienoter

keiser: Eller: «Cæsar». Det greske ordet kaisar svarer til det latinske ordet caesar. (Se Ordforklaringer.) Navnet Augustus er et latinsk ord som betyr «den opphøyde; majesteten». Det romerske senatet ga Gaius Octavius (Oktavian), den første romerske keiseren, dette navnet som en tittel i år 27 fvt. Han ble derfor kjent som keiser Augustus. Hans påbud førte til at Jesus ble født i Betlehem, som en oppfyllelse av en bibelsk profeti. – Da 11:20; Mi 5:2.

innbyggerne i hele riket: Bokstavelig: «hele den bebodde jord». I vid betydning sikter det greske ordet for «den bebodde jord» (oikoumẹne) til jorden som menneskenes bosted. (Lu 4:5; Apg 17:31; Ro 10:18; Åp 12:9; 16:14) I det første århundre ble dette ordet også brukt om det vidstrakte Romerriket, som jødene var spredt rundt omkring i. – Apg 24:5, fotn.

skulle registreres: Grunnen til at Augustus ga dette påbudet, var sannsynligvis at en slik folketelling ville være til hjelp i forbindelse med skattlegging av innbyggerne og utskrivning av menn til militærtjeneste. Ved å gi dette påbudet oppfylte Augustus tydeligvis Daniels profeti om en hersker «som sender en oppkrever gjennom det praktfulle riket». Daniel forutsa også at det skulle skje noe av stor betydning under styret til denne herskerens etterfølger, «en foraktet mann», nemlig at «paktens Leder», det vil si Messias, skulle «bli knust», eller drept. (Da 11:20–22) Jesus ble henrettet under regjeringstiden til Augustus’ etterfølger, Tiberius.

Kvirinius ... stattholder i Syria: Publius Sulpicius Quirinius (Kvirinius), en framstående romersk senator, er nevnt bare én gang i Bibelen. Forskere mente at Kvirinius tjente som stattholder over den romerske provinsen Syria i bare én periode rundt år 6 evt., da det brøt ut opprør på grunn av en folketelling. De rettet derfor angrep mot denne passasjen og trakk i tvil Lukas’ beretning, for de gikk ut fra at Kvirinius var stattholder i år 6 eller 7 evt., mens Jesu fødsel fant sted tidligere. Men i 1764 ble det funnet en innskrift som gir sterke indikasjoner på at Kvirinius tjente som stattholder (eller legat) i Syria i to atskilte perioder. Det finnes også andre innskrifter som har fått noen historikere til å mene at Kvirinius tjente som stattholder i Syria tidligere, i en periode før vår tidsregning. Det var tydeligvis i denne perioden at den første registreringen, som er nevnt i dette verset, fant sted. Dessuten er det tre nøkkelfaktorer kritikerne ser bort fra. For det første viser Lukas at det var mer enn én folketelling, for han omtaler denne som den «første registreringen». Han visste tydeligvis om en senere registrering, som fant sted i år 6 evt. Den registreringen ble nevnt av Lukas i Apg (5:37) og av Josefus. For det andre utelukker Bibelens kronologi at Jesus kan ha blitt født under Kvirinius’ andre stattholderperiode, men det passer med Bibelens kronologi at Jesus ble født under hans første stattholderperiode, som kan tidfestes til en gang mellom år 4 og 1 fvt. For det tredje er Lukas kjent som en nøyaktig historiker, og han levde i den perioden da mange av de hendelsene han skrev om, fant sted. (Lu 1:3) Han var dessuten inspirert av den hellige ånd. – 2Ti 3:16.

dro fra ... Galilea: Det fantes en by som het Betlehem, bare 11 km fra Nasaret, men profetien spesifiserte at Messias skulle komme fra «Betlehem Efrata». (Mi 5:2) Dette Betlehem, som blir omtalt som Davids by, lå i Judea i sør. (1Sa 16:1, 11, 13) I luftlinje er avstanden mellom Nasaret og Betlehem Efrata rundt 11 mil. Når man reiste mellom disse byene, kan den reelle avstanden gjennom Samaria (basert på dagens veier) ha vært opptil 15 mil. Terrenget er kupert, og reisen må ha vært anstrengende og tatt flere dager.

den førstefødte: Dette uttrykket viser at Maria senere fikk flere barn. – Mt 13:55, 56; Mr 6:3.

krybbe: Det greske ordet fạtne, som er oversatt med «krybbe», betyr «fôrsted». Dette kan ha vært en slags fôrkasse for dyr, men det greske ordet fạtne kan også referere til båsen der dyrene sto. (Jevnfør Lu 13:15, der det greske ordet er gjengitt med «båsen».) I denne sammenhengen ser det ut til at ordet sikter til et fôrsted, men Bibelen spesifiserer ikke om denne krybben var en utendørs eller en innendørs fôrkasse, eller om den sto i et fjøs.

overnattingsstedet: Det greske ordet kan også oversettes med «gjesterommet», som i Mr 14:14 og Lu 22:11.

gjetere: Det trengtes mange sauer til de regelmessige ofringene ved templet i Jerusalem, så det er godt mulig at noen av de sauene man alte opp rundt Betlehem, skulle brukes til dette.

holdt til utendørs: Det greske uttrykket kommer fra et verb som kombinerer agrọs («åker; mark») og aulẹ («sted ute i det fri»), så ordet betyr «å bo ute på marken; å holde til under åpen himmel» og innebærer at man overnatter utendørs. Uansett årstid kan man la sauene beite ute om dagen. Men gjeterne overnattet ute på marken sammen med flokkene sine. Dette forteller noe om når på året Jesus ble født. Regntiden i Israel begynner omkring midten av oktober og varer i flere måneder. I desember er det ofte nattefrost i Betlehem, slik det også er i Jerusalem. Det at gjeterne i Betlehem oppholdt seg ute på marken om natten, gjør det sannsynlig at det dreier seg om et tidspunkt før regntiden begynte. – Se Tillegg B15.

Jehovas engel: Dette uttrykket står mange ganger i De hebraiske skrifter, første gang i 1Mo 16:7. Når det forekommer i tidlige avskrifter av Septuaginta, etterfølges det greske ordet ạggelos (engel; sendebud) av Guds navn skrevet med hebraiske bokstaver. Slik blir uttrykket håndtert i Sak 3:5, 6 i et Septuaginta-håndskrift som ble funnet i Nahal Hever i Judea-ørkenen i Israel. Dette fragmentet er datert til mellom 50 fvt. og 50 evt. Det er verdt å merke seg at når senere Septuaginta-håndskrifter erstattet Guds navn med Kỵrios i dette og mange andre vers, ble den bestemte artikkelen ikke tatt med der vanlige grammatikkregler tilsier at den skulle ha vært med. Også dette kan være en indikasjon på at Kỵrios er brukt som en erstatning for Guds navn her og i lignende sammenhenger. Flere bibeloversettelser beholder Guds navn i sin gjengivelse av «Jehovas engel» i dette verset. – Se Tillegg C.

Jehovas: I denne oversettelsen er dette den første forekomsten av Guds navn i Lukas’ evangelium. I eksisterende greske håndskrifter står det Kỵrios (Herre) her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Sammenhengen viser at Kỵrios brukes om Gud. De to første kapitlene i Lukas er fulle av hentydninger til uttrykk og passasjer i De hebraiske skrifter som inneholder Guds navn. En slik frase som bud og lover og lignende kombinasjoner av juridiske uttrykk forekommer i De hebraiske skrifter i sammenhenger der Guds navn blir brukt, eller der Jehova snakker. (1Mo 26:2, 5; 4Mo 36:13; 5Mo 4:40; Ese 36:23, 27) Interessant nok forekommer disse to greske juridiske uttrykkene i Septuaginta i 5Mo 27:10. I et tidlig papyrusfragment av Septuaginta (Papyrus Fouad Inv. 266) som inneholder deler av dette verset, er Guds navn skrevet med hebraisk kvadratskrift. Dette fragmentet er datert til det første århundre fvt. Den måten disse uttrykkene knyttet til Jehovas normer er brukt på i De hebraiske skrifter, tyder på at Kỵrios her er brukt som en erstatning for Guds navn. Flere bibeloversettelser bruker dessuten slike gjengivelser som Jehova, Jahve, Yahweh, יהוה (JHWH, eller tetragrammet), HERREN og ADONAI i hovedteksten til Lu 1:6 eller i fotnoter og marginalnoter for å vise at dette er en omtale av Jehova Gud. En rekke oppslagsverk støtter dette synet. – Se Tillegg C.

Jehovas: Som nevnt i studienote til Lu 1:6 er de to første kapitlene i Lukas fulle av hentydninger til passasjer og uttrykk i De hebraiske skrifter der Guds navn forekommer. I eksisterende greske håndskrifter står det Kỵrios (Herre) her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Uttrykk i De hebraiske skrifter som tilsvarer kombinasjonen «Jehovas tempel [eller: «helligdom»]», inneholder ofte tetragrammet. (4Mo 19:20; 2Kg 18:16; 23:4; 24:13; 2Kr 26:16; 27:2; Jer 24:1; Ese 8:16; Hag 2:15) Den måten dette uttrykket er brukt på i De hebraiske skrifter, kan tyde på at Kỵrios her er brukt som en erstatning for Guds navn. Flere bibeloversettelser bruker dessuten slike gjengivelser som Jehova, Jahve, Yahweh, יהוה (JHWH, eller tetragrammet), HERREN og ADONAI i hovedteksten eller i fotnoter og marginalnoter for å vise at dette er en omtale av Jehova Gud. En rekke oppslagsverk støtter dette synet. – Se Tillegg C.

Jehovas engel: Se studienote til Lu 1:11.

Jehovas herlighet: De to første kapitlene i Lukas er fulle av hentydninger til passasjer og uttrykk i De hebraiske skrifter der Guds navn forekommer. I eksisterende greske håndskrifter står det Kỵrios (Herre) i dette verset, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Det hebraiske ordet som tilsvarer «herlighet», blir brukt sammen med tetragrammet over 30 ganger i De hebraiske skrifter. (Man finner eksempler på dette i 2Mo 16:7; 40:34; 3Mo 9:6, 23; 4Mo 14:10; 16:19; 20:6; 1Kg 8:11; 2Kr 5:14; 7:1; Sl 104:31; 138:5; Jes 35:2; 40:5; 60:1; Ese 1:28; 3:12; 10:4; 43:4; Hab 2:14.) Et tidlig Septuaginta-håndskrift som ble funnet i en hule i Nahal Hever i Judea-ørkenen i nærheten av Dødehavet, og som er blitt datert til mellom 50 fvt. og 50 evt., inneholder tetragrammet skrevet med gammelhebraiske bokstaver midt i den greske teksten i Hab 2:14. Det er også verdt å merke seg at når senere Septuaginta-håndskrifter erstattet Guds navn med Kỵrios i dette og mange andre vers, ble den bestemte artikkelen ikke tatt med der vanlige grammatikkregler tilsier at den skulle ha vært med, noe som gjør at Kỵrios fungerer som et egennavn. Den måten uttrykket er brukt på i De hebraiske skrifter, og det at den greske bestemte artikkelen er utelatt, ligger til grunn for at Guds navn er brukt i hovedteksten til Lu 2:9. – Se studienoter til Lu 1:6, 9 og Tillegg C.

Det er Kristus: Engelen brukte tydeligvis denne tittelen i profetisk betydning, ettersom det først var da hellig ånd ble utøst ved Jesu dåp, at Jesus virkelig ble Messias, eller Kristus. – Mt 3:16, 17; Mr 1:9–11; Lu 3:21, 22.

Kristus, Herren: Det greske uttrykket som her er gjengitt med «Kristus, Herren» (Khristọs kỵrios, bokst.: «Kristus Herre»), forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Engelen brukte tydeligvis disse titlene i profetisk betydning, og setningen kunne derfor har vært oversatt slik: «Det er han som skal bli Kristus, Herren.» (Se studienoten til Det er Kristus i dette verset.) Under inspirasjon forklarer Peter i Apg 2:36 at Gud hadde gjort Jesus «til både Herre og Kristus». Men det uttrykket som er oversatt med «Kristus, Herren», er også blitt oppfattet på andre måter. Noen bibelkommentatorer mener at det kan oversettes med «den salvede Herre». Andre mener at denne kombinasjonen av titler betyr «Herrens Kristus», en gjengivelse man finner i enkelte latinske og syriske oversettelser av Lu 2:11. I tråd med dette er det noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J5–8, 10 i Tillegg C) som bruker gjengivelsen masjịach Jehowạh, det vil si «Jehovas Kristus». Av disse og andre grunner mener noen at uttrykket i Lu 2:11 skal oppfattes på samme måte som det greske uttrykket som er gjengitt med «Jehovas Kristus» i Lu 2:26.

har godkjent: Eller: «er svært fornøyd med; gleder meg stort over». Det samme uttrykket er brukt i Mt 12:18, som er et sitat fra Jes 42:1 om den lovte Messias, eller Kristus. Det at den hellige ånd ble utøst, og den kunngjøringen Gud kom med om sin Sønn, gjorde det klart at Jesus var den lovte Messias. – Se studienote til Mt 12:18.

Jeg har godkjent deg: Eller: «Jeg er svært fornøyd med deg; Jeg gleder meg stort over deg.» Det samme uttrykket er brukt i Mt 12:18, som er et sitat fra Jes 42:1 om den lovte Messias, eller Kristus. Det at den hellige ånd ble utøst, og den kunngjøringen Gud kom med om sin Sønn, gjorde det klart at Jesus var den lovte Messias. – Se studienoter til Mt 3:​17; 12:18.

og la det bli fred på jorden blant mennesker som han godkjenner: Enkelte håndskrifter har en ordlyd som kan gjengis med «og på jorden fred, velvilje mot mennesker», og dette gjenspeiles i noen bibeloversettelser. Men den ordlyden som er brukt i Ny verden-oversettelsen, har mye bedre støtte i håndskriftmaterialet. Denne himmelske kunngjøringen betyr ikke at Gud viser velvilje mot alle mennesker uansett hvilke holdninger de har, og hvordan de oppfører seg. Nei, kunngjøringen gjelder dem som blir godkjent av ham, eller får hans velvilje, fordi de viser oppriktig tro på ham og blir disipler av hans Sønn. – Se studienoten til mennesker som han godkjenner i dette verset.

mennesker som han godkjenner: Bokstavelig: «velviljens mennesker; mennesker av god vilje». Eller: «mennesker som har hans velvilje». Den «velviljen» englene omtaler her, er det tydeligvis Gud som viser, ikke mennesker. Det greske ordet eudokịa kan også oversettes med slike ord som «god vilje», «velbehag» og «godkjennelse». Det beslektede verbet eudokẹo er brukt i Mt 3:17, Mr 1:11 og Lu 3:22 (se studienoter til Mt 3:​17; Mr 1:​11), der Gud taler til sin Sønn rett etter dåpen. Det overbringer tanken om «å godkjenne; å være svært fornøyd med; å se på med velvilje; å glede seg over». I tråd med denne betydningen sikter det bokstavelige uttrykket «velviljens mennesker» (anthrọpois eudokịas) til mennesker som har Guds godkjennelse og velvilje, og kan derfor oversettes med «mennesker som han godkjenner» eller «mennesker som han er svært fornøyd med». Denne himmelske kunngjøringen betyr altså ikke at Gud viser velvilje mot mennesker generelt, men mot dem som gleder ham ved å vise oppriktig tro på ham og bli disipler av hans Sønn. Det greske ordet eudokịa sikter i noen sammenhenger til menneskers ønsker og motiver (Ro 10:1; Flp 1:15), men det brukes ofte om Guds vilje og ønsker. (Mt 11:26; Lu 10:21; Ef 1:5, 9; Flp 2:13; 2Te 1:11) I Sl 51:18 [50:20, LXX] i Septuaginta brukes ordet om Guds «godhet».

Jehovas: I denne oversettelsen er dette den første forekomsten av Guds navn i Lukas’ evangelium. I eksisterende greske håndskrifter står det Kỵrios (Herre) her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Sammenhengen viser at Kỵrios brukes om Gud. De to første kapitlene i Lukas er fulle av hentydninger til uttrykk og passasjer i De hebraiske skrifter som inneholder Guds navn. En slik frase som bud og lover og lignende kombinasjoner av juridiske uttrykk forekommer i De hebraiske skrifter i sammenhenger der Guds navn blir brukt, eller der Jehova snakker. (1Mo 26:2, 5; 4Mo 36:13; 5Mo 4:40; Ese 36:23, 27) Interessant nok forekommer disse to greske juridiske uttrykkene i Septuaginta i 5Mo 27:10. I et tidlig papyrusfragment av Septuaginta (Papyrus Fouad Inv. 266) som inneholder deler av dette verset, er Guds navn skrevet med hebraisk kvadratskrift. Dette fragmentet er datert til det første århundre fvt. Den måten disse uttrykkene knyttet til Jehovas normer er brukt på i De hebraiske skrifter, tyder på at Kỵrios her er brukt som en erstatning for Guds navn. Flere bibeloversettelser bruker dessuten slike gjengivelser som Jehova, Jahve, Yahweh, יהוה (JHWH, eller tetragrammet), HERREN og ADONAI i hovedteksten til Lu 1:6 eller i fotnoter og marginalnoter for å vise at dette er en omtale av Jehova Gud. En rekke oppslagsverk støtter dette synet. – Se Tillegg C.

det som Jehova har latt oss få vite: Englene overbrakte budskapet, men gjeterne forsto at Jehova Gud var kilden til det. I eksisterende greske håndskrifter står det Kỵrios (Herre) her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. I Septuaginta blir det greske verbet som er gjengitt med «har latt ... få vite», brukt som oversettelse av et tilsvarende hebraisk verb i sammenhenger der Jehova gjør sin vilje kjent for mennesker, eller der mennesker ønsker å få vite hva som er hans vilje. I slike skriftsteder bruker den hebraiske grunnteksten ofte tetragrammet. (Sl 25:4; 39:4; 98:2; 103:6, 7) Det vil derfor være naturlig å knytte Guds navn til det de jødiske gjeterne sier her. – Se studienote til Lu 1:6 og Tillegg C.

Jesus: Tilsvarer det hebraiske navnet Jesjua, eller Josva, en kortform av Jehosjua, som betyr «Jehova er frelse».

Jehovas: I denne oversettelsen er dette den første forekomsten av Guds navn i Lukas’ evangelium. I eksisterende greske håndskrifter står det Kỵrios (Herre) her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Sammenhengen viser at Kỵrios brukes om Gud. De to første kapitlene i Lukas er fulle av hentydninger til uttrykk og passasjer i De hebraiske skrifter som inneholder Guds navn. En slik frase som bud og lover og lignende kombinasjoner av juridiske uttrykk forekommer i De hebraiske skrifter i sammenhenger der Guds navn blir brukt, eller der Jehova snakker. (1Mo 26:2, 5; 4Mo 36:13; 5Mo 4:40; Ese 36:23, 27) Interessant nok forekommer disse to greske juridiske uttrykkene i Septuaginta i 5Mo 27:10. I et tidlig papyrusfragment av Septuaginta (Papyrus Fouad Inv. 266) som inneholder deler av dette verset, er Guds navn skrevet med hebraisk kvadratskrift. Dette fragmentet er datert til det første århundre fvt. Den måten disse uttrykkene knyttet til Jehovas normer er brukt på i De hebraiske skrifter, tyder på at Kỵrios her er brukt som en erstatning for Guds navn. Flere bibeloversettelser bruker dessuten slike gjengivelser som Jehova, Jahve, Yahweh, יהוה (JHWH, eller tetragrammet), HERREN og ADONAI i hovedteksten til Lu 1:6 eller i fotnoter og marginalnoter for å vise at dette er en omtale av Jehova Gud. En rekke oppslagsverk støtter dette synet. – Se Tillegg C.

Jehova: Dette sitatet er basert på 2Mo 13:2, 12, der Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), står i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

tiden ... til at de skulle rense seg: Det vil si tiden til at de skulle rense seg seremonielt med tanke på tilbedelse. Moseloven krevde at en mor hadde en renselsestid på 40 dager etter at hun hadde født en gutt. (3Mo 12:1–4) Denne loven var ikke et uttrykk for et nedsettende syn på kvinner og fødsler, men formidlet en viktig åndelig sannhet: Gjennom barnefødsler blir Adams synd overført fra én generasjon til den neste. Maria var ikke noe unntak, selv om teologer mener noe annet. (Ro 5:12) Lukas mente ikke å inkludere Jesus da han brukte pronomenet «de» i dette verset, for han visste at den hellige ånd hadde beskyttet Jesus mot å arve ufullkommenhet fra sin biologiske mor, slik at han ikke trengte å bli renset. (Lu 1:34, 35) Siden Jesu adoptivfar Josef ordnet med reisen og som familieoverhode var ansvarlig for at offeret ble båret fram, kan Lukas ha inkludert ham i ordet «de».

Jehova: I eksisterende greske håndskrifter står det Kỵrios (Herre) her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Slik det neste verset viser, ble Jesus tatt med til templet etter at han var blitt født, i samsvar med Jehovas ord til Moses i 2Mo 13:1, 2, 12, der foreldre fikk befaling om å «gi alle førstefødte gutter til Jehova». Uttrykket bære ham fram for Jehova ligner dessuten på det som er omtalt i 1Sa 1:22–28, der gutten Samuel blir ført fram «for Jehova» og gitt til tjenesten for ham. På grunn av sammenhengen og bakgrunnen i De hebraiske skrifter brukes Guds navn i hovedteksten til Lu 2:22. – Se studienoter til Lu 1:6; 2:23 og Tillegg C.

Jehovas: I denne oversettelsen er dette den første forekomsten av Guds navn i Lukas’ evangelium. I eksisterende greske håndskrifter står det Kỵrios (Herre) her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Sammenhengen viser at Kỵrios brukes om Gud. De to første kapitlene i Lukas er fulle av hentydninger til uttrykk og passasjer i De hebraiske skrifter som inneholder Guds navn. En slik frase som bud og lover og lignende kombinasjoner av juridiske uttrykk forekommer i De hebraiske skrifter i sammenhenger der Guds navn blir brukt, eller der Jehova snakker. (1Mo 26:2, 5; 4Mo 36:13; 5Mo 4:40; Ese 36:23, 27) Interessant nok forekommer disse to greske juridiske uttrykkene i Septuaginta i 5Mo 27:10. I et tidlig papyrusfragment av Septuaginta (Papyrus Fouad Inv. 266) som inneholder deler av dette verset, er Guds navn skrevet med hebraisk kvadratskrift. Dette fragmentet er datert til det første århundre fvt. Den måten disse uttrykkene knyttet til Jehovas normer er brukt på i De hebraiske skrifter, tyder på at Kỵrios her er brukt som en erstatning for Guds navn. Flere bibeloversettelser bruker dessuten slike gjengivelser som Jehova, Jahve, Yahweh, יהוה (JHWH, eller tetragrammet), HERREN og ADONAI i hovedteksten til Lu 1:6 eller i fotnoter og marginalnoter for å vise at dette er en omtale av Jehova Gud. En rekke oppslagsverk støtter dette synet. – Se Tillegg C.

Jehovas lov: I eksisterende greske håndskrifter står det nọmo Kyrịou (Herres lov) her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Dette uttrykket forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter som en kombinasjon av det hebraiske ordet for «lov» og tetragrammet. (For eksempel: 2Mo 13:9; 2Kg 10:31; 1Kr 16:40; 22:12; 2Kr 17:9; 31:3; Ne 9:3; Sl 1:2; 119:1; Jes 5:24; Jer 8:8; Am 2:4) Uttrykket slik som det står skrevet er en vanlig innledning til sitater fra De hebraiske skrifter i De kristne greske skrifter. (Mr 1:2; Apg 7:42; 15:15; Ro 1:17; 10:15) Det er også brukt i Septuaginta i 2Kg 14:6 som innledning til et sitat fra Skriften. Hele uttrykket «slik som det står skrevet i Jehovas lov» gjenspeiler et uttrykk i De hebraiske skrifter som forekommer i 2Kr 31:3 og 35:26, der Guds navn er brukt. I tillegg har bibelkommentatorer bemerket at det ikke er noen bestemt artikkel på gresk foran Kỵrios der vanlige grammatikkregler tilsier at den skulle ha vært med, noe som gjør at Kỵrios her fungerer som et egennavn. I betraktning av sammenhengen, bakgrunnen i De hebraiske skrifter og fraværet av den bestemte artikkelen på gresk er det gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten til Lu 2:23. – Se studienote til Lu 1:6 og Tillegg C.

Jehova: Dette sitatet er basert på 2Mo 13:2, 12, der Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), står i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

Jehovas lov: I eksisterende greske håndskrifter står det nọmo Kyrịou (Herres lov) her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Dette uttrykket forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter som en kombinasjon av det hebraiske ordet for «lov» og tetragrammet. (For eksempel: 2Mo 13:9; 2Kg 10:31; 1Kr 16:40; 22:12; 2Kr 17:9; 31:3; Ne 9:3; Sl 1:2; 119:1; Jes 5:24; Jer 8:8; Am 2:4) Uttrykket slik som det står skrevet er en vanlig innledning til sitater fra De hebraiske skrifter i De kristne greske skrifter. (Mr 1:2; Apg 7:42; 15:15; Ro 1:17; 10:15) Det er også brukt i Septuaginta i 2Kg 14:6 som innledning til et sitat fra Skriften. Hele uttrykket «slik som det står skrevet i Jehovas lov» gjenspeiler et uttrykk i De hebraiske skrifter som forekommer i 2Kr 31:3 og 35:26, der Guds navn er brukt. I tillegg har bibelkommentatorer bemerket at det ikke er noen bestemt artikkel på gresk foran Kỵrios der vanlige grammatikkregler tilsier at den skulle ha vært med, noe som gjør at Kỵrios her fungerer som et egennavn. I betraktning av sammenhengen, bakgrunnen i De hebraiske skrifter og fraværet av den bestemte artikkelen på gresk er det gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten til Lu 2:23. – Se studienote til Lu 1:6 og Tillegg C.

de bar fram et offer: Under Moseloven var en kvinne seremonielt uren i et bestemt antall dager etter at hun hadde født. Etter at den perioden var over, ble det båret fram et brennoffer og et syndoffer for henne. – 3Mo 12:1–8.

Jehovas lov: Se studienote til Lu 2:23.

et par turtelduer eller to dueunger: Loven tillot at kvinner som hadde dårlig råd, kunne ofre fugler i stedet for en ung vær, som kostet mye mer. (3Mo 12:6, 8) Det er tydelig at Josef og Maria var fattige på dette tidspunktet, noe som viser at astrologene ikke kom da Jesus var nyfødt, men da han var større. (Mt 2:9–11) Hvis Josef og Maria allerede hadde fått de dyre gavene som disse mennene kom med, kunne de lett hatt råd til å ofre en vær da de dro til templet.

Simeon: Dette navnet kommer fra et hebraisk verb som betyr «å høre; å lytte». I likhet med Sakarja og Elisabet blir Simeon omtalt som rettferdig. (Lu 1:5, 6) Han blir også omtalt som gudfryktig, en gjengivelse av det greske ordet eulabẹs, som brukes i De kristne greske skrifter for å betegne det å være nøye og samvittighetsfull i forbindelse med tilbedelse. – Apg 2:5; 8:2; 22:12.

Kristus: Denne tittelen kommer fra det greske ordet Khristọs og svarer til tittelen «Messias» (fra det hebraiske ordet Masjịach), som begge betyr «den salvede». I bibelsk tid ble herskere seremonielt salvet med olje.

Jehovas Kristus: Det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten, selv om eksisterende greske håndskrifter her sier ton khristọn Kyrịou (bokst.: «Herres Kristus»). I eksisterende Septuaginta-avskrifter tilsvarer dette uttrykket det hebraiske uttrykket «masjịach JHWH» («Jehovas salvede»), som blir brukt elleve ganger i De hebraiske skrifter. (1Sa 24:6 [to ganger], 10; 26:9, 11, 16, 23; 2Sa 1:14, 16; 19:21; Kla 4:20) I forbindelse med både Lukas’ beretning og Septuaginta har bibelkommentatorer bemerket at det ikke er noen bestemt artikkel på gresk foran Kỵrios der vanlige grammatikkregler tilsier at den skulle ha vært med, noe som gjør at Kỵrios i disse sammenhengene fungerer som et egennavn. I betraktning av både bakgrunnen i De hebraiske skrifter og fraværet av den bestemte artikkelen på gresk er det derfor gode grunner til å behandle Kỵrios i disse uttrykkene som en erstatning for Guds navn, ikke som en tittel. Flere bibeloversettelser bruker dessuten slike gjengivelser som Jehova, Jahve, Yahweh, יהוה (JHWH, eller tetragrammet), HERREN og ADONAI i hovedteksten eller i fotnoter og marginalnoter for å vise at dette er en omtale av Jehova Gud. En rekke oppslagsverk støtter dette synet. – Se Tillegg C.

Kristus: Tittelen «Kristus» kommer fra det greske ordet Khristọs og svarer til tittelen «Messias» (fra det hebraiske ordet Masjịach), som begge betyr «den salvede». – Se studienote til Mt 1:1 og studienoten til Jehovas Kristus i dette verset.

Suverene Herre: Det greske ordet despọtes har grunnbetydningen «herre; eier». (1Ti 6:1; Tit 2:9; 1Pe 2:18) Når det brukes i direkte tiltale til Gud, som her og i Apg 4:24 og Åp 6:10, gjengis det med «Suverene Herre» for å betegne det opphøyde og storslåtte ved hans herredømme. Andre oversettelser har slike gjengivelser som «Herre», «Allhersker» og «Alles hersker». Mange oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk bruker den hebraiske betegnelsen ʼAdhonai (Suverene Herre), men minst to slike oversettelser (omtalt som J9, 18 i Tillegg C) bruker her Guds navn, Jehova.

nå kan din slave dø: Bokstavelig: «nå frigir du din slave». Det greske ordet som er brukt her, betyr bokstavelig «å sette fri; å frigi; å la gå». Her brukes det som en eufemisme for «å la dø». At noen døde i fred, kunne bety at vedkommende døde under fredelige forhold etter å ha hatt et rikt liv eller etter å ha fått oppfylt et inderlig ønske. (Jevnfør 1Mo 15:15; 1Kg 2:6.) Guds løfte til Simeon var nå blitt oppfylt. Han hadde sett den lovte «Jehovas Kristus», Guds middel til frelse. Simeon kunne nå føle en indre fred og ro og være tilfreds med å sove i døden fram til oppstandelsen. – Lu 2:26.

som skal fjerne sløret fra nasjonene: Eller: «til åpenbaring for nasjonene». Det greske ordet apokạlypsis, som er oversatt med «fjerne sløret fra», betegner en «avdekking» eller en «avsløring» og blir ofte brukt i forbindelse med åpenbaringer av åndelige sannheter eller av Guds vilje og hensikter. (Ro 16:25; Ef 3:3; Åp 1:1) Den eldre mannen Simeon omtalte her det lille barnet Jesus som et lys, og det han sa, viste at det ikke bare var jøder og proselytter som skulle nyte godt av den åndelige opplysningen, men også de ikke-jødiske nasjonene. Simeons profetiske ord var i harmoni med profetier i De hebraiske skrifter, for eksempel Jes 42:6 og 49:6.

oppstandelsen: Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «det å reise opp; det å stå opp». Ordet brukes cirka 40 ganger i De kristne greske skrifter i forbindelse med det å bli oppreist fra døden. (Mt 22:31; Apg 4:2; 24:15; 1Kt 15:12, 13) Septuaginta bruker verbformen av anạstasis i Jes 26:19 som en oversettelse av det hebraiske verbet for «å leve» i formuleringen: «Dine døde skal leve.» – Se Ordforklaringer.

reise seg igjen: Det greske ordet anạstasis som er brukt her, blir vanligvis oversatt med «oppstandelse» i De kristne greske skrifter. (Se studienote til Mt 22:23.) Simeons ord i dette verset viser at folks reaksjon på Jesus ville variere, og reaksjonen ville avsløre hva som bodde i hjertet deres. (Lu 2:35) For ikke-troende ville Jesus være et tegn som blir motsagt, eller en som blir foraktet. Slike personer ville avvise ham, snuble og falle. Som forutsagt ble Jesus en snublestein for mange jøder. (Jes 8:14) Men andre ville tro på Jesus. (Jes 28:16) I billedlig forstand ville de få en oppstandelse, eller bli oppreist, fra å være «døde på grunn av [sine] synder og det gale [de] gjorde», til å kunne glede seg over å stå i et rettferdig forhold til Gud. – Ef 2:1.

et langt sverd: Siden det ikke er noe i Bibelen som tyder på at Maria fikk et bokstavelig sverd gjennom seg, sikter dette uttrykket tydeligvis til den smerten, lidelsen og sorgen Maria ville føle i forbindelse med hennes sønns død på en torturpæl. – Joh 19:25.

deg: Eller: «din egen sjel; ditt liv». – Se Ordforklaringer: «Sjel».

Anna: Den greske formen av det hebraiske navnet Hanna, som betyr «gunst; velvilje; nåde». Ved å tale om det lille barnet Jesus til alle som ventet på at Jerusalem skulle bli befridd, tjente hun som en profetinne. Grunnbetydningen av «å profetere» er å kunngjøre inspirerte budskaper fra Gud, å gjøre kjent Guds vilje.

utføre hellig tjeneste for ham: Det greske verbet latreuo har den grunnleggende betydningen «å tjene». Det er brukt i Bibelen om det å utføre tjeneste for Gud eller i forbindelse med tilbedelsen av ham (Mt 4:10; Lu 2:37; 4:8; Apg 7:7; Ro 1:9; Flp 3:3; 2Ti 1:3; He 9:14; 12:28; Åp 7:15; 22:3) og om det å tjene i helligdommen eller templet. (He 8:5; 9:9; 10:2; 13:10) I noen sammenhenger kan uttrykket derfor også oversettes med «å tilbe». Noen få ganger er det også brukt i forbindelse med falsk tilbedelse – om det å tjene eller tilbe det skapte. – Apg 7:42; Ro 1:25.

var aldri borte fra templet: Anna var alltid i templet, kanskje fra tempelportene ble åpnet om morgenen, til de ble lukket om kvelden. Hun utførte hellig tjeneste med inderlige bønner og faste, et uttrykk for at hun sørget over hvordan forholdene var, og lengtet etter en forandring, slik andre trofaste tjenere for Gud hadde gjort. (Esr 10:1; Ne 1:4; Kla 1:16) I flere hundre år hadde jødene vært underlagt fremmede makter, og de stadig dårligere religiøse forholdene berørte til og med templet og presteskapet. Disse forholdene kan godt være forklaringen på at Anna og andre «ventet på at Jerusalem skulle bli befridd». – Lu 2:38.

utførte hellig tjeneste: Eller: «tilba». – Se studienote til Lu 1:74.

Gud: De tidligste greske håndskriftene sier Theọs (Gud) her. Men andre greske håndskrifter og latinske og syriske oversettelser bruker ordet for «Herren». En rekke oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J5, 7–17, 28 i Tillegg C) bruker Guds navn, og uttrykket kan gjengis med «takke Jehova».

Jehovas: I denne oversettelsen er dette den første forekomsten av Guds navn i Lukas’ evangelium. I eksisterende greske håndskrifter står det Kỵrios (Herre) her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Sammenhengen viser at Kỵrios brukes om Gud. De to første kapitlene i Lukas er fulle av hentydninger til uttrykk og passasjer i De hebraiske skrifter som inneholder Guds navn. En slik frase som bud og lover og lignende kombinasjoner av juridiske uttrykk forekommer i De hebraiske skrifter i sammenhenger der Guds navn blir brukt, eller der Jehova snakker. (1Mo 26:2, 5; 4Mo 36:13; 5Mo 4:40; Ese 36:23, 27) Interessant nok forekommer disse to greske juridiske uttrykkene i Septuaginta i 5Mo 27:10. I et tidlig papyrusfragment av Septuaginta (Papyrus Fouad Inv. 266) som inneholder deler av dette verset, er Guds navn skrevet med hebraisk kvadratskrift. Dette fragmentet er datert til det første århundre fvt. Den måten disse uttrykkene knyttet til Jehovas normer er brukt på i De hebraiske skrifter, tyder på at Kỵrios her er brukt som en erstatning for Guds navn. Flere bibeloversettelser bruker dessuten slike gjengivelser som Jehova, Jahve, Yahweh, יהוה (JHWH, eller tetragrammet), HERREN og ADONAI i hovedteksten til Lu 1:6 eller i fotnoter og marginalnoter for å vise at dette er en omtale av Jehova Gud. En rekke oppslagsverk støtter dette synet. – Se Tillegg C.

Jehovas lov: I eksisterende greske håndskrifter står det nọmo Kyrịou (Herres lov) her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Dette uttrykket forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter som en kombinasjon av det hebraiske ordet for «lov» og tetragrammet. (For eksempel: 2Mo 13:9; 2Kg 10:31; 1Kr 16:40; 22:12; 2Kr 17:9; 31:3; Ne 9:3; Sl 1:2; 119:1; Jes 5:24; Jer 8:8; Am 2:4) Uttrykket slik som det står skrevet er en vanlig innledning til sitater fra De hebraiske skrifter i De kristne greske skrifter. (Mr 1:2; Apg 7:42; 15:15; Ro 1:17; 10:15) Det er også brukt i Septuaginta i 2Kg 14:6 som innledning til et sitat fra Skriften. Hele uttrykket «slik som det står skrevet i Jehovas lov» gjenspeiler et uttrykk i De hebraiske skrifter som forekommer i 2Kr 31:3 og 35:26, der Guds navn er brukt. I tillegg har bibelkommentatorer bemerket at det ikke er noen bestemt artikkel på gresk foran Kỵrios der vanlige grammatikkregler tilsier at den skulle ha vært med, noe som gjør at Kỵrios her fungerer som et egennavn. I betraktning av sammenhengen, bakgrunnen i De hebraiske skrifter og fraværet av den bestemte artikkelen på gresk er det gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten til Lu 2:23. – Se studienote til Lu 1:6 og Tillegg C.

Jehovas lov: I eksisterende greske håndskrifter står det nọmon Kyrịou, «Herres lov» her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Dette uttrykket forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter som en kombinasjon av det hebraiske ordet for «lov» og tetragrammet. (For eksempel: 2Mo 13:9; 2Kg 10:31; 1Kr 16:40; 22:12; 2Kr 17:9; 31:3; Ne 9:3; Sl 1:2; 119:1; Jes 5:24; Jer 8:8; Am 2:4) Det er også verdt å legge merke til at det ikke er noen bestemt artikkel på gresk foran Kỵrios der vanlige grammatikkregler tilsier at den skulle ha vært med, noe som gjør at Kỵrios fungerer som et egennavn i denne sammenhengen. På grunn av bakgrunnen i De hebraiske skrifter og fraværet av den bestemte artikkelen på gresk er Guds navn brukt i hovedteksten. – Se studienoter til Lu 1:6; 2:23 og Tillegg C.

dro de tilbake til Galilea: Ut fra denne bemerkningen kan det se ut som om Josef og Maria dro rett til Nasaret etter at de hadde båret fram Jesus i templet, men Lukas’ beretning er sterkt komprimert. Matteus’ beretning (2:1–23) tar med opplysninger om at astrologene kom på besøk, om at Josef og Maria flyktet til Egypt på grunn av kong Herodes’ onde plan, om at Herodes døde, og om at familien dro tilbake til Nasaret.

pleide foreldrene hans: Loven krevde ikke at kvinner var til stede ved påskefeiringen. Likevel pleide Maria å være med Josef på den årlige reisen til Jerusalem i forbindelse med høytiden. (2Mo 23:17; 34:23) Hvert år foretok de denne reisen på nesten 30 mil tur-retur – med en stadig større familie.

dro fra ... Galilea: Det fantes en by som het Betlehem, bare 11 km fra Nasaret, men profetien spesifiserte at Messias skulle komme fra «Betlehem Efrata». (Mi 5:2) Dette Betlehem, som blir omtalt som Davids by, lå i Judea i sør. (1Sa 16:1, 11, 13) I luftlinje er avstanden mellom Nasaret og Betlehem Efrata rundt 11 mil. Når man reiste mellom disse byene, kan den reelle avstanden gjennom Samaria (basert på dagens veier) ha vært opptil 15 mil. Terrenget er kupert, og reisen må ha vært anstrengende og tatt flere dager.

reiste ... opp: Det vil si at de reiste opp til Jerusalem, en reise som gikk oppover gjennom et kupert og fjellendt terreng. – Se studienote til Lu 2:4.

stilte dem spørsmål: Som det framgår av reaksjonen til dem som hørte på Jesus, var ikke dette den slags spørsmål som en gutt stilte av nysgjerrighet. (Lu 2:47) Det greske ordet som er oversatt med «stilte ... spørsmål», kunne i noen sammenhenger sikte til den typen spørsmål og kryssforhør som ble brukt i forbindelse med rettslige avhør. (Mt 27:11; Mr 14:60, 61; 15:2, 4; Apg 5:27) Historikere forteller at noen av de fremste religiøse lederne pleide å være igjen i templet etter høytidene og undervise i en av de romslige hallene der. Folk kunne sitte ved føttene deres for å høre på dem og stille spørsmål.

var forbløffet over: Her kan det greske verbet som er oversatt med «forbløffet», betegne vedvarende eller gjentatt forundring.

ble himmelen åpnet: Gud sørget tydeligvis for at Jesus nå kunne huske sin tilværelse i himmelen, deriblant sannheter han hadde lært av sin Far før han kom til jorden.

ble himmelen åpnet: Gud sørget tydeligvis for at Jesus nå kunne huske sin tilværelse i himmelen, deriblant sannheter han hadde lært av sin Far før han kom til jorden. Jesu uttalelser etter at han var blitt døpt, særlig den inderlige bønnen han ba om kvelden etter påskemåltidet i år 33, viser at han visste om sin førmenneskelige tilværelse, at han husket det han hadde hørt av sin Far og hadde sett ham gjøre, og at han husket den herligheten han selv hadde hatt i himmelen. (Joh 6:46; 7:28, 29; 8:26, 28, 38; 14:2; 17:5) Det kan være at Jesus fikk tilbake minnet om alt dette i forbindelse med at han ble døpt og salvet.

han sa til dem: De ordene som følger, er den første uttalelsen av Jesus som er nedskrevet i Bibelen. Som barn var Jesus tydeligvis ikke fullt ut klar over sin førmenneskelige tilværelse. (Se studienoter til Mt 3:16; Lu 3:21.) Men det virker sannsynlig at moren og adoptivfaren hans hadde fortalt ham om det de hadde fått vite gjennom englene og gjennom de profetiene som Simeon og Anna uttalte da familien var i Jerusalem 40 dager etter Jesu fødsel. (Mt 1:20–25; 2:13, 14, 19–21; Lu 1:26–38; 2:8–38) Jesu svar tyder på at han til en viss grad forsto at han var blitt født ved et mirakel, og at han hadde et helt spesielt personlig forhold til sin himmelske Far, Jehova.

jeg måtte være i min Fars hus: Det greske uttrykket for «i min Fars hus» betyr bokstavelig «i min Fars [ting]». Sammenhengen viser at Josef og Maria var bekymret for hvor Jesus var, så den mest opplagte måten å forstå disse ordene på er at de sikter til et sted, det vil si til «min Fars hus [eller: «bolig»]». (Lu 2:44–46) I løpet av sin tjeneste omtalte Jesus senere templet helt konkret som «min Fars hus». (Joh 2:16) Men noen bibelkommentatorer mener at dette uttrykket også kan oppfattes mer generelt, nemlig slik: «jeg måtte være opptatt av det som har med min Far å gjøre».

på veien opp til Jerusalem: Siden Jerusalem lå cirka 750 m over havet, står det ofte i Bibelen at folk gikk «opp til Jerusalem». (Mr 10:32; Lu 2:22; Joh 2:13; Apg 11:2) Jesus og disiplene var på vei opp fra Jordandalen (se studienote til Mt 19:1), som har sitt laveste punkt cirka 400 m under havet. Stigningen derfra og opp til Jerusalem var på rundt 1000 høydemeter.

dro fra ... Galilea: Det fantes en by som het Betlehem, bare 11 km fra Nasaret, men profetien spesifiserte at Messias skulle komme fra «Betlehem Efrata». (Mi 5:2) Dette Betlehem, som blir omtalt som Davids by, lå i Judea i sør. (1Sa 16:1, 11, 13) I luftlinje er avstanden mellom Nasaret og Betlehem Efrata rundt 11 mil. Når man reiste mellom disse byene, kan den reelle avstanden gjennom Samaria (basert på dagens veier) ha vært opptil 15 mil. Terrenget er kupert, og reisen må ha vært anstrengende og tatt flere dager.

reiste ... opp: Det vil si at de reiste opp til Jerusalem, en reise som gikk oppover gjennom et kupert og fjellendt terreng. – Se studienote til Lu 2:4.

ikke noe som Gud sier, er umulig for ham: Eller: «ingen erklæring fra Gud vil slå feil». Eller muligens: «ingenting er umulig for Gud». Det greske ordet rhẹma, som her er gjengitt med «noe som Gud sier», kan sikte til «et ord; en uttalelse; en erklæring». Eller det kan sikte til «en ting; noe det snakkes om», enten en hendelse, en handling eller resultatet av det som er sagt. Selv om den greske teksten kan gjengis på forskjellige måter, er hovedtanken den samme, nemlig at ingenting er umulig når det gjelder Gud eller noen av hans løfter. Ordlyden her ligner på gjengivelsen i Septuaginta i 1Mo 18:14, der Jehova forsikret Abraham om at hans kone Sara ville føde Isak i sin alderdom.

dro han ned: Jerusalem lå cirka 750 m over havet. Uttrykket ‘dra ned’ brukes her om det å forlate Jerusalem. – Lu 10:30, 31; Apg 24:1; 25:7; jevnfør studienoter til Mt 20:17; Lu 2:4, 42.

fortsatte å være lydig mot dem: Eller: «fortsatte å underordne seg dem». På gresk står verbet her i en form som angir vedvarende handling, noe som viser at Jesus – etter at han hadde gjort inntrykk på lærerne ved templet med sin kjennskap til Guds Ord – dro hjem og ydmykt underordnet seg foreldrene sine. Jesu lydighet var mer betydningsfull enn lydigheten til noe annet barn, for den hørte med til det at han oppfylte Moseloven til minste detalj. – 2Mo 20:12; Ga 4:4.

alt som var blitt sagt: Eller: «alle disse tingene». – Se studienote til Lu 1:37.

Multimedia

Keiser Augustus
Keiser Augustus

Oktavian var Romerrikets første keiser. Hans fulle navn var Gaius Julius Cæsar Octavianus (Octavius eller Oktavian). Han var adoptivsønn av den romerske diktatoren Julius Cæsar, som ble myrdet i år 44 fvt. I september i år 31 fvt. ble Oktavian Romerrikets ubestridte enehersker, og den 16. januar i år 27 fvt. ga det romerske senatet ham tittelen Augustus. I år 2 fvt. ga Augustus påbud om at innbyggerne i hele riket skulle registreres, hver og en i «sin by». (Lu 2:1–7) Dette påbudet førte til at Jesus ble født i Betlehem, som en oppfyllelse av en bibelsk profeti. (Da 11:20; Mi 5:2) Augustus døde den 17. august i år 14 evt. (den 19. august ifølge den julianske kalender), altså i den måneden han hadde oppkalt etter seg selv. Den bronseskulpturen det er bilde av her, daterer seg fra år 27 til 25 fvt. og oppbevares nå på British Museum.

Vinter i Betlehem
Vinter i Betlehem

Jesus kan ikke ha blitt født i desember, for fra november til mars er det vanligvis kaldt og regnfullt i Betlehem. Om vinteren kan det komme snø i dette området. På denne tiden av året ville ikke gjeterne ha holdt til utendørs for å passe på flokkene sine om natten. (Lu 2:8) Betlehem ligger cirka 780 m over havet i Judeas høyland.

Jesus i krybben
Jesus i krybben

Det greske ordet for «krybbe» som blir brukt i Lu 2:7, er fạtne, som betyr «fôrsted». Arkeologer har i Palestina funnet store trau som er hogd ut av en enkelt kalksteinsblokk, og som måler cirka 90 cm i lengden, 50 cm i bredden og 60 cm i høyden. Man mener at de har vært brukt som fôrkrybber. Det kan også være at det ble hogd ut fôrkrybber i klippeveggen i grotter der dyr kunne søke ly, slik det har vært gjort i nyere tid.

Turteldue og due
Turteldue og due

Under Moseloven skulle en kvinne som hadde født, bære fram et årsgammelt værlam som et brennoffer og en dueunge eller en turteldue som et syndoffer. Hvis familien ikke hadde råd til et værlam, slik tilfellet tydeligvis var med Maria og Josef, kunne to turtelduer eller to dueunger godtas. (3Mo 12:6–8) Den turtelduen (Streptopelia turtur) det er bilde av her (1), finnes ikke bare i Israel, men også i Europa, Nord-Afrika og det vestlige Asia. I oktober hvert år trekker disse fuglene til varmere, sørlige land og kommer så tilbake til Israel om våren. Den andre fuglen det er bilde av her (2), er en klippedue (Columba livia). Denne arten finnes over hele verden. Klippeduer er vanligvis ikke trekkfugler.