Johannes 7:1–52

7  Etter dette fortsatte Jesus å reise* rundt i Galilẹa. Han ville ikke dra omkring i Judẹa, for jødene ønsket å drepe ham.+  Det nærmet seg nå den jødiske løvhyttehøytiden.+  Da sa brødrene hans+ til ham: «Dra til Judẹa, så også disiplene dine kan få se de gjerningene du gjør.  For ingen som ønsker å bli offentlig kjent, gjør noe i hemmelighet. Når du gjør slike gjerninger, så vis deg for verden.»  Brødrene hans trodde faktisk ikke på ham.+  Jesus sa da til dem: «Min tid er ennå ikke kommet,+ men for dere er tiden alltid inne.  Verden har ingen grunn til å hate dere, men den hater meg, for jeg vitner om at dens gjerninger er onde.+  Dere kan dra opp til høytiden. Jeg drar ikke opp ennå, for min tid er ikke kommet.»+  Etter at han hadde sagt dette til dem, ble han i Galilẹa. 10  Men da brødrene hans hadde dratt opp til høytiden, dro han også opp, ikke åpenlyst, men i hemmelighet. 11  Jødene begynte å lete etter ham under høytiden, og de sa: «Hvor er denne mannen?» 12  Og i folkemengden var det mange som snakket dempet om ham. Noen sa: «Han er en god mann.» Andre sa: «Det er han ikke. Han villeder folket.»+ 13  Det var naturligvis ingen som snakket offentlig om ham, for de var redde for jødene.+ 14  Da det var midt i høytiden, gikk Jesus opp i templet og begynte å undervise. 15  Jødene ble forundret og sa: «Hvordan kan denne mannen ha så stor kunnskap om Skriftene+ når han ikke har studert ved skolene?»+ 16  Da svarte Jesus dem: «Det jeg lærer folk, kommer ikke fra meg, men fra ham som har sendt meg.+ 17  Hvis noen ønsker å gjøre Guds vilje, vil han forstå om det jeg lærer folk, er fra Gud,+ eller om jeg taler ut fra meg selv. 18  Den som taler ut fra seg selv, søker sin egen ære. Men den som ønsker å ære ham som har sendt ham,+ han taler sant, og det er ingen urettferdighet i ham. 19  Har ikke Moses gitt dere Loven?+ Men ingen av dere holder Loven. Hvorfor vil dere drepe meg?»+ 20  Folkemengden svarte: «Du har en demon i deg.*+ Hvem er det som vil drepe deg?» 21  Jesus svarte: «Én gjerning har jeg gjort, og dere er alle forundret. 22  Tenk derfor over dette: Moses har gitt dere omskjærelsen+ – det vil si, den er ikke fra Moses, men fra forfedrene+ – og dere omskjærer jo også på en sabbat. 23  Når et menneske blir omskåret på en sabbat for at ikke Moseloven skal bli brutt, hvorfor er dere da rasende på meg fordi jeg har gjort et menneske helt friskt på en sabbat?+ 24  Slutt med å dømme etter det dere ser.* Døm i stedet rettferdig.»+ 25  Da sa noen av dem som bodde i Jerusalem: «Er ikke dette den mannen de vil drepe?+ 26  Og likevel taler han offentlig, og de sier ingenting til ham. Har folkets ledere virkelig kommet til at dette er Kristus? 27  På den annen side vet vi hvor denne mannen er fra,+ men når Kristus kommer, skal ingen vite hvor han er fra.» 28  Mens Jesus underviste i templet, ropte han: «Dere kjenner meg og vet hvor jeg er fra. Og jeg er ikke kommet på eget initiativ,+ men han som har sendt meg, er virkelig, og dere kjenner ham ikke.+ 29  Jeg kjenner ham,+ for jeg er en representant for ham, og han har sendt meg.» 30  De forsøkte da å få ham arrestert,+ men ingen rørte ham, for hans time var ennå ikke kommet.+ 31  Men mange i folkemengden trodde på ham,+ og de sa: «Når Kristus kommer, vil han vel ikke gjøre flere mirakler* enn det denne mannen har gjort?»+ 32  Fariseerne hørte hva folkemengden mumlet om ham, og overprestene og fariseerne sendte noen betjenter for å arrestere ham. 33  Jesus sa da: «Jeg blir hos dere en liten stund til før jeg går til ham som har sendt meg.+ 34  Dere skal lete etter meg, men dere skal ikke finne meg, og der hvor jeg er, dit kan ikke dere komme.»+ 35  Jødene sa derfor til hverandre: «Hvor har denne mannen tenkt å gå, så vi ikke kan finne ham? Han har vel ikke tenkt å gå til de jødene som er spredt blant grekerne, og undervise grekerne? 36  Hva mener han når han sier: ‘Dere skal lete etter meg, men dere skal ikke finne meg, og der hvor jeg er, dit kan ikke dere komme’?» 37  På den siste dagen, den store dagen i høytiden,+ stilte Jesus seg opp og ropte: «Hvis noen er tørst, så la ham komme til meg og drikke.+ 38  Den som tror på meg, ‘fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann’, slik det står i Skriften.»+ 39  Men dette sa han om ånden, som de som trodde på ham, skulle få. Ingen hadde fått ånden ennå,+ for Jesus var ennå ikke blitt herliggjort.+ 40  Noen i folkemengden som hørte disse ordene, begynte å si: «Dette er virkelig Profeten.»+ 41  Andre sa: «Dette er Kristus.»+ Men noen sa: «Kristus kommer vel ikke fra Galilẹa?+ 42  Sier ikke Skriften at Kristus skal være en etterkommer av David+ og komme fra Betlehem,+ den landsbyen David var fra?»+ 43  Da ble det uenighet i folkemengden på grunn av ham. 44  Og noen av dem ville få ham arrestert, men ingen rørte ham. 45  Betjentene gikk da tilbake til overprestene og fariseerne, som spurte dem: «Hvorfor har dere ikke ført ham hit?» 46  Betjentene svarte: «Aldri har noe menneske talt på denne måten.»+ 47  Da sa fariseerne: «Dere er vel ikke blitt villedet, dere også? 48  Har vel en eneste av folkets ledere eller av fariseerne trodd på ham?+ 49  Men denne folkemengden som ikke kjenner Loven, er forbannet.» 50  Nikodẹmus, som tidligere hadde kommet til Jesus,+ og som var en av deres egne, sa til dem: 51  «Vår lov dømmer vel ikke et menneske uten at man først hører på ham og får vite hva han gjør?»+ 52  De svarte ham: «Du er vel ikke fra Galilẹa, du også? Undersøk, så vil du se at det ikke skal komme* noen profet fra Galilẹa.»+

Fotnoter

El.: «gå».
El.: «Du er demonbesatt.»
El.: «overfladisk».
Bokst.: «tegn».
Bokst.: «bli oppreist».

Studienoter

jødene: I Johannes’ evangelium brukes denne betegnelsen i litt forskjellige betydninger avhengig av sammenhengen. Den kan sikte til det jødiske folket generelt, til dem som bodde i Judea, eller til dem som bodde i eller i nærheten av Jerusalem. Men betegnelsen brukes også i snevrere betydning om de jødene som var svært nøye med å overholde de menneskelagde tradisjonene knyttet til Moseloven, tradisjoner som ofte var i strid med ånden i Loven. (Mt 15:3–6) De fremste blant disse «jødene» var de jødiske myndighetene eller religiøse lederne som var fiendtlig innstilt til Jesus. I denne passasjen og noen av de andre gangene betegnelsen «jødene» er brukt i Johannes, kapittel 7, framgår det av sammenhengen at det siktes til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Joh 7:13, 15, 35a.

løvhyttehøytiden: Dette er den eneste gangen denne høytiden er nevnt i De kristne greske skrifter. Her dreier det seg om den løvhyttehøytiden som ble feiret om høsten i år 32. – Se Ordforklaringer: «Løvhyttehøytiden» og Tillegg B15.

jødene: I Johannes’ evangelium brukes denne betegnelsen i litt forskjellige betydninger avhengig av sammenhengen. Den kan sikte til det jødiske folket generelt, til dem som bodde i Judea, eller til dem som bodde i eller i nærheten av Jerusalem. Men betegnelsen brukes også i snevrere betydning om de jødene som var svært nøye med å overholde de menneskelagde tradisjonene knyttet til Moseloven, tradisjoner som ofte var i strid med ånden i Loven. (Mt 15:3–6) De fremste blant disse «jødene» var de jødiske myndighetene eller religiøse lederne som var fiendtlig innstilt til Jesus. I denne passasjen og noen av de andre gangene betegnelsen «jødene» er brukt i Johannes, kapittel 7, framgår det av sammenhengen at det siktes til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Joh 7:13, 15, 35a.

Jødene: Her ser det ut til at betegnelsen «jødene» sikter til folk generelt som hadde kommet til Jerusalem i forbindelse med løvhyttehøytiden, men det er også mulig at den sikter til de jødiske religiøse lederne. – Se studienote til Joh 7:1.

jødene: I Johannes’ evangelium brukes denne betegnelsen i litt forskjellige betydninger avhengig av sammenhengen. Den kan sikte til det jødiske folket generelt, til dem som bodde i Judea, eller til dem som bodde i eller i nærheten av Jerusalem. Men betegnelsen brukes også i snevrere betydning om de jødene som var svært nøye med å overholde de menneskelagde tradisjonene knyttet til Moseloven, tradisjoner som ofte var i strid med ånden i Loven. (Mt 15:3–6) De fremste blant disse «jødene» var de jødiske myndighetene eller religiøse lederne som var fiendtlig innstilt til Jesus. I denne passasjen og noen av de andre gangene betegnelsen «jødene» er brukt i Johannes, kapittel 7, framgår det av sammenhengen at det siktes til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Joh 7:13, 15, 35a.

jødene: Sikter tydeligvis til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Se studienote til Joh 7:1.

jødene: I Johannes’ evangelium brukes denne betegnelsen i litt forskjellige betydninger avhengig av sammenhengen. Den kan sikte til det jødiske folket generelt, til dem som bodde i Judea, eller til dem som bodde i eller i nærheten av Jerusalem. Men betegnelsen brukes også i snevrere betydning om de jødene som var svært nøye med å overholde de menneskelagde tradisjonene knyttet til Moseloven, tradisjoner som ofte var i strid med ånden i Loven. (Mt 15:3–6) De fremste blant disse «jødene» var de jødiske myndighetene eller religiøse lederne som var fiendtlig innstilt til Jesus. I denne passasjen og noen av de andre gangene betegnelsen «jødene» er brukt i Johannes, kapittel 7, framgår det av sammenhengen at det siktes til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Joh 7:13, 15, 35a.

Jødene: Det ser ut til at betegnelsen sikter til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. Noe som støtter den konklusjonen, er Jesu spørsmål til dem i vers 19: «Hvorfor vil dere drepe meg?» – Se studienote til Joh 7:1.

Skriftene: Bokstavelig: «bokstavene». Uttrykket «å kjenne (ha kunnskap om) bokstavene» er et idiom som betyr «å være skriftkyndig» eller «å ha kunnskap om skrifter (bøker, litteratur)». I denne sammenhengen sikter det åpenbart til kunnskap om de inspirerte skrifter.

når han ikke har studert ved skolene: Eller: «når han ikke er blitt undervist». Bokstavelig: «uten å ha lært». Jesus var ikke uten utdanning, men han hadde ikke studert ved de rabbinske skolene for høyere utdanning.

ut fra meg selv: Som Guds fremste representant lytter Jesus alltid til Jehova og sier det Jehova vil at han skal formidle.

omskåret på en sabbat: Kravet om omskjærelse var en del av Moseloven. (3Mo 12:2, 3) Dette ble sett på som så viktig at omskjærelsen ble foretatt på den åttende dagen selv om den falt på sabbaten, som det var så viktig å holde.

folkets ledere: Sikter her til jødiske ledere. På Jesu tid var Israel underlagt både det romerske styre og et lokalt jødisk styre. Den øverste myndigheten i det jødiske styret var Sanhedrinet, et råd som besto av 71 eldste, deriblant øverstepresten. Romerne hadde gitt dette rådet en viss myndighet når det gjaldt interne, jødiske forhold. – Se Ordforklaringer: «Sanhedrinet».

jeg er en representant for ham: Bokstavelig: «ved siden av ham er jeg». Bruken av preposisjonen parạ (bokst.: «ved siden av») understreker hvor nært Jesus står Jehova, og derfor kan han være «en representant» for, eller fra, Gud.

betjenter: Det vil si vakter ved templet i Jerusalem. Disse betjentene arbeidet sannsynligvis for Sanhedrinet og sto under overprestenes myndighet. De fungerte som religiøst politi.

jødene: I Johannes’ evangelium brukes denne betegnelsen i litt forskjellige betydninger avhengig av sammenhengen. Den kan sikte til det jødiske folket generelt, til dem som bodde i Judea, eller til dem som bodde i eller i nærheten av Jerusalem. Men betegnelsen brukes også i snevrere betydning om de jødene som var svært nøye med å overholde de menneskelagde tradisjonene knyttet til Moseloven, tradisjoner som ofte var i strid med ånden i Loven. (Mt 15:3–6) De fremste blant disse «jødene» var de jødiske myndighetene eller religiøse lederne som var fiendtlig innstilt til Jesus. I denne passasjen og noen av de andre gangene betegnelsen «jødene» er brukt i Johannes, kapittel 7, framgår det av sammenhengen at det siktes til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Joh 7:13, 15, 35a.

Jødene: I denne sammenhengen, der overprestene og fariseerne er nevnt (Joh 7:32, 45), sikter betegnelsen «jødene» etter alt å dømme til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Se studienote til Joh 7:1.

de jødene som er spredt: Bokstavelig: «atspredelsen (diasporaen)». I denne sammenhengen sikter det greske ordet diasporạ til jøder som bodde utenfor Israel. Denne diasporaen (det at jødene ble spredt) var et resultat av at jødene ble erobret av andre nasjoner og ført i eksil, bort fra sitt hjemland – først av assyrerne i 740 fvt. og så av babylonerne før og i 607 fvt. (2Kg 17:22, 23; 24:12–17; Jer 52:28–30) Bare en rest av de bortførte vendte tilbake til Israel, de andre forble spredt. (Jes 10:21, 22) På 400-tallet fvt. fantes det tydeligvis jødiske samfunn i alle de 127 provinsene i Perserriket. (Est 1:1; 3:8) Det uttrykket som er brukt her i Joh 7:35, sikter spesifikt til dem som var blitt spredt blant grekerne. I det første århundre fantes det jødiske befolkningsgrupper i mange gresktalende samfunn utenfor Israel, for eksempel i Syria, Lilleasia og Egypt, og også i den europeiske delen av Romerriket, deriblant i Hellas og Roma. Det at jødene gikk inn for å omvende folk til jødedommen, førte med tiden til at mange hadde en viss kunnskap om Jehova og om den loven han hadde gitt jødene. (Mt 23:15) Jøder og proselytter fra mange land var i Jerusalem for å feire pinsehøytiden i år 33 evt., og da fikk de høre det gode budskap om Jesus. Så det at jødene var spredt rundt omkring i Romerriket, bidro til at den kristne lære raskt ble utbredt.

løvhyttehøytiden: Dette er den eneste gangen denne høytiden er nevnt i De kristne greske skrifter. Her dreier det seg om den løvhyttehøytiden som ble feiret om høsten i år 32. – Se Ordforklaringer: «Løvhyttehøytiden» og Tillegg B15.

På den siste dagen: Det vil si den sjuende dagen av løvhyttehøytiden, 21. tisjri. Den ble kalt «den store dagen i høytiden». – 5Mo 16:13; se studienote til Joh 7:2 og Ordforklaringer: «Løvhyttehøytiden» og Tillegg B15.

løvhyttehøytiden: Dette er den eneste gangen denne høytiden er nevnt i De kristne greske skrifter. Her dreier det seg om den løvhyttehøytiden som ble feiret om høsten i år 32. – Se Ordforklaringer: «Løvhyttehøytiden» og Tillegg B15.

skal det flyte strømmer av levende vann: Det kan være at Jesus her hentydet til en skikk som ble fulgt under løvhyttehøytiden. Skikken besto i at man trakk opp vann fra Siloam-dammen og helte det fra et gullkar, sammen med vin, på alteret ved tiden for morgenofferet. (Se studienote til Joh 7:2 og Ordforklaringer: «Løvhyttehøytiden» og Tillegg B15.) Dette trekket ved høytiden er ikke nevnt i De hebraiske skrifter, men ble tilføyd senere. Ifølge de fleste forskere gjorde man dette på sju av dagene i høytiden, men ikke på den åttende, da det ble holdt en høytidssamling. På den første dagen i høytiden, en sabbat, var det vannet som en prest helte ut, blitt hentet til templet fra Siloam-dammen dagen i forveien. De neste dagene gikk presten til Siloam-dammen for å hente vann i en gullkanne. Han beregnet tiden slik at han var tilbake i templet akkurat da prestene var klare til å legge stykkene av offeret på alteret. Da han gikk gjennom Vannporten og inn i prestenes forgård, ble hans ankomst kunngjort med tre støt fra prestenes trompeter. Vannet ble så helt i et kar og ledet fra dette til foten av alteret. Samtidig ble det helt vin i et annet kar. Deretter ble hallel-salmene (Sl 113 til 118) sunget, til akkompagnement av tempelorkestret, mens tilbederne svingte palmegrener mot alteret. Denne seremonien kan ha minnet de feststemte israelittene om Jesajas profetiske ord: «Med glede skal dere dra opp vann fra frelsens kilder.» – Jes 12:3.

slik det står i Skriften: Det ser ikke ut til at Jesus siterer et bestemt vers her, men at han hentyder til slike skriftsteder som Jes 44:3; 58:11; Sak 14:8. Over to år tidligere, da Jesus snakket med den samaritanske kvinnen om levende vann, fokuserte han på godene ved å få dette vannet. (Joh 4:10, 14) Men i dette verset snakker Jesus om at dette ‘levende vannet’ skulle flyte fra disipler som tror på ham, ved at de delte det med andre. (Joh 7:37–39) Fra og med pinsedagen i år 33 evt. fikk Jesu disipler den hellige ånd, og beretningen i De kristne greske skrifter inneholder mange eksempler på hvordan de deretter følte seg drevet til å formidle livgivende vann til alle som ville lytte. – Apg 5:28; Kol 1:23.

Ingen hadde fått ånden ennå: Det greske ordet for «ånd», pneuma, forekommer to ganger i dette verset og sikter til Guds hellige ånd, eller virksomme kraft. Jesus og de som hørte på ham, visste at Gud lenge hadde brukt sin hellige ånd (1Mo 1:2, fotn.; 2Sa 23:2; Apg 28:25), og at han hadde gitt av denne ånden til sine trofaste tjenere, for eksempel Otniel, Jefta og Samson. (Dom 3:9, 10; 11:29; 15:14) Johannes må derfor ha siktet til en ny måte som ånden skulle bli brukt på i forbindelse med ufullkomne mennesker. Ingen av disse tjenerne for Gud i tidligere tider var blitt kalt til himmelsk liv ved hjelp av ånden. På pinsedagen i år 33 evt. utøste Jesus den hellige ånd over disiplene sine etter at han som en herliggjort åndeskapning hadde mottatt den fra Jehova. (Apg 2:4, 33) Dette var første gang ufullkomne mennesker fikk håp om liv som åndeskapninger i himmelen. Denne salvingen satte de kristne i stand til å forstå betydningen av mange ting som de ikke hadde forstått tidligere.

forbannet: De stolte og selvrettferdige fariseerne og jødiske lederne så ned på vanlige mennesker som hørte på Jesus, og mente at de var «forbannet». Det greske ordet som er brukt her, epạratos, er et nedsettende uttrykk som antyder at de personene det blir brukt om, er forbannet av Gud. De jødiske religiøse lederne brukte også en hebraisk betegnelse, ʽam haʼạrets («landets folk»), som et uttrykk for sin forakt for vanlige folk. Opprinnelig var dette en respektfull betegnelse på dem som bodde i et bestemt område. Den omfattet ikke bare de fattige og dem som sto lavt i samfunnet, men også de framstående. (1Mo 23:7; 2Kg 23:35; Ese 22:29) På Jesu tid ble betegnelsen imidlertid brukt om dem som man mente ikke hadde kjennskap til Moseloven, eller som ikke fulgte rabbinske tradisjoner til minste detalj. Senere rabbinske skrifter bekrefter at de hadde denne holdningen. Mange religiøse ledere så på slike mennesker med forakt. De ville ikke spise sammen med dem, kjøpe noe av dem eller omgås dem.

Du er vel ikke fra Galilea, du også?: Dette spørsmålet gjenspeiler tydeligvis den forakten disse judeerne hadde for galileere. Da Nikodemus tok til orde og forsvarte Jesus (Joh 7:51), var det som om fariseerne sa: «Forsvarer og støtter du virkelig denne mindre intelligente galileeren? Da synker du jo ned på hans nivå.» Siden både Sanhedrinet og templet befant seg i Jerusalem, var det utvilsomt flest lovlærere der. Dette var sannsynligvis bakgrunnen for et jødisk ordtak som lød: «Dra nordover [til Galilea] etter rikdom, dra sørover [til Judea] etter visdom.» Men det er mye som vitner om at galileerne ikke manglet kunnskap om Guds lov. I byene og landsbyene i Galilea var det både lovlærere og synagoger. Synagogene var i virkeligheten læreanstalter. (Lu 5:17) Det arrogante svaret fariseerne ga Nikodemus, tyder på at de ikke gjorde noe for å få greie på at Jesus faktisk var født i Betlehem. (Mi 5:2; Joh 7:42) De forsto heller ikke Jesajas profeti som sammenlignet Messias’ forkynnelse med «et stort lys» som skulle skinne i Galilea. – Jes 9:1, 2; Mt 4:13–17.

7:53

Passasjen fra Joh 7:53 til 8:11 mangler i de tidligste autoritative håndskriftene. Disse tolv versene er tydeligvis en tilføyelse til Johannesevangeliets opprinnelige tekst. (Se Tillegg A3.) De står ikke i de to tidligste tilgjengelige papyrene som inneholder Johannes’ evangelium, Papyrus Bodmer 2 (P66) og Papyrus Bodmer 14, 15 (P75), som begge er fra 100-tallet evt., og de står heller ikke i Codex Sinaiticus eller Codex Vaticanus, som begge er fra 300-tallet. De dukker første gang opp i et gresk håndskrift fra 400-tallet (Codex Bezae), men så finner man dem ikke i andre greske håndskrifter før på 800-tallet. De fleste tidlige oversettelser til andre språk har dem ikke med. I én gruppe greske håndskrifter er denne passasjen plassert i slutten av Johannesevangeliet, og i en annen gruppe er den satt inn etter Lu 21:38. Det at passasjen er plassert på forskjellige steder i forskjellige håndskrifter, styrker den konklusjonen at disse versene er uekte. Så godt som alle forskere er enige om at disse versene ikke er en del av Johannes’ opprinnelige tekst.

I greske håndskrifter og i oversettelser til andre språk som har med disse versene, lyder de slik (med noen varianter):

53 Så gikk de hver til sitt hjem.

8 Men Jesus gikk til Oljeberget. 2 Ved daggry innfant han seg imidlertid igjen i templet, og alt folket begynte å komme til ham, og han satte seg ned og begynte å undervise dem. 3 Nå kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i utroskap, og etter at de hadde stilt henne i deres midte, sa de til ham: «Lærer, denne kvinnen er blitt grepet på fersk gjerning mens hun begikk utroskap. I Loven har Moses foreskrevet at vi skal steine den slags kvinner. Hva sier så du?» Dette sa de naturligvis for å sette ham på prøve, for å ha noe å anklage ham for. Men Jesus bøyde seg ned og begynte å skrive med fingeren på jorden. Da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: «La den av dere som er syndfri, være den første til å kaste en stein på henne.» Og han bøyde seg ned igjen og fortsatte å skrive på jorden. Men de som hadde hørt dette, begynte å gå ut, én etter én, de eldste først, og han ble latt alene tilbake med kvinnen som hadde vært i deres midte. 10 Jesus rettet seg opp og sa til henne: «Kvinne, hvor er de? Var det ingen som fordømte deg?» 11 Hun sa: «Ingen, herre.» Jesus sa: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og praktiser ikke synd mer fra nå av.»

Multimedia