Johannes 18:1–40

18  Etter at Jesus hadde sagt dette, gikk han ut sammen med disiplene sine til den andre siden av Kedron-dalen.+ Der var det en hage, og han og disiplene gikk inn i den.+  Judas, han som forrådte ham,+ visste også om stedet, for Jesus hadde ofte vært der sammen med disiplene.  Judas tok da med seg en gruppe soldater og noen av overprestenes og fariseernes betjenter og kom dit med fakler, lamper og våpen.+  Jesus, som visste om alt det som skulle skje med ham, gikk så fram og sa til dem: «Hvem leter dere etter?»  De svarte: «Jesus, nasareeren.»+ Han sa til dem: «Det er meg.» Judas, han som forrådte ham, sto også der sammen med dem.+  Men da Jesus sa: «Det er meg», trakk de seg tilbake og falt over ende.+  Han spurte dem derfor igjen: «Hvem leter dere etter?» De sa: «Jesus, nasareeren.»  Jesus svarte: «Jeg har sagt at det er meg. Hvis det er meg dere leter etter, så la disse mennene gå.»  Det var for at det han hadde sagt, skulle bli oppfylt: «Av dem du har gitt meg, har jeg ikke mistet en eneste.»+ 10  Simon Peter, som hadde et sverd, dro da sverdet og slo til øversteprestens slave og kuttet det høyre øret av ham.+ Slaven het Malkus. 11  Men Jesus sa til Peter: «Stikk sverdet i sliren.+ Skulle jeg ikke drikke det begeret som min Far* har gitt meg?»+ 12  Soldatene og offiseren og jødenes betjenter arresterte da Jesus og bandt ham. 13  De førte ham først til Annas, for han var svigerfaren til Kaifas,+ som var øversteprest det året.+ 14  Det var Kaifas som hadde gitt jødene det rådet at det var til beste for dem at ett menneske døde for folket.+ 15  Simon Peter og en annen disippel fulgte nå etter Jesus.+ Denne disippelen var kjent av øverstepresten, og han gikk sammen med Jesus inn på gårdsplassen hos øverstepresten, 16  men Peter ble stående utenfor ved døren.* Den andre disippelen, som var kjent av øverstepresten, gikk derfor ut og snakket med en tjenestejente som holdt vakt ved døren, og han tok med seg Peter inn. 17  Hun sa da til Peter: «Er ikke du også en av disiplene til denne mannen?» Han svarte: «Nei, det er jeg ikke.»+ 18  Slavene og betjentene hadde laget et bål, og de sto rundt det og varmet seg, for det var kaldt. Peter sto også sammen med dem og varmet seg. 19  Overpresten spurte nå Jesus ut om hans disipler og om hans lære. 20  Jesus svarte ham: «Jeg har talt til verden i full offentlighet. Jeg har alltid undervist i synagoger og i templet,+ der alle jødene kommer sammen, og jeg har ikke sagt noe i hemmelighet. 21  Hvorfor spør du meg ut? Spør dem som har hørt hva jeg har fortalt dem. De vet hva jeg har sagt.» 22  Etter at Jesus hadde sagt dette, ga en av betjentene ham et slag i ansiktet med åpen hånd+ og sa: «Er det slik du svarer overpresten?» 23  Jesus svarte ham: «Hvis jeg har sagt noe galt, så legg fram bevis for* det. Men hvis det jeg har sagt, er rett, hvorfor slår du meg da?» 24  Annas sendte ham da bundet til Kaifas, øverstepresten.+ 25  Imens sto Simon Peter og varmet seg. Da sa de til ham: «Er ikke du også en av disiplene hans?» Han nektet og sa: «Nei, det er jeg ikke.»+ 26  En av øversteprestens slaver, en slektning av ham som Peter hadde kuttet øret av,+ sa: «Så jeg ikke deg i hagen sammen med ham?» 27  Men Peter nektet igjen, og straks gol en hane.+ 28  Så førte de Jesus fra Kaifas til stattholderens bolig.+ Det var nå tidlig om morgenen. Men selv gikk de ikke inn i stattholderens bolig, for at de ikke skulle bli urene,+ men kunne spise påskemåltidet. 29  Pilatus kom derfor ut til dem og sa: «Hva anklager dere dette mennesket for?» 30  De svarte: «Hvis ikke denne mannen var en forbryter, ville vi ikke ha overgitt ham til deg.» 31  Pilatus sa da til dem: «Ta ham dere og døm ham etter deres egen lov.»+ Jødene svarte: «Vi har ikke lov til å ta livet av noen.»+ 32  Dette var for at Jesu ord om hvordan han skulle dø, skulle bli oppfylt.+ 33  Pilatus gikk da inn i stattholderens bolig igjen og kalte Jesus til seg og spurte: «Er du jødenes konge?»+ 34  Jesus svarte: «Spør du om dette av deg selv, eller har andre fortalt deg om meg?» 35  Pilatus svarte: «Jeg er vel ikke jøde? Din egen nasjon og overprestene har overgitt deg til meg. Hva har du gjort?» 36  Jesus svarte:+ «Mitt rike* er ikke en del av denne verden.+ Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene.+ Men mitt rike er ikke herfra.» 37  Pilatus sa derfor til ham: «Så er du da en konge?» Jesus svarte: «Du sier selv at jeg er en konge.+ Jeg er født for å vitne om sannheten, og det er derfor jeg har kommet til verden.+ Den som er på sannhetens side, hører på det jeg sier.»+ 38  Pilatus sa til ham: «Hva er sannhet?» Etter at han hadde sagt dette, gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: «Jeg kan ikke se at han er skyldig i noe.+ 39  Dere har jo den skikken at jeg skal gi dere en fange fri i påsken.+ Vil dere at jeg skal løslate jødenes konge?» 40  Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Bạrabbas!» Men Bạrabbas var en forbryter.+

Fotnoter

Bokst.: «Faren».
El.: «inngangen».
El.: «avlegg vitnesbyrd om».
El.: «kongerike».

Studienoter

Kedron-dalen: Eller: «Kedrons vinterbekk». Kedron-dalen, som er nevnt bare her i De kristne greske skrifter, ligger mellom Jerusalem og Oljeberget. Den går fra nord til sør langs byens østside. Kedron-dalen var vanligvis vannløs, også om vinteren, bortsett fra ved spesielt kraftig regnvær. Det greske ordet kheimarros, som her er gjengitt med «dalen», betyr bokstavelig «en vinterbekk», det vil si en bekk som fører mye vann på grunn av det kraftige regnet om vinteren. Dette greske ordet er brukt over 80 ganger i Septuaginta som en oversettelse av det hebraiske ordet nạchal (som også betyr «dal»), det ordet som er brukt når Kedron-dalen er nevnt i De hebraiske skrifter. (2Sa 15:23; 1Kg 2:37) Disse ordene på hebraisk og gresk for «dal» kan sikte til en bekk eller en elv. (5Mo 10:7; Job 6:15; Jes 66:12; Ese 47:5) Men de sikter oftere til en dal med en vinterbekk som er vannførende under vinterregnet. (4Mo 34:5; Jos 13:9; 17:9; 1Sa 17:40; 1Kg 15:13; 2Kr 33:14; Ne 2:15; Høy 6:11) Begge ordene blir ofte oversatt med «elvedal». – Se Ordforklaringer: «Elvedal; wadi».

en gruppe soldater: Det greske ordet speira som er brukt her, antyder at det siktes til romerske soldater. Johannes er den eneste av de fire evangelieskribentene som nevner at det var romerske soldater til stede da Jesus ble arrestert. – Joh 18:12.

slo til øversteprestens slave: Alle de fire evangelieskribentene omtaler denne hendelsen, og beretningene deres utfyller hverandre. (Mt 26:51; Mr 14:47; Lu 22:50) Det er bare «vår kjære Lukas, legen» (Kol 4:14), som nevner at Jesus «rørte ved øret til slaven og helbredet ham». (Lu 22:51) Johannes er den eneste evangelieskribenten som forteller at Simon Peter brukte sverdet, og at den slaven som fikk øret kuttet av, het Malkus. Johannes var tydeligvis den disippelen som «var kjent av øverstepresten» og øversteprestens husstand (Joh 18:15, 16), så det er naturlig at han i sitt evangelium oppgir navnet på den skadede mannen. Det at Johannes kjente øversteprestens husstand, framgår også av Joh 18:26, der Johannes forteller at den slaven som anklaget Peter for å være en disippel av Jesus, var «en slektning av ham som Peter hadde kuttet øret av».

drikke det begeret: I Bibelen brukes ordet «beger» ofte i overført betydning om Guds vilje med en person, det Gud har tildelt ham eller henne. Å ‘drikke begeret’ betyr her å underordne seg Guds vilje. «Begeret» sto ikke bare for det at Jesus måtte lide og dø på grunn av falske anklager om blasfemi, men også for det at han skulle bli oppreist til udødelig liv i himmelen.

la meg slippe å drikke dette begeret: I Bibelen brukes ordet «beger» ofte i overført betydning om Guds vilje med en person, det Gud har tildelt ham eller henne. (Se studienote til Mt 20:22.) Når Jesus ba om å få «slippe å drikke dette begeret», var det uten tvil fordi han tenkte på den vanære hans død som en som var anklaget for blasfemi og for opprør, ville føre over Gud.

drikke det begeret: I Bibelen brukes ordet «beger» ofte i overført betydning om Guds vilje med en person, det Gud har tildelt ham eller henne. Å ‘drikke begeret’ betyr her å underordne seg Guds vilje. «Begeret» sto både for det at Jesus måtte lide og dø på grunn av falske anklager om blasfemi, og for det at han skulle bli oppreist til udødelig liv i himmelen. – Se studienoter til Mt 20:22; 26:39.

jødene: I Johannes’ evangelium brukes denne betegnelsen i litt forskjellige betydninger avhengig av sammenhengen. Den kan sikte til det jødiske folket generelt, til dem som bodde i Judea, eller til dem som bodde i eller i nærheten av Jerusalem. Men betegnelsen brukes også i snevrere betydning om de jødene som var svært nøye med å overholde de menneskelagde tradisjonene knyttet til Moseloven, tradisjoner som ofte var i strid med ånden i Loven. (Mt 15:3–6) De fremste blant disse «jødene» var de jødiske myndighetene eller religiøse lederne som var fiendtlig innstilt til Jesus. I denne passasjen og noen av de andre gangene betegnelsen «jødene» er brukt i Johannes, kapittel 7, framgår det av sammenhengen at det siktes til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Joh 7:13, 15, 35a.

offiseren: Det greske ordet khilịarkhos (kiliark) betyr bokstavelig «leder for tusen», det vil si soldater. Det sikter til en romersk offiser som ble kalt tribun. Det var seks tribuner i hver romersk legion. Legionene var imidlertid ikke oppdelt i seks enheter, men hver tribun hadde kommandoen over hele legionen en sjettedel av tiden. En slik høytstående offiser hadde stor myndighet, blant annet myndighet til å oppnevne og innsette centurioner. Det greske ordet kan også være en betegnelse på høytstående militære befalingsmenn generelt. En romersk offiser ledsaget de soldatene som arresterte Jesus.

jødenes: Her sikter ‘jødene’ tydeligvis til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Se studienote til Joh 7:1.

Annas og Kaifas var overprester: Da Lukas angir når døperen Johannes begynte sin tjeneste, nevner han at det var på den tiden da disse to mektige mennene hadde fremtredende posisjoner i det jødiske presteskapet. Annas ble utnevnt til øversteprest omkring år 6 eller 7 evt. av Kvirinius, den romerske stattholderen i Syria, og hadde denne stillingen til omkring år 15. Selv etter at Annas var avsatt av romerne og ikke lenger offisielt hadde tittelen øversteprest, fortsatte han åpenbart å utøve stor makt og innflytelse, og han hadde en avgjørende stemme i det jødiske hierarkiet. Fem av sønnene hans hadde stillingen som øversteprest, og hans svigersønn Kaifas tjente som øversteprest fra rundt år 18 til rundt år 36. Selv om det var Kaifas som tjente som øversteprest i år 29 evt., kunne Annas altså med rette kalles ‘overprest’ på grunn av sin innflytelsesrike posisjon. – Joh 18:13, 24; Apg 4:6.

De førte ham først til Annas: Det er bare Johannes som konkret nevner at Jesus ble ført til Annas, som ble utnevnt til øversteprest omkring år 6 eller 7 evt. av Kvirinius, den romerske stattholderen i Syria. Annas hadde denne stillingen til omkring år 15. Selv etter at Annas var avsatt av romerne og ikke lenger offisielt hadde tittelen øversteprest, fortsatte han åpenbart å utøve stor makt og innflytelse, og han hadde en avgjørende stemme i det jødiske hierarkiet. Fem av sønnene hans hadde stillingen som øversteprest, og hans svigersønn Kaifas tjente som øversteprest fra rundt år 18 til rundt år 36. Denne perioden innbefattet det året, det vil si år 33, det merkeåret da Jesus ble henrettet. – Se studienote til Lu 3:2.

han som Jesus var spesielt glad i: Dette er den første av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 19:26; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10) Én grunn til denne konklusjonen er at apostelen Johannes ikke er nevnt ved navn i dette evangeliet, bortsett fra at «Sebedeus-sønnene» er nevnt i Joh 21:2. En annen indikasjon finnes i Joh 21:20–24, der uttrykket «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» brukes om skribenten av dette evangeliet. Dessuten sa Jesus om denne apostelen: «Hvis det er min vilje at han skal fortsette å være her fram til jeg kommer, er det da nødvendig for deg å vite det?» Dette tyder på at den disippelen som er omtalt, skulle leve mye lenger enn Peter og de andre apostlene, noe som passer på apostelen Johannes. – Se studienoter til Joh Tittelen og Joh 1:6; 21:20.

den disippelen han var spesielt glad i: Dette er den andre av fem ganger en bestemt disippel som «han [eller: «Jesus»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 13:23; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes. – Se studienote til Joh 13:23.

Den disippelen som Jesus var spesielt glad i: Dette er den fjerde av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 13:23; 19:26; 20:2; 21:20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. – Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10; Joh 21:2; grunnene til at man mener dette, er nevnt i studienoter til Joh 13:23; 21:20.

den disippelen som Jesus var spesielt glad i: Dette er den siste av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 13:23; 19:26; 20:2; 21:7) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10; Joh 21:2) Som sammenhengen i Joh 21:20–24 viser, var «den disippelen som Jesus var spesielt glad i», den samme som «den disippelen ... som har skrevet dette», det vil si skribenten av Johannes’ evangelium. – Se studienoter til Joh Tittelen; 1:6; 13:23.

en annen disippel: Sikter tydeligvis til apostelen Johannes. Det er typisk for Johannes at han ikke nevner seg selv ved navn i sitt evangelium. (Se studienoter til Joh 13:23; 19:26; 20:2; 21:7, 20.) Dessuten er Johannes og Peter sammen i beretningen i Joh 20:2–8 om det som skjedde etter Jesu oppstandelse. Bibelen forklarer ikke hvordan det hadde seg at Johannes, en disippel fra Galilea, var blitt kjent av øverstepresten. Men det at Johannes kjente øversteprestens husstand, gjorde at den tjenestejenta som holdt vakt ved døren, slapp ham inn på gårdsplassen, og han fikk også tatt med seg Peter inn. – Joh 18:16.

et bål: Eller: «en trekullild». Trekull er svart, sprøtt og porøst kull, vanligvis det som blir igjen ved ufullstendig forbrenning av trevirke. I tidligere tider framstilte man trekull ved å dekke en haug med trevirke med jord, la den brenne langsomt i flere dager og bare tilføre så mye luft at de gassene som oppsto, kunne forbrennes. Ved denne framgangsmåten fikk man en relativt ren form for karbon. Det var en tidkrevende prosess som krevde omhyggelig overvåking, men trekull var en god type brensel som ga sterk og stabil varme uten røykutvikling. Man brukte gjerne trekull i et bål eller i en bålpanne som varmekilde. (Jes 47:14; Jer 36:22) Fordi trekull avgir en jevn varme uten flammer og røyk, egner det seg også godt til matlaging. – Joh 21:9.

til Kaifas, øverstepresten: Se Tillegg B12, som viser hvor Kaifas’ hus kan ha ligget.

stattholderens bolig: Det greske ordet praitọrion (fra latin praetorium) betegner de romerske stattholdernes offisielle residens. I Jerusalem var boligen sannsynligvis det palasset som Herodes den store bygde. Det lå i det nordvestlige hjørnet av den øvre, sørlige delen av Jerusalem. (Se Tillegg B12, som viser hvor det lå.) Pilatus oppholdt seg i Jerusalem bare ved spesielle anledninger, for eksempel under høytidene, siden det var fare for uroligheter. Mesteparten av tiden bodde han i Cæsarea.

stattholderens bolig: Se studienote til Mt 27:27.

tidlig om morgenen: Det vil si om morgenen 14. nisan, den dagen da Jesus ble stilt for retten og henrettet. Påsken hadde begynt kvelden før, og som det framgår av de andre evangelieberetningene, hadde Jesus og apostlene spist påskemåltidet da. (Mt 26:18–20; Mr 14:14–17; Lu 22:15) Når det i dette verset står om å spise påskemåltidet, må det derfor sikte til måltidet 15. nisan, den første dagen i de usyrede brøds høytid. På Jesu tid ble påsken (14. nisan) og de usyrede brøds høytid (15.–21. nisan), som fulgte rett etterpå, noen ganger omtalt samlet som påsken. – Lu 22:1.

Er du jødenes konge?: Ingen kunne regjere som konge i Romerriket uten keiserens tillatelse. Det ser ut til at Pilatus derfor konsentrerte sitt forhør om den delen av anklagen som gikk ut på at Jesus var en konge.

Er du jødenes konge?: Se studienote til Mt 27:11.

Du har selv sagt det: Et jødisk idiom som her blir brukt for å bekrefte at det personen spurte om, var sant. Det var som om Jesus sa: «Du har sagt det, og det du sier, er sant.» Ved å svare på denne måten påpekte Jesus tydeligvis at Judas’ egne ord var en innrømmelse av at han var ansvarlig for forræderiet mot Jesus. En sammenligning med parallellberetningen i Joh 13:21–30 viser at Judas på et tidspunkt etter dette må ha forlatt rommet før Jesus innstiftet Herrens kveldsmåltid. Neste gang Judas blir nevnt igjen her i Matteus’ beretning, er i Mt 26:47, der han og en stor flokk kommer til Getsemane hage.

Du har selv sagt det: Jesus prøvde ikke å unnvike Kaifas’ spørsmål, for han anerkjente øversteprestens myndighet til å ta ham i ed for at han skulle si sannheten. (Mt 26:63) Dette uttrykket var tydeligvis et jødisk idiom som bekreftet at en uttalelse var sann. Dette støttes av Markus’ parallellberetning, som gjengir Jesu svar slik: «Det er jeg.» – Mr 14:62; se studienoter til Mt 26:25; 27:11.

Du sier selv at jeg er en konge: Med dette svaret bekrefter Jesus at han er en konge. (Mt 27:11; jevnfør studienoter til Mt 26:25, 64.) Men Jesus er konge i en annen forstand enn det Pilatus ser for seg, for Jesu rike «er ikke en del av denne verden» og utgjør derfor ingen trussel mot Romerriket. – Joh 18:33–36.

vitne om: De greske ordene for «å vitne» (martyrẹo) og for «vitneutsagn; vitne» (martyrịa; mạrtys) har vid betydning slik de er brukt i De kristne greske skrifter. Disse ordene brukes i grunnbetydningen å vitne om kjensgjerninger som man selv har sett, hørt eller erfart, men de kan også romme tanken om å «erklære; bekrefte; tale vel om». Jesus ikke bare vitnet om og gjorde kjent sannheter som han var overbevist om, men han levde også på en slik måte at han bekreftet at hans Fars profetiske ord og løfter var sanne. (2Kt 1:20) Guds hensikt i forbindelse med Riket og dets messianske hersker var blitt forutsagt i detalj. Ved sitt liv på jorden, som endte med en offerdød, oppfylte Jesus alt det som var profetert om ham, innbefattet de skyggene, eller forbildene, som lovpakten inneholdt. (Kol 2:16, 17; He 10:1) Det kan derfor sies at Jesus både i ord og i gjerning ‘vitnet om sannheten’.

sannheten: Jesus snakket ikke om sannhet generelt, men om sannheten om Guds hensikter. En sentral del av Guds hensikt er at Jesus, «Davids sønn», tjener som Øversteprest og som Hersker i Guds rike. (Mt 1:1) Jesus forklarte at et viktig formål med at han kom til menneskeverdenen, levde her på jorden og utførte sin tjeneste, var å forkynne sannheten om dette riket. Englene forkynte et lignende budskap forut for og ved Jesu fødsel i Betlehem i Judea, den byen der David ble født. – Lu 1:32, 33; 2:10–14.

Hva er sannhet?: Pilatus’ spørsmål gjaldt tydeligvis sannhet generelt, ikke den konkrete «sannheten» som Jesus nettopp hadde omtalt. (Joh 18:37) Hvis dette hadde vært et oppriktig spørsmål, ville Jesus uten tvil ha besvart det. Men Pilatus stiller sannsynligvis spørsmålet i skeptisk eller kynisk mistro uten å vente noe svar på det. Det er som om han skulle ha sagt: «Sannhet? Hva er det? Det finnes ikke noe slikt!» Pilatus venter heller ikke på svar, men går rett ut til jødene.

Dere har jo den skikken at jeg skal gi dere en fange fri: Denne skikken med å løslate en fange er nevnt også i Mt 27:15 og Mr 15:6. Skikken var tydeligvis av jødisk opprinnelse, for Pilatus sa til jødene: «Dere har jo den skikken.» Selv om man ikke finner noe grunnlag eller noen presedens for denne skikken i De hebraiske skrifter, hadde dette tydeligvis utviklet seg til en tradisjon blant jødene på Jesu tid. Romerne syntes trolig ikke det var noe merkelig med denne skikken, for det finnes vitnesbyrd om at de løslot fanger for å tilfredsstille folkemengder.

Multimedia

Kedron-dalen
Kedron-dalen

Kedron-dalen (Nahal Qidron) ligger mellom Jerusalem og Oljeberget og går for det meste fra nord til sør langs byens østside. Dalen begynner et stykke nord for Jerusalems murer. Øverst er den bred og grunn, men etter hvert blir den smalere og dypere. Utenfor den sørlige enden av det tidligere tempelområdet er den cirka 30 m dyp og 120 m bred, men på Jesu tid var den tydeligvis dypere. Dalen fortsetter gjennom Judea-ødemarken til Dødehavet. Det var denne dalen Jesus krysset på vei til Getsemane hage etter at han hadde innstiftet Herrens kveldsmåltid den 14. nisan i år 33 evt. – Joh 18:1.

1. Kedron-dalen

2. Tempelhøyden

3. Oljeberget (den delen som er vist her, er dekket av graver)

Det eldste kjente håndskriftfragmentet av De kristne greske skrifter
Det eldste kjente håndskriftfragmentet av De kristne greske skrifter

Bildet viser forsiden og baksiden av fragmentet Rylands-papyrus 457 (P52), en svært tidlig avskrift av en del av Johannes’ evangelium. Dette fragmentet, som blir oppbevart på John Rylands University Library i Manchester i England, ble kjøpt i Egypt i 1920. Det inneholder en del av Joh 18:31–33 på den ene siden og en del av Joh 18:37, 38 på den andre siden. Det at det er skrift på begge sider av fragmentet, viser at det må ha vært en del av en kodeks. Fragmentet er 9 × 6 cm stort. Mange forskere mener at dette er det eldste eksisterende greske håndskriftet til De kristne greske skrifter, og daterer det til første halvdel av 100-tallet evt. Johannes’ evangelium ble skrevet omkring år 98 evt., så denne avskriften ble sannsynligvis laget bare noen få tiår senere. Teksten i fragmentet er veldig lik teksten i senere, mer fullstendige greske håndskrifter, som dagens oversettelser av De kristne greske skrifter er basert på.