Apostlenes gjerninger 20:1–38

20  Da oppstyret hadde lagt seg, sendte Paulus bud på disiplene. Han oppmuntret dem, og så sa han farvel og begynte på reisen til Makedọnia.+  Han dro fra sted til sted i dette området og hadde mye oppmuntrende å si til disiplene der. Etterpå kom han til Hellas.  Der var han i tre måneder, men da han skulle seile til Syria, fant han ut at jødene hadde planlagt å drepe ham.+ Derfor bestemte han seg for å dra tilbake gjennom Makedọnia.  De som reiste sammen med ham, var Sọpater, sønn av Pyrrus fra Berø̣a, Aristạrkus+ og Sekụndus fra Tessalonika, Gaius fra Derbe, Timọteus+ og dessuten Tỵkikus+ og Trọfimus+ fra provinsen Asia.  Disse mennene dro i forveien og ventet på oss i Troas.+  Vi for vår del seilte ut fra Filịppi etter de usyrede brøds høytid,+ og fem dager senere møtte vi dem i Troas. Der ble vi i sju dager.  Den første dagen i uken, da vi var samlet til et måltid, holdt Paulus en tale til dem, for han skulle reise neste dag. Han fortsatte å tale helt til midnatt.  Det var mange lamper i det rommet ovenpå der vi var samlet.  I vinduet satt en ung mann som het Eutykus. Mens Paulus holdt på med å tale, sovnet han, og i dyp søvn falt han ned fra tredje etasje. Da de løftet på ham, var han død. 10  Men Paulus gikk ned, bøyde seg over ham og slo armene rundt ham+ og sa: «Ikke vær urolige, for nå lever han.»+ 11  Så gikk Paulus opp igjen og begynte måltidet. Han fortsatte å snakke med dem nokså lenge, helt til det ble lyst, og så dro han av sted. 12  De tok gutten med seg derfra, og det var til uendelig stor trøst for dem at han var i live. 13  Vi gikk nå i forveien til skipet og seilte til Assos, der vi skulle ta Paulus om bord. Dette hadde han bedt oss om, for han ville gå dit til fots. 14  Da han nådde oss igjen i Assos, tok vi ham om bord og dro til Mitylẹne. 15  Vi seilte derfra dagen etter og stoppet opp utenfor Kios. Neste dag la vi til ved Samos, og dagen etter kom vi til Milẹt. 16  Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Ẹfesos+ så han ikke skulle bruke noe tid i provinsen Asia. Han hadde det nemlig travelt, for han ville gjerne nå fram til Jerusalem+ til pinsedagen,+ hvis det var mulig. 17  Men fra Milẹt sendte han bud til Ẹfesos og ba de eldste i menigheten der om å komme til ham. 18  Da de kom, sa han til dem: «Dere vet godt hvordan jeg levde blant dere fra den første dagen jeg kom til provinsen Asia.+ 19  Jeg tjente som en slave for Herren med all ydmykhet+ og med tårer og under prøvelser som rammet meg på grunn av jødenes onde planer. 20  Og jeg unnlot ikke å fortelle dere noe av det som kunne være til hjelp for dere,* eller å undervise dere offentlig+ og fra hus til hus.+ 21  Men jeg vitnet grundig* for både jøder og grekere om at de skulle angre,+ vende om til Gud og tro på vår Herre Jesus.+ 22  Drevet av ånden reiser jeg nå til Jerusalem,+ selv om jeg ikke vet hva som vil skje med meg der. 23  Jeg vet bare at den hellige ånd i by etter by gjentatte ganger forteller meg at jeg kommer til å bli fengslet og møte prøvelser.+ 24  Men jeg ser ikke på mitt eget liv som noe betydningsfullt, så lenge jeg kan fullføre mitt løp+ og den tjenesten som jeg fikk av Herren Jesus+ – å vitne grundig* om det gode budskap om Guds ufortjente godhet. 25  Nå vet jeg at ingen av dere som jeg forkynte om Riket for, skal se meg igjen. 26  Derfor ber jeg dere i dag om å bekrefte at jeg er ren for alles blod,+ 27  for jeg har fortalt dere alt om Guds hensikt og ikke holdt noe tilbake.+ 28  Pass på dere selv+ og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i+ for at dere skal være hyrder for Guds menighet,+ som han kjøpte med blodet av sin egen Sønn.+ 29  Jeg vet at når jeg er borte, skal glupske* ulver komme inn blant dere,+ og de skal ikke behandle hjorden på en mild måte. 30  Og blant dere selv skal det stå fram menn som forvrenger sannheten for å få disiplene med seg.+ 31  Hold dere derfor våkne, og husk at jeg i tre år,+ natt og dag, ikke holdt opp med å veilede hver og en av dere med tårer. 32  Og nå vet jeg at Gud og budskapet om hans ufortjente godhet vil beskytte dere, og at dette budskapet kan bygge dere opp og gi dere arven sammen med alle som er blitt gjort hellige.+ 33  Jeg har ikke ønsket å få sølv eller gull eller klær av noen.+ 34  Dere vet selv at disse hendene har sørget for at jeg og de som var med meg, har hatt det vi trengte.+ 35  I alle ting har jeg vist dere at dere ved å arbeide hardt på denne måten+ må hjelpe de svake. Og dere må huske det Herren Jesus selv sa: ‘Det er større lykke ved å gi+ enn ved å få.’» 36  Da han hadde sagt dette, falt han på kne sammen med dem alle og ba. 37  Og alle begynte å gråte, og de omfavnet Paulus og kysset ham. 38  Det som gjorde dem spesielt vondt, var det han hadde sagt om at de ikke skulle se ham mer.+ Så fulgte de ham til skipet.

Fotnoter

El.: «til deres eget beste».
El.: «avla et grundig vitnesbyrd».
El.: «å avlegge et grundig vitnesbyrd».
El.: «undertrykkende».

Studienoter

vi: Fram til Apg 16:9 er beretningen i Apostlenes gjerninger fortalt utelukkende i tredje person. Skribenten, Lukas, forteller altså bare hva andre sa og gjorde. Men her i Apg 16:10 er det en forandring i stilen, og Lukas inkluderer seg selv i handlingen. Herfra bruker han pronomenene «vi» og «oss» i de delene av boken der han tydeligvis var en av dem som reiste sammen med Paulus. (Se studienote til Apg 1:1 og «Introduksjon til Apostlenes gjerninger».) Lukas reiste sammen med Paulus fra Troas til Filippi omkring år 50 evt., men da Paulus forlot Filippi, var Lukas ikke lenger sammen med ham. – Apg 16:10–17, 40; se studienoter til Apg 20:5; 27:1.

vi: Som nevnt i studienotene til Apg 16:10 og 20:5 inneholder Apostlenes gjerninger flere deler der Lukas, som har skrevet boken, bruker slike pronomener i første person som «vi» og «oss» når han forteller om det som skjedde. (Apg 27:20) Det viser at Lukas reiste sammen med Paulus på deler av noen av de mange reisene hans. I den delen av Apostlenes gjerninger som begynner her og fortsetter til Apg 28:16, bruker Lukas slike pronomener, noe som viser at han var sammen med Paulus på reisen til Roma.

oss: Det at Lukas sier «oss», et pronomen i første person, tyder på at han møtte Paulus igjen i Filippi. En tid tidligere hadde Lukas og Paulus skilt lag i Filippi. (Apg 16:10–17, 40) Nå reiste de sammen fra Filippi til Jerusalem, der Paulus senere ble arrestert. (Apg 20:5 til 21:18, 33) Dette er den andre delen av Apostlenes gjerninger der Lukas inkluderer seg selv i handlingen. – Se studienoter til Apg 16:10; 27:1.

de usyrede brøds høytid: Se Ordforklaringer: «usyrede brøds høytid, De». – Se Tillegg B15.

brøt brødene i biter: Brødene var ofte flate og sprø, og det var derfor vanlig å bryte brødet i biter før man spiste det. – Mt 15:36; 26:26; Mr 6:41; 8:6; Lu 9:16.

tok Jesus et brød ... brøt han det i biter: De brødene som var vanlige i oldtidens Midtøsten, var tynne, og hvis de var usyret, var de sprø. Det at Jesus brøt brødet, hadde ingen symbolsk betydning, men var den vanlige måten å dele opp denne typen brød på. – Se studienote til Mt 14:19.

til et måltid: Bokstavelig: «for å bryte brød». Fordi brød var den viktigste matvaren i det gamle Midtøsten, kom uttrykket «å bryte brød» til å betegne et hvilket som helst måltid. Brødene var ofte flate og sprø, og det var derfor mer vanlig å bryte brødet i biter enn å skjære det opp med kniv. Det å bryte brødet i biter før man spiste det, var helt vanlig og noe Jesus gjorde mange ganger. (Se studienote til Mt 14:19; se også Mt 15:36; Lu 24:30.) Da Jesus innstiftet Herrens kveldsmåltid, tok han et brød og brøt det i biter. Siden dette var den vanlige måten å dele opp brød på, hadde brytingen av brødet ingen symbolsk betydning. (Se studienote til Mt 26:26.) Det er blitt hevdet at det noen ganger siktes til feiringen av Herrens kveldsmåltid når dette uttrykket forekommer i Apostlenes gjerninger. (Apg 2:42, 46; 20:7, 11) Men hver gang Herrens kveldsmåltid er nevnt i Bibelen, står det ikke bare at brødet blir brutt, men også at det blir drukket vin av et beger. (Mt 26:26–28; Mr 14:22–25; Lu 22:19, 20; 1Kt 10:16–21; 11:23–26) De to handlingene har like stor betydning. Når det står om brød som blir brutt, men ikke om noe beger som det blir drukket av, er det altså ikke en omtale av Herrens kveldsmåltid, men av et vanlig måltid. Det er heller ingenting som tyder på at Jesus mente at høytiden til minne om hans død skulle feires oftere enn den høytiden den erstattet, nemlig påsken, som ble feiret bare én gang i året.

for nå lever han: Eller: «for hans sjel [det vil si «hans liv»] er i ham». Denne unge mannen hadde med andre ord fått livet tilbake. Det greske ordet psykhẹ betyr her «liv som en person», slik det gjør mange ganger i De kristne greske skrifter. – Mt 6:25; 10:39; 16:25, 26; Joh 10:11, 15; 13:37, 38; 15:13.

til et måltid: Bokstavelig: «for å bryte brød». Fordi brød var den viktigste matvaren i det gamle Midtøsten, kom uttrykket «å bryte brød» til å betegne et hvilket som helst måltid. Brødene var ofte flate og sprø, og det var derfor mer vanlig å bryte brødet i biter enn å skjære det opp med kniv. Det å bryte brødet i biter før man spiste det, var helt vanlig og noe Jesus gjorde mange ganger. (Se studienote til Mt 14:19; se også Mt 15:36; Lu 24:30.) Da Jesus innstiftet Herrens kveldsmåltid, tok han et brød og brøt det i biter. Siden dette var den vanlige måten å dele opp brød på, hadde brytingen av brødet ingen symbolsk betydning. (Se studienote til Mt 26:26.) Det er blitt hevdet at det noen ganger siktes til feiringen av Herrens kveldsmåltid når dette uttrykket forekommer i Apostlenes gjerninger. (Apg 2:42, 46; 20:7, 11) Men hver gang Herrens kveldsmåltid er nevnt i Bibelen, står det ikke bare at brødet blir brutt, men også at det blir drukket vin av et beger. (Mt 26:26–28; Mr 14:22–25; Lu 22:19, 20; 1Kt 10:16–21; 11:23–26) De to handlingene har like stor betydning. Når det står om brød som blir brutt, men ikke om noe beger som det blir drukket av, er det altså ikke en omtale av Herrens kveldsmåltid, men av et vanlig måltid. Det er heller ingenting som tyder på at Jesus mente at høytiden til minne om hans død skulle feires oftere enn den høytiden den erstattet, nemlig påsken, som ble feiret bare én gang i året.

begynte måltidet: Bokstavelig: «brøt brødet i biter og spiste». – Se studienote til Apg 20:7.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Åndelig modne menn, eller eldste, var med på å lede og administrere byene i det gamle Israel. I tråd med dette tok åndelig modne menn, eller eldste, ledelsen i de kristne menighetene i det første århundre. Denne beretningen om Paulus’ møte med de eldste fra Efesos viser tydelig at det var flere enn én eldste i den menigheten. Hvor mange eldste det var i en menighet, kom an på hvor mange åndelig modne menn med de nødvendige kvalifikasjonene menigheten hadde. (1Ti 3:1–7; Tit 1:5–8) Da Paulus skrev sitt første brev til Timoteus, som sannsynligvis bodde i Efesos på den tiden, omtalte han «eldsterådet». – 1Ti 1:3; 4:14.

ydmyk av hjerte: Det greske ordet som her er oversatt med «ydmyk», sikter til det å sette seg selv lavt og ikke ha for høye tanker om seg selv. Hvordan det står til med en persons symbolske hjerte, kommer til uttrykk i hans holdning overfor Gud og overfor andre mennesker.

ydmykhet: Denne egenskapen innebærer å være fri for stolthet, hovmod og arroganse. Ydmykhet kommer til uttrykk i hvordan en person ser på seg selv i forhold til Gud og til andre. Ydmykhet er ingen svakhet, men en sinnstilstand som gleder Gud. Kristne som virkelig er ydmyke, kan arbeide sammen i enhet. (Ef 4:2; Flp 2:3; Kol 3:12; 1Pe 5:5) Det ordet i De kristne greske skrifter som her er oversatt med «ydmykhet», tapeinofrosỵne, kommer fra ordene tapeinọo, «å gjøre lav; å fornedre», og fren, «sinn». Det beslektede ordet tapeinọs er oversatt med «ydmyk» i Mt 11:29 og med «de ydmyke» i Jak 4:6; 1Pe 5:5. – Se studienote til Mt 11:29.

fra hus til hus: Dette er en gjengivelse av det greske uttrykket kat’ oikon, som bokstavelig betyr «[hus] etter hus; husvis». En rekke ordbøker og bibelkommentatorer sier at den greske preposisjonen katạ kan oppfattes i distributiv betydning. En ordbok sier for eksempel at uttrykket sikter til «steder som betraktes som ordnet i rekke, distributiv bruk ... fra hus til hus». (A Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature, tredje utgave) En annen kilde sier at preposisjonen katạ brukes «distributivt (Apg 2:46; 5:42: . . . hus til hus / i de [enkelte] husene». (Exegetical Dictionary of the New Testament, redigert av Horst Balz og Gerhard Schneider) Bibelkommentatoren R.C.H. Lenski sa følgende: «Aldri et øyeblikk sluttet apostlene med sitt hellige arbeid. ‘Hver dag’ fortsatte de, og det gjorde de åpenlyst ‘i templet’, hvor Sanhedrinet og tempelpolitiet kunne se og høre dem, og naturligvis også κατ’ οἴκον, som er distributivt, ‘fra hus til hus’, og ikke bare adverbialt, ‘hjemme’.» (The Interpretation of the Acts of the Apostles, 1961) Disse kildene støtter den oppfatningen at disiplene forkynte i det ene huset etter det andre. Ordet katạ blir brukt på lignende måte i Lu 8:1, der det står at Jesus forkynte «fra by til by og fra landsby til landsby». Denne måten å nå folk på – å oppsøke dem i deres hjem – ga svært gode resultater. – Apg 6:7; jevnfør Apg 4:16, 17; 5:28.

fra hus til hus: Eller: «i forskjellige hus». Sammenhengen viser at Paulus hadde oppsøkt husene til disse menneskene for å lære dem «at de skulle angre, vende om til Gud og tro på vår Herre Jesus». (Apg 20:21) Han snakker derfor ikke rett og slett om sosiale besøk for å oppmuntre medkristne etter at de var blitt troende, for slike trosfeller hadde jo allerede angret og vist tro på Jesus. I sin bok Word Pictures in the New Testament, ga dr. A.T. Robertson denne kommentaren til Apg 20:20: «Det er verdt å merke seg at denne den største av alle forkynnere forkynte fra hus til hus, og at han ikke gikk på besøk bare for selskapelighetens skyld.» (1930, bd. III, s. 349–350) I en kommentar til Paulus’ ord i Apg 20:20 skrev Abiel Abbot Livermore i 1844: «Han nøyde seg ikke med å holde foredrag for offentligheten ..., men var ivrig opptatt med sin store gjerning i mer private former, fra hus til hus. Han brakte sannheten fra himmelen bokstavelig talt hjem til efeserne og inn i deres hjerter.» (The Acts of the Apostles With a Commentary, s. 270) – Det gis en forklaring på gjengivelsen av det greske uttrykket katʼ oikous (bokst.: «[hus] etter hus; husvis») i studienote til Apg 5:42.

Drevet av: Bokstavelig: «Bundet i». Paulus følte seg forpliktet til og var også villig til å la seg lede av Guds ånd og dra til Jerusalem.

mitt eget liv: Eller: «min sjel». Det greske ordet psykhẹ sikter her til en persons liv. – Se Ordforklaringer: «Sjel» og Tillegg A2.

forkynte: Det greske ordet har grunnbetydningen «å kunngjøre som offentlig budbringer». Det framhever måten noe blir gjort kjent på – vanligvis en åpen, offentlig kunngjøring til forskjell fra en tale til en gruppe. «Guds rike» fortsatte å være temaet for de kristnes forkynnelse. – Apg 28:31.

Riket: Det vil si Guds rike. Dette gjennomgående temaet i Bibelen går igjen i Apostlenes gjerninger. (Apg 1:3; 8:12; 14:22; 19:8; 20:25; 28:23, 31) I enkelte tidlige oversettelser til andre språk, som den latinske Vulgata og den syriske Peshitta, står det her «Guds rike». En oversettelse av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J17 i Tillegg C4) bruker Guds navn, og hele uttrykket kan gjengis med «Jehovas rike».

jeg er ren for alles blod: Paulus var fri for blodskyld overfor Gud fordi han ikke hadde latt være å forkynne det gode budskap om Riket. Han hadde ikke holdt de livreddende opplysningene for seg selv. (Apg 18:6; jevnfør Ese 33:6–8.) Paulus hadde fortalt disiplene i Efesos «alt om Guds hensikt», for han ville ikke at noen skulle miste livet på dommens dag fra Gud. (Apg 20:27) En annen måte en kristen kan pådra seg blodskyld på overfor Gud, er å drepe, eller å utøse blod. Dette kan innbefatte aktiv eller passiv støtte til en organisasjon som har blodskyld, for eksempel «Babylon den store» (Åp 17:6; 18:2, 4), eller andre organisasjoner som har utøst uskyldig blod. (Åp 16:5, 6; jevnfør Jes 26:20, 21.) En tredje måte å pådra seg blodskyld på er å spise eller drikke blod i en eller annen form. – Apg 15:20.

alt om Guds hensikt: Eller: «alt om Guds vilje». Sikter her til alt Gud har til hensikt å gjøre ved hjelp av sitt rike, deriblant alt han har bestemt er nødvendig for å bli frelst. (Apg 20:25) Det greske ordet boulẹ er oversatt med ‘veiledning [eller: «vilje», fotn.]’ i Lu 7:30 og «hensikt [eller: «beslutning», fotn.]» i He 6:17.

hans tilsynsoppgave: Eller: «hans oppgave som tilsynsmann». Det greske ordet som er brukt her, episkopẹ, er beslektet med det greske substantivet for «tilsynsmann», epịskopos, og verbet episkopẹo, som er gjengitt med «pass nøye på» i He 12:15. Peter siterte Sl 109:8 da han argumenterte for at noen burde fylle den plassen som var blitt ledig etter den illojale apostelen Judas. I den passasjen bruker den hebraiske teksten ordet pequddạh, som kan gjengis med slike ord som «tilsynsoppgave; tilsyn; tilsynsmenn». (4Mo 4:16; Jes 60:17) I Sl 109:8 gjengir Septuaginta (108:8, LXX) dette hebraiske ordet med det samme greske ordet som Lukas bruker her i Apg 1:20. Denne inspirerte uttalelsen av Peter viser at apostlene hadde en oppgave som tilsynsmenn. De var blitt direkte utnevnt av Jesus. (Mr 3:14) På pinsedagen i år 33 fantes det altså tolv tilsynsmenn i den kristne menighet, som vokste fra omkring 120 medlemmer til omkring 3000 på én dag. (Apg 1:15; 2:41) Senere ble andre utnevnt til tilsynsmenn for at de skulle hjelpe til med å dra omsorg for den voksende menigheten. Apostlenes tilsynsoppgave fortsatte likevel å være spesiell, siden Jehova tydeligvis hadde til hensikt å la de tolv apostlene utgjøre de framtidige ‘tolv grunnsteinene’ i Det nye Jerusalem. – Åp 21:14; se studienote til Apg 20:28.

Pass på: Eller: «Gi akt på». Jehova har stor kjærlighet til sauene i hjorden sin, for han har kjøpt dem med det dyrebare «blodet av sin egen Sønn». Jehova kunne ikke ha betalt en høyere pris. Ydmyke tilsynsmenn passer derfor på hvordan hvert medlem av hjorden har det, og har i tankene hvor høyt Jehova elsker sine sauer. – 1Pe 5:1–3.

tilsynsmenn: Det greske ordet for «tilsynsmann», epịskopos, er beslektet med verbet episkopẹo, som er gjengitt med «pass nøye på» i He 12:15. Det er også beslektet med substantivet episkopẹ, som betyr «inspeksjon». (Lu 19:44, Kingdom Interlinear) Episkopẹ er oversatt med «skal inspisere» i 1Pe 2:12, med «å bli tilsynsmann» i 1Ti 3:1 og med «tilsynsoppgave» i Apg 1:20. En tilsynsmann var altså en som besøkte, inspiserte og veiledet medlemmene av menigheten. Grunntanken i det greske ordet er beskyttende tilsyn. Tilsynsmenn i den kristne menighet har ansvaret for å gi sine trosfeller åndelig hjelp. Paulus brukte her ordet «tilsynsmenn» da han snakket med «de eldste» fra menigheten i Efesos. (Apg 20:17) Og i sitt brev til Titus bruker han ordet «tilsynsmann» i forbindelse med at han omtaler kravene til dem som skal tjene som «eldste» i den kristne menighet. (Tit 1:5, 7) De to ordene brukes altså om samme stilling. Presbỵteros framhever de modne egenskapene hos en som er utnevnt, mens epịskopos framhever de oppgavene som følger med utnevnelsen. Denne beretningen om Paulus’ møte med de eldste fra Efesos viser tydelig at det var flere enn én tilsynsmann i den menigheten. Det var ikke et bestemt antall tilsynsmenn i hver menighet, men antallet kom an på hvor mange åndelig modne menn det var som var kvalifisert til å tjene som «eldste». Da Paulus skrev til den kristne menigheten i Filippi, omtalte han i tråd med dette menighetens «tilsynsmenn» (Flp 1:1), noe som tyder på at tilsynsmennene der tjente som et råd som førte tilsyn med menigheten. – Se studienote til Apg 1:20.

Guds: Enkelte gamle håndskrifter sier «Herrens» her, men gjengivelsen i hovedteksten, «Guds», har solid støtte i håndskriftmaterialet og anses av mange bibelkommentatorer for å være den opprinnelige ordlyden.

med blodet av sin egen Sønn: Bokstavelig: «ved blodet av den egne; ved det egne blodet». Grammatisk sett kunne man oversette den greske passasjen med «med blodet av sin egen» eller «med sitt eget blod», så man er nødt til å ta sammenhengen i betraktning. På gresk kan uttrykket ho ịdios («sin egen») stå alene, uten et klargjørende substantiv eller pronomen. Det samme greske uttrykket er brukt slik i Joh 1:11 («sitt hjemland» [bokst.: «de egne (tingene)»]), i Joh 13:1 («sine egne»), i Apg 4:23 («de andre disiplene» [bokst.: «de egne»]) og i Apg 24:23 («vennene hans» [bokst.: «hans egne»]). I ikke-bibelske greske papyrer brukes uttrykket som en kjærlig måte å omtale ens nærmeste på. En som leste dette verset, ville ut fra sammenhengen oppfatte det slik at et substantiv i entall var underforstått etter «sin egen», og at det substantivet siktet til Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, som hadde utøst sitt blod. På bakgrunn av dette er det en rekke bibelkommentatorer og bibeloversettere som mener at ordet «sønn» er underforstått her, og som også gjengir passasjen med «med blodet av sin egen Sønn».

Gud: I enkelte håndskrifter står det «Herren» her, men de fleste håndskriftene har gjengivelsen «Gud».

det Herren Jesus selv sa: Den uttalelsen som følger, er det bare apostelen Paulus som siterer. Men man finner grunntanken i disse ordene også i evangeliene og i resten av Bibelen. (Sl 41:1; Ord 11:25; 19:17; Mt 10:8; Lu 6:38) Paulus kan ha mottatt denne uttalelsen muntlig, enten fra noen som hørte Jesus si dette, eller fra den oppstandne Jesus. Eller han kan ha fått den overbrakt ved guddommelig åpenbaring. – Apg 22:6–15; 1Kt 15:6, 8.

ga ham et ømt kyss: Det greske ordet som er gjengitt med «å gi et ømt kyss», er en intensiv form av verbet for «å kysse», som er brukt i Mt 26:48. Ved å hilse på Jesus på en slik varm og vennskapelig måte viste Judas hvor dypt han hadde sunket i sitt svik og hykleri.

omfavnet Paulus: Bokstavelig: «falt Paulus om halsen». I Bibelen var det et uttrykk for stor hengivenhet å omfavne og kysse noen og gråte. Det er tydelig at disse eldste var veldig glad i Paulus. – Se også 1Mo 33:4; 45:14, 15; 46:29; Lu 15:20.

kysset ham: Eller: «kysset ham ømt». Paulus hadde oppriktig kjærlighet til sine brødre, noe som gjorde at de ble veldig glad i ham. I bibelsk tid ble hengivenhet mellom nære venner ofte uttrykt med kyss. (1Mo 27:26; 2Sa 19:39) Noen ganger både kysset og omfavnet man hverandre samtidig som man gråt. (1Mo 33:4; 45:14, 15; Lu 15:20) Det greske ordet som er gjengitt med «kysset», er blitt oppfattet som en intensiv form av verbet filẹo, som noen ganger blir oversatt med «kysse» (Mt 26:48; Mr 14:44; Lu 22:47), men som oftere brukes i betydningen «være inderlig glad i». – Joh 5:20; 11:3; 16:27; jevnfør studienote til Mt 26:49.

Multimedia

Forkynnelse fra hus til hus
Forkynnelse fra hus til hus

I tiden etter pinsedagen i år 33 fortsatte Jesu disipler å oppsøke folk i deres hjem for å gjøre dem kjent med det gode budskap. Selv om disiplene fikk befaling om å «slutte å forkynne», sier den inspirerte beretningen: «I templet og fra hus til hus fortsatte de hver dag å undervise og å forkynne det gode budskap om Kristus, Jesus.» (Apg 5:40–42) Rundt år 56 sa apostelen Paulus til de eldste fra Efesos: «Jeg unnlot ikke å ... undervise dere offentlig og fra hus til hus.» (Apg 20:20) Paulus snakket her om det han hadde gjort for å forkynne for disse mennene mens de fortsatt var ikke-troende og trengte å forstå at de måtte «angre, vende om til Gud og tro på vår Herre Jesus». (Apg 20:21) Når han fant mennesker som var interessert i åndelige ting, besøkte han dem uten tvil flere ganger for å gi dem mer undervisning og, når de var blitt troende, for å styrke dem i troen. – Se studienoter til Apg 5:42; 20:20.

Ulv
Ulv

Ulvene i Israel er særlig aktive om natten. (Hab 1:8) Disse rovdyrene er glupske og dristige og dreper ofte flere sauer enn de er i stand til å spise eller slepe med seg. I Bibelen blir dyr og deres atferd og karakteristiske trekk ofte brukt billedlig, både om gode og om dårlige egenskaper. I Jakobs profeti på dødsleiet blir Benjamins stamme for eksempel billedlig omtalt som en som kjemper som en ulv (Canis lupus). (1Mo 49:27) Men som oftest blir ulven brukt som bilde på slike uønskede trekk som villskap, grådighet, ondskap og sluhet. Noen av dem som blir sammenlignet med ulver, er falske profeter (Mt 7:15), ondskapsfulle motstandere av de kristnes forkynnelse (Mt 10:16; Lu 10:3) og falske lærere som ville true den kristne menighet innenfra. (Apg 20:29, 30) Gjetere var oppmerksomme på at ulver var farlige. Jesus omtalte «en leiearbeider» som «forlater sauene og flykter når han ser ulven komme». Til forskjell fra leiearbeideren, som ‘ikke har omsorg for sauene’, er Jesus «den gode hyrde», som «gir sitt liv for sauene». – Joh 10:11–13.