Apostlenes gjerninger 2:1–47

2  På pinsedagen+ var de alle samlet på samme sted.  Plutselig kom det en lyd fra himmelen, akkurat som når det blåser en kraftig vind, og den fylte hele huset der de satt.+  Da så de noe som lignet tunger av ild. Ildtungene fordelte seg, og det satte seg én på hver enkelt av dem.  Og de ble alle fylt med hellig ånd+ og begynte å snakke andre språk, slik ånden gjorde det mulig for dem å snakke.+  På den tiden var det gudfryktige jøder fra alle verdens land* i Jerusalem.+  Da folk hørte denne lyden, stimlet de sammen, og de ble forvirret, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli snakket.  Ja, de ble helt forbløffet og sa: «Er ikke alle disse som snakker, galileere?+  Så hva kommer det av at hver og en av oss hører sitt eget morsmål?  Vi er partere, medere+ og elamitter+ og folk som bor i Mesopotạmia, Judẹa og Kappadọkia, i Pontos og provinsen Asia,+ 10  i Frỵgia og Pamfỵlia, i Egypt og områdene i Libya nær Kyrẹne, og dessuten besøkende fra Roma, både jøder og proselytter,+ 11  kretere og arabere – og vi hører dem snakke om Guds storslåtte gjerninger på våre språk.» 12  Ja, de var alle forbauset og visste ikke hva de skulle tro, og de sa til hverandre: «Hva er dette for noe?» 13  Men andre gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 14  Men Peter sto fram sammen med de elleve+ og sa høyt og tydelig: «Judeiske menn og alle dere som bor i Jerusalem – jeg har noe å si dere, så hør godt etter! 15  Disse menneskene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje timen på dagen. 16  Nei, her skjer det som ble sagt gjennom profeten Joel: 17  ‘«I de siste dager», sier Gud, «skal jeg utøse noe av min ånd over alle slags mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, og de unge mennene blant dere skal se syner, og de gamle mennene skal drømme drømmer.+ 18  Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg på den tiden utøse noe av min ånd, og de skal profetere.+ 19  Og jeg vil la det skje undere oppe på himmelen og tegn nede på jorden – det skal bli blod og ild og røykskyer. 20  Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod før Jehovas store og strålende dag kommer. 21  Og alle som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.»’+ 22  Israelittiske menn, hør på det jeg har å si: Jesus fra Nạsaret var en mann som Gud hadde sendt. Dette ble tydelig vist for dere ved kraftige gjerninger og undere og mirakler* som Gud gjorde gjennom ham midt iblant dere,+ noe dere kjenner godt til. 23  Denne mannen ble utlevert, slik Gud hadde bestemt og visste om på forhånd,+ og dere ryddet ham av veien ved å la lovløse* menn feste ham til en pæl.+ 24  Men Gud oppreiste ham+ ved å befri ham fra dødens grep, for døden kunne ikke holde ham fast.+ 25  For David sier om ham: ‘Jeg ser hele tiden Jehova foran meg.* Fordi han er ved min høyre side, skal jeg aldri vakle. 26  Derfor ble mitt hjerte glad, og min tunge jublet. Og jeg skal leve i håp, 27  for du skal ikke forlate meg i graven, og du skal ikke la din lojale gå i forråtnelse.+ 28  Du har gjort meg kjent med livets veier, og du vil fylle meg med stor glede når jeg er nær deg.’+ 29  Menn, brødre, la meg tale fritt og åpent til dere om familieoverhodet David. Han døde og ble gravlagt,+ og graven hans er hos oss den dag i dag. 30  Men han var en profet og visste at Gud med en ed hadde lovt at Han ville sette en av etterkommerne hans på hans trone.+ 31  Det var altså Kristi oppstandelse han forutså og snakket om – at Kristus ikke ble forlatt i graven, og at kroppen hans ikke gikk i forråtnelse.+ 32  Denne Jesus har Gud oppreist, og det er vi alle vitner om.+ 33  Han ble opphøyd til* Guds høyre hånd+ og fikk den lovte hellige ånd fra sin Far,*+ og derfor har han utøst den, og det er dette dere ser og hører. 34  David steg nemlig ikke opp til himmelen, men han sier selv: ‘Jehova sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd 35  til jeg legger dine fiender som en skammel for dine føtter.»’+ 36  Derfor kan hele Israels folk være sikre på dette: Denne Jesus som dere pælfestet,+ har Gud gjort til både Herre+ og Kristus.» 37  Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Brødre, hva skal vi gjøre?» 38  Peter svarte: «Dere må angre,+ og hver og en av dere må la seg døpe+ i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for deres synder.+ Da skal dere få den hellige ånd som gave.* 39  For løftet+ gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, ja alle som Jehova vår Gud drar* til seg.»+ 40  Og han fortsatte å tale, og han vitnet grundig* og oppfordret dem: «La dere frelse fra denne onde* generasjonen.»+ 41  De som tok imot budskapet hans med glede, ble da døpt,+ og den dagen ble det lagt til omkring 3000 mennesker.+ 42  De holdt seg trofast til apostlenes undervisning, de fortsatte å komme sammen og å spise sammen,+ og de brukte mye tid på bønn.+ 43  Alle ble grepet av ærefrykt, og apostlene begynte å gjøre mange undere og mirakler.*+ 44  Og alle som ble troende, holdt sammen og hadde alt felles. 45  De solgte eiendelene+ og eiendommene sine og delte ut pengene til alle, alt etter hva hver enkelt trengte.+ 46  Og dag etter dag kom de alle som en til templet. De spiste sammen i forskjellige hjem og delte maten med hverandre – med stor glede og et oppriktig hjerte. 47  De lovpriste Gud og ble godt likt av hele folket. Og hver dag føyde Jehova til nye som ble frelst.+

Fotnoter

Bokst.: «hver nasjon under himmelen».
El.: «tegn».
El.: «onde».
El.: «foran mine øyne».
El. muligens: «av; ved».
Bokst.: «Faren».
El.: «som en fri gave».
El.: «kaller».
El.: «avla et grundig vitnesbyrd».
El.: «fordervede».
El.: «tegn».

Studienoter

pinsedagen: Det greske ordet for pinse, pentekostẹ (betyr «50. [dag]»), blir brukt i De kristne greske skrifter om det som blir kalt «høytiden for innhøstningen» (2Mo 23:16) og «ukehøytiden» (2Mo 34:22) i De hebraiske skrifter. Denne høytiden ble feiret ved slutten av en sju uker lang innhøstningsperiode som innbefattet først bygghøsten og så hvetehøsten. Pinsen ble feiret den 50. dagen regnet fra den 16. nisan, den dagen da et kornbånd av førstegrøden av bygghøsten ble båret fram som et offer. (3Mo 23:15, 16) Ifølge den hebraiske kalenderen falt pinsen på den 6. sivan. (Se Tillegg B15.) Instruksene om hvordan denne høytiden skulle feires, finnes i 3Mo 23:15–21, 4Mo 28:26–31 og 5Mo 16:9–12. Mange jøder og proselytter kom til Jerusalem fra land langt borte for å feire pinsen. Hensikten med høytiden var å fremme gjestfrihet og vennlighet mot mennesker uavhengig av deres livssituasjon eller bakgrunn – enten de var frie, slaver, fattige, farløse, enker, levitter eller fastboende utlendinger. (5Mo 16:10, 11) Det passet derfor veldig godt at den kristne menighet ble opprettet i Jerusalem på pinsedagen i år 33 evt., for de kristnes oppgave var å vitne for alle mennesker «om Guds storslåtte gjerninger». (Apg 1:8; 2:11) Ifølge jødisk tradisjon faller pinsedagen sammen med det tidspunktet da Loven ble gitt ved Sinai-fjellet og Israel ble Guds utvalgte nasjon. Det var i begynnelsen av den tredje måneden (sivan) at israelittene samlet seg ved Sinai-fjellet og mottok Loven. (2Mo 19: 1) Akkurat som Moses ble brukt som mellommann til å føre Israel inn i lovpakten, førte Jesus Kristus som Mellommann for det åndelige Israel nå denne nye nasjonen inn i den nye pakt.

språk: Eller: «tungemål». Bokstavelig: «tunger». I Bibelen kan det greske ordet glossa sikte til taleorganet tungen. (Mr 7:33; Lu 1:64; 16:24) Men ordet kan også brukes billedlig om et språk eller om et folk som snakker et bestemt språk. (Åp 5:9; 7:9; 13:7) Dette greske ordet forekommer i Apg 2:3, der det står at disiplene så «noe som lignet tunger av ild». Disse tungene som satte seg på hver enkelt av disiplene, og disiplenes evne til å snakke andre språk, eller «tunger», var et tydelig tegn på at den hellige ånd var blitt utøst.

språk: Eller: «tungemål». Bokstavelig: «tunger». I Bibelen kan det greske ordet glossa sikte til taleorganet tungen. (Mr 7:33; Lu 1:64; 16:24) Men ordet kan også brukes billedlig om et språk eller om et folk som snakker et bestemt språk. (Åp 5:9; 7:9; 13:7) Dette greske ordet forekommer i Apg 2:3, der det står at disiplene så «noe som lignet tunger av ild». Disse tungene som satte seg på hver enkelt av disiplene, og disiplenes evne til å snakke andre språk, eller «tunger», var et tydelig tegn på at den hellige ånd var blitt utøst.

sitt eget morsmål: Bokstavelig: «vårt eget språk, som vi ble født i». Det greske ordet som her er oversatt med «morsmål», er diạlektos. (Se studienote til Apg 2:4.) Mange av dem som hørte disiplene, kan ha snakket et internasjonalt språk, kanskje gresk. Siden de var «gudfryktige jøder», kunne de kanskje også forstå de hebraiske gudstjenestene i templet i Jerusalem. (Apg 2:5) Men da de hørte det gode budskap på sitt eget morsmål, fanget det oppmerksomheten deres.

provinsen Asia: Se Ordforklaringer: «Asia».

vinne en eneste proselytt: Eller: «omvende noen». Det greske ordet prosẹlytos betegner en ikke-jøde som hadde gått over til jødedommen og, hvis det var en mann, hadde latt seg omskjære.

proselytter: Se studienote til Mt 23:15.

søt vin: Eller: «ny vin». Det greske ordet gleukos forekommer bare her i De kristne greske skrifter og sikter til søt, ny vin som fortsatt gjærer.

den tredje timen på dagen: Det vil si cirka kl. 9. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang, cirka kl. 6. (Joh 11:9) Den tredje timen var derfor rundt kl. 9, den sjette timen rundt kl. 12 og den niende timen rundt kl. 15. Siden folk ikke hadde nøyaktige tidsmålere, oppga man vanligvis bare den omtrentlige tiden for en hendelse. – Joh 1:39; 4:6; 19:14; Apg 10:3, 9.

alle mennesker: Eller: «alt kjød; hele menneskeheten». Det greske uttrykket for «alle mennesker» forekommer også i Lu 3:6, som er et sitat fra Jes 40:5, der det er brukt et hebraisk uttrykk med samme betydning. – Jevnfør studienote til Joh 1:14.

alle slags mennesker: Jesus sier at han skal dra til seg alle slags mennesker, uansett hvilken bakgrunn de har når det gjelder nasjonalitet, etnisk tilhørighet og økonomisk status. (Apg 10:34, 35; Åp 7:9, 10; se studienote til Joh 6:44.) Det er verdt å merke seg at «noen grekere» som tilba ved templet, ved denne anledningen gjerne ville se Jesus. (Se studienote til Joh 12:20.) I mange bibeloversettelser er det greske ordet pas («alle [mennesker]») oversatt på en slik måte at det virker som om hvert eneste menneske til slutt kommer til å bli dratt til Jesus. Men denne oppfatningen stemmer ikke med resten av de inspirerte skrifter. (Sl 145:20; Mt 7:13; Lu 2:34; 2Te 1:9) Selv om det greske ordet bokstavelig betyr «alle» (Ro 5:12), viser Mt 5:11 og Apg 10:12 tydelig at det også kan bety «alle slags», og mange bibeloversettelser har slike gjengivelser som «alle slags; på alle vis». – Joh 1:7; 1Ti 2:4.

Vis at du er en profet ... Hvem var det som slo deg?: De ber ham ikke om å komme med en forutsigelse, men vil at han ved hjelp av en åpenbaring fra Gud skal peke ut hvem som hadde slått ham. Parallellberetningene i Mr 14:65 og Lu 22:64 viser at Jesu motstandere hadde dekket til ansiktet hans, noe som forklarer hvorfor de hånte ham med å si at han skulle fortelle hvem som hadde slått ham.

Vis at du er en profet!: De ber ham ikke om å komme med en forutsigelse, men vil at han ved hjelp av en åpenbaring fra Gud skal peke ut en person. Sammenhengen viser at Jesu motstandere hadde dekket til ansiktet hans, og parallellberetningen i Mt 26:68 gjengir hele den hånlige uttalelsen: «Vis at du er en profet, du Kristus. Hvem var det som slo deg?» De utfordret altså Jesus, som ikke kunne se dem, til å fortelle hvem som hadde slått ham. – Se studienoter til Mt 26:68; Lu 22:64.

Vis at du er en profet!: De ber ham ikke om å komme med en forutsigelse, men vil at han ved hjelp av en åpenbaring fra Gud skal peke ut en person. Sammenhengen viser at Jesu motstandere hadde dekket til ansiktet hans. De utfordret altså Jesus, som ikke kunne se dem, til å fortelle hvem som hadde slått ham. – Se studienote til Mt 26:68.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25; Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Her sikter det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. Sanhedrinet besto av menn fra disse tre gruppene. – Mt 21:23; 26:3, 47, 57; 27:1, 41; 28:12; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».

I de siste dager: I dette sitatet fra Joels profeti bruker Peter under inspirasjon uttrykket «i de siste dager» i stedet for uttrykket «etter dette», som er brukt i den hebraiske grunnteksten og i Septuaginta. (Joe 2:28; 3:1, LXX) Joels profeti ble oppfylt da hellig ånd ble utøst på pinsedagen. Det at Peter bruker uttrykket «de siste dager», viser derfor at denne spesielle tidsperioden hadde begynt, og at den ville gå forut for «Jehovas store og strålende dag». Denne «Jehovas dag» betydde tydeligvis slutten på «de siste dager». (Apg 2:20) Peter snakket til jøder og jødiske proselytter, så hans inspirerte ord må ha fått en første oppfyllelse som angikk dem. Det han sa, gjorde det tydeligvis klart at jødene levde i «de siste dager» for den ordningen som hadde sitt senter for tilbedelse i Jerusalem. Jesus hadde tidligere forutsagt at Jerusalem og templet der skulle bli ødelagt. (Lu 19:41–44; 21:5, 6) Det skjedde i år 70 evt.

min ånd: Det greske ordet pneuma sikter her til Guds hellige ånd, eller virksomme kraft. I Joe 2:28, som er sitert her, er det tilsvarende hebraiske ordet rụach brukt. Både det hebraiske og det greske ordet overbringer tanken om noe som er usynlig for menneskeøyne, og som vitner om kraft i bevegelse. – Se Ordforklaringer: «Ånd».

alle slags mennesker: Eller: «all slags kjød». Bokstavelig: «alt kjød». Det greske ordet sarks («kjød; kjøtt») brukes her om levende mennesker, og i den sammenhengen betyr «alt kjød» vanligvis alle mennesker. (Se studienote til Joh 17:2.) Men her blir det greske uttrykket for «alt kjød» brukt i en mer begrenset betydning. Gud utøste ikke sin ånd over alle mennesker på jorden og heller ikke over alle mennesker i Israel, så uttrykket sikter ikke til alle mennesker uten unntak. I stedet sikter uttrykket her til alle slags mennesker, uten at det blir gjort forskjell. Gud utøste hellig ånd over ‘sønner og døtre, unge menn og gamle menn, slaver og slavekvinner’, altså alle slags personer. (Apg 2:17, 18) Det greske ordet for «alle; alt» (pas) blir brukt på lignende måte i 1Ti 2:3, 4, der det står at Gud vil at «alle slags mennesker skal bli frelst». – Se studienote til Joh 12:32.

profetere: Det greske ordet profeteuo betyr bokstavelig «å framsi». I Bibelen blir det brukt om det å kunngjøre budskaper fra en guddommelig kilde. Selv om det ofte innbefatter tanken om å forutsi framtiden, er ikke dette grunnbetydningen av ordet. Det greske ordet kan også sikte til det å forstå noe ved hjelp av en åpenbaring fra Gud. (Se studienoter til Mt 26:68; Mr 14:65; Lu 22:64.) Her var det den hellige ånd som fikk noen til å profetere. Ved at de fortalte om de «storslåtte gjerninger» som Jehova hadde gjort og ville komme til å gjøre, tjente de som talsmenn for Den Høyeste. (Apg 2:11) Det hebraiske ordet for «å profetere» har en lignende betydning. Et eksempel er 2Mo 7:1, der Aron blir omtalt som Moses’ «profet». Aron tjente ikke som profet i den forstand at han forutsa framtidige hendelser, men ved at han ble Moses’ talsmann, eller talerør.

gamle mennene: Eller: «eldre mennene; eldste». Her sikter det greske ordet presbỵteros sannsynligvis til menn som har nådd en høy alder, til forskjell fra de «unge mennene» som er nevnt tidligere i verset. I andre sammenhenger blir det samme ordet brukt om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. – Apg 4:5; 11:30; 14:23; 15:2; 20:17; se studienote til Mt 16:21.

la det skje undere: Eller: «gi varsler». I De kristne greske skrifter blir det greske ordet tẹras alltid brukt sammen med semeion (tegn; mirakel), og begge ordene står i flertall. (Mt 24:24; Joh 4:48; Apg 7:36; 14:3; 15:12; 2Kt 12:12) I sin grunnbetydning sikter ordet tẹras til noe som vekker ærefrykt eller undring. Når ordet åpenbart sikter til noe som har med framtiden å gjøre, er den alternative gjengivelsen «varsel» brukt i en studienote.

Jehovas: I dette sitatet fra Joe 2:31 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

Jehovas: I dette sitatet fra Joe 2:32 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

fra Nasaret: Eller: «nasareeren». Betegnelsen «nasareer» var et beskrivende tilnavn som ble brukt om Jesus og senere om hans disipler. (Apg 24:5) Siden mange jøder het Jesus, var det normalt å legge til noe for å identifisere personen, og det å knytte folk til det stedet de kom fra, var vanlig i bibelsk tid. (2Sa 3:2, 3; 17:27; 23:25–39; Na 1:1; Apg 13:1; 21:29) Jesus hadde jo vokst opp i Nasaret i Galilea og bodd der mesteparten av livet, så det var naturlig å knytte dette stedsnavnet til ham. Jesus ble kalt «Jesus, nasareeren» eller «Jesus fra Nasaret» av alle slags personer og i forskjellige situasjoner. (Mr 1:23, 24; 10:46, 47; 14:66–69; 16:5, 6; Lu 24:13–19; Joh 18:1–7) Jesus godtok dette tilnavnet og brukte det selv. (Joh 18:5–8; Apg 22:6–8) På det skiltet som Pilatus satte på torturpælen, skrev han på hebraisk, latin og gresk: «Jesus, nasareeren, jødenes konge.» (Joh 19:19, 20) Fra og med pinsedagen i år 33 omtalte apostlene og andre Jesus ofte som nasareeren eller som han som var fra Nasaret. – Apg 2:22; 3:6; 4:10; 6:14; 10:38; 26:9; se også studienote til Mt 2:​23.

la det skje undere: Eller: «gi varsler». I De kristne greske skrifter blir det greske ordet tẹras alltid brukt sammen med semeion (tegn; mirakel), og begge ordene står i flertall. (Mt 24:24; Joh 4:48; Apg 7:36; 14:3; 15:12; 2Kt 12:12) I sin grunnbetydning sikter ordet tẹras til noe som vekker ærefrykt eller undring. Når ordet åpenbart sikter til noe som har med framtiden å gjøre, er den alternative gjengivelsen «varsel» brukt i en studienote.

fra Nasaret: Eller: «nasareeren». – Se studienote til Mr 10:47.

undere: Eller: «varsler». De miraklene som Gud satte Jesus i stand til å gjøre, utgjorde beviser for at han var sendt av Gud. Det at Jesus på mirakuløst vis helbredet folk og oppreiste døde, viste, eller varslet, hva han ville gjøre i større målestokk i framtiden. – Se studienote til Apg 2:19.

alt om Guds hensikt: Eller: «alt om Guds vilje». Sikter her til alt Gud har til hensikt å gjøre ved hjelp av sitt rike, deriblant alt han har bestemt er nødvendig for å bli frelst. (Apg 20:25) Det greske ordet boulẹ er oversatt med ‘veiledning [eller: «vilje», fotn.]’ i Lu 7:30 og «hensikt [eller: «beslutning», fotn.]» i He 6:17.

slik Gud hadde bestemt: Eller: «i samsvar med Guds hensikt». Det greske ordet boulẹ er oversatt med ‘veiledning [eller: «vilje», fotn.]’ i Lu 7:30 og «hensikt [eller: «beslutning», fotn.]» i He 6:17. – Se studienote til Apg 20:27.

store lidelser: Det greske ordet betyr bokstavelig «fødselsveer» og sikter til den intense smerten som følger med det å føde barn. Her brukes ordet i generell betydning om lidelse, fortvilelse og smerte, men det antyder muligens også at de forutsagte vanskelighetene og lidelsene i likhet med fødselsveer kommer til å øke i hyppighet, intensitet og varighet i tiden før den store trengselen som er nevnt i Mt 24:21.

dødens grep: Bokstavelig: «dødens veer». Bibelen gjør det helt klart at de døde er uten bevissthet og ikke føler smerte (Sl 146:4; For 9:5, 10), men her sier den greske teksten at døden er årsak til «veer», eller smerte. Denne ordlyden er tydeligvis brukt fordi døden blir beskrevet som noe bittert og smertefullt. (1Sa 15:32, fotn.; Sl 55:4; For 7:26) Beskrivelsen passer godt ikke bare fordi man ofte har smerter like før man dør (Sl 73: 4, 5), men også fordi døden fratar et menneske all virksomhet og frihet ved sitt lammende grep. (Sl 6:5; 88:10) Det er tydeligvis i denne betydningen Jesu oppstandelse befridde ham fra «dødens veer» – han ble befridd fra dødens smertefulle og hemmende grep. Det greske ordet (odịn) som her er oversatt med «grep», blir noen ganger brukt om fødselsveer (1Te 5:3), men det kan også brukes i generell betydning om smerter, ulykker og lidelser. (Se studienote til Mt 24:8.) Uttrykket «dødens veer» forekommer i Septuaginta i 2Sa 22:6 og Sl 18:4 (17:5, LXX), der det i den hebraiske massoretiske teksten står «gravens reip» og «dødens reip». I gamle hebraiske håndskrifter, som ble skrevet uten vokaler, blir ordet for «reip» (chẹvel) interessant nok stavet med de samme konsonantene som det hebraiske ordet for «ve». Dette kan forklare den gjengivelsen som man finner i Septuaginta. Uansett overbringer uttrykkene «dødens veer» og «dødens reip» den samme hovedtanken, nemlig den smerten og bitterheten som døden fører med seg.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 16:8 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

jeg skal leve: Bokstavelig: «mitt kjød skal bo». Peter innleder dette sitatet fra Sl 16 med å si: «David sier om ham», det vil si om Messias, Jesus. (Apg 2:25) I dette verset (Apg 2:26) og i Sl 16:9 bruker den greske og den hebraiske teksten ordet «kjød», som kan betegne en persons kropp eller personen selv. Selv om Jesus visste at han skulle bli drept og gi sitt liv som et gjenløsningsoffer, levde han i håp. Jesus visste at hans Far ville oppreise ham, at hans offer ville tjene som en løsepenge for menneskeheten, og at kroppen hans ikke skulle gå i forråtnelse. – Apg 2:27, 31.

meg: Eller: «min sjel». I dette sitatet fra Sl 16:10 blir det hebraiske ordet nẹfesj oversatt med det greske ordet psykhẹ, som begge tradisjonelt blir gjengitt med «sjel». Salmisten brukte ordet «sjel» om seg selv. Da Peter på pinsedagen forkynte om Kristi oppstandelse for jødene, anvendte han denne salmen av David på Jesus. – Apg 2:24, 25; se Ordforklaringer: «Sjel» og Tillegg A2.

graven: Eller: «Hades». Det greske ordet haides, som muligens betyr «det usynlige stedet», forekommer ti ganger i De kristne greske skrifter. (Se Mt 11:23; 16:18; Lu 10:15; 16:23; Apg 2:27, 31; Åp 1:18; 6:8; 20:13, 14.) Dette verset er et sitat fra Sl 16:10, som bruker det tilsvarende hebraiske ordet «Sjeol», også oversatt med «graven». Septuaginta bruker vanligvis det greske ordet «Hades» for å gjengi det hebraiske ordet «Sjeol». I Bibelen sikter begge ordene til menneskehetens felles grav. Når det er snakk om en bokstavelig grav, er det andre ord på grunnspråkene som brukes. Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J7, 8, 11–18, 22 i Tillegg C4) bruker ordet «Sjeol» her. – Se Tillegg A2.

nær deg: Bokstavelig: «med (foran) ditt ansikt». I dette sitatet fra Sl 16:11 blir den hebraiske teksten gjengitt bokstavelig i den greske teksten. Det hebraiske uttrykket «med noens ansikt» er et idiom som betyr «i noens nærhet».

Gud: Eksisterende greske håndskrifter bruker her ordet Theọs, «Gud». Det er verdt å merke seg at noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J7, 8, 10 i Tillegg C4) bruker tetragrammet her.

en av etterkommerne hans: Gud lovte David at en av hans etterkommere skulle bli det messianske «avkom» som det ble gitt løfte om i 1Mo 3:15. (2Sa 7:12, 13; Sl 89:3, 4; 132:11) Løftet til David ble oppfylt på Jesus ved at både moren og adoptivfaren hans var etterkommere av kong David. Det greske uttrykket som er gjengitt med ‘etterkommer’, kommer fra et hebraisk idiom som bokstavelig betyr «hans lends frukt». Den delen av menneskekroppen som omtales som lender, det vil si hoftepartiet, innbefatter forplantningsorganene. (1Mo 35:11, fotn.; 1Kg 8:19, fotn.) Barn blir også omtalt med slike uttrykk som «morslivets frukt» og andre lignende uttrykk som inneholder ordet «frukt». – 1Mo 30:2, fotn.; 5Mo 7:13, fotn.; Sl 127:3; Kla 2:20, fotn.

graven: Eller: «Hades». Det greske ordet haides, som muligens betyr «det usynlige stedet», forekommer ti ganger i De kristne greske skrifter. (Se Mt 11:23; 16:18; Lu 10:15; 16:23; Apg 2:27, 31; Åp 1:18; 6:8; 20:13, 14.) Dette verset er et sitat fra Sl 16:10, som bruker det tilsvarende hebraiske ordet «Sjeol», også oversatt med «graven». Septuaginta bruker vanligvis det greske ordet «Hades» for å gjengi det hebraiske ordet «Sjeol». I Bibelen sikter begge ordene til menneskehetens felles grav. Når det er snakk om en bokstavelig grav, er det andre ord på grunnspråkene som brukes. Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J7, 8, 11–18, 22 i Tillegg C4) bruker ordet «Sjeol» her. – Se Tillegg A2.

graven: Eller: «Hades», det vil si menneskehetens felles grav. – Se studienote til Apg 2:27 og Ordforklaringer: «Grav».

at kroppen hans ikke gikk i forråtnelse: Jehova tillot ikke at Jesu fysiske kropp gikk i forråtnelse og ble til støv i likhet med kroppen til Moses og til David, som var forbilder på Kristus. (5Mo 34:5, 6; Apg 2:27; 13:35, 36) For at Jesus skulle kunne være «den siste Adam» (1Kt 15: 45) og «en tilsvarende løsepenge» for hele menneskeheten (1Ti 2:5, 6; Mt 20:28), måtte hans fysiske kropp være en virkelig menneskekropp. Den måtte være fullkommen, for den skulle bæres fram for Jehova Gud som en løsepenge for å kjøpe tilbake det som Adam hadde mistet. (He 9:14; 1Pe 1:18, 19) Ingen ufullkommen etterkommer av Adam kunne betale den prisen som trengtes for å løskjøpe menneskene. (Sl 49:7–9) Jesus ble derfor ikke unnfanget på normal måte. Nei, som han sa til sin Far, sannsynligvis da han ble døpt: «Du [Jehova] gjorde i stand en kropp til meg», det vil si Jesu fullkomne menneskekropp som skulle bli gitt som et offer. (He 10:5) Da disiplene kom til Jesu grav, oppdaget de at kroppen hans var forsvunnet, men de fant de tøystykkene av lin som liket hadde vært svøpt i. Jehova fjernet tydeligvis den fysiske kroppen til sin elskede Sønn før den begynte å gå i forråtnelse. – Lu 24:3–6; Joh 20:2–9.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 110:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Men som det blir forklart i Tillegg A5, bruker de fleste bibeloversettelser ikke Guds navn i det som vanligvis kalles Det nye testamente, ikke engang i sitater fra De hebraiske skrifter. Men det er verdt å merke seg at noen utgaver av King James Version fra 1600-tallet har gjengivelsen «HERREN» med store bokstaver her og tre andre steder der Sl 110:1 er sitert i De kristne greske skrifter. (Mt 22:44; Mr 12:36; Lu 20:42) Man fortsatte med denne praksisen i senere utgaver. Ettersom denne oversettelsen bruker «HERREN» i De hebraiske skrifter for å vise hvor Guds navn står i den hebraiske grunnteksten, angir den samme måten å skrive «HERREN» på i De kristne greske skrifter at oversetterne mente at det er Jehova som blir omtalt. Det er også interessant å legge merke til at New King James Version, utgitt i 1979, skriver «HERREN» med store bokstaver alle de stedene der dette ordet representerer Guds navn i sitater fra De hebraiske skrifter.

pælfeste ham: Eller: «henrette ham på en pæl». Dette er den første av over 40 forekomster av det greske verbet staurọo i De kristne greske skrifter. Det tilsvarende substantivet er staurọs, som er gjengitt med «torturpæl». (Se studienoter til Mt 10:38; 16:24; 27:32 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».) Det samme verbet blir brukt i Septuaginta i Est 7:9, der det står at Haman skulle henges på en over 20 m høy pæl. På klassisk gresk betydde dette verbet «å gjerde inn med staker, å lage et pæleverk, eller en palisade».

pælfestet: Eller: «henrettet på en pæl». – Se studienote til Mt 20:19 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

at folk skulle la seg døpe som symbol på at de hadde angret: Bokstavelig: «angerens dåp». Dåpen vasket ikke bort synder. Men de som ble døpt av Johannes, ga offentlig uttrykk for at de angret sine synder mot Loven, og viste at de var bestemt på å forandre oppførselen sin. Denne angrende holdningen bidro til å lede dem til Kristus. (Ga 3:24) Slik gjorde Johannes et folk forberedt på å se den frelse som Gud hadde skaffet til veie. – Lu 3:3–6; se studienoter til Mt 3:​2, 8, 11 og Ordforklaringer: «Dåp; døpe»; «Anger».

frukt som viser at dere angrer: Eller: «frukt som passer for anger». Sikter til handlinger og andre synlige tegn som ville vise at de som hørte på Johannes, hadde forandret tenkemåte og holdning. – Lu 3:8; Apg 26:20; se studienoter til Mt 3:2, 11 og Ordforklaringer: «Anger».

angrer: Bokstavelig: «endrer sinn». – Se studienoter til Mt 3:2, 8 og Ordforklaringer.

angre: Det greske ordet metanoẹo som blir brukt her, kan bokstavelig gjengis med «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. Tidligere hadde døperen Johannes forkynt «at folk skulle la seg døpe som symbol på at de hadde angret, så de kunne få tilgivelse for sine synder». (Se studienote til Mr 1:4.) Denne dåpen innbefattet at man angret fordi man hadde sluttet å følge budene i Moseloven, og denne formen for anger gjorde Guds folk forberedt og klart med tanke på det som skulle komme. (Mr 1:2–4) Men i samsvar med Jesu befaling i Mt 28:19 pekte Peter her på at Guds folk måtte angre og la seg døpe i Jesu Kristi navn for å kunne få tilgivelse for sine synder. Ettersom jødene hadde forkastet Jesus som Messias, var det å angre og vise tro på ham en ny faktor som var nødvendig for at de skulle kunne be om Guds tilgivelse og oppnå den. Ved å bli fullstendig neddukket i vann i Jesu Kristi navn kunne de vise offentlig at de hadde en slik tro. Dette ville være et symbol på at de personlig hadde innviet seg til Gud gjennom Kristus. – Se studienoter til Mt 3:8, 11 og Ordforklaringer: «Anger».

Jehova: I eksisterende greske håndskrifter står det «Herre» (gresk: Kỵrios) her. Som det blir forklart i Tillegg C, er det mange grunner til å tro at Guds navn opprinnelig sto i dette verset, men at det senere ble erstattet med tittelen «Herren». Navnet Jehova er derfor brukt i hovedteksten. Som det framgår av Apg 2:33–38, sikter det løftet som Peter nevner i dette verset, til det som står i Joe 2:28–32 om at hellig ånd skulle bli utøst. Leddet alle som Jehova vår Gud drar til seg ser derfor ut til å gjenspeile ordene i slutten av Joe 2:32. Den hebraiske teksten til Joe 2:32 bruker Guds navn tre ganger, og verset sier helt konkret at Jehova er den som kaller, eller drar.

mennesker: Eller: «sjeler». Det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», sikter her til en levende person. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

til et måltid: Bokstavelig: «for å bryte brød». Fordi brød var den viktigste matvaren i det gamle Midtøsten, kom uttrykket «å bryte brød» til å betegne et hvilket som helst måltid. Brødene var ofte flate og sprø, og det var derfor mer vanlig å bryte brødet i biter enn å skjære det opp med kniv. Det å bryte brødet i biter før man spiste det, var helt vanlig og noe Jesus gjorde mange ganger. (Se studienote til Mt 14:19; se også Mt 15:36; Lu 24:30.) Da Jesus innstiftet Herrens kveldsmåltid, tok han et brød og brøt det i biter. Siden dette var den vanlige måten å dele opp brød på, hadde brytingen av brødet ingen symbolsk betydning. (Se studienote til Mt 26:26.) Det er blitt hevdet at det noen ganger siktes til feiringen av Herrens kveldsmåltid når dette uttrykket forekommer i Apostlenes gjerninger. (Apg 2:42, 46; 20:7, 11) Men hver gang Herrens kveldsmåltid er nevnt i Bibelen, står det ikke bare at brødet blir brutt, men også at det blir drukket vin av et beger. (Mt 26:26–28; Mr 14:22–25; Lu 22:19, 20; 1Kt 10:16–21; 11:23–26) De to handlingene har like stor betydning. Når det står om brød som blir brutt, men ikke om noe beger som det blir drukket av, er det altså ikke en omtale av Herrens kveldsmåltid, men av et vanlig måltid. Det er heller ingenting som tyder på at Jesus mente at høytiden til minne om hans død skulle feires oftere enn den høytiden den erstattet, nemlig påsken, som ble feiret bare én gang i året.

å komme sammen: Eller: «å dele med hverandre». Grunnbetydningen av det greske ordet koinonịa er «det å dele med andre; fellesskap». Paulus brukte dette ordet flere ganger i brevene sine. (1Kt 1:9; 10:16; 2Kt 6:14; 13:14) Sammenhengen viser at det fellesskapet som det snakkes om her, ikke er et tilfeldig bekjentskap, men er et nært vennskap.

å spise sammen: Bokstavelig: «å bryte brødet». – Se studienote til Apg 20:7.

la det skje undere: Eller: «gi varsler». I De kristne greske skrifter blir det greske ordet tẹras alltid brukt sammen med semeion (tegn; mirakel), og begge ordene står i flertall. (Mt 24:24; Joh 4:48; Apg 7:36; 14:3; 15:12; 2Kt 12:12) I sin grunnbetydning sikter ordet tẹras til noe som vekker ærefrykt eller undring. Når ordet åpenbart sikter til noe som har med framtiden å gjøre, er den alternative gjengivelsen «varsel» brukt i en studienote.

Alle: Eller: «Hver sjel». Det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», sikter her til en levende person. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

undere: Eller: «varsler». – Se studienote til Apg 2:19.

fra hus til hus: Dette er en gjengivelse av det greske uttrykket kat’ oikon, som bokstavelig betyr «[hus] etter hus; husvis». En rekke ordbøker og bibelkommentatorer sier at den greske preposisjonen katạ kan oppfattes i distributiv betydning. En ordbok sier for eksempel at uttrykket sikter til «steder som betraktes som ordnet i rekke, distributiv bruk ... fra hus til hus». (A Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature, tredje utgave) En annen kilde sier at preposisjonen katạ brukes «distributivt (Apg 2:46; 5:42: . . . hus til hus / i de [enkelte] husene». (Exegetical Dictionary of the New Testament, redigert av Horst Balz og Gerhard Schneider) Bibelkommentatoren R.C.H. Lenski sa følgende: «Aldri et øyeblikk sluttet apostlene med sitt hellige arbeid. ‘Hver dag’ fortsatte de, og det gjorde de åpenlyst ‘i templet’, hvor Sanhedrinet og tempelpolitiet kunne se og høre dem, og naturligvis også κατ’ οἴκον, som er distributivt, ‘fra hus til hus’, og ikke bare adverbialt, ‘hjemme’.» (The Interpretation of the Acts of the Apostles, 1961) Disse kildene støtter den oppfatningen at disiplene forkynte i det ene huset etter det andre. Ordet katạ blir brukt på lignende måte i Lu 8:1, der det står at Jesus forkynte «fra by til by og fra landsby til landsby». Denne måten å nå folk på – å oppsøke dem i deres hjem – ga svært gode resultater. – Apg 6:7; jevnfør Apg 4:16, 17; 5:28.

fra hus til hus: Eller: «i forskjellige hus». Sammenhengen viser at Paulus hadde oppsøkt husene til disse menneskene for å lære dem «at de skulle angre, vende om til Gud og tro på vår Herre Jesus». (Apg 20:21) Han snakker derfor ikke rett og slett om sosiale besøk for å oppmuntre medkristne etter at de var blitt troende, for slike trosfeller hadde jo allerede angret og vist tro på Jesus. I sin bok Word Pictures in the New Testament, ga dr. A.T. Robertson denne kommentaren til Apg 20:20: «Det er verdt å merke seg at denne den største av alle forkynnere forkynte fra hus til hus, og at han ikke gikk på besøk bare for selskapelighetens skyld.» (1930, bd. III, s. 349–350) I en kommentar til Paulus’ ord i Apg 20:20 skrev Abiel Abbot Livermore i 1844: «Han nøyde seg ikke med å holde foredrag for offentligheten ..., men var ivrig opptatt med sin store gjerning i mer private former, fra hus til hus. Han brakte sannheten fra himmelen bokstavelig talt hjem til efeserne og inn i deres hjerter.» (The Acts of the Apostles With a Commentary, s. 270) – Det gis en forklaring på gjengivelsen av det greske uttrykket katʼ oikous (bokst.: «[hus] etter hus; husvis») i studienote til Apg 5:42.

i forskjellige hjem: Eller: «fra hus til hus». Her kan preposisjonen katạ, som brukes i det greske uttrykket katʼ oikon (bokst.: «[hus] etter hus; husvis»), oppfattes i distributiv betydning. I denne vanskelige tiden spiste disiplene tydeligvis sammen i forskjellige hjem til trosfeller som bodde i og rundt Jerusalem. – Se studienoter til Apg 5:42; 20:20.

Jehova: I eksisterende greske håndskrifter står det «Herren» (gresk: ho ... Kỵrios) her. Som det blir forklart i Tillegg C, er det mange grunner til å tro at Guds navn opprinnelig sto i dette verset, men at det senere ble erstattet med tittelen «Herren». Navnet Jehova er derfor brukt i hovedteksten.

Multimedia

Theodotos-innskriften til gresktalende jøder
Theodotos-innskriften til gresktalende jøder

Den teksten som vises her, er kjent som Theodotos-innskriften og er risset inn på en kalksteinsplate som måler 72 × 42 cm. Den ble funnet på begynnelsen av 1900-tallet på Ofel-høyden i Jerusalem. Teksten er på gresk og omtaler Theodotos, en prest som «bygde synagogen til opplesning av Loven og til undervisning i budene». Innskriften er datert til tiden før Jerusalem ble ødelagt i år 70 evt. Den bekrefter at det fantes gresktalende jøder i Jerusalem i det første århundre. (Apg 6:1) Noen mener at den synagogen som innskriften omtaler, er den «som ble kalt Synagogen for de frigitte». (Apg 6:9) Innskriften nevner også at Theodotos, hans far og hans bestefar hadde tittelen arkhisynạgogos («synagogeforstander»), en tittel som blir brukt flere ganger i De kristne greske skrifter. (Mr 5:35; Lu 8:49; Apg 13:15; 18:8, 17) Innskriften forteller dessuten at Theodotos bygde et gjestehus for besøkende fra utlandet. Dette overnattingsstedet ble sannsynligvis brukt av jøder som besøkte Jerusalem, spesielt av dem som kom til de årlige høytidene. – Apg 2:5.

Pinsedagen i år 33 og utbredelsen av det gode budskap
Pinsedagen i år 33 og utbredelsen av det gode budskap

På pinsedagen i år 33 var det «jøder fra alle verdens land i Jerusalem». (Apg 2:5) Etter at den hellige ånd ble utøst over de kristne disiplene, begynte de mirakuløst å snakke språkene til de jødene som besøkte Jerusalem. (Apg 2:4, 8) Folk ble veldig overrasket da de fikk høre det gode budskap på sitt eget morsmål. Apg 2:9–11 viser at de besøkende kom fra 15 forskjellige områder. Mange av de besøkende som ble troende, tok uten tvil med seg det gode budskap tilbake til de områdene de kom fra. Kartet viser hvor disse områdene lå, og de er nummerert i den rekkefølgen de blir nevnt i Apg 2:9–11. – Apg 2:41, 44, 47.