Apostlenes gjerninger 14:1–28

14  I Ikọnium gikk de sammen inn i jødenes synagoge og forkynte på en slik måte at mange jøder og grekere ble troende.+  Men de jødene som ikke trodde, hisset opp folk fra nasjonene, slik at de ble fiendtlig innstilt til brødrene.+  Derfor ble de der en god stund, og Jehova ga dem kraft til å forkynne med frimodighet. Han bekreftet budskapet om sin ufortjente godhet ved å la dem utføre mirakler* og undere.+  Men folket i byen var splittet – noen holdt med jødene og andre med apostlene.  Både folk fra nasjonene og jødene med deres ledere la nå planer om å mishandle og steine dem.+  Da de fikk høre om det, flyktet de til byene i Lykaọnia – Lystra og Derbe – og til området omkring.+  Der fortsatte de å forkynne det gode budskap.  I Lystra var det en mann som var lam i føttene. Han hadde vært det fra fødselen av og hadde aldri kunnet gå.  Denne mannen satt og hørte på mens Paulus talte. Paulus så oppmerksomt på ham, og da han skjønte at mannen hadde tro så han kunne bli gjort frisk,*+ 10  sa han høyt: «Reis deg og stå på føttene dine.» Mannen reiste seg raskt opp og begynte å gå.+ 11  Da folkemengden så hva Paulus hadde gjort, ropte de på lykaonisk: «Gudene er blitt som mennesker og har kommet ned til oss!»+ 12  Og de begynte å kalle Bạrnabas for Zevs og Paulus for Hermes, siden det var han som førte ordet. 13  Presten i Zevs-templet, som lå ved inngangen til byen,* kom til portene med okser og kranser og ville ofre sammen med folkemengden. 14  Men da apostlene Bạrnabas og Paulus hørte det, flerret de klærne sine og løp ut i folkemengden og ropte: 15  «Hva er det dere gjør? Vi er også mennesker og har de samme svakhetene som dere.+ Og vi forkynner det gode budskap for dere for at dere skal vende dere bort fra disse tomme tingene og begynne å tilbe den levende Gud,+ han som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem.+ 16  I tidligere tider har han tillatt alle nasjonene å gå sine egne veier,+ 17  og likevel har han vist hvem han er,+ ved å gjøre godt. Han har gitt dere regn fra himmelen og fruktbare årstider+ og sørget for mat i overflod og fylt deres hjerte med glede.»+ 18  Til tross for at de sa dette, klarte de bare så vidt å hindre folkemengden i å ofre til dem. 19  Men det kom noen jøder fra Antiọkia og Ikọnium som fikk folkemengden over på sin side,+ og de steinet Paulus. Så slepte de ham utenfor byen, for de trodde at han var død.+ 20  Men da disiplene flokket seg rundt ham, reiste han seg og gikk inn i byen. Neste dag dro han av sted til Derbe+ sammen med Bạrnabas. 21  Etter at de hadde forkynt det gode budskap i den byen og hjulpet nokså mange til å bli disipler, reiste de tilbake til Lystra, Ikọnium og Antiọkia. 22  Der styrket de disiplene+ og oppmuntret dem til å holde fast ved troen og sa: «Vi må gjennom mange prøvelser for å komme inn i Guds rike.»+ 23  De utnevnte dessuten eldste for dem i hver menighet,+ etter at de hadde bedt og fastet,+ og de overga dem til Jehova, som de var kommet til tro på. 24  Så dro de gjennom Pisịdia og kom til Pamfỵlia,+ 25  og etter at de hadde forkynt Guds ord i Perge, dro de ned til Attalịa. 26  Derfra seilte de av sted til Antiọkia, der brødrene tidligere hadde bedt Gud om å vise Paulus og Bạrnabas ufortjent godhet så de kunne utføre det arbeidet de nå hadde fullført.+ 27  Da de kom fram, samlet de menigheten og fortalte om alt det Gud hadde gjort ved hjelp av dem, og at han hadde åpnet døren til tro for nasjonene.+ 28  Så var de sammen med disiplene i ganske lang tid.

Fotnoter

El.: «tegn».
El.: «bli frelst (reddet)».
El.: «Presten i Zevs-templet, som lå rett utenfor byen». Bokst.: «Presten for den Zevs som var foran byen».

Studienoter

folk: Eller: «sjelene til folk». – Se Tillegg A2 og Ordforklaringer: «Sjel».

la det skje undere: Eller: «gi varsler». I De kristne greske skrifter blir det greske ordet tẹras alltid brukt sammen med semeion (tegn; mirakel), og begge ordene står i flertall. (Mt 24:24; Joh 4:48; Apg 7:36; 14:3; 15:12; 2Kt 12:12) I sin grunnbetydning sikter ordet tẹras til noe som vekker ærefrykt eller undring. Når ordet åpenbart sikter til noe som har med framtiden å gjøre, er den alternative gjengivelsen «varsel» brukt i en studienote.

Jehova ga dem kraft til å forkynne med frimodighet: Bokstavelig: «de forkynte med frimodighet på Herren». (Se Tillegg C.) Ut fra sammenhengen i Apg 14:3 forstår man det slik at preposisjonen epị («på») betegner årsaken til, eller grunnlaget for, at disiplene forkynte frimodig. Resten av dette verset viser at Gud bekreftet, eller ga vitnesbyrd om, at det de forkynte, virkelig var hans ord, og at han godkjente og støttet deres forkynnelse. (Jevnfør Apg 4:29–31.) Det greske uttrykket for «på Herren» brukes også i Septuaginta som gjengivelse av uttrykk der tetragrammet forekommer i den hebraiske grunnteksten. (Sl 31:6 [30:7, LXX]; Jer 17:7) I tråd med dette mener noen at uttrykket også overbringer tanken om å forkynne «i tillit til Jehova».

undere: Eller: «varsler». – Se studienote til Apg 2:19.

forklarte: Det greske ordet diermeneuo kan brukes om det å oversette eller tolke fra ett språk til et annet. (Apg 9:36; 1Kt 12:30, fotn.) Men det kan også bety «å klargjøre betydningen; å forklare fullt ut». I dette verset sikter det til det å forklare betydningen av profetier.

Zevs: Se Ordforklaringer.

Hermes: En gresk gud, som man mente var sønn av Zevs. Hermes ble betraktet som gudenes budbringer, og man regnet ham for å være en klok rådgiver for de mytologiske heltene og for å være guden for handel, veltalenhet, gymnastikk, søvn og drømmer. Fordi Paulus førte ordet, trodde innbyggerne i den romerske byen Lystra at han var guden Hermes. Dette harmonerer med forestillingen om at Hermes var veltalende og gudeverdenens budbringer. Interessant nok blir flere ord som er beslektet med navnet Hermes, brukt i Bibelen om det å oversette eller forklare noe. (Noen eksempler er det greske verbet hermeneuo, som er gjengitt med «oversatt» i Joh 1:42 og «betyr» i He 7:2, og substantivet hermenịa, som er gjengitt med to former av verbet «oversette» i 1Kt 12:10; 14:26; se også studienote til Lu 24:27.) I nærheten av der oldtidens Lystra lå, har arkeologer blant annet funnet en statue av guden Hermes og også et alter viet til Zevs og Hermes. Hermes tilsvarte romernes gud for handel, Merkur.

kranser: Presten i Zevs-templet kan ha tenkt å sette disse kransene på hodet til Paulus og til Barnabas, slik man noen ganger satte kranser på avguder, eller han kan ha tenkt å sette dem på seg selv og offerdyrene. Slike kranser ble vanligvis laget av løv og blomster, men noen ble laget av ull.

disiplene: Eller: «disiplenes sjeler». – Se Tillegg A2 og Ordforklaringer: «Sjel».

la hendene på dem: I De hebraiske skrifter hadde det at man la hendene på et menneske eller et dyr, flere forskjellige betydninger. (1Mo 48:14; 3Mo 16:21; 24:14) Den vanligste grunnen til at man la hendene på en person, var å vise at han hadde fått en spesiell anerkjennelse eller var blitt utnevnt til en bestemt oppgave. (4Mo 8:10) Moses la for eksempel sin hånd på Josva for å vise at han skulle være hans etterfølger. Josva ble da «full av visdom» og kunne lede Israel på en god måte. (5Mo 34:9) I beretningen her i Apg 6:6 la apostlene hendene på de mennene som de hadde utnevnt til å ta seg av viktige ansvarsoppgaver. Før apostlene la hendene på dem, ba de til Gud, noe som viste at de ønsket at han skulle lede det hele. Senere utnevnte eldsterådet i en menighet Timoteus til en spesiell tjenesteoppgave ved å legge hendene på ham. (1Ti 4:14) Timoteus fikk også myndighet til å utnevne andre ved å legge hendene på dem, men før han gjorde det, måtte han grundig vurdere kvalifikasjonene deres. – 1Ti 5:22.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25; Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Her sikter det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. Sanhedrinet besto av menn fra disse tre gruppene. – Mt 21:23; 26:3, 47, 57; 27:1, 41; 28:12; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».

utnevnte: Her viser Bibelen at det var reisende tilsynsmenn, i dette tilfellet Paulus og Barnabas, som utnevnte eldste. Det gjorde de etter at de hadde bedt og fastet, noe som viser hvor alvorlig de så på det å foreta slike utnevnelser. Titus og etter alt å dømme Timoteus var også med på å utnevne menn til «eldste» i menighetene. (Tit 1:5; 1Ti 5:22) Det greske ordet som her er gjengitt med «utnevnte», kheirotonẹo, betyr bokstavelig «å rekke ut hånden» eller «å rekke opp hånden». Ut fra den betydningen har noen oppfattet det slik at de eldste ble valgt av menigheten ved håndsopprekning. Men dette greske ordet brukes også i en mer generell betydning, der ordet ikke angir noe om hvordan utnevnelsen ble foretatt. Den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, bekrefter at ordet kunne ha en slik betydning, for i Antiquities of the Jews, bok 6, kap. 4 og 13 (Loeb 6:54 og 6:312), bruker han det samme greske verbet om det at Gud utnevnte Saul til konge. Saul ble ikke valgt til konge ved håndsopprekning i Israels menighet. Nei, Bibelen sier at profeten Samuel helte olje over Sauls hode og sa: «Jehova har salvet deg til leder.» Dette viste at Saul var blitt utnevnt av Jehova Gud. (1Sa 10:1) Ifølge den grammatiske oppbygningen av den greske setningen i Apg 14:23 var det dessuten apostlene Paulus og Barnabas, ikke forsamlingen eller menigheten, som foretok utnevnelsen (bokst.: «rakte ut hendene»). I andre situasjoner, når kvalifiserte menn ble utnevnt til ansvarsfulle stillinger i menigheten i det første århundre, pleide apostlene og andre bemyndigede menn å legge hendene på dem i bokstavelig forstand, en handling som symboliserte bekreftelse, godkjennelse eller utnevnelse. – Jevnfør studienote til Apg 6:6.

eldste: Bokstavelig: «eldre menn». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon, men det brukes også noen ganger om fysisk eldre menn. (Se studienote til Mt 16:21.) Akkurat som eldre, modne menn var med på å lede og administrere lokalsamfunn i det gamle Israel, tok åndelig modne menn ledelsen i de kristne menighetene i det første århundre. (1Ti 3:1–7; Tit 1:5–9) Paulus og Barnabas «var blitt utsendt av den hellige ånd» på denne misjonsreisen, men likevel ba og fastet de før de foretok utnevnelser. Så ‘overga de dem [disse eldste] til Jehova’. (Apg 13:1–4; 14:23) I tillegg til Paulus og Barnabas var Titus og etter alt å dømme også Timoteus med på å utnevne menn til «eldste» i menighetene. (Tit 1:5; 1Ti 5:22) Det sies ikke noe sted at menigheter foretok slike utnevnelser på egen hånd. Menighetene i det første århundre hadde tydeligvis flere eldste som tjente sammen som et ‘eldsteråd’. – 1Ti 4:14; Flp 1:1.

de overga dem til Jehova: Det greske verbet som er gjengitt med «overga», blir også brukt i Apg 20:32, der Paulus sier til de eldste fra Efesos: «nå vet jeg at Gud ... vil beskytte dere» (bokst.: «nå overgir jeg dere til Gud»), og i Lu 23:46, der Jesus sier: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» Dette er et sitat fra Sl 31:5, der Septuaginta (30:6, LXX) bruker det samme greske ordet for «overgir», og der Guds navn forekommer i den umiddelbare sammenhengen i den hebraiske grunnteksten. Tanken om å overgi seg til Jehova blir uttrykt flere ganger i De hebraiske skrifter. – Sl 22:8 (bokst.: «Han har overgitt seg til Jehova»); 37:5; Ord 16:3; se Tillegg C.

Jehovas ord: Dette uttrykket har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter, der det forekommer som en kombinasjon av et hebraisk ord for «ord» og Guds navn. Det står i omkring 200 vers. (Man finner eksempler på dette i 2Sa 12:9; 24:11; 2Kg 7:1; 20:16; Jes 1:10; 2:3; 28:14; 38:4; Jer 1:4; 2:4; Ese 1:3; 6:1; Ho 1:1; Sak 9:1.) Dette uttrykket forekommer i Sak 9:1 i et tidlig Septuaginta-håndskrift, der det greske ordet lọgos etterfølges av Guds navn skrevet med gammelhebraiske bokstaver (). Dette fragmentet, som ble funnet i en hule i Nahal Hever i Judea-ørkenen i nærheten av Dødehavet, er datert til mellom 50 fvt. og 50 evt. I Tillegg C blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker uttrykket «Jehovas ord» i hovedteksten til Apg 8:25 selv om det i mange eksisterende greske håndskrifter står «Herrens ord».

Guds ord: Eller: «ordet». De fleste nyere oversettelser bruker her gjengivelsen «ordet» (ton lọgon), som det er god støtte for i håndskriftmaterialet. Men det finnes andre greske håndskrifter som sier «Herrens ord» (ton lọgon tou kyrịou; se Tillegg C og studienote til Apg 8:25), og enkelte gamle håndskrifter sier «Guds ord». I tillegg er det minst to oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J17, 28 i Tillegg C4) som bruker Guds navn her og har en ordlyd som på norsk kan gjengis med «Jehovas ord».

som viser tro på ham: Det greske verbet pisteuo (beslektet med substantivet pịstis, som vanligvis gjengis med «tro») har den grunnleggende betydningen «å tro», men kan ha forskjellige betydningsnyanser, avhengig av sammenhengen og grammatiske konstruksjoner. Det ligger ofte noe mer i dette ordet enn bare å tro eller erkjenne at noen eksisterer. (Jak 2:19) Det innbefatter tanken om tro og tillit som fører til lydige handlinger. I Joh 3:16 blir det greske verbet pisteuo brukt sammen med preposisjonen eis. En bibelkommentator sier om denne greske konstruksjonen: «Troen oppfattes som en aktivitet, som noe mennesker gjør.» (An Introductory Grammar of New Testament Greek, Paul L. Kaufman, 1982, s. 46) Jesus sikter åpenbart til et liv som er preget av tro, ikke bare til en enkelt troshandling. I Joh 3:36 blir det lignende uttrykket «den som viser tro på Sønnen» stilt opp som en motsetning til «den som er ulydig mot Sønnen». I den sammenhengen omfatter derfor det «å vise tro» tanken om å la sterk tro komme til uttrykk ved at man er lydig.

døren til tro: Eller: «troens dør». Jehova åpnet denne billedlige døren ved å gi folk av nasjonene, eller ikke-jøder, muligheten til å få tro. I bibelsk forstand innbefatter det å få tro tanken om å utvikle tillit som fører til lydige handlinger. (Jak 2:17; se studienote til Joh 3:16.) Paulus brukte ordet «dør» i billedlig betydning tre ganger i brevene sine. – 1Kt 16:9; 2Kt 2:12; Kol 4:3.

Multimedia