Apostlenes gjerninger 13:1–52

13  I menigheten i Antiọkia var det profeter og lærere:+ Bạrnabas,+ Sịmeon med tilnavnet Niger, Lụkius fra Kyrẹne, Mạnaen, som var utdannet sammen med landsdelsherskeren Herodes,+ og Saulus.  Mens de tjente Jehova og fastet, sa den hellige ånd: «Ta ut Bạrnabas og Saulus+ for meg, så de kan utføre den oppgaven som jeg har utvalgt dem til.»+  Etter å ha fastet og bedt la de hendene på dem og sendte dem av sted.  Disse mennene, som var blitt utsendt av den hellige ånd, dro så ned til Selevkịa, og derfra seilte de til Kypros.  Da de kom til Sạlamis, begynte de å forkynne Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også med seg Johannes som assistent.+  Etter at de hadde dratt over hele øya, kom de til Pafos. Der traff de på en jødisk trollmann og falsk profet som het Bar-Jesus.  Han var hos prokonsulen Sẹrgius Paulus, som var en klok mann. Denne mannen kalte til seg Bạrnabas og Saulus og var ivrig etter å høre Guds ord.  Men Ẹlymas, trollmannen, begynte å motarbeide dem og prøvde å få prokonsulen bort fra troen. (Navnet Ẹlymas betyr «trollmann».)  Saulus, også kalt Paulus, ble da fylt med hellig ånd, og han så fast på ham 10  og sa: «Du er full av all slags bedrag og ondskap, du er Djevelens sønn,+ du er en fiende av alt som er rett! Skal du aldri holde opp med å forvrenge Jehovas rette veier? 11  Nå vil Jehova straffe deg, og du skal bli blind og ikke se sollyset for en tid.» I samme øyeblikk kom det tett tåke og mørke over ham, og han famlet omkring og prøvde å finne noen som kunne leie ham. 12  Da prokonsulen så det som hadde skjedd, ble han en troende, for Jehovas lære hadde gjort dypt inntrykk på ham. 13  Paulus og de som var med ham, seilte nå ut fra Pafos og kom til Perge+ i Pamfỵlia. Da forlot Johannes+ dem og reiste tilbake til Jerusalem.+ 14  Men de dro videre fra Perge og kom til Antiọkia+ i Pisịdia. Der gikk de inn i synagogen+ på sabbatsdagen og satte seg. 15  Etter opplesningen fra Loven og Profetene+ ga synagogeforstanderne dem denne beskjeden: «Menn, brødre, hvis dere har et oppmuntrende ord til dem som er her, så si det.» 16  Da reiste Paulus seg, ga tegn med hånden og sa: «Israelitter og dere andre som frykter Gud, hør! 17  Dette folkets Gud, Israels Gud, valgte ut forfedrene våre, og han opphøyde folket da de levde som utlendinger i Egypt, og førte dem ut derfra med stor makt.*+ 18  Og i omkring 40 år hadde han tålmodighet med dem i ødemarken.+ 19  Etter å ha utryddet sju nasjoner i Kạnaan lot han israelittene få landet som en arv.+ 20  Alt dette skjedde i løpet av omkring 450 år. Deretter ga han dem dommere fram til profeten Samuels tid.+ 21  Men så krevde de å få en konge,+ og Gud ga dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme,+ og han regjerte i 40 år. 22  Etter at Gud hadde fjernet ham, satte han David til å være konge over dem.+ Om ham vitnet han og sa: ‘Jeg har funnet David, Isais sønn,+ en mann etter mitt hjerte.+ Han skal gjøre alt det jeg ønsker.’ 23  I samsvar med sitt løfte har Gud gjennom denne mannens etterkommere gitt Israel en frelser, Jesus.+ 24  Før han kom, hadde Johannes offentlig forkynt for hele Israels folk at de skulle la seg døpe som symbol på at de hadde angret.+ 25  Men da Johannes var i ferd med å fullføre sin tjeneste, sa han: ‘Jeg er ikke den dere tror jeg er.*+ Men det kommer en etter meg, og jeg er ikke engang verdig til å løsne sandalene på føttene hans.’+ 26  Brødre, dere som er etterkommere av Abraham, og de andre blant dere som frykter Gud: Budskapet om denne frelsen er blitt sendt til oss.+ 27  Innbyggerne i Jerusalem og lederne der anerkjente ham ikke. Men da de dømte ham, oppfylte de det profetene hadde sagt,+ det som blir lest opp hver sabbat. 28  De fant ikke noe grunnlag for dødsstraff,+ men krevde likevel at Pilatus skulle få ham henrettet.+ 29  Og da de hadde gjort alt det som står skrevet om ham, ble han tatt ned fra pælen og lagt i en grav.+ 30  Men Gud oppreiste ham fra døden,+ 31  og i mange dager viste han seg for dem som hadde vært med ham fra Galilẹa og opp til Jerusalem. Disse er nå hans vitner for folket.+ 32  Vi forkynner altså det gode budskap for dere om det løftet som ble gitt til forfedrene våre. 33  Gud har fullt ut oppfylt løftet for oss, deres barn, ved å oppreise Jesus.+ Ja, slik står det skrevet i andre salme: ‘Du er min sønn. I dag er jeg blitt din far.’+ 34  Og det at Gud oppreiste ham fra døden, så han aldri skulle vende tilbake til forgjengelighet, har Gud sagt på denne måten: ‘Jeg vil vise dere den trofaste* og lojale kjærlighet som jeg lovte David.’+ 35  Og i en annen salme sies det: ‘Du skal ikke la din lojale gå i forråtnelse.’+ 36  David tjente jo Gud i sin egen generasjon, og han sovnet inn i døden, ble lagt hos sine forfedre og gikk i forråtnelse.+ 37  Men han som Gud oppreiste, gikk ikke i forråtnelse.+ 38  Dere skal derfor vite, brødre, at på grunn av ham blir det forkynt at dere kan få tilgivelse for deres synder.+ 39  Alt dere ikke kunne bli erklært skyldfrie for ved hjelp av Moseloven,+ det blir alle som tror, erklært skyldfrie for ved hjelp av ham.+ 40  Pass derfor på så dere ikke blir rammet av det som blir sagt i Profetene: 41  ‘Se hva jeg gjør i deres dager, dere som viser forakt. Dere skal bli forbløffet og bli utslettet. For jeg gjør noe som dere ikke kommer til å tro, selv om noen forteller dere om det i detalj.’»+ 42  Da de gikk ut, ba folk dem inntrengende om å snakke mer om dette neste sabbat. 43  Etter møtet i synagogen fulgte mange av jødene og av proselyttene som tilba Gud, etter dem. Paulus og Bạrnabas snakket med dem og oppfordret dem til å fortsette å leve på en slik måte at Gud kunne vise dem sin ufortjente godhet.+ 44  Neste sabbat kom nesten alle i byen for å høre Jehovas ord. 45  Da jødene så folkemengden, ble de fylt av misunnelse og begynte å motsi Paulus på en blasfemisk måte.+ 46  Da sa Paulus og Bạrnabas frimodig til dem: «Det var nødvendig at Guds ord først ble forkynt for dere.+ Men siden dere avviser det og dømmer dere selv uverdige til evig liv, så går vi nå til nasjonene.+ 47  For Jehova har gitt oss denne befalingen: ‘Jeg har satt deg til å være et lys for nasjoner for at du skal bringe frelse til jordens ender.’»+ 48  Da de som var fra nasjonene, hørte dette, begynte de å glede seg og å snakke begeistret om Jehovas ord. Og alle som hadde den rette innstillingen, slik at de kunne få evig liv, ble troende. 49  Og Jehovas ord ble spredt rundt omkring i hele området. 50  Men jødene hisset opp de framstående gudfryktige kvinnene og de ledende mennene i byen, og de fikk i stand en forfølgelse+ mot Paulus og Bạrnabas og jaget dem ut av området. 51  De ristet da støvet av føttene sine mot dem og dro til Ikọnium.+ 52  Og disiplene fortsatte å bli fylt med glede+ og hellig ånd.

Fotnoter

Bokst.: «med løftet arm».
El.: «Hva går dere ut fra at jeg er? Jeg er ikke han.»
El.: «pålitelige».

Studienoter

Herodes: Det vil si Herodes Antipas, sønn av Herodes den store. – Se Ordforklaringer.

landsdelsherskeren: Bokstavelig: «tetrarken» (betyr «hersker over en fjerdedel av et område» eller «fjerdingsfyrste»). En betegnelse brukt om en som hersket over et mindre område eller en landsdel, men som var underlagt de romerske myndighetene. Herodes Antipas var tetrark, eller landsdelshersker, over Galilea og Perea. – Jevnfør studienote til Mr 6:14.

landsdelsherskeren Herodes: Se studienote til Mt 14:1.

hellige tjeneste: Eller: «offentlige tjeneste». Det greske ordet leitourgịa, som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgẹo (å utføre offentlig tjeneste) og leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) ble brukt av grekerne og romerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. I Ro 13:6 blir de verdslige myndighetene for eksempel kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de yter nyttige tjenester for folk. Den måten Lukas bruker uttrykket på her, gjenspeiler hvordan det blir brukt i Septuaginta, der verb- og substantivformene av dette uttrykket ofte sikter til den tempeltjenesten som prestene og levittene utførte. (2Mo 28:35; 4Mo 8:22) Den tjenesten som ble utført ved templet, kunne sies å være offentlig tjeneste som ble gjort til beste for folket. Men den var også hellig, siden de levittiske prestene underviste i Guds lov og bar fram ofre til soning for folkets synder. – 2Kr 15:3; Mal 2:7.

tjente: Eller: «offentlig tjente». Det greske ordet leitourgẹo, som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgịa (offentlig tjeneste) og leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) ble brukt av grekerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. I Ro 13:6 blir de verdslige myndighetene for eksempel kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de yter nyttige tjenester for folk. I Lu 1:23 (se studienote) er ordet leitourgịa oversatt med «hellige tjeneste» (eller: «offentlige tjeneste»), og der siktes det til den tjenesten Sakarja, faren til døperen Johannes, utførte. Den måten leitourgịa er brukt på i det verset, gjenspeiler hvordan dette ordet og andre former av det blir brukt i Septuaginta i forbindelse med den tjenesten prestene og levittene utførte i tabernaklet (2Mo 28:35; 4Mo 1:50; 3:31; 8:22) og i templet. (2Kr 31:2; 35:3; Joe 1:9, 13; 2:17) Slik tjeneste ble gjort til beste for folket. Men i noen sammenhenger var tjenesten også forbundet med hellighet, siden de levittiske prestene underviste i Guds lov (2Kr 15:3; Mal 2:7) og bar fram ofre til soning for folkets synder. (3Mo 1:3–5; 5Mo 18:1–5) Her i Apg 13:2 blir det greske ordet leitourgẹo brukt i mer generell betydning om den tjenesten de kristne profetene og lærerne i menigheten i Antiokia i Syria utførte. Ordet sikter til forskjellige måter man tjener Gud på, og innbefatter slike trekk ved den kristne tjeneste som bønn, forkynnelse og undervisning. Den tjenesten som disse profetene og lærerne utførte, innbefattet uten tvil forkynnelse for offentligheten. – Apg 13:3.

tjente Jehova: Det greske ordet leitourgẹo (å tjene) som er brukt i dette verset, forekommer ofte i passasjer i Septuaginta der Guds navn står i den hebraiske grunnteksten. Det greske uttrykket som man finner i Apg 13:2, brukes for eksempel også i 2Kr 13:10 i Septuaginta som en oversettelse av det hebraiske uttrykket «gjør tjeneste for Jehova». I 2Kr 35:3 brukes de samme greske ordene som en oversettelse av uttrykket «tjen ... Jehova». – 1Sa 2:11; 3:1; Ese 45:4; Joe 2:17; se Tillegg C.

Selevkia: En befestet by ved Middelhavet som var havneby for Antiokia i Syria, og som lå cirka 20 km sørvest for denne byen. Det var veiforbindelse mellom de to byene, og den seilbare elven Orontes, som fløt forbi Antiokia, munnet ut i Middelhavet like sør for Selevkia. Selevkos 1. (Nikator), en av generalene til Aleksander den store, grunnla denne byen og oppkalte den etter seg selv. Da Paulus sammen med Barnabas la ut på sin første misjonsreise omkring år 47, seilte han fra Selevkia. Selevkia lå like nord for Süveydiye, eller Samandaği, i vår tids Tyrkia. Slam fra elven Orontes har forvandlet Selevkias gamle havn til et sumpområde. – Se Tillegg B13.

seilte de til Kypros: En reise på cirka 20 mil. Et skip i det første århundre kunne tilbakelegge omkring 15 mil på en dag hvis vinden var gunstig. Under ugunstige forhold kunne en slik reise ta mye lengre tid. Barnabas var fra Kypros.

Markus: Det latinske, eller romerske, tilnavnet til den «Johannes» som er nevnt i Apg 12:12. Moren hans, Maria, bodde i Jerusalem og ble tidlig en disippel. Johannes Markus var «Barnabas’ fetter» (Kol 4:10) og reisefelle. Markus reiste også sammen med Paulus og andre misjonærer blant de første kristne. (Apg 12:25; 13:5, 13; 2Ti 4:11) Det står ikke i evangeliet hvem som skrev det, men skribenter fra 100- og 200-tallet evt. sier at Markus var skribenten.

Salamis: Salamis lå på østsiden av Kypros og var et fornuftig startpunkt for forkynnelsen på Kypros, selv om Pafos, som lå på vestkysten, var den romerske hovedstaden. Salamis lå nærmere Antiokia i Syria, som misjonærene kom fra, og var senteret for kultur, utdanning og handel på øya. Det bodde ganske mange jøder i Salamis, en by med mer enn én synagoge. Barnabas, som var kypriot, var helt sikkert en dyktig guide for reisefølget. Avhengig av hvilken rute mennene tok, kan de ha gått minst 15 mil mens de forkynte på hele øya.

Johannes: Det vil si Johannes Markus, en av Jesu disipler. Han var «Barnabas’ fetter» (Kol 4:10) og den som skrev Markusevangeliet. (Se studienote til Mr Tittelen.) Han blir kalt Johannes også i Apg 13:13, men de tre andre versene i Apostlenes gjerninger der han er omtalt, tilføyer «han som ble kalt Markus», hans romerske tilnavn. (Apg 12:12, 25; 15:37) Johannes er den gresk-latinske formen av det hebraiske navnet Jehohanan eller Johanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig». Andre steder i De kristne greske skrifter blir han omtalt som «Markus». – Kol 4:10; 2Ti 4:11; Flm 24; 1Pe 5:13.

prokonsulen: Tittelen på den øverste stattholderen i en provins som var underlagt det romerske senatet. Noen romerske provinser, for eksempel Judea, var lagt direkte under keiseren, som utnevnte en stattholder. Fordi Kypros ble senatsprovins i år 22 fvt., ble den styrt av en prokonsul. Man har funnet en mynt fra Kypros med Claudius’ hode og tittel (på latin) preget på den ene siden og teksten «Under Cominius Proclus, kypriotenes prokonsul» (på gresk) på den andre siden. – Se Ordforklaringer.

Saulus: Betyr «bedt (Gud) om; anmodet (Gud) om». Saulus, også kjent ved sitt romerske navn, Paulus, var «av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere». (Flp 3:5) Ettersom Saulus var født med romersk statsborgerskap (Apg 22:28), kan det godt være at det var hans jødiske foreldre som ga ham det romerske navnet Paulus (betyr «liten»). Han hadde sannsynligvis hatt begge navnene helt fra han var barn. Det finnes flere mulige forklaringer på at foreldrene ga ham navnet Saulus. Én faktor er at navnet Saulus (eller Saul) hadde lange tradisjoner blant benjaminittene fordi Israels første konge, som var benjaminitt, het Saul. (1Sa 9:2; 10:1; Apg 13:21) En annen mulig forklaring er at foreldrene ga ham dette navnet på grunn av navnets betydning. Eller det kan være at faren het Saulus, og det var tradisjon at en sønn ble oppkalt etter faren. (Jevnfør Lu 1:59.) Uansett hva som var grunnen, brukte han nok sitt hebraiske navn, Saulus, når han var sammen med andre jøder – og særlig mens han studerte for å bli fariseer og levde som fariseer. (Apg 22:3) I mer enn ti år etter at han var blitt kristen, ser det ut til at han var best kjent ved sitt hebraiske navn. – Apg 11:25, 30; 12:25; 13:1, 2, 9.

Saulus, også kalt Paulus: Herfra blir Saulus omtalt som Paulus. Denne apostelen var født hebreer og hadde romersk statsborgerskap. (Apg 22:27, 28; Flp 3:5) Det er derfor sannsynlig at han hadde hatt både det hebraiske navnet Saulus og det romerske navnet Paulus helt fra barndommen av. Det var forholdsvis vanlig at jøder på den tiden hadde to navn, særlig de som bodde utenfor Israel. (Apg 12:12; 13:1) Noen av Paulus’ slektninger hadde både et romersk og et gresk navn. (Ro 16:7, 21) Som «en apostel for nasjonene» fikk Paulus i oppdrag å forkynne det gode budskap for ikke-jøder. (Ro 11:13) Han valgte tydeligvis å bruke sitt romerske navn, kanskje fordi han tenkte at det ville være lettere for folk å godta det navnet. (Apg 9:15; Ga 2:7, 8) Noen har ment at han antok det romerske navnet til ære for Sergius Paulus, men det virker usannsynlig ettersom Paulus fortsatte å bruke dette navnet etter at han hadde reist fra Kypros. Andre mener at Paulus lot være å bruke sitt hebraiske navn fordi den greske uttalen av det er veldig lik uttalen av et gresk ord som siktet til en person (eller et dyr) med et selvsikkert og arrogant ganglag. – Se studienote til Apg 7:​58.

Paulus: På gresk blir navnet Paulos (fra det latinske navnet Paulus, som betyr «liten») brukt 157 ganger i De kristne greske skrifter om apostelen Paulus og én gang om den prokonsulen på Kypros som het Sergius Paulus. – Apg 13:7.

Jehovas rette veier: Paulus’ svar til den jødiske trollmannen Bar-Jesus (som står i versene 10 og 11) inneholder flere uttrykk som har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter. Noen eksempler: Det greske uttrykket som her er oversatt med «forvrenge ... veier», finner man i Ord 10:9 («gjør sine veier krokete») i Septuaginta. De greske ordene i uttrykket «Jehovas rette veier» står også i Septuaginta i Ho 14:9. I det verset står Guds navn i den hebraiske grunnteksten («For Jehovas veier er rette»). – Se Tillegg C.

Jehovas hånd: Dette uttrykket forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter som en kombinasjon av det hebraiske ordet for «hånd» og tetragrammet. (Noen eksempler finner man i 2Mo 9:3; 4Mo 11:23; Dom 2:15; Rut 1:13; 1Sa 5:6, 9; 7:13; 12:15; Esr 7:6; Job 12:9; Jes 19:16; 40:2; Ese 1:3.) I Bibelen blir ordet «hånd» ofte brukt billedlig i betydningen «makt». Ettersom hånden anvender kraften fra armen, kan «hånd» også overbringe tanken om «anvendt makt». På gresk brukes det uttrykket som kan oversettes med «Jehovas hånd», også i Lu 1:66 og Apg 13:11. – Se studienoter til Lu 1:6, 66 og Tillegg C.

Jehova: Eller: «Jehovas hånd». – Se studienote til Apg 11:21.

Jehovas lære: Uttrykket «Jehovas lære» er synonymt med uttrykket «Guds ord» i Apg 13:5. I det verset står det at da Paulus og hans reisefeller kom til Kypros, «begynte de å forkynne Guds ord i jødenes synagoger». Som følge av det var prokonsulen Sergius Paulus «ivrig etter å høre Guds ord». (Apg 13:7) Etter at Sergius Paulus hadde vært vitne til det Paulus sa og gjorde, ble han forbløffet over det han lærte om Jehova Gud. Den læren som kom fra Jehova, gjorde dypt inntrykk på ham. – Se Tillegg C.

Antiokia i Pisidia: En by i den romerske provinsen Galatia. Byen lå på grensen mellom Frygia og Pisidia og ble til forskjellige tider regnet som en del av enten det ene eller det andre av de to områdene. Ruinene av byen ligger i nærheten av Yalvaç i vår tids Tyrkia. Antiokia i Pisidia er nevnt her og i Apg 14:19, 21. En som skulle reise fra Perge, en by som lå i nærheten av middelhavskysten, til Antiokia i Pisidia, hadde en utfordrende reise foran seg, for Antiokia lå omkring 1100 m over havet (se Tillegg B13), og røvere holdt til på de farlige fjellovergangene. «Antiokia i Pisidia» er ikke samme by som Antiokia i Syria. (Apg 6:5; 11:19; 13:1; 14:26; 15:22; 18:22) De fleste gangene det står om Antiokia i Apostlenes gjerninger, siktes det ikke til Antiokia i Pisidia, men til Antiokia i Syria.

reiste seg for å lese: Historikere har kommentert at dette er den tidligste kjente beskrivelsen av et møte i en synagoge. Ifølge jødisk tradisjon begynte gudstjenesten vanligvis med private bønner i forbindelse med at menighetsmedlemmene kom inn i bygningen, og så ble ordene i 5Mo 6:4–9 og 11:13–21 resitert. Deretter fulgte offentlige bønner, og så ble det lest høyt fra Mosebøkene etter en oppsatt plan. Ifølge Apg 15:21 var det slik opplesning «hver sabbat» i det første århundre evt. Verset her ser ut til å omtale den neste delen av programmet, som besto av opplesning fra profetene og undervisning basert på det som var blitt lest. Det var vanlig at oppleseren sto, og han kan ha hatt en viss frihet til å velge hvilken passasje fra profetene han skulle lese.

opplesningen fra Loven og Profetene: I det første århundre evt. var det slik opplesning «hver sabbat». (Apg 15:21) Ett trekk ved tilbedelsen i synagogen var at man framsa Shema, som kan kalles den jødiske trosbekjennelsen. (5Mo 6:4–9; 11:13–21) Shema har fått sitt navn etter det første ordet i det første skriftstedet som ble brukt: «Hør [Sjemạʽ], Israel: Jehova vår Gud er én Jehova.» (5Mo 6:4) Den viktigste delen av gudstjenesten var opplesningen av Toraen (de fem Mosebøkene). I mange synagoger var denne opplesningen lagt opp slik at man leste igjennom hele Loven i løpet av ett år, i andre tok det tre år. Deler av Profetene ble også lest høyt og forklart. Når opplesningen var ferdig, ble det holdt et foredrag. Det var etter en slik opplesning i synagogen i Antiokia i Pisidia at Paulus ble oppfordret til å komme med noen oppmuntrende ord til dem som var til stede. – Se studienote til Lu 4:16.

i løpet av omkring 450 år: Paulus’ drøftelse av israelittenes historie begynner med en viktig hendelse, nemlig at Gud «valgte ut forfedrene våre». (Apg 13:17) Det tidspunktet Paulus etter alt å dømme hadde i tankene, var da Isak ble født som det lovte avkommet. (1Mo 17:19; 21:1–3; 22:17, 18) Isaks fødsel gjorde det klart hvem Gud ville betrakte som avkommet, et spørsmål det til da hadde vært tvil om fordi Sarai (Sara) hadde vært barnløs. (1Mo 11:30) Fra dette startpunktet regnet Paulus opp hva Gud hadde gjort for sitt utvalgte folk fram til den tiden da han ga dem dommere fram til profeten Samuels tid. Det ser derfor ut til at perioden på «omkring 450 år» strekker seg fra Isak ble født i 1918 fvt., til 1467 fvt. Denne perioden strekker seg 46 år forbi det tidspunktet da israelittene dro ut av Egypt, i 1513 fvt. Dette endepunktet passer godt, for israelittene vandret i ødemarken i 40 år og brukte 6 år på å erobre Kanaan. – 4Mo 9:1; 13:1, 2, 6; 5Mo 2:7; Jos 14:6, 7, 10.

etterkommere: Eller: «avkom». – Se Tillegg A2.

en pæl: Eller: «en trestokk; et tre». Det greske ordet ksỵlon (bokst.: «tre; ved») blir her brukt som et synonym til det greske ordet staurọs (gjengitt med «torturpæl») og sikter til det henrettelsesredskapet som Jesus ble naglet til. I De kristne greske skrifter brukte Lukas, Paulus og Peter ordet ksỵlon i denne betydningen fem ganger til sammen. (Apg 5:30; 10:39; 13:29; Ga 3:13; 1Pe 2:24) I Septuaginta brukes ksỵlon i 5Mo 21:22, 23 som en oversettelse av det tilsvarende hebraiske ordet ʽets (betyr «tre; ved; trestykke») i setningen «og du har hengt ham på en pæl». Da Paulus siterer dette skriftstedet i Ga 3:13, bruker han ordet ksỵlon i setningen: «Forbannet er den som er hengt på en pæl.» Dette greske ordet er også brukt i Septuaginta i Esr 6:11 (1. Esdras 6:​31, LXX) som en oversettelse av det arameiske ordet ʼaʽ, som tilsvarer det hebraiske ordet ʽets. Der blir det sagt om hva som skulle skje med en som brøt et påbud fra perserkongen: «En bjelke [skal] rives ut av huset hans, og han skal henges opp på den.» Det at bibelskribentene brukte ksỵlon som et synonym til staurọs, styrker den oppfatningen at Jesus ble henrettet på en opprettstående pæl uten tverrstokk, for det er dette ksỵlon betyr i denne sammenhengen.

pælen: Eller: «trestokken; treet». – Se studienote til Apg 5:30.

grav: Eller: «minnegrav». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

aldri skulle vende tilbake til forgjengelighet: Det vil si aldri vende tilbake til et liv i en menneskekropp som kunne dø og gå i forråtnelse.

alt om Guds hensikt: Eller: «alt om Guds vilje». Sikter her til alt Gud har til hensikt å gjøre ved hjelp av sitt rike, deriblant alt han har bestemt er nødvendig for å bli frelst. (Apg 20:25) Det greske ordet boulẹ er oversatt med ‘veiledning [eller: «vilje», fotn.]’ i Lu 7:30 og «hensikt [eller: «beslutning», fotn.]» i He 6:17.

tjente jo Gud: Eller: «tjente Guds vilje (hensikt)». – Se studienote til Apg 20:27.

gudfryktige kvinnene: Eller: «kvinnene som tilba Gud». Det greske ordet sẹbomai kan også oversettes med «å tilbe; å vise ærbødighet». Den syriske bibeloversettelsen Peshitta har gjengivelsen «som fryktet Gud». Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J7, 8, 10, 18 i Tillegg C4) bruker Guds navn her, og uttrykket kan gjengis med «som fryktet Jehova».

som tilba Gud: Det greske ordet sẹbomai, som her er oversatt med «som tilba Gud», betyr «å tilbe; å vise ærbødighet; å dyrke». Det kan også gjengis med «gudfryktig». (Se studienote til Apg 13:50.) Den syriske bibeloversettelsen Peshitta har gjengivelsen «som fryktet Gud». En oversettelse av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J18 i Tillegg C4) bruker Guds navn her, og hele uttrykket kan gjengis med «som fryktet Jehova».

Gud kunne vise dem sin ufortjente godhet: Fordi Paulus tidligere hadde motarbeidet Jesus og disiplene (Apg 9:3–5), hadde han all grunn til å framheve Jehovas ufortjente godhet. (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Paulus var klar over at det bare var på grunn av Guds ufortjente godhet han kunne utføre sin tjeneste. (1Kt 15:10; 1Ti 1:13, 14) I løpet av det møtet han hadde med de eldste fra Efesos, nevnte han denne egenskapen to ganger. (Apg 20:24, 32) I de 14 brevene han skrev, nevner han ufortjent godhet omkring 90 ganger – mye oftere enn noen av de andre bibelskribentene. Han omtaler for eksempel Guds eller Jesu ufortjente godhet i den innledende hilsenen i alle brevene sine unntatt Hebreerbrevet og dessuten i de avsluttende bemerkningene i hvert eneste brev.

Jehovas ord: Dette uttrykket har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter, der det forekommer som en kombinasjon av et hebraisk ord for «ord» og Guds navn. Det står i omkring 200 vers. (Man finner eksempler på dette i 2Sa 12:9; 24:11; 2Kg 7:1; 20:16; Jes 1:10; 2:3; 28:14; 38:4; Jer 1:4; 2:4; Ese 1:3; 6:1; Ho 1:1; Sak 9:1.) Dette uttrykket forekommer i Sak 9:1 i et tidlig Septuaginta-håndskrift, der det greske ordet lọgos etterfølges av Guds navn skrevet med gammelhebraiske bokstaver (). Dette fragmentet, som ble funnet i en hule i Nahal Hever i Judea-ørkenen i nærheten av Dødehavet, er datert til mellom 50 fvt. og 50 evt. I Tillegg C blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker uttrykket «Jehovas ord» i hovedteksten til Apg 8:25 selv om det i mange eksisterende greske håndskrifter står «Herrens ord».

Jehovas ord: Se studienote til Apg 8:​25 og Tillegg C.

som skal fjerne sløret fra nasjonene: Eller: «til åpenbaring for nasjonene». Det greske ordet apokạlypsis, som er oversatt med «fjerne sløret fra», betegner en «avdekking» eller en «avsløring» og blir ofte brukt i forbindelse med åpenbaringer av åndelige sannheter eller av Guds vilje og hensikter. (Ro 16:25; Ef 3:3; Åp 1:1) Den eldre mannen Simeon omtalte her det lille barnet Jesus som et lys, og det han sa, viste at det ikke bare var jøder og proselytter som skulle nyte godt av den åndelige opplysningen, men også de ikke-jødiske nasjonene. Simeons profetiske ord var i harmoni med profetier i De hebraiske skrifter, for eksempel Jes 42:6 og 49:6.

helt til de fjerneste områdene på jorden: Eller: «helt til jordens ender (ytterste ende)». Det samme greske uttrykket brukes i Apg 13:47 i et sitat fra en profeti i Jes 49:6, der den greske oversettelsen Septuaginta også bruker uttrykket. Jesu uttalelse i Apg 1:8 kan være en hentydning til denne profetien, som forutsa at Jehovas tjener skulle være «et lys for nasjoner», slik at frelse ville nå ut til «jordens ender». Dette stemmer overens med det Jesus tidligere hadde sagt om at hans disipler skulle gjøre «større gjerninger» enn ham. (Se studienote til Joh 14:12.) Uttalelsen er også i tråd med den beskrivelsen Jesus ga av omfanget av det kristne forkynnelsesarbeidet – det skulle foregå over hele verden. – Se studienoter til Mt 24:14; 26:13; 28:19.

Jehova har gitt oss denne befalingen: Det sitatet som følger i dette verset, er fra Jes 49:6, der sammenhengen i den hebraiske grunnteksten gjør det helt tydelig at det er Jehova som snakker. (Jes 49:5; jevnfør Jes 42:6.) Oppfyllelsen av profetien gjelder det arbeidet som Jehovas Tjener, Jesus Kristus, og hans disipler skulle utføre. – Jes 42:1; se studienote til Lu 2:32 og Tillegg C.

til jordens ender: Eller: «til de fjerneste områdene på jorden». Her siteres profetien i Jes 49:6, der det samme greske uttrykket er brukt i Septuaginta. Jesaja forutsa at Jehovas tjener skulle være «et lys for nasjoner», og at frelsen fra Gud skulle «nå ut til jordens ender». Ved det Paulus og Barnabas sier her i Antiokia i Pisidia, viser de at disse profetiske ordene utgjorde en befaling fra Jehova om at Kristi disipler skulle tjene som et lys for nasjonene. Det greske uttrykket, som her er oversatt med «til jordens ender», er også brukt i Apg 1:8 (se studienote) for å vise i hvor stor utstrekning Jesu disipler skulle være vitner om ham.

Jehovas ord: Dette uttrykket har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter, der det forekommer som en kombinasjon av et hebraisk ord for «ord» og Guds navn. Det står i omkring 200 vers. (Man finner eksempler på dette i 2Sa 12:9; 24:11; 2Kg 7:1; 20:16; Jes 1:10; 2:3; 28:14; 38:4; Jer 1:4; 2:4; Ese 1:3; 6:1; Ho 1:1; Sak 9:1.) Dette uttrykket forekommer i Sak 9:1 i et tidlig Septuaginta-håndskrift, der det greske ordet lọgos etterfølges av Guds navn skrevet med gammelhebraiske bokstaver (). Dette fragmentet, som ble funnet i en hule i Nahal Hever i Judea-ørkenen i nærheten av Dødehavet, er datert til mellom 50 fvt. og 50 evt. I Tillegg C blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker uttrykket «Jehovas ord» i hovedteksten til Apg 8:25 selv om det i mange eksisterende greske håndskrifter står «Herrens ord».

Jehovas ord: Se studienote til Apg 8:​25 og Tillegg C.

hadde den rette innstillingen: Dette uttrykket brukes som en beskrivelse av noen ikke-jøder i Antiokia i Pisidia som ble troende etter at de hadde hørt Paulus og Barnabas forkynne. Det greske ordet som her er gjengitt med «hadde den rette innstillingen» (en form av verbet tạsso) har vid betydning, blant annet «å bestemme; å plassere; å ordne; å utnevne». Sammenhengen vil være avgjørende for å finne ut hva som menes. De ikke-jødene som er nevnt her i vers 48, utgjør en kontrast til de jødene i Antiokia i Pisidia som er nevnt i vers 46. Sabbaten uken før hadde Paulus holdt et spennende offentlig foredrag for begge gruppene. (Apg 13:16–41) Ifølge Paulus og Barnabas avviste jødene «Guds ord» og viste ved sin trassige innstilling og sine handlinger at de ‘dømte seg selv uverdige til evig liv’. (Apg 13:46) Men ikke-jødene i byen hadde en helt annen innstilling. Beretningen sier at de begynte å glede seg og å snakke begeistret om Jehovas ord. I denne sammenhengen overbringer det greske verbet tạsso derfor tanken om at disse ikke-jødene i Antiokia ‘plasserte’ seg slik at de kunne få liv – de viste en innstilling, tilbøyelighet eller holdning som kunne føre til at de fikk evig liv. Gjengivelsen «hadde den rette innstillingen» formidler altså den riktige betydningen av det greske ordet. Mange bibeloversettelser bruker imidlertid slike gjengivelser som «var bestemt til evig liv; var utsett til evig liv» her i Apg 13:48, noe som kan gi inntrykk av at Gud hadde forutbestemt at disse menneskene skulle få liv. Men verken sammenhengen i kapitlet eller resten av Bibelen støtter tanken om at det skulle være forutbestemt at disse ikke-jødene i Antiokia skulle få liv, like lite som det var forutbestemt at jødene der ikke skulle få evig liv. Paulus prøvde å overbevise jødene om at de burde ta imot det gode budskap, men de valgte bevisst å avvise budskapet. De var ikke forutbestemt til å gjøre det. Jesus forklarte at noen ville vise ved sine handlinger at de ikke var «kvalifisert for Guds rike». (Lu 9:62) Andre, derimot, ville ha en slik holdning at de ‘fortjente å høre budskapet’, og disse ikke-jødene i Antiokia viste seg å være blant dem. – Mt 10:11, 13.

Jehovas ord: Dette uttrykket har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter, der det forekommer som en kombinasjon av et hebraisk ord for «ord» og Guds navn. Det står i omkring 200 vers. (Man finner eksempler på dette i 2Sa 12:9; 24:11; 2Kg 7:1; 20:16; Jes 1:10; 2:3; 28:14; 38:4; Jer 1:4; 2:4; Ese 1:3; 6:1; Ho 1:1; Sak 9:1.) Dette uttrykket forekommer i Sak 9:1 i et tidlig Septuaginta-håndskrift, der det greske ordet lọgos etterfølges av Guds navn skrevet med gammelhebraiske bokstaver (). Dette fragmentet, som ble funnet i en hule i Nahal Hever i Judea-ørkenen i nærheten av Dødehavet, er datert til mellom 50 fvt. og 50 evt. I Tillegg C blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker uttrykket «Jehovas ord» i hovedteksten til Apg 8:25 selv om det i mange eksisterende greske håndskrifter står «Herrens ord».

Jehovas ord: Se studienote til Apg 8:​25 og Tillegg C.

gudfryktige kvinnene: Eller: «kvinnene som tilba Gud». Det greske ordet sẹbomai kan også oversettes med «å tilbe; å vise ærbødighet». Den syriske bibeloversettelsen Peshitta har gjengivelsen «som fryktet Gud». Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J7, 8, 10, 18 i Tillegg C4) bruker Guds navn her, og uttrykket kan gjengis med «som fryktet Jehova».

ristet han støvet av klærne sine: Med denne handlingen viste Paulus at han frasa seg ansvaret for de jødene i Korint som ikke ville høre på det livreddende budskapet om Kristus. Paulus hadde gjort sin plikt og var ikke lenger ansvarlig for livet deres. (Se studienoten til La deres blod komme over deres eget hode i dette verset.) Denne typen gest er også omtalt tidligere i Bibelen. En gang Nehemja talte til de jødene som hadde vendt tilbake til Jerusalem, ristet han ut brystfolden på kjortelen sin. Det skulle symbolisere at Gud ville forkaste den som ikke holdt et bestemt løfte. (Ne 5:13) Paulus brukte en lignende gest i Antiokia i Pisidia da han ‘ristet støvet av føttene sine’ mot dem som motarbeidet ham i den byen. – Se studienoter til Apg 13:51; Lu 9:5.

De ristet da støvet av føttene sine mot dem: Paulus og Barnabas fulgte her de instruksene Jesus hadde gitt i Mt 10:14; Mr 6:11; Lu 9:5. Når gudfryktige jøder hadde reist gjennom et ikke-jødisk område, pleide de å riste det de mente var urent støv, av sandalene før de dro inn i jødisk område igjen. Men Jesus hadde tydeligvis en annen betydning i tankene da han ga disiplene disse instruksene. Ved å riste støvet av føttene viste disiplene at de frasa seg ansvaret for at de som var blitt advart, ble rammet av Guds dom. Da Paulus gjorde noe lignende i Korint – han ristet støvet av klærne sine – ga han denne forklaringen: «La deres blod komme over deres eget hode. Jeg er uten skyld.» – Se studienote til Apg 18:6.

Multimedia

Apostlenes gjerninger: Paulus’ første misjonsreise (Apg 13:1 til 14:28) ca. år 47–48
Apostlenes gjerninger: Paulus’ første misjonsreise (Apg 13:1 til 14:28) ca. år 47–48

Hendelsene er nevnt i kronologisk rekkefølge

1. Barnabas og Saulus blir sendt ut som misjonærer fra Antiokia i Syria. – I Tillegg B13 er det et kart som viser alle misjonsreisene deres (Apg 13:1–3)

2. Barnabas og Saulus seiler fra Selevkia til Salamis på Kypros. De forkynner Guds ord i lokale synagoger (Apg 13:4–6)

3. I Pafos blir Saulus for første gang i Bibelens beretning kalt Paulus (Apg 13:6, 9)

4. Sergius Paulus, prokonsulen på Kypros, blir en troende (Apg 13:7, 12)

5. Paulus og de som er med ham, kommer til Perge i Pamfylia. Johannes Markus reiser tilbake til Jerusalem (Apg 13:13)

6. Paulus og Barnabas forkynner i synagogen i Antiokia i Pisidia (Apg 13:14–16)

7. Mange i Antiokia kommer for å høre på Paulus og Barnabas, men jødene får i stand en forfølgelse mot Paulus og Barnabas (Apg 13:44, 45, 50)

8. Paulus og Barnabas forkynner i synagogen i Ikonium, og mange jøder og grekere blir troende (Apg 14:1)

9. Noen jøder i Ikonium motarbeider brødrene, og folket i byen blir splittet. Jødene prøver å steine Paulus og Barnabas (Apg 14:2–5)

10. Paulus og Barnabas er i Lystra, en by i Lykaonia, og folk tar dem for å være guder (Apg 14:6–11)

11. Jøder som har kommet fra Antiokia og Ikonium til Lystra, gjør voldsom motstand mot Paulus, men Paulus overlever å bli steinet (Apg 14:19, 20a)

12. Paulus og Barnabas forkynner det gode budskap i Derbe, og nokså mange blir disipler (Apg 14:20b, 21a)

13. Paulus og Barnabas reiser tilbake til de nyopprettede menighetene i Lystra, Ikonium og Antiokia for å styrke dem. De utnevner eldste i hver menighet (Apg 14:21b–23)

14. Paulus og Barnabas drar tilbake til Perge og forkynner Guds ord, og så reiser de ned til Attalia (Apg 14:24, 25)

15. Fra Attalia seiler de av sted til Antiokia i Syria (Apg 14:26, 27)