Apostlenes gjerninger 11:1–30

11  Apostlene og brødrene i Judẹa fikk nå høre at folk fra nasjonene også hadde tatt imot Guds ord.  Da Peter kom opp til Jerusalem, begynte derfor de som var tilhengere av omskjærelsen,+ å kritisere* ham.  De sa: «Du gikk inn i huset til menn som ikke var omskåret, og spiste sammen med dem.»  Da begynte Peter å forklare i detalj hvordan det hele hang sammen. Han sa:  «Jeg var i byen Joppe. Mens jeg ba, kom jeg i transe og fikk et syn av noe* som kom dalende ned. Det så ut som en stor linduk som ble senket ned fra himmelen etter de fire hjørnene, og den kom helt ned til meg.+  Da jeg så nærmere på den, la jeg merke til jordens firbente dyr og ville dyr og krypdyr og himmelens fugler.  Jeg hørte også en stemme som sa til meg: ‘Reis deg, Peter, slakt og spis!’  Men jeg svarte: ‘Nei, Herre, det kan jeg ikke! For noe besmittet eller urent har aldri kommet inn i min munn.’  For andre gang hørte jeg stemmen fra himmelen: ‘Slutt med å kalle det som Gud har renset, for urent.’ 10  Dette skjedde en tredje gang, og så ble alt sammen trukket opp til himmelen igjen. 11  I samme øyeblikk sto det tre menn ved det huset vi bodde i. De var blitt sendt til meg fra Cæsarẹa.+ 12  Da sa ånden til meg at jeg skulle bli med dem uten å nøle.* Disse seks brødrene dro sammen med meg, og vi gikk inn i mannens hus. 13  Han fortalte oss at han hadde sett en engel stå i huset hans og si: ‘Send noen menn til Joppe, og be Simon, som blir kalt Peter,+ komme til deg. 14  Han skal fortelle deg hvordan du og hele din husstand kan bli frelst.’ 15  Men da jeg begynte å tale, kom den hellige ånd over dem, akkurat som den kom over oss i begynnelsen.+ 16  Da husket jeg at Herren pleide å si: ‘Johannes døpte med vann,+ men dere skal bli døpt med hellig ånd.’+ 17  Når altså Gud ga dem den samme gaven som han ga oss som har kommet til tro på Herren Jesus Kristus – hvordan kunne da jeg hindre* Gud?»+ 18  Da de hørte dette, kom de ikke med flere innvendinger,* og de æret Gud og sa: «Så har da Gud også gitt folk fra nasjonene mulighet til å angre og få liv.»+ 19  De som var blitt spredt+ på grunn av den forfølgelsen som oppsto i forbindelse med Stẹfanus, dro helt til Fønịkia,+ Kypros og Antiọkia. De forkynte budskapet bare for jøder.+ 20  Men noen menn blant dem, som var fra Kypros og Kyrẹne, kom til Antiọkia og begynte å forkynne det gode budskap om Herren Jesus for dem som snakket gresk. 21  Jehovas hånd var med dem, og mange ble troende og vendte om til Herren.+ 22  Menigheten i Jerusalem fikk høre om dem, og de sendte Bạrnabas+ til Antiọkia. 23  Da han kom fram og så hvordan Gud hadde vist sin ufortjente godhet, ble han glad og begynte å oppmuntre dem alle til å fortsette å være trofaste mot Herren av hele sitt hjerte.+ 24  For han var en god mann, full av hellig ånd og tro. Og en stor mengde mennesker begynte å tro på Herren.+ 25  Så dro han til Tarsus for å lete etter Saulus.+ 26  Han fant ham og tok ham med seg til Antiọkia. Og i et helt år var de sammen med menigheten der og underviste mange mennesker. Det var i Antiọkia at disiplene ved Guds ledelse for første gang ble kalt kristne.+ 27  På den tiden kom det noen profeter+ fra Jerusalem ned til Antiọkia. 28  En av dem het Ạgabus,+ og han sto fram og forutsa ved ånden at en stor matmangel skulle komme over hele den bebodde jord.+ Og den kom faktisk da Claudius var keiser.+ 29  Disiplene ble derfor enige om at hver enkelt av dem skulle sende det han hadde råd til,+ som nødhjelp+ til brødrene i Judẹa. 30  Det gjorde de, og de sendte det med Bạrnabas og Saulus til de eldste.+

Fotnoter

El.: «diskutere med; si seg uenig med».
Bokst.: «en slags gjenstand (beholder)».
El.: «tvile».
El.: «stå i veien for».
Bokst.: «ble de stille».

Studienoter

Antiokia: Dette er første gangen denne byen blir nevnt i Bibelen, og den lå omkring 50 mil nord for Jerusalem. Antiokia ble hovedstaden i den romerske provinsen Syria i år 64 fvt. I det første århundre evt. var Antiokia den tredje største byen i Romerriket, etter Roma og Alexandria. Antiokia i Syria var en vakker by og et viktig handelssentrum og hadde stor politisk og kulturell innflytelse. Men byen var også kjent for å være moralsk fordervet. Det bodde mange jøder i Antiokia, og de skal ha gjort mange av de gresktalende innbyggerne til proselytter. Nikolaus var en av dem som ble proselytt, og som senere ble kristen. Barnabas og Paulus var et år i Antiokia og underviste, og det var denne byen Paulus brukte som utgangspunkt for misjonsreisene sine. Det var i Antiokia at Kristi disipler «ved Guds ledelse for første gang ble kalt kristne». (Se studienoter til Apg 11:26.) Dette Antiokia er ikke det samme som Antiokia i Pisidia, som er nevnt i Apg 13:14. – Se studienote til Apg 13:14.

Antiokia i Pisidia: En by i den romerske provinsen Galatia. Byen lå på grensen mellom Frygia og Pisidia og ble til forskjellige tider regnet som en del av enten det ene eller det andre av de to områdene. Ruinene av byen ligger i nærheten av Yalvaç i vår tids Tyrkia. Antiokia i Pisidia er nevnt her og i Apg 14:19, 21. En som skulle reise fra Perge, en by som lå i nærheten av middelhavskysten, til Antiokia i Pisidia, hadde en utfordrende reise foran seg, for Antiokia lå omkring 1100 m over havet (se Tillegg B13), og røvere holdt til på de farlige fjellovergangene. «Antiokia i Pisidia» er ikke samme by som Antiokia i Syria. (Apg 6:5; 11:19; 13:1; 14:26; 15:22; 18:22) De fleste gangene det står om Antiokia i Apostlenes gjerninger, siktes det ikke til Antiokia i Pisidia, men til Antiokia i Syria.

de gresktalende jødene: Bokstavelig: «hellenistene». Det greske ordet Hellenistẹs finnes verken i gresk eller i hellenistisk-jødisk litteratur, men sammenhengen og mange ordbøker støtter gjengivelsen «de gresktalende jødene». På denne tiden var alle de kristne disiplene i Jerusalem, også de som snakket gresk, jøder eller jødiske proselytter. (Apg 10:28, 35, 44–48) Det ordet som er gjengitt med «de gresktalende jødene», er brukt som en motsetning til et ord som er gjengitt med «de hebraisktalende jødene» (bokst.: «hebreerne»; flertallsformen av det greske ordet Ebraios). «Hellenistene» var derfor jøder som snakket med hverandre på gresk, og som hadde kommet til Jerusalem fra forskjellige deler av Romerriket, kanskje også fra Dekapolis. De fleste av de hebraisktalende jødene var sannsynligvis judeere og galileere. Disse to gruppene av jødekristne hadde antagelig forskjellig kulturell bakgrunn. – Se studienote til Apg 9:29.

Antiokia: Denne byen lå i Syria ved elven Orontes, og fulgte man elven omkring 32 km mot Middelhavet, kom man til havnebyen Selevkia. I det første århundre evt. var Antiokia i Syria den tredje største og den tredje rikeste byen i Romerriket, etter Roma og Alexandria. Det hadde lenge vært en stor jødisk koloni i Antiokia, og det var ikke noen større motsetninger mellom jøder og ikke-jøder på denne tiden. Forholdene i Antiokia i Syria lå tydeligvis til rette for en ny utvikling, nemlig at disiplene begynte å forkynne for uomskårne hedninger, ikke lenger bare for jøder. (Se studienoten til dem som snakket gresk i dette verset.) Dette Antiokia er ikke det samme som Antiokia i Pisidia, som lå i Lilleasia. – Se studienoter til Apg 6:5; 13:14.

dem som snakket gresk: Bokstavelig: «hellenistene». Betydningen av det greske ordet som er brukt her (Hellenistẹs), må avgjøres ut fra sammenhengen. I Apg 6:1 betyr det mest sannsynlig «de gresktalende jødene». (Se studienote til Apg 6:1.) Dette har fått noen bibelkommentatorer til å mene at disiplene i Antiokia i Syria forkynte for omskårne jøder eller proselytter som snakket gresk. Men det som omtales her, er tydeligvis en ny utvikling i Antiokia. Som nevnt i Apg 11:19 hadde man fram til da forkynt Guds ord i Antiokia bare for jøder, men nå ble budskapet tydeligvis også forkynt for de ikke-jødene som bodde der. Barnabas ble sannsynligvis sendt til Antiokia for å oppmuntre disse nye disiplene som snakket gresk. (Apg 11:22, 23) Enkelte gamle håndskrifter bruker her ordet Hẹllenas (betyr «grekere»; se Apg 16:3) i stedet for Hellenistẹs. En rekke bibeloversettelser bruker derfor gjengivelsene «grekerne» eller «hedningene». Disse gjengivelsene antyder at ingen av dem som det ble forkynt for i Antiokia, tilhørte jødedommen. Men det er mulig at de det siktes til, var både jøder og hedninger som snakket gresk, og derfor bruker denne oversettelsen gjengivelsen «dem som snakket gresk». Det kan være at disse gresktalende var av forskjellige nasjonaliteter, men hadde begynt å bruke det greske språket og kanskje å følge greske skikker.

Jehovas: I denne oversettelsen er dette den første forekomsten av Guds navn i Lukas’ evangelium. I eksisterende greske håndskrifter står det Kỵrios (Herre) her, men det finnes gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. Sammenhengen viser at Kỵrios brukes om Gud. De to første kapitlene i Lukas er fulle av hentydninger til uttrykk og passasjer i De hebraiske skrifter som inneholder Guds navn. En slik frase som bud og lover og lignende kombinasjoner av juridiske uttrykk forekommer i De hebraiske skrifter i sammenhenger der Guds navn blir brukt, eller der Jehova snakker. (1Mo 26:2, 5; 4Mo 36:13; 5Mo 4:40; Ese 36:23, 27) Interessant nok forekommer disse to greske juridiske uttrykkene i Septuaginta i 5Mo 27:10. I et tidlig papyrusfragment av Septuaginta (Papyrus Fouad Inv. 266) som inneholder deler av dette verset, er Guds navn skrevet med hebraisk kvadratskrift. Dette fragmentet er datert til det første århundre fvt. Den måten disse uttrykkene knyttet til Jehovas normer er brukt på i De hebraiske skrifter, tyder på at Kỵrios her er brukt som en erstatning for Guds navn. Flere bibeloversettelser bruker dessuten slike gjengivelser som Jehova, Jahve, Yahweh, יהוה (JHWH, eller tetragrammet), HERREN og ADONAI i hovedteksten til Lu 1:6 eller i fotnoter og marginalnoter for å vise at dette er en omtale av Jehova Gud. En rekke oppslagsverk støtter dette synet. – Se Tillegg C.

hånd: Dette ordet blir ofte brukt billedlig i betydningen «makt». Ettersom hånden anvender kraften fra armen, kan «hånd» også overbringe tanken om «anvendt makt».

Jehovas hånd: Dette uttrykket forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter som en kombinasjon av det hebraiske ordet for «hånd» og tetragrammet. (2Mo 9:3; 4Mo 11:23; Dom 2:15; Rut 1:13; 1Sa 5:6, 9; 7:13; 12:15; Esr 7:6; Job 12:9; Jes 19:16; 40:2; Ese 1:3) I eksisterende greske håndskrifter av Lukas’ evangelium står det Kỵrios (Herre) her, men den måten uttrykket er brukt på i De hebraiske skrifter, gjør at det er god grunn til å bruke Guds navn i hovedteksten. I forbindelse med Lu 1:66 har bibelkommentatorer bemerket at det ikke er noen bestemt artikkel på gresk foran Kỵrios der man ifølge vanlige grammatikkregler ville forvente at den var med, noe som gjør at Kỵrios fungerer som et egennavn. De tidligste avskriftene av Septuaginta inneholdt Guds navn, men når man i senere avskrifter av Septuaginta erstattet dette med Kỵrios, er det verdt å legge merke til at den bestemte artikkelen også der ofte ble utelatt der vanlige grammatikkregler tilsier at den skulle ha vært med. Dette uventede fraværet av en bestemt artikkel foran Kỵrios er enda en indikasjon på at Kỵrios her er brukt som en erstatning for Guds navn. På gresk brukes det uttrykket som er oversatt med «Jehovas hånd», også i Apg 11:21; 13:11. – Se studienoter til Lu 1:6, 9; Apg 11:21; 13:11 og Tillegg C.

Jehovas hånd: Dette uttrykket forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter som en kombinasjon av det hebraiske ordet for «hånd» og tetragrammet. (Noen eksempler finner man i 2Mo 9:3; 4Mo 11:23; Dom 2:15; Rut 1:13; 1Sa 5:6, 9; 7:13; 12:15; Esr 7:6; Job 12:9; Jes 19:16; 40:2; Ese 1:3.) I Bibelen blir ordet «hånd» ofte brukt billedlig i betydningen «makt». Ettersom hånden anvender kraften fra armen, kan «hånd» også overbringe tanken om «anvendt makt». På gresk brukes det uttrykket som kan oversettes med «Jehovas hånd», også i Lu 1:66 og Apg 13:11. – Se studienoter til Lu 1:6, 66 og Tillegg C.

ved Guds ledelse ... ble kalt: De fleste bibeloversettelser sier rett og slett «ble kalt». Men her er det ikke de greske ordene som vanligvis blir oversatt med «kalle» eller «hete», som er brukt. (Mt 1:16; 2:23; Mr 11:17; Lu 1:32, 60; Apg 1:12, 19) Det ordet som er brukt i dette verset, er khrematịzo. I de fleste av de ni gangene det forekommer i De kristne greske skrifter, er det tydelig at det sikter til noe Gud står bak. (Mt 2:12, 22; Lu 2:26; Apg 10:22; 11:26; Ro 7:3; He 8:5; 11:7; 12:25) I Apg 10:22 brukes dette ordet for eksempel sammen med uttrykket «gjennom en hellig engel», og i Mt 2:12, 22 brukes det i forbindelse med drømmer fra Gud. Det beslektede substantivet khrematismọs står i Ro 11:4 i spørsmålet: «Men hva svarte Gud ham?» De fleste ordbøker og oversettelser bruker her slike gjengivelser som «Guds svar; svaret fra Gud; det guddommelige utsagnet». Det er mulig at Jehova ledet Saulus og Barnabas til å bruke navnet «kristne». Noen har ment at det var den ikke-jødiske befolkningen i Antiokia som begynte å bruke betegnelsen «kristne» for spøk eller som uttrykk for forakt. Men bruken av det greske ordet khrematịzo viser tydelig at det var Gud som ga disiplene dette navnet. Og det er svært usannsynlig at jødene skulle kalle Jesu disipler «kristne» (fra gresk) eller «messianister» (fra hebraisk). De hadde forkastet Jesus som Messias, eller Kristus, og ville neppe indirekte ha anerkjent ham som Den Salvede, eller Kristus, ved å kalle disiplene hans «kristne».

kristne: Det greske ordet Khristianọs, som betyr «en som følger Kristus», forekommer bare tre ganger i De kristne greske skrifter. (Apg 11:26; 26:28; 1Pe 4:16) Det kommer fra Khristọs, som betyr Kristus, eller «den salvede». De kristne følger Jesu eksempel og hans lære, og han er Kristus, eller den som Jehova har salvet. (Lu 2:26; 4:18) Det er mulig at betegnelsen «kristne» ble gitt «ved Guds ledelse» allerede i år 44, da det som er omtalt i verset, foregikk. Navnet ble tydeligvis godt kjent og brukt av mange, for da Paulus sto framfor kong Herodes Agrippa 2. omkring år 58, visste Agrippa hvem de kristne var. (Apg 26:28) Det framgår av skriftene til historieskriveren Tacitus at betegnelsen «kristen» ble brukt blant befolkningen i Roma i år 64. Og en gang mellom år 62 og 64 skrev Peter sitt første brev til de kristne som var spredt omkring i hele Romerriket. Det ser ut til at navnet «kristen» på den tiden var utbredt og skilte Kristi disipler ut fra alle andre. (1Pe 1:1, 2; 4:16) Takket være dette navnet som Jesu disipler hadde fått fra Gud, var det ikke lenger noen risiko for at de kunne oppfattes som en eller annen jødisk sekt.

en stor matmangel: Denne katastrofen inntraff rundt år 46 evt., noe historieskriveren Josefus bekreftet. Han nevnte «den store hungersnøden» som kom i keiser Claudius’ regjeringstid. Matmangel var noe som gikk spesielt hardt ut over de fattige, siden de verken hadde oppsparte midler eller ekstra mat. Situasjonen fikk de kristne i Antiokia til å sende nødhjelp til sine fattige brødre i Judea.

da Claudius var keiser: Den romerske keiseren Claudius, som regjerte fra år 41 til 54 evt., var vennlig innstilt til jødene i begynnelsen av sin regjeringstid. Ved slutten av regjeringstiden hadde dette forandret seg, og han ga ordre om at alle jøder skulle forlate Roma. (Apg 18:2) Han skal ha blitt forgiftet med en sopprett av sin fjerde kone. Nero ble keiser etter ham.

nødhjelp: Denne hendelsen er det første dokumenterte tilfellet da kristne har sendt nødhjelp til trosfeller i en annen del av verden. Det greske ordet diakonịa, som ofte blir oversatt med «tjeneste», blir brukt i betydningen «nødhjelp» også i Apg 12:25 («hjelpearbeidet») og i 2Kt 8:4. Den måten det greske ordet diakonịa er brukt på i De kristne greske skrifter, viser at de kristnes tjeneste har to sider. Én side ved tjenesten er «forsoningens tjeneste [en form av diakonịa]», det vil si forkynnelses- og undervisningsarbeidet. (2Kt 5:18–20; 1Ti 2:3–6) Den andre siden dreier seg om en tjeneste som man utfører for å hjelpe sine trosfeller, og det er den som er omtalt her. Paulus sa: «Det er forskjellige former for tjeneste [flertall av diakonịa], men Herren er den samme.» (1Kt 12:4–6, 11) Han viste at begge disse sidene ved de kristnes tjeneste er «hellig tjeneste». – Ro 12:1, 6–8.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25; Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Her sikter det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. Sanhedrinet besto av menn fra disse tre gruppene. – Mt 21:23; 26:3, 47, 57; 27:1, 41; 28:12; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».

de eldste: Bokstavelig: «de eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om fysisk eldre menn. (Se studienote til Mt 16:21.) I Israel i gammel tid ble de eldste brukt til å lede og administrere folket, både lokalt (5Mo 25:7–9; Jos 20:4; Rut 4:1–12) og nasjonalt. (Dom 21:16; 1Sa 4:3; 8:4; 1Kg 20:7) Dette er den første gangen ordet blir brukt i forbindelse med den kristne menighet. Som i den bokstavelige nasjonen Israel hadde de eldste i det åndelige Israel ansvaret for å ta ledelsen i menigheten. I denne sammenhengen var det de eldste som tok imot nødhjelpen, og som førte tilsyn med hvordan den ble fordelt blant menighetene i Judea.

Multimedia

Joppe
Joppe

Denne videoen viser hvordan havnebyen Joppe ser ut i dag. Den ligger ved middelhavskysten omtrent midtveis mellom Karmel-fjellet og Gaza. Vår tids Jaffa (Yafo på hebraisk), som ligger der den gamle byen lå, ble slått sammen med Tel Aviv i 1950. Den ligger på en klippehøyde som reiser seg omkring 35 m over havet, og den har en havn som beskyttes av en lav klippekant som ligger parallelt med kysten cirka 100 m fra land. Da tyrierne leverte tømmer fra Libanons skoger til byggingen av Salomos tempel, førte de det i flåter på havet til Joppe. (2Kr 2:16) Det var i Joppe profeten Jona senere gikk om bord på et skip som skulle til Tarsis, da han prøvde å flykte fra sitt oppdrag. (Jon 1:3) I det første århundre evt. fantes det en kristen menighet i Joppe. En av dem som tilhørte menigheten, var Dorkas (også kalt Tabita), som Peter oppreiste fra døden. (Apg 9:36–42) Og det var mens Peter var i Joppe og bodde som gjest hos garveren Simon, at han fikk det synet som forberedte ham på å forkynne for hedningen Kornelius. – Apg 9:43; 10:6, 9–17.

Keiser Claudius
Keiser Claudius

Apostlenes gjerninger nevner den romerske keiseren Claudius ved navn to ganger. (Apg 11:28; 18:2) Han etterfulgte sin nevø Caligula (som regjerte fra år 37 til 41 evt., og som ikke er nevnt i Bibelen) og ble den fjerde keiseren i Romerriket. Han regjerte fra år 41 til 54 evt. Rundt år 49–50 ga Claudius ordre om at alle jøder skulle forlate Roma. Det førte til at Priskilla og Akvilas flyttet til Korint, der de møtte apostelen Paulus. Claudius fjerde kone skal ha forgiftet ham i år 54, og han ble etterfulgt av keiser Nero.