2. Samuelsbok 15:1–37

15  Etter alt dette skaffet Ạbsalom seg en vogn og hester og 50 mann som skulle løpe foran ham.+  Ạbsalom pleide å stå tidlig opp og stille seg ved veien til byporten.+ Når noen var på vei til kongen for å få dom i en rettssak,+ kalte Ạbsalom ham til seg og sa: «Hvor er du fra?» Vedkommende sa gjerne: «Din tjener er fra en av Israels stammer.»  Ạbsalom pleide da å si: «Det du ønsker å oppnå, er både rett og riktig, men det er ingen hos kongen som kan ta seg av saken din.»  Ạbsalom sa også: «Om bare jeg ble satt til dommer i landet! Da kunne alle som hadde en rettstvist eller en rettssak, komme til meg, og så skulle jeg sørge for at de ble behandlet rettferdig.»  Og når noen kom bort til Ạbsalom for å bøye seg for ham, rakte Ạbsalom ut hånden og tok tak i ham og kysset ham.+  Ạbsalom gjorde dette med alle israelitter som kom til kongen for å få en dom. På den måten stjal Ạbsalom israelittenes hjerte.+  Etter fire år* sa Ạbsalom til kongen: «La meg få dra til Hebron+ for å innfri det løftet jeg har gitt til Jehova.  For jeg, din tjener, ga dette høytidelige løftet+ da jeg bodde i Gesjur+ i Syria: ‘Hvis Jehova fører meg tilbake til Jerusalem, skal jeg ofre til* Jehova.’»  Da sa kongen til ham: «Dra i fred.» Dermed dro han av sted til Hebron. 10  Ạbsalom sendte nå spioner ut til alle Israels stammer og sa til dem: «Så snart dere hører lyden av hornet, skal dere kunngjøre: ‘Ạbsalom er blitt konge i Hebron!’»+ 11  To hundre mann fra Jerusalem hadde fulgt Ạbsalom. De var blitt bedt om å bli med og hadde dratt av sted i god tro, uten å vite hva som egentlig foregikk. 12  Da Ạbsalom bar fram ofrene, sendte han dessuten bud etter Akitọfel+ fra Gilo,+ Davids rådgiver,+ som var i hjembyen sin. Sammensvergelsen ble stadig sterkere, og det var flere og flere som støttet Ạbsalom.+ 13  Etter en tid kom det en til David og fortalte om dette. Han sa: «Israelittenes hjerte har vendt seg til Ạbsalom.» 14  Straks sa David til alle de tjenerne han hadde hos seg i Jerusalem: «Kom, vi må flykte!+ For ingen av oss kan slippe unna Ạbsalom. Skynd dere, for ellers vil han raskt innhente oss og føre ulykke over oss og drepe alle i byen med sverdet!»+ 15  Kongens tjenere svarte: «Dine tjenere vil gjøre alt det vår herre kongen måtte bestemme.»+ 16  Så dro kongen ut sammen med hele sin husstand, men han lot ti medhustruer+ være igjen for å ta hånd om slottet. 17  Kongen og alle som var med ham, dro altså av sted, men de stanset ved Bet-Merhak. 18  Alle tjenerne som dro sammen med ham,* og alle keretittene og peletittene+ og også alle gittittene,+ 600 mann som hadde fulgt ham fra Gat,+ gikk forbi mens kongen inspiserte dem.* 19  Da sa kongen til Ittai+ fra Gat: «Hvorfor skulle også du bli med oss? Dra tilbake og bli hos den nye kongen. For du er en utlending og har vært nødt til å forlate hjemstedet ditt. 20  Du kom jo i går, så hvordan kan jeg i dag kreve at du skal bli med meg og flakke omkring sammen med oss? Dra tilbake og ta mennene dine med deg. Måtte Jehova vise deg lojal kjærlighet og trofasthet!»+ 21  Men Ittai svarte kongen: «Så sant Jehova lever, og så sant min herre kongen lever: Uansett hvor min herre kongen er, der vil din tjener være, enten det betyr død eller liv!»+ 22  Da sa David til Ittai:+ «Kom og gå over.» Så gikk Ittai fra Gat over dalen, sammen med alle mennene sine og familiene deres. 23  Alle i landet gråt høyt mens alle disse folkene gikk over, og kongen sto ved Kedron-dalen.+ Alle som var med David, gikk over til den veien som fører til ødemarken. 24  Sadok+ var også der, og sammen med ham var alle levittene,+ som bar den sanne Guds paktsark.+ De satte så ned den sanne Guds ark. Abjạtar+ kom opp mens alt folket var på vei over fra byen. 25  Men kongen sa til Sadok: «Før den sanne Guds ark tilbake til byen.+ Hvis Jehova ser på meg med velvilje, vil han føre meg tilbake og la meg se den og stedet der den står.+ 26  Men hvis han ikke er fornøyd med meg, så la ham gjøre med meg det han synes er best.» 27  Kongen sa så til presten Sadok: «Er ikke du seer?+ Dra tilbake til byen i fred, du og Abjạtar, og ta med dere Akimạas, din sønn, og Jonatan,+ Abjạtars sønn. 28  Jeg holder meg ved vadestedene i ødemarken til dere sender meg opplysninger om situasjonen.»+ 29  Sadok og Abjạtar førte da den sanne Guds ark tilbake til Jerusalem, og de ble der. 30  David gikk gråtende oppover Oljeberget.*+ Han hadde dekket til hodet og gikk barføtt. Alle som var med ham, dekket også til hodet og gikk gråtende oppover. 31  Det ble så meldt David: «Akitọfel er blant dem som har slått seg sammen med Ạbsalom.»+ Da sa David: «Jehova,+ la Akitọfels råd bli sett på som tåpelige!»+ 32  Da David kom til toppen, der man pleide å bøye seg ned for Gud, var arkitten+ Husjai+ der for å møte ham. Han hadde flerret kjortelen sin og strødd jord på hodet. 33  David sa til ham: «Hvis du drar sammen med meg, blir du en byrde for meg. 34  Men hvis du drar tilbake til byen og sier til Ạbsalom: ‘Jeg er din tjener, konge. Før var jeg din fars tjener, men nå er jeg din tjener’,+ da kan du hjelpe meg og forhindre at Akitọfels råd blir fulgt.+ 35  Er ikke prestene Sadok og Abjạtar der sammen med deg? Du må fortelle dem alt det du hører fra kongens hus.+ 36  De har de to sønnene sine hos seg der, Sadoks sønn Akimạas+ og Abjạtars sønn Jonatan.+ Gjennom dem skal dere sende bud til meg om alt dere får høre.» 37  Da gikk Husjai, Davids venn,*+ inn i Jerusalem, og på samme tid kom Ạbsalom til byen.

Fotnoter

El. muligens: «40 år».
El.: «tilbe». Bokst.: «utføre tjeneste for».
El.: «gikk over ved hans side».
El.: «gikk over foran kongens ansikt».
El.: «Olivenstigningen».
El.: «fortrolige».

Studienoter

Multimedia