2. Kongebok 22:1–20

22  Josjịa+ var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 31 år.+ Hans mor het Jedịda og var datter av Adạja fra Boskat.+  Han gjorde det som var rett i Jehovas øyne, og fulgte helt og fullt i fotsporene til sin forfader David.+ Han vek ikke av, verken til høyre eller til venstre.  I sitt 18. regjeringsår sendte kong Josjịa sekretæren Sjafan, sønn av Asạlja, Mesjụllams sønn, til Jehovas hus+ og sa:  «Gå opp til øverstepresten Hilkịa+ og be ham telle opp alle de pengene som er blitt brakt inn i Jehovas hus,+ de som dørvokterne har samlet inn fra folket.+  Be dem gi pengene til dem som er satt over arbeidet på Jehovas hus. De skal gi pengene videre til dem som arbeider med å reparere skadene på* Jehovas hus,+  det vil si til håndverkerne, bygningsarbeiderne og murerne. Man skal også bruke pengene til å kjøpe tømmer og tilhogde steiner, så huset kan settes i stand.+  Men det skal ikke kreves regnskap av dem som tar imot pengene, for de er pålitelige.»+  Senere sa øverstepresten Hilkịa til sekretæren Sjafan:+ «Jeg har funnet Lovboken+ i Jehovas hus.» Hilkịa ga boken til Sjafan, og han leste den.+  Deretter gikk sekretæren Sjafan til kongen og sa til ham: «Dine tjenere har samlet sammen* de pengene som fantes i huset, og har overlevert dem til de mennene som er satt over arbeidet på Jehovas hus.»+ 10  Sekretæren Sjafan fortalte så kongen: «Presten Hilkịa har gitt meg en bok.»+ Og Sjafan leste opp fra den for kongen. 11  Så snart kongen hørte det som sto i Lovboken, flerret han klærne sine.+ 12  Så ga kongen denne befalingen til presten Hilkịa og Ạhikam,+ Sjafans sønn, og Akbor, Mikạjas sønn, og sekretæren Sjafan og kongens tjener Asạja: 13  «Gå og spør Jehova for meg og for folket og for hele Juda om det som står i denne boken som er blitt funnet. For stor er Jehovas harme som har flammet opp mot oss+ fordi forfedrene våre ikke adlød ordene i denne boken og ikke rettet seg etter alt det som gjelder oss.» 14  Da gikk presten Hilkịa og Ạhikam, Akbor, Sjafan og Asạja til profetinnen Hulda.+ Hun var gift med Sjallum, garderobevokteren, som var sønn av Tikva, sønn av Harkas. Hun bodde i Den nye* bydelen i Jerusalem, og de snakket med henne der.+ 15  Hun sa til dem: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, sier: ‘Si til den mannen som har sendt dere til meg: 16  «Dette er hva Jehova sier: ‘Jeg skal føre ulykke over dette stedet og innbyggerne der, ja alt det som står i den boken som Judas konge har lest.+ 17  Fordi de har forlatt meg og frambringer offerrøyk for andre guder+ og krenker meg med alle sine handlinger,+ skal min harme flamme opp mot dette stedet, og den skal ikke slokkes.’»+ 18  Men til Judas konge, som har sendt dere for å spørre Jehova, skal dere si: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, sier om de ordene du har hørt: 19  ‘Du viste at ditt hjerte var mottagelig,* og du ydmyket deg+ framfor Jehova da du hørte hva jeg har talt mot dette stedet og innbyggerne der – at de skal bli rammet av forbannelse og bli til skrekk og advarsel. Du flerret klærne dine+ og gråt framfor meg. Derfor har jeg hørt deg, sier Jehova. 20  Og derfor skal jeg la deg bli samlet til dine forfedre,* og du skal bli lagt i din grav i fred. Dine øyne skal slippe å se all den ulykke som jeg skal føre over dette stedet.’»’» De brakte så svaret til kongen.

Fotnoter

El.: «sprekkene i».
Bokst.: «tømt ut».
El.: «andre».
Bokst.: «mykt».
Et poetisk uttrykk som betyr å dø.

Studienoter

Multimedia