2. Krønikebok 6:1–42

6  Da sa Salomo: «Jehova har sagt at han vil bo i det tykke mørket.+  Nå har jeg bygd et storslått* hus til deg, et fast sted der du kan bo for evig.»+  Så snudde kongen seg og velsignet hele Israels menighet mens de sto.+  Han sa: «Måtte Jehova, Israels Gud, bli lovprist! Med sine egne hender har han oppfylt det løftet han med sin egen munn ga min far David da han sa:  ‘Fra den dagen jeg førte mitt folk ut av Egypt, har jeg ikke utvalgt en by blant alle Israels stammer der det skulle bygges et hus til bolig for mitt navn.+ Og jeg har ikke utvalgt en mann til å være leder for mitt folk Israel.  Men nå har jeg utvalgt Jerusalem+ til bolig for mitt navn, og jeg har utvalgt David til å herske over mitt folk Israel.’+  Og min far David hadde et inderlig ønske om å bygge et hus for Jehovas, Israels Guds, navn.+  Men Jehova sa til min far David: ‘Du har hatt et inderlig ønske om å bygge et hus for mitt navn, og det er bra at du har hatt et slikt ønske.  Likevel er det ikke du som skal bygge huset. Din egen sønn, som skal bli født deg,* han skal bygge huset for mitt navn.’+ 10  Jehova har oppfylt det løftet han ga, for jeg har etterfulgt min far David, og jeg sitter på Israels trone,+ slik Jehova lovte.+ Jeg har også bygd huset for Jehovas, Israels Guds, navn, 11  og der har jeg satt Arken, som inneholder den pakten+ Jehova inngikk med Israels folk.» 12  Så stilte Salomo seg foran Jehovas alter framfor hele Israels menighet og bredte ut hendene.+ 13  (Salomo hadde laget en plattform av kobber og satt den midt i forgården.*+ Den var fem alen* lang, fem alen bred og tre alen høy, og han sto på den.) Og han falt på kne foran hele Israels menighet, bredte hendene ut mot himmelen+ 14  og sa: «Jehova, Israels Gud, det er ingen Gud som deg i himmelen eller på jorden. Du holder din pakt og viser lojal kjærlighet mot dine tjenere når de vandrer helhjertet framfor deg.+ 15  Du har holdt det løftet du ga din tjener David, min far.+ Du ga løftet med din egen munn, og i dag har du oppfylt det med din egen hånd.+ 16  Og nå, Jehova, Israels Gud, hold det løftet du ga din tjener David, min far, da du sa: ‘Det skal aldri mangle en mann av dine etterkommere til å sitte på Israels trone framfor meg, så sant dine sønner er nøye med hvordan de lever, og følger min lov+ – akkurat som du har gjort.’+ 17  Og nå, Jehova, Israels Gud, la det løftet som du ga din tjener David, bli til virkelighet. 18  Men kommer Gud virkelig til å bo hos menneskene på jorden?+ Ikke engang himmelen, eller himlenes himmel, kan romme deg.+ Hvor mye mindre da dette huset som jeg har bygd!+ 19  Jehova, min Gud, lytt nå til din tjeners bønn og oppfyll hans ønske om velvilje. Hør ropet om hjelp og den bønnen som din tjener ber framfor deg. 20  Måtte dine øyne våke over dette huset dag og natt, over det stedet der du sa at du ville la ditt navn bo,+ så du lytter til den bønnen som din tjener ber vendt mot dette stedet. 21  Lytt til din tjeners inderlige bønner om hjelp og til ditt folk Israel når de ber vendt mot dette stedet.+ Måtte du høre det fra din bolig, fra himmelen.+ Ja, måtte du høre og tilgi.+ 22  Hvis en mann synder mot en annen og det kreves at han avlegger ed på at han er uskyldig,* og han så, etter at han har avlagt eden,* kommer og stiller seg foran ditt alter i dette huset,+ 23  måtte du da høre det fra himmelen og gripe inn og dømme dine tjenere. Måtte du gjengjelde den onde og straffe ham etter det han har gjort,+ og måtte du erklære den rettferdige uskyldig* og lønne ham etter hans rettferdighet.+ 24  Hvis ditt folk Israel blir beseiret av en fiende fordi de har fortsatt å synde mot deg,+ men de så vender tilbake og lovpriser ditt navn+ og ber+ og bønnfaller om velvilje framfor deg i dette huset,+ 25  måtte du da høre det fra himmelen+ og tilgi ditt folk Israels synd og føre dem tilbake til det landet som du ga dem og forfedrene deres.+ 26  Når himmelen er lukket og det ikke kommer regn+ fordi de har fortsatt å synde mot deg,+ men de så ber vendt mot dette stedet og lovpriser ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket* dem,+ 27  måtte du da høre det fra himmelen og tilgi den synden som dine tjenere, ditt folk Israel, har gjort, og lære dem den gode veien som de bør vandre på.+ Og måtte du gi regn+ over ditt land, som du ga ditt folk som arv. 28  Det kan hende at landet blir rammet av matmangel,+ pest,+ avsvidde avlinger, meldugg+ eller svermer av grådige gresshopper,+ eller at fiendene beleirer en av byene* i landet,+ eller at det kommer en annen plage eller sykdom.+ 29  Uansett hvilken bønn+ eller hvilket rop om velvilje+ som da kommer fra et hvilket som helst menneske eller fra hele ditt folk Israel (for hver enkelt kjenner sin egen plage og sin egen smerte)+ når de brer ut hendene mot dette huset,+ 30  måtte du da høre det fra himmelen, din bolig,+ og tilgi.+ Måtte du lønne hver enkelt etter hans handlemåte, for du kjenner hans hjerte (du er den eneste som virkelig kjenner menneskets hjerte).+ 31  Da skal de frykte deg og vandre på dine veier så lenge de lever i det landet som du ga forfedrene våre. 32  Det kan også hende at en utlending som ikke tilhører ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte på grunn av ditt store navn,*+ din sterke hånd og din utstrakte arm. Når han kommer og ber vendt mot dette huset,+ 33  måtte du da høre det fra himmelen, din bolig, og gjøre alt det utlendingen ber deg om, så alle folk på jorden kan kjenne ditt navn+ og frykte deg, slik ditt folk Israel gjør, og kan vite at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd. 34  Hvis du sender ditt folk i krig mot fienden, uansett hvor,+ og de ber+ til deg vendt mot denne byen som du har utvalgt, og mot det huset som jeg har bygd for ditt navn,+ 35  måtte du da fra himmelen høre deres bønn og deres rop om velvilje og ta deg av deres rett.+ 36  Sett at de synder mot deg (for det finnes ikke noe menneske som ikke synder)+ og du blir vred på dem og overgir dem til en fiende som tar dem til fange og fører dem bort til et annet land, fjernt eller nært.+ 37  Så kommer de kanskje til fornuft i det landet som de ble ført bort til, og vender om til deg mens de er i fangenskap, og bønnfaller deg om velvilje og sier: ‘Vi har syndet og handlet galt, vi har gjort noe ondt.’+ 38  Hvis de vender om til deg av hele sitt hjerte+ og hele sin sjel* i det landet de ble ført bort til som fanger,+ og de ber vendt mot sitt land, det som du ga forfedrene deres, og mot den byen som du har utvalgt,+ og mot det huset som jeg har bygd for ditt navn, 39  måtte du da fra himmelen, din bolig, høre deres bønn og deres rop om velvilje og ta deg av deres rett+ og tilgi ditt folk, som har syndet mot deg. 40  Min Gud, nå ber jeg deg: Måtte dine øyne være åpne og dine ører være vendt mot de bønnene som blir bedt på* dette stedet.+ 41  Reis deg nå, Jehova Gud, og kom til ditt hvilested,+ du og din styrkes Ark. La dine prester, Jehova Gud, kle seg i frelse, og la dine lojale glede seg over din godhet.+ 42  Jehova Gud, avvis ikke din salvede.*+ Måtte du huske din lojale kjærlighet mot din tjener David.»+

Fotnoter

El.: «opphøyd».
Bokst.: «Din sønn, den som utgår av dine lender».
El.: «det innelukkede området».
En alen tilsvarte 44,5 cm. Se Tillegg B14.
El.: «og den sistnevnte legger en forbannelse på ham», dvs. en ed som medførte en forbannelse som straff hvis eden var falsk eller ble brutt.
El.: «mens han er under forbannelsen».
Bokst.: «rettferdig».
El.: «straffet».
Bokst.: «portene».
El.: «ryktet om deg».
El.: «angående».
Bokst.: «vis ikke bort din salvedes ansikt».

Studienoter

Multimedia