2. Krønikebok 30:1–27

30  Hiskịa sendte bud til hele Israel+ og Juda, og han skrev også brev til Ẹfraim og Manạsse,+ om at de skulle komme til Jehovas hus i Jerusalem for å feire påske for Jehova, Israels Gud.+  Kongen, fyrstene hans og hele menigheten i Jerusalem bestemte seg for å feire påsken i den andre måneden.+  De hadde nemlig ikke kunnet feire den på det vanlige tidspunktet,+ for det var ikke mange nok prester som hadde helliget seg,+ og folket hadde heller ikke samlet seg i Jerusalem.  Både kongen og hele menigheten syntes det var riktig å gjøre det slik.  Derfor bestemte de seg for å la en kunngjøring gå ut i hele Israel, fra Beer-Sjeba til Dan,+ om at folket skulle komme og feire påske for Jehova, Israels Gud, i Jerusalem, for som gruppe hadde de ikke feiret den slik det står skrevet.+  Ilbudene* løp gjennom hele Israel og Juda med brevene fra kongen og fyrstene, slik kongen hadde befalt, og de sa: «Israels folk, vend tilbake til Jehova, Abrahams, Isaks og Israels Gud, så skal han vende tilbake til dere som er igjen, dere som har sluppet unna Assyrias kongers hånd.+  Dere må ikke være som deres forfedre og som deres brødre, som handlet illojalt mot Jehova, sine forfedres Gud, så han gjorde dem til noe som fyller folk med skrekk, slik dere selv ser.+  Vær nå ikke trassige som deres forfedre.+ Underordne dere Jehova og kom til hans helligdom,+ som han har helliget til evig tid, og tjen Jehova deres Gud, så hans brennende vrede kan vende seg fra dere.+  For når dere vender tilbake til Jehova, kommer de som holder deres brødre og deres sønner fanget,+ til å vise dem barmhjertighet og la dem vende tilbake til dette landet.+ For Jehova deres Gud er medfølende* og barmhjertig,+ og han kommer ikke til å vende ansiktet bort fra dere hvis dere vender tilbake til ham.»+ 10  Ilbudene* løp fra by til by gjennom Ẹfraim og Manạsse,+ helt til Sẹbulon, men folket bare lo av dem og hånte dem.+ 11  Likevel var det enkeltpersoner fra Asjer, Manạsse og Sẹbulon som ydmyket seg og kom til Jerusalem.+ 12  Den sanne Guds hånd var også virksom i Juda, slik at folket forent* kunne gjøre det som kongen og fyrstene hadde befalt etter Jehovas ord. 13  Mange mennesker samlet seg i Jerusalem for å feire de usyrede brøds høytid+ i den andre måneden.+ Det ble en svært stor forsamling. 14  De gikk i gang med å fjerne altrene i Jerusalem+ og alle røkelsesaltrene,+ og de kastet dem i Kedron-dalen. 15  Og på den 14. dagen i den andre måneden slaktet de påskeofferet. Prestene og levittene følte seg skamfulle, så de helliget seg og kom med brennofre til Jehovas hus. 16  De stilte seg på de plassene de skulle ha ifølge Moses’ lov, han som var den sanne Guds mann. Så stenket prestene blodet+ som levittene rakte dem. 17  Det var mange i forsamlingen som ikke hadde helliget seg. Derfor tok levittene hånd om slaktingen av påskeofrene for alle som ikke var rene,+ for å hellige dem til Jehova. 18  Det var nemlig mange blant folket, spesielt fra Ẹfraim, Manạsse,+ Jịssakar og Sẹbulon, som ikke hadde renset seg, men som likevel spiste påskemåltidet, i strid med det som står skrevet. Men Hiskịa ba for dem og sa: «Måtte Jehova, som er god,+ bære over med 19  alle som i sitt hjerte er bestemt på* å søke den sanne Gud,+ Jehova, sine forfedres Gud, selv om de ikke har renset seg etter kravene for hellighet.»+ 20  Og Jehova bønnhørte Hiskịa og tilga* folket. 21  De israelittene som var i Jerusalem, feiret de usyrede brøds høytid+ i sju dager med stor glede.+ Og levittene og prestene lovpriste Jehova dag etter dag og spilte høyt på instrumentene sine til ære for Jehova.+ 22  Hiskịa talte oppmuntrende* til alle levittene som tjente Jehova med klokskap. Og i de sju dagene høytiden varte,+ spiste de, ofret fellesskapsofre+ og takket Jehova, sine forfedres Gud. 23  Deretter bestemte hele forsamlingen seg for å feire høytiden i sju dager til, og så feiret de den i sju dager til med glede.+ 24  Hiskịa, Judas konge, ga forsamlingen 1000 okser og 7000 sauer, og fyrstene ga forsamlingen 1000 okser og 10 000 sauer.+ Og et stort antall prester helliget seg.+ 25  Hele Judas forsamling gledet seg, og det samme gjorde prestene, levittene og hele den forsamlingen som hadde kommet fra Israel,+ og også de fastboende utlendingene,+ både de som hadde kommet fra Israel, og de som bodde i Juda. 26  Og det var stor glede i Jerusalem, for noe slikt hadde ikke skjedd i Jerusalem siden Salomo, Davids sønn, var konge i Israel.+ 27  Til slutt reiste de levittiske prestene seg og velsignet folket.+ Gud hørte deres stemme, og bønnen deres nådde opp til himmelen, hans hellige bolig.

Fotnoter

Bokst.: «Løperne».
El.: «nådig».
Bokst.: «Løperne».
Bokst.: «med ett hjerte».
El.: «har beredt sitt hjerte til».
Bokst.: «helbredet».
Bokst.: «talte til hjertet».

Studienoter

Multimedia