Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Salme 78:1–72

Mạskil.* Av Ạsaf.+ 78  Lytt, mitt folk, til min lov;+bøy DERES øre til min munns ord.+   Med et ordspråk vil jeg åpne min munn;+jeg vil la gåter fra fordums tid velle fram,+   det som vi har hørt og kjenner,+og som våre egne fedre har fortalt oss,+   det som vi ikke skjuler for deres sønner,+men forteller også til den kommende generasjon+lovprisningene av Jehova* og hans styrke+og de underfulle ting som han har gjort.+   Og han begynte å opprette en påminnelse i Jakob,+og en lov satte han i Israel,+ting som han befalte våre forfedre,+for at de skulle gjøre dem kjent for sine sønner,+   så den kommende generasjon, de sønner som skulle bli født, kunne kjenne dem,+slik at de kunne stå fram og fortelle sine sønner om dem+   og sette sin lit til Gud*+og ikke glemme Guds* gjerninger,+ men holde hans bud.+   Og de skulle ikke bli som sine forfedre,+en gjenstridig og opprørsk generasjon,+en generasjon som ikke hadde beredt sitt hjerte,+og hvis ånd ikke var pålitelig overfor Gud.*+   Ẹfraims sønner, om enn bevæpnede bueskyttere,+trakk seg tilbake på kampens dag.+ 10  De holdt ikke Guds* pakt,+og i hans lov ville de ikke vandre.+ 11  De begynte også å glemme hans handlinger+og hans underfulle gjerninger som han hadde latt dem se.+ 12  For deres forfedres øyne hadde han handlet underfullt+i Egypts land,+ på Sọans+ mark. 13  Han kløvde havet, så han kunne la dem gå over,+og han fikk vannene til å stå som en demning.+ 14  Og han fortsatte å lede dem ved en sky om dagen+og hele natten ved et lys av ild.+ 15  Han tok til å kløve klipper i ødemarken,+for å la dem drikke i overflod som av vanndyp.*+ 16  Og han begynte å la strømmer komme fram av en steil klippe+og la vannmasser renne ned liksom elver.+ 17  Og de fortsatte å synde enda mer mot ham+ved å gjøre opprør mot Den Høyeste i det vannløse området;+ 18  og de tok til å sette Gud* på prøve i sitt hjerte+ved å be om noe å spise for sin sjel.+ 19  Og de begynte å tale mot Gud.*+De sa: «Kan Gud dekke bord i ødemarken?»+ 20  Se, han slo på en klippe+så vannmasser kunne flyte og bekker kunne strømme fram.+«Kan han også gi brød,+ja, kan han skaffe føde til veie for sitt folk?»+ 21  Det var derfor Jehova hørte og begynte å nære heftig vrede;+og ild ble tent mot Jakob,+og vrede steg opp mot Israel.+ 22  For de trodde ikke på Gud,+og de satte ikke sin lit til hans frelse.+ 23  Og han tok til å gi befaling til skyhimlene der oppe,og himmelens dører åpnet han.+ 24  Og han fortsatte å la manna som de kunne spise, regne over dem,+ja, himmelkorn gav han dem.+ 25  Mektiges*+ brød var det mennesker* spiste;forsyninger sendte han dem, så de kunne bli mette.+ 26  Han begynte å la en østavind bryte løs i himlene+og å få en sønnavind til å blåse ved hans styrke.+ 27  Og han tok til å la føde regne over dem liksom støv,+ja vingete flygende skapninger liksom havenes sandkorn.+ 28  Og han fortsatte å la dem falle ned midt i hans leir,+rundt omkring hans boliger.+ 29  Og de begynte å spise og bli svært mette,+og det de lengtet etter, gikk han i gang med å bringe dem.+ 30  De hadde ikke vendt seg bort fra det de hadde lengtet etter,deres mat var ennå i deres munn,+ 31  da Guds vrede steg opp mot dem.+Og han gikk i gang med å drepe blant deres velnærte,+og Israels unge menn fikk han til å synke sammen. 32  Trass i alt dette syndet de enda mer+og trodde ikke på hans underfulle gjerninger.+ 33  Derfor gjorde han ende på deres dager som om de bare var et pust,+og på deres år ved forferdelsen. 34  Hver gang han drepte noen av dem, da spurte de etter ham,+og de vendte tilbake og søkte Gud.*+ 35  Og de begynte å huske at Gud* var deres Klippe,+og at Gud Den Høyeste var deres Hevner.+ 36  Og de forsøkte å narre ham med sin munn,+og med sin tunge forsøkte de å lyve for ham.+ 37  Og deres hjerte stod ikke fast hos ham,+og de viste seg ikke å være trofaste i hans pakt.+ 38  Men han var barmhjertig;+ han pleide å dekke over misgjerningen+ og unnlot å bringe ødeleggelse.+Og mange ganger lot han sin vrede vende tilbake+og vakte ikke all sin voldsomme harme. 39  Og han fortsatte å huske at de var kjød,+at ånden* går bort og ikke kommer tilbake.+ 40  Hvor ofte gjorde de ikke opprør mot ham i ødemarken,+såret ham i ørkenen!+ 41  Og gang på gang satte de Gud* på prøve,+ja, Israels Hellige voldte de smerte.+ 42  De husket ikke hans hånd,+den dag da han løskjøpte dem fra motstanderen,+ 43  hvordan han i Egypt gjorde sine tegn+og sine mirakler på Sọans mark;+ 44  og hvordan han begynte å forvandle deres Nil-kanaler til blod,+så de ikke kunne drikke av sine strømmer.+ 45  Han sendte så brems* over dem, for at disse skulle fortære dem,+og frosker, for at disse skulle føre ødeleggelse over dem.+ 46  Og han begynte å gi deres grøde til kakerlakkeneog frukten av deres slit til gresshoppene.+ 47  Han tok til å drepe deres vinranke med haglet+og deres morbærfikentrær med haglsteiner.+ 48  Og han overgav så deres lastedyr til haglet+og deres buskap til den brennende feber. 49  Han begynte å sende sin brennende vrede over dem,+heftig vrede og fordømmelse og trengsel,+sendelag av engler som brakte ulykke.+ 50  Han beredte så en sti for sin vrede.+Han holdt ikke deres sjel tilbake fra døden,og deres liv overgav han til pesten.*+ 51  Til slutt slo han i hjel alle de førstefødte i Egypt,+den første frukt av deres mannskraft* i Kams telt.+ 52  Deretter lot han sitt folk bryte opp som en hjord+og førte dem som en flokk i ødemarken.+ 53  Og han fortsatte å lede dem trygt, og de følte ingen redsel;+og deres fiender — de ble dekket av havet.+ 54  Og han førte dem så til sitt hellige landområde,+dette fjellområdet som hans høyre hånd ervervet.+ 55  Og for deres skyld drev han gradvis nasjonene ut,+og med målesnoren begynte han å tildele dem en arv+og lot Israels stammer bo i sine egne hjem.*+ 56  Og de begynte å sette Gud Den Høyeste på prøve og gjøre opprør mot ham,+og hans påminnelser rettet de seg ikke etter.+ 57  Og de vek stadig tilbake og handlet forrædersk som sine forfedre;+de vendte om* som en slakk bue.+ 58  Og de fortsatte å krenke ham med sine offerhauger,+og med sine utskårne bilder fortsatte de å egge ham til nidkjærhet.+ 59  Gud hørte+ det og ble grepet av heftig vrede,+og han følte dyp forakt for Israel.+ 60  Og han forlot til slutt tabernaklet i Sjịlo,+teltet hvor han bodde blant mennesker av jord.+ 61  Og til fangenskap overgav han så sin styrke,+og sin skjønnhet i motstanderens hånd.+ 62  Og til sverdet fortsatte han å overgi sitt folk,+og mot sin arv ble han grepet av heftig vrede.+ 63  En ild fortærte hans unge menn,og hans jomfruer ble ikke lovprist.*+ 64  Hans prester falt for sverdet,+og deres* enker brast ikke i gråt.+ 65  Da begynte Jehova* å våkne som av en søvn,+lik en veldig mann som blir edru etter vinen.+ 66  Og han tok til å slå sine motstandere bakfra;+en skam som varer til uavgrenset tid, førte han over dem.+ 67  Så forkastet han Josefs telt,+og Ẹfraims stamme utvalgte han ikke.+ 68  Men han utvalgte Juda stamme,+Sion-fjellet, som han elsket.+ 69  Og han begynte å bygge sin helligdom lik høydene,+lik jorden som han har grunnlagt til uavgrenset tid.+ 70  Og så utvalgte han David, sin tjener,+og tok ham fra småfeets kveer.+ 71  Fra plassen bak de hunndyr som gav die,+hentet han ham til å være hyrde for Jakob, sitt folk,+og for Israel, sin arv.+ 72  Og han begynte å være hyrde for dem i samsvar med sitt hjertes ulastelighet,+og med sine henders kyndighet begynte han å lede dem.+

Fotnoter

Se fotn. til 32:0.
«lovprisningene av Jehova». El.: «Jehovas prisverdige gjerninger».
«til Gud». Hebr.: vE’lohịm.
«Guds». Hebr.: ’El.
«Gud». Hebr.: ’El.
«Guds». Hebr.: ’Elohịm.
El.: «som av brusende vann». Hebr.: kithhomọth. Se fotn. til 33:7, «de brusende vann».
«Gud». Hebr.: ’El.
«mot Gud». Hebr.: bE’lohịm.
«Mektiges», dvs. overmenneskeliges. Hebr.: ’abbirịm; LXXSyVg(iuxta LXX): «englers»; T: «[Brød som kom ned fra] englers bolig».
«mennesker». Hebr.: ’isj.
«Gud». Hebr.: ’El.
«Gud». Hebr.: ’Elohịm.
El.: «en vind». Hebr.: rụach.
«Gud». Hebr.: ’El.
El.: «klegg».
El.: «byllepesten».
Bokst.: «begynnelsen av mannskrefter (forplantningsevner)», M; Sy: «begynnelsen av deres avkom»; TLXXVg(iuxta LXX): «den første frukt av deres anstrengelse(r)».
Bokst.: «telt».
El.: «de bøyde seg i motsatt retning»; el.: «de sviktet».
«lovprist», dvs. i bryllupssanger.
«deres», LXXSyVg(iuxta LXX); MT: «hans».
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.