Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Salme 78:1–72

Mạskil.* Av Ạsaf.+ 78  Lytt, mitt folk, til min lov;+ bøy DERES øre til min munns ord.+   Med et ordspråk vil jeg åpne min munn;+ jeg vil la gåter fra fordums tid velle fram,+   det som vi har hørt og kjenner,+ og som våre egne fedre har fortalt oss,+   det som vi ikke skjuler for deres sønner,+ men forteller også til den kommende generasjon+ lovprisningene av Jehova* og hans styrke+ og de underfulle ting som han har gjort.+   Og han begynte å opprette en påminnelse i Jakob,+ og en lov satte han i Israel,+ ting som han befalte våre forfedre,+ for at de skulle gjøre dem kjent for sine sønner,+   så den kommende generasjon, de sønner som skulle bli født, kunne kjenne dem,+ slik at de kunne stå fram og fortelle sine sønner om dem+   og sette sin lit til Gud*+ og ikke glemme Guds* gjerninger,+ men holde hans bud.+   Og de skulle ikke bli som sine forfedre,+ en gjenstridig og opprørsk generasjon,+ en generasjon som ikke hadde beredt sitt hjerte,+ og hvis ånd ikke var pålitelig overfor Gud.*+   Ẹfraims sønner, om enn bevæpnede bueskyttere,+ trakk seg tilbake på kampens dag.+ 10  De holdt ikke Guds* pakt,+ og i hans lov ville de ikke vandre.+ 11  De begynte også å glemme hans handlinger+ og hans underfulle gjerninger som han hadde latt dem se.+ 12  For deres forfedres øyne hadde han handlet underfullt+ i Egypts land,+ på Sọans+ mark. 13  Han kløvde havet, så han kunne la dem gå over,+ og han fikk vannene til å stå som en demning.+ 14  Og han fortsatte å lede dem ved en sky om dagen+ og hele natten ved et lys av ild.+ 15  Han tok til å kløve klipper i ødemarken,+ for å la dem drikke i overflod som av vanndyp.*+ 16  Og han begynte å la strømmer komme fram av en steil klippe+ og la vannmasser renne ned liksom elver.+ 17  Og de fortsatte å synde enda mer mot ham+ ved å gjøre opprør mot Den Høyeste i det vannløse området;+ 18  og de tok til å sette Gud* på prøve i sitt hjerte+ ved å be om noe å spise for sin sjel.+ 19  Og de begynte å tale mot Gud.*+ De sa: «Kan Gud dekke bord i ødemarken?»+ 20  Se, han slo på en klippe+ så vannmasser kunne flyte og bekker kunne strømme fram.+ «Kan han også gi brød,+ ja, kan han skaffe føde til veie for sitt folk?»+ 21  Det var derfor Jehova hørte og begynte å nære heftig vrede;+ og ild ble tent mot Jakob,+ og vrede steg opp mot Israel.+ 22  For de trodde ikke på Gud,+ og de satte ikke sin lit til hans frelse.+ 23  Og han tok til å gi befaling til skyhimlene der oppe, og himmelens dører åpnet han.+ 24  Og han fortsatte å la manna som de kunne spise, regne over dem,+ ja, himmelkorn gav han dem.+ 25  Mektiges*+ brød var det mennesker* spiste; forsyninger sendte han dem, så de kunne bli mette.+ 26  Han begynte å la en østavind bryte løs i himlene+ og å få en sønnavind til å blåse ved hans styrke.+ 27  Og han tok til å la føde regne over dem liksom støv,+ ja vingete flygende skapninger liksom havenes sandkorn.+ 28  Og han fortsatte å la dem falle ned midt i hans leir,+ rundt omkring hans boliger.+ 29  Og de begynte å spise og bli svært mette,+ og det de lengtet etter, gikk han i gang med å bringe dem.+ 30  De hadde ikke vendt seg bort fra det de hadde lengtet etter, deres mat var ennå i deres munn,+ 31  da Guds vrede steg opp mot dem.+ Og han gikk i gang med å drepe blant deres velnærte,+ og Israels unge menn fikk han til å synke sammen. 32  Trass i alt dette syndet de enda mer+ og trodde ikke på hans underfulle gjerninger.+ 33  Derfor gjorde han ende på deres dager som om de bare var et pust,+ og på deres år ved forferdelsen. 34  Hver gang han drepte noen av dem, da spurte de etter ham,+ og de vendte tilbake og søkte Gud.*+ 35  Og de begynte å huske at Gud* var deres Klippe,+ og at Gud Den Høyeste var deres Hevner.+ 36  Og de forsøkte å narre ham med sin munn,+ og med sin tunge forsøkte de å lyve for ham.+ 37  Og deres hjerte stod ikke fast hos ham,+ og de viste seg ikke å være trofaste i hans pakt.+ 38  Men han var barmhjertig;+ han pleide å dekke over misgjerningen+ og unnlot å bringe ødeleggelse.+ Og mange ganger lot han sin vrede vende tilbake+ og vakte ikke all sin voldsomme harme. 39  Og han fortsatte å huske at de var kjød,+ at ånden* går bort og ikke kommer tilbake.+ 40  Hvor ofte gjorde de ikke opprør mot ham i ødemarken,+ såret ham i ørkenen!+ 41  Og gang på gang satte de Gud* på prøve,+ ja, Israels Hellige voldte de smerte.+ 42  De husket ikke hans hånd,+ den dag da han løskjøpte dem fra motstanderen,+ 43  hvordan han i Egypt gjorde sine tegn+ og sine mirakler på Sọans mark;+ 44  og hvordan han begynte å forvandle deres Nil-kanaler til blod,+ så de ikke kunne drikke av sine strømmer.+ 45  Han sendte så brems* over dem, for at disse skulle fortære dem,+ og frosker, for at disse skulle føre ødeleggelse over dem.+ 46  Og han begynte å gi deres grøde til kakerlakkene og frukten av deres slit til gresshoppene.+ 47  Han tok til å drepe deres vinranke med haglet+ og deres morbærfikentrær med haglsteiner.+ 48  Og han overgav så deres lastedyr til haglet+ og deres buskap til den brennende feber. 49  Han begynte å sende sin brennende vrede over dem,+ heftig vrede og fordømmelse og trengsel,+ sendelag av engler som brakte ulykke.+ 50  Han beredte så en sti for sin vrede.+ Han holdt ikke deres sjel tilbake fra døden, og deres liv overgav han til pesten.*+ 51  Til slutt slo han i hjel alle de førstefødte i Egypt,+ den første frukt av deres mannskraft* i Kams telt.+ 52  Deretter lot han sitt folk bryte opp som en hjord+ og førte dem som en flokk i ødemarken.+ 53  Og han fortsatte å lede dem trygt, og de følte ingen redsel;+ og deres fiender — de ble dekket av havet.+ 54  Og han førte dem så til sitt hellige landområde,+ dette fjellområdet som hans høyre hånd ervervet.+ 55  Og for deres skyld drev han gradvis nasjonene ut,+ og med målesnoren begynte han å tildele dem en arv+ og lot Israels stammer bo i sine egne hjem.*+ 56  Og de begynte å sette Gud Den Høyeste på prøve og gjøre opprør mot ham,+ og hans påminnelser rettet de seg ikke etter.+ 57  Og de vek stadig tilbake og handlet forrædersk som sine forfedre;+ de vendte om* som en slakk bue.+ 58  Og de fortsatte å krenke ham med sine offerhauger,+ og med sine utskårne bilder fortsatte de å egge ham til nidkjærhet.+ 59  Gud hørte+ det og ble grepet av heftig vrede,+ og han følte dyp forakt for Israel.+ 60  Og han forlot til slutt tabernaklet i Sjịlo,+ teltet hvor han bodde blant mennesker av jord.+ 61  Og til fangenskap overgav han så sin styrke,+ og sin skjønnhet i motstanderens hånd.+ 62  Og til sverdet fortsatte han å overgi sitt folk,+ og mot sin arv ble han grepet av heftig vrede.+ 63  En ild fortærte hans unge menn, og hans jomfruer ble ikke lovprist.*+ 64  Hans prester falt for sverdet,+ og deres* enker brast ikke i gråt.+ 65  Da begynte Jehova* å våkne som av en søvn,+ lik en veldig mann som blir edru etter vinen.+ 66  Og han tok til å slå sine motstandere bakfra;+ en skam som varer til uavgrenset tid, førte han over dem.+ 67  Så forkastet han Josefs telt,+ og Ẹfraims stamme utvalgte han ikke.+ 68  Men han utvalgte Juda stamme,+ Sion-fjellet, som han elsket.+ 69  Og han begynte å bygge sin helligdom lik høydene,+ lik jorden som han har grunnlagt til uavgrenset tid.+ 70  Og så utvalgte han David, sin tjener,+ og tok ham fra småfeets kveer.+ 71  Fra plassen bak de hunndyr som gav die,+ hentet han ham til å være hyrde for Jakob, sitt folk,+ og for Israel, sin arv.+ 72  Og han begynte å være hyrde for dem i samsvar med sitt hjertes ulastelighet,+ og med sine henders kyndighet begynte han å lede dem.+

Fotnoter

Se fotn. til 32:0.
«lovprisningene av Jehova». El.: «Jehovas prisverdige gjerninger».
«til Gud». Hebr.: vE’lohịm.
«Guds». Hebr.: ’El.
«Gud». Hebr.: ’El.
«Guds». Hebr.: ’Elohịm.
El.: «som av brusende vann». Hebr.: kithhomọth. Se fotn. til 33:7, «de brusende vann».
«Gud». Hebr.: ’El.
«mot Gud». Hebr.: bE’lohịm.
«Mektiges», dvs. overmenneskeliges. Hebr.: ’abbirịm; LXXSyVg(iuxta LXX): «englers»; T: «[Brød som kom ned fra] englers bolig».
«mennesker». Hebr.: ’isj.
«Gud». Hebr.: ’El.
«Gud». Hebr.: ’Elohịm.
El.: «en vind». Hebr.: rụach.
«Gud». Hebr.: ’El.
El.: «klegg».
El.: «byllepesten».
Bokst.: «begynnelsen av mannskrefter (forplantningsevner)», M; Sy: «begynnelsen av deres avkom»; TLXXVg(iuxta LXX): «den første frukt av deres anstrengelse(r)».
Bokst.: «telt».
El.: «de bøyde seg i motsatt retning»; el.: «de sviktet».
«lovprist», dvs. i bryllupssanger.
«deres», LXXSyVg(iuxta LXX); MT: «hans».
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.