Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Salme 71:1–24

71  Til deg, Jehova, har jeg tatt min tilflukt.+ Måtte jeg aldri bli til skamme.+  Måtte du i din rettferdighet utfri meg og redde meg.+ Bøy ditt øre til meg og frels meg.+  Bli en klippefestning for meg som jeg stadig kan gå inn i.+ Du må gi befaling om å frelse meg,+ for du er min steile klippe og min borg.+  Min Gud, redd meg fra den ondes hånd,+ fra dens hånd som handler urett og undertrykkende.+  For du er mitt håp,+ Suverene Herre Jehova, min tillit fra min ungdom av.+  Til deg har jeg støttet meg fra mors liv av;+ du er den som skilte meg fra min mors indre.+ Om deg er alltid min lovprisning.+  Som et mirakel er jeg blitt for mange,+ men du er min sterke tilflukt.+  Min munn er fylt med din lovprisning,+ dagen lang med din skjønnhet.+  Kast meg ikke bort i alderdommens tid;+ når min kraft svikter — forlat meg ikke.+ 10  For mine fiender har sagt med tanke på meg,+ ja, de som vokter på min sjel, har rådslått sammen+ 11  og sagt: «Gud har forlatt ham.+ Forfølg og grip ham, for det er ingen befrier.»+ 12  Gud, hold deg ikke langt borte fra meg.+ Min Gud, skynd deg å komme meg til hjelp!+ 13  Måtte de som står min sjel imot, bli til skamme, måtte de få sin ende.+ Måtte de som søker min ulykke, dekke seg med skam og ydmykelse.+ 14  Men jeg — jeg skal alltid vente,+ og jeg vil føye mer til all din lovprisning. 15  Min munn skal fortelle om din rettferdighet,+ dagen lang om din frelse,+ for jeg har ikke fått vite deres* tall.+ 16  Jeg skal komme i stor velde,*+ Suverene+ Herre Jehova; jeg skal tale om din rettferdighet, din alene.+ 17  Gud, du har lært meg opp fra min ungdom av,+ og ennå forteller jeg stadig om dine underfulle gjerninger.+ 18  Og forlat meg ikke, Gud, selv ikke når jeg blir gammel og gråhåret,+ før jeg kan fortelle om din arm til neste generasjon,+ til alle dem som skal komme, om din velde.+ 19  Din rettferdighet, Gud, når opp i det høye;+ med hensyn til de store ting som du har gjort+ Gud, hvem er som du?+ 20  Ettersom du har latt meg* se mange trengsler og ulykker,+ måtte du da gjøre meg levende igjen;+ og måtte du føre meg opp igjen fra jordens vanndyp.*+ 21  Måtte du øke min storhet,+ og måtte du omgi meg og trøste meg.+ 22  Og jeg — jeg skal prise deg på et instrument som har strenger,+ for din sannferdighet, min Gud.+ Jeg vil spille for deg på harpe, Israels Hellige.+ 23  Mine lepper kommer til å rope av glede når jeg vil synge og spille for deg,+ ja min sjel som du har løskjøpt.+ 24  Også min tunge skal dagen lang tale med dempet stemme om din rettferdighet,+ for de som søker min ulykke, er blitt skamfulle, ja, de er blitt beskjemmet.+

Fotnoter

El.: «dine gjerningers».
El.: «i (med) din store velde».
«meg», MmargenLXXSyVg; M: «oss».
«vanndyp». El.: «brusende vann». Ved en rettelse av M: «dypere (dypeste) deler», som i 63:9.