Salme 31:1–24

Til dirigenten. En sang med musikkledsagelse, av David. 31  Til deg, Jehova,* har jeg tatt min tilflukt.+Måtte jeg aldri bli til skamme.+Redd meg i din rettferdighet.+   Bøy ditt øre til meg.+Utfri meg i hast.+Bli en klippeborg for meg,+et borgenes hus til min frelse.+   For du er min steile klippe og min borg,+og for ditt navns skyld+ skal du lede meg og føre meg.+   Du skal føre meg ut av nettet som de har skjult for meg,+for du er min festning.+   I din hånd overgir jeg min ånd.+Du har løskjøpt meg,+ Jehova,* sannhetens Gud.*+   Jeg hater virkelig dem som akter på verdiløse, tomme avguder,*+men jeg — jeg setter visselig min lit til Jehova.*+   Jeg vil glede meg og fryde meg i din kjærlige godhet,*+for du har sett min nød;+du har kjent til min sjels trengsler,+   og du har ikke overgitt meg i fiendens hånd.+Du har latt mine føtter stå på et sted med rikelig plass.+   Vis meg din gunst, Jehova,* for jeg er hardt trengt.+Av gremmelse er mitt øye blitt svekket+ — min sjel og min buk.+ 10  For med sorg har mitt liv nådd slutten,+og mine år med sukk.+På grunn av min misgjerning har min kraft snublet,+og mine knokler, de er blitt svake.+ 11  For alle dem som viser fiendtlighet mot meg,+ er jeg blitt til hån,+og det i høy grad for mine naboer,+og en redsel for mine kjenninger.+Når de har sett meg utendørs, har de flyktet for meg.+ 12  Som en som er død og ute av hjertet, er jeg blitt glemt;+jeg er blitt som et skadet* kar,+ 13  for jeg har hørt manges dårlige omtale,+gru på alle kanter.+Når de samler seg som én imot meg,+legger de planer om å ta bort min sjel.*+ 14  Men jeg — til deg har jeg satt min lit, Jehova.+Jeg har sagt: «Du er min Gud.»*+ 15  Mine tider er i din hånd.+Utfri meg av mine fienders hånd og fra dem som forfølger meg.+ 16  Å, la ditt ansikt lyse over din tjener!+Frels meg i din kjærlige godhet.+ 17  Jehova, måtte jeg ikke bli til skamme, for jeg har påkalt deg.+Måtte de onde bli til skamme;+måtte de være tause i Sjẹol.+ 18  Måtte falske lepper bli stumme,+de som taler imot den rettferdige,+ hemningsløst i hovmod og forakt.+ 19  Hvor stor din godhet er,+ som du har gjemt til dem som frykter deg,+som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til deg,for menneskesønnenes* øyne!+ 20  Du skal gjemme dem i din persons* skjul,+for menn* som rotter seg sammen.+Du skal skjule dem i din hytte, for tungers tretting.+ 21  Velsignet være Jehova,*+for han har vist underfull kjærlig godhet+ mot meg i en by under trengsel.+ 22  Jeg — jeg sa da jeg ble grepet av panikk:+«Jeg kommer til å bli utslettet framfor dine øyne.»+I sannhet, du hørte mine inntrengende bønners røst da jeg ropte til deg om hjelp.+ 23  Elsk Jehova,* alle dere hans lojale.+Jehova* verner de trofaste,+men han gjengjelder overmåte strengt den som viser hovmod.+ 24  Vær modige, og måtte DERES hjerte være sterkt,+alle dere som venter på Jehova.*+

Fotnoter

Se tillegget, 1C, pkt. 10.
Se tillegget, 1C, pkt. 10.
«sannhetens Gud». El.: «den sanne Gud». Hebr.: ’El ’emẹth.
«tomme avguder». Bokst.: «tomheter».
Se tillegget, 1C, pkt. 10.
El.: «din lojale kjærlighet».
Se tillegget, 1C, pkt. 10.
El.: «forsvunnet».
El.: «mitt liv». Hebr.: nafsjị; gr.: ten psykhẹn mou; lat.: ạnimam mẹam.
«min Gud». Hebr.: ’Elohai.
El.: «jordmenneskets [hebr.: ’adhạm] sønners».
El.: «din nærhets». Bokst.: «ditt ansikts». Jf. fotn. til 2Sa 17:11, «i egen person».
«menn». Hebr.: ’isj.
Se tillegget, 1C, pkt. 10.
Se tillegget, 1C, pkt. 10.
Se tillegget, 1C, pkt. 10.
Se tillegget, 1C, pkt. 10.