Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

Salme 109:1–31

Til dirigenten. Av David. En sang med musikkledsagelse. 109  Min lovprisnings Gud,+ vær ikke taus.+   For den ondes munn og svikets munn har åpnet seg mot meg.+De har talt om meg med falskhets tunge;+   og med hatefulle ord har de omringet meg,+og de fortsetter å kjempe mot meg uten grunn.+   Til gjengjeld for min kjærlighet fortsetter de å stå meg imot;+men fra min side er det bønn.+   Og de gir meg ondt for godt+og hat for min kjærlighet.+   Sett en som er ond, over ham,og måtte en motstander*+ stadig stå ved hans høyre hånd.   Når han blir dømt, la ham da tre fram som en som er ond;og la endog hans bønn bli en synd.+   La hans dager vise seg å være få;+la en annen overta hans tilsynsembete.*+   La hans sønner bli farløse gutter+og hans hustru bli enke.+ 10  Og la hans sønner flakke omkring;+og de skal tigge,og de skal lete etter mat fra sine øde steder.+ 11  La ågerkaren legge ut feller for alt det han har,+og la fremmede+ plyndre frukten av hans slit.+ 12  Måtte han ikke ha noen som legger kjærlig godhet for dagen,+og måtte det ikke være noen som viser hans farløse gutter sin gunst. 13  La hans etterkommere være bestemt til avskjærelse.+La deres navn bli utslettet i den neste generasjon.+ 14  Måtte hans forfedres misgjerning bli husket av Jehova,+og hans mors synd+ — måtte den ikke bli utslettet.+ 15  La dem vise seg å være framfor Jehova bestandig,+og måtte han utslette minnet om* dem fra jorden,+ 16  fordi han ikke husket å vise kjærlig godhet,+men fortsatte å forfølge den nødstilte og fattige mann*+og den som var nedslått i hjertet, for å volde hans død.+ 17  Og han fortsatte å elske forbannelsen,+ så den kom over ham;+og han fant ikke behag i velsignelsen,+så den ble langt borte fra ham;+ 18  og han ble kledd i forbannelse som i en kledning.+Da kom den som vann inn i hans indre+og som olje i hans ben. 19  Måtte den vise seg å være for ham som en kledning som han hyller seg i,+og som et belte som han bestandig holder bundet om seg.+ 20  Dette er lønnen fra Jehova for den som står meg imot,+og for dem som taler ondt mot min sjel.+ 21  Men du er Jehova, Den Suverene+ Herre.Handle med meg for ditt navns skyld.+Fordi din lojale kjærlighet er god — utfri+ meg! 22  For jeg er nødstilt og fattig,+og mitt hjerte er blitt gjennomboret* i mitt indre.+ 23  Som en skygge, når den blir lang, må jeg gå bort;+jeg er blitt ristet av som en gresshoppe. 24  Mine knær har vaklet av faste,+og min kropp er blitt mager, uten noen olje.+ 25  Og for dem er jeg, ja jeg, blitt noe som er foraktelig.+De ser meg — de begynner å riste på hodet.+ 26  Hjelp meg, Jehova, min Gud;+frels meg i samsvar med din kjærlige godhet.+ 27  Og måtte de vite at dette er din hånd,+at det er du, Jehova, som har gjort det.+ 28  La dem på sin side uttale en forbannelse,+men måtte du på din side uttale en velsignelse.+De har reist seg, men la dem bli til skamme,+og la din tjener fryde seg.+ 29  La dem som står meg imot, bli kledd i ydmykelse,+og la dem hylle seg i sin skam som i en ermeløs overkledning.+ 30  Jeg skal prise Jehova storlig med min munn,+og midt iblant mange skal jeg lovprise ham.+ 31  For han skal stå ved den fattiges høyre hånd,+for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.

Fotnoter

«og . . . en motstander». Hebr.: wesatạn; LXXVg(iuxta LXX): «og . . . Djevelen».
«hans tilsynsembete». Hebr.: pequddathọ; gr.: ten episkopẹn autou; lat.: episcopạtum ẹius. Se 2Kg 11:18; Apg 1:20.
El.: «omtalen av».
«mann». Hebr.: ’isj.
Bokst.: «har man gjennomboret».