Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

Salme 106:1–48

106  LOVPRIS Jah!*+Takk Jehova, for han er god;+for hans kjærlige godhet* varer til uavgrenset tid.+   Hvem kan framsi Jehovas veldige gjerninger+eller la all hans lovprisning bli hørt?+   Lykkelige er de som gir akt på det som er rett,+som øver* rettferdighet til enhver tid.+   Kom meg i hu, Jehova, med din velvilje mot ditt folk.+Ta deg av meg med din frelse,+   så jeg kan se godheten mot dine utvalgte,+så jeg kan fryde meg med din nasjons fryd,+så jeg kan rose meg sammen med din arv.+   Vi har syndet liksom våre forfedre;+vi har gjort urett; vi har handlet ondt.+   Våre forfedre i Egypt,de viste ingen innsikt i dine underfulle gjerninger.+De husket ikke fylden av din store kjærlige godhet,+men handlet opprørsk ved havet, ved Rødehavet.+   Og han tok til å frelse dem for sitt navns skyld,+for å gjøre sin velde kjent.+   Således refset han Rødehavet, og det tørket ut;+og han lot dem så vandre gjennom vanndypet* som gjennom ødemarken;+ 10  og slik frelste han dem av den hatefulles hånd+og krevde dem tilbake av fiendens hånd.+ 11  Og vannmassene begynte å dekke deres motstandere;+ikke én av dem ble tilbake.+ 12  Da trodde de på hans ord;+de begynte å synge hans pris.+ 13  Snart glemte de hans gjerninger;+de ventet ikke på hans råd.+ 14  Men de viste sitt selviske begjær i ødemarken+og begynte å sette Gud* på prøve i ørkenen.+ 15  Og han tok til å gi dem det de bad om,+og å sende en tærende sykdom* i deres sjel.+ 16  Og de begynte å bli misunnelige på Moses i leiren,+og på Aron, Jehovas hellige.+ 17  Da åpnet jorden seg og oppslukte Dạtan+og dekket til Ạbirams forsamling.+ 18  Og en ild begynte å brenne i deres forsamling,+ja, en flamme begynte å fortære de onde.+ 19  Dessuten laget de en kalv i Họreb+og bøyde seg for et støpt bilde,+ 20  slik at de byttet min herlighet* bort+mot et bilde av en okse, en planteeter.+ 21  De glemte Gud, sin Frelser,*+han som hadde gjort store ting i Egypt,+ 22  underfulle gjerninger i Kams land,+fryktinngytende ting ved Rødehavet.+ 23  Og han skulle til å si at han skulle tilintetgjøre dem+hvis det ikke hadde vært for Moses, hans utvalgte,som stilte seg i bresjen for dem, framfor ham,+for å avvende hans voldsomme harme fra å ødelegge dem.+ 24  Og de begynte å forakte det attråverdige land;+de trodde ikke på hans ord.+ 25  Og de fortsatte å murre i sine telt;+de lyttet ikke til Jehovas røst.+ 26  Og han løftet så sin hånd og avla ed angående dem,+om at han skulle la dem falle i ødemarken+ 27  og la deres avkom falle blant nasjonene+og spre dem blant landene.+ 28  Og de begynte å slutte seg til Bạ’al-Pẹor+og å spise de dødes ofre.*+ 29  Ettersom de vakte forargelse ved sine gjerninger,+brøt det nå ut en plage blant dem.+ 30  Da Pịnehas stod fram og gikk imellom,+ble plagen stanset. 31  Og det ble regnet ham til rettferdigheti generasjon etter generasjon til uavgrenset tid.+ 32  Dessuten vakte de hans harme ved Merịbas vann,+så det gikk Moses ille på grunn av dem.+ 33  For de gjorde hans ånd* bitter,og han begynte å tale overilt med sine lepper.+ 34  De tilintetgjorde ikke folkene,+slik Jehova hadde sagt til dem.+ 35  Og de begynte å blande seg med nasjonene+og å lære seg deres gjerninger.+ 36  Og de fortsatte å tjene* deres avguder,+og disse ble en snare for dem.+ 37  Og de ofret sine sønner+og sine døtre til demoner.*+ 38  Således utøste de uskyldig blod,+blodet av sine sønner og sine døtre,som de ofret til Kạnaans avguder;+og landet ble besmittet ved blodsutgytelse.*+ 39  Og de ble urene ved sine gjerninger+og fortsatte å ha umoralsk omgang ved sine handlinger.+ 40  Og Jehovas vrede begynte å blusse opp mot hans folk,+og han fikk avsky for sin arv.+ 41  Og gang på gang gav han dem i nasjonenes hånd,+for at de som hatet dem, skulle herske over dem,+ 42  for at deres fiender skulle undertrykke dem,og for at de skulle bli undertvunget under deres hånd.+ 43  Mange ganger utfridde han dem,+men de — de pleide å handle opprørsk i sin ulydige ferd,+og de ble stadig fornedret på grunn av sin misgjerning.+ 44  Og han* så deres trengsel+når han hørte deres inntrengende rop.+ 45  Og for deres skyld kom han stadig sin pakt i hu+og følte beklagelse i samsvar med fylden av sin store kjærlige godhet.+ 46  Og han lot dem finne medlidenhethos alle som holdt dem fanget.+ 47  Frels oss, Jehova, vår Gud,+og før oss sammen fra nasjonene,+så vi kan takke ditt hellige navn+og jublende tale til din lovprisning.+ 48  Velsignet være Jehova, Israels Gud,+fra uavgrenset tid endog til uavgrenset tid;og hele folket skal si* amen.+LOVPRIS Jah!*+

Fotnoter

Se fotn. til 104:35.
El.: «hans lojale kjærlighet».
«som øver», flt. i TLXXSyVg; M: «den som øver», ent.
El.: «gjennom de brusende vann». Hebr.: battehomọth, flt. av tehọm; LXXVg: «avgrunnen(e)». Se fotn. til 1Mo 1:2, «vanndypets».
«Gud». Hebr.: ’El.
El.: «en utmagring». Hebr.: razọn; T: «en magerhet»; LXXVg(iuxta LXX): «en overmetthet; en lede».
«min herlighet». M: «sin herlighet». En av soferims (jødiske avskriveres) 18 tekstrettelser. De endret ordlyden fordi de mente at uttrykket «min herlighet» i denne sammenheng ville utgjøre en nedsettende omtale av Gud. LXXhssVg: «hans herlighet». Se tillegget, 2B.
«Gud, sin Frelser». Hebr.: ’El Mosji‛ạm.
«de dødes ofre». El.: «det som ble ofret til de døde (livløse)».
«hans ånd». Hebr.: ruchọ; gr.: to pneuma autou; lat.: spịritum ẹius.
El.: «Og de fortsatte å tilbe (yte . . . hellig tjeneste)». Hebr.: wajja‛avdhụ.
«til demoner (onde ånder)», M(hebr.: lasjsjẹdhim)LXXVg.
Bokst.: «blod», flt. på hebr.
«han», MTSyVg; LXXA og ett hebr. hs.: «Jehova».
El.: «har sagt».
Se fotnoter til 41:13 og 104:35.